For oss som bor langt fra nærmeste post i butikk, er landpostbudet en viktig del av hverdagslogistikken. Vi er rett og slett avhengig av landpostbudet, og vi er svært fornøyde med de utrolig hyggelige og serviceinnstilte menneskene som har denne jobben her. Fram til 1. mars ytet Posten den service at de tok med postpakker som kom til oss som bor langt unna pakkeutleveringspunkt, I vårt tilfelle 4,5 mil. En ordning i hvert fall jeg var veldig fornøyd med. Å kjøre 9 mil ens ærend for å hente en pakke synes jeg er drøyt. Men fra 1. mars bestemte Posten sentralt at dette var en ordning vi ikke lenger kunne få ha. Nå får vi en hentelapp i postkassen, og hvis vi vil ha pakken hjemkjørt, må vi melde fra om dette på nett eller telefon. 

21. mars fikk jeg hentelapp i postkassen, og samme dag ba jeg via Postens nettsider om å få pakken hjemkjørt. Jeg fikk raskt svar fra Posten, min henvendelse var tildelt et saksnummer, og ville bli behandlet så snart en saksbehandler var ledig. Dagene gikk, påsken kom og gikk, og tirsdag 29. mars fikk jeg mail fra Posten igjen, da hadde tydeligvis en saksbehandler blitt ledig. Beskjeden var at pakken ble levert dagen etter. Samtidig fikk jeg også en mail med “takk for din bestilling”, der det framgikk at pakken ikke ble levert neste dag, men ytterligere en dag senere, altså i dag. Jeg ringte da kundeservice hos Posten for å få klarhet i hvilken av dagene de forespeilet hjemkjøring, den egentlig ville komme. Etter å ha hørt meg gjennom en eviglang meny, ringte det endelig. Men da var det ingen hos Posten som tok telefonen. Pakken kom i dag, på den femte arbeidsdagen etter at jeg bestilte levering av pakken. 

Etter min mening holder dette ikke mål i det hele tatt, og jeg kan heller ikke med min beste vilje forstå hva Posten vil oppnå med dette ekstra byråkratiet og merarbeidet både for dem selv, og for oss som kunder. Jeg vet også at eldre mennesker som ikke har lært seg å bruke internett, og som heller ikke har fått svar hos den såkalte “kundeservice” hos Posten, har måttet vente alt for lenge på f.eks. medisinpakker. 

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Kjære Posten, syns du dette er god kundeservice? Syns du 5 dager ekstra leveringstid er greit? Og ikke minst kjære Posten, kan du fortelle meg hva du sparer på dette? Eller kanskje er det ikke besparelse som er viktig, du har bare behov for å vise at vi som fremdeles klorer oss fast langt unna dine utleveringspunkt, egentlig bare er hår i suppa di?

Joda, jeg er glad for å ha fått min lenge etterlengtede pakke i posten. Men jeg er både oppgitt, frustrert og forbannet over at jeg måtte vente fem helt unødvendige ekstradager på å få den. Bare fordi noen høyt opp i Postledelsen fikk en fiks ide uten å vite hvordan virkeligheten er.

Posten var raskt ute med å tildele meg et saksnummer, men jeg vil ikke ha et saksnummer, jeg vil ha pakken min.

Så fikk jeg beskjed om at pakken skulle bli levert “i morgen”, altså 30. mars.
 

Deretter var posten så høflige å “takke for bestillingen”, og informerte om at pakken ble levert den 31. mars.
 

Denne søndagsmorgenen, som de fleste andre søndagsmorgener og alle andre morgener og kvelder, var jeg i fjøset og stelte, melket og foret kyrne mine. Sånn er det å være bonde, dyrene må ha stellet sitt uansett hva kalenderen og klokka sier. Og hadde det ikke vært for at det er en meningsfull og trivelig jobb, hadde jeg selvsagt ikke holdt på med det. For inntekten står på ingen måte i forhold til arbeidsmengde, ugunstig arbeidstid og ansvar. Men jeg har selv valgt det, og klager ikke i så måte. Men så har vi ytre omstendigheter som kan få en stakkar til å miste motet. Jeg har ennå ikke klart å legge bak meg statsminister Erna Solbergs mildt sagt idiotiske utspill om at “det er sånn norske kyr promper for mye”. For det første hadde jeg ikke ventet sånn vulgærpropaganda fra henne, hadde det kommet fra en av Fremskrittspartiets løse kanoner, hadde jeg nok ikke hevet øyebrynene så mye. Men fra det “dannede” Høyre, jeg har ikke ord. Og påstanden er jo i tillegg helt feil, klimagassutslippene fra norsk storfekjøttproduksjon, er mye lavere enn fra tilsvarende produksjon andre steder i verden. Og da skal jeg la være å gå i detaljer om at utslippene fra drøvtyggere slett ikke handler om “promp”, Erna syntes sikkert det var veldig morsomt å bruke “prompe”-ordet. Vi produserer 12000 tonn for lite storfekjøtt i Norge for å dekke etterspørselen, og dette kvantumet blir importert. Importkjøttet har over dobbelt så høyt utslipp pr. kilo som det norske kjøttet. Hva har statsministeren tenkt å gjøre med det. Har “valgfrihetens” parti og regjering tenkt å begynne og detaljregulere hva nordmenn skal spise? Eller teller det ikke når utslippene skjer på et annet kontinent? Og statsministeren unnlater helt å nevne at hun leder en regjering som aktivt arbeider for større enheter i norsk landbruk, noe som alle vet, muligens med unntak av statsministeren, fører til mer transport av for og gjødsel. En transport som er avhengig å bruke fossilt drivstoff, og dermed økte klimagassutslipp. I tillegg presterer hun å si at de som spiser pinnekjøtt, bør ha dårligere samvittighet enn de som spiser svineribbe til jul. Norsk lam som er produsert på fornybart fjellbeite er altså i følge statsministeren, et miljøproblem. Hvor har Erna Solberg tenkt å hente foret til de grisene som skal erstatte lammekjøttet. Fra soyafarmer anlagt på rasert regnskog? Og med den samme statsministerens famøse uttalelser om at det duftet så fælt når husdyrgjødsla ble spredt på åkeren, i det hun velsignet nedbygging av Trøndelags fineste matjord i Trondheim, for et par år siden, øyner jeg lite håp om fornuftig politikk fra det holdet. I hvert fall hva norsk landbruk angår. Det heter “at mot dårskapen kjemper selv gudene forgjeves”. Nå tror ikke jeg på noen som helst guder, men mot statsministerens kombinasjon av vulgær og fisefin retorikk, tror jeg ikke noe virker. Det eneste positive med statsministerens uttalelser, er at jeg blir mer forbannet enn motløs. Men det er en hårfin grense der, den dagen det blir motsatt, at motløsheten vinner, da slutter jeg med kyr. Og mest sannsynlig blir jorda som kanskje har gitt for til husdyr i 1000 år, og som min familie har drevet siden 1721, liggende brakk. Det er bærekraftig det, i en verden der befolkningen øker, og mat kommer til å bli et stadig knappere gode! 

Er det virkelig sånne som meg, og dyrene mine som er den stor stygge ulven i klimasammenhengen?

Disse to er heldigvis lykkelig uvitende om hva landets statsminister mener om dem.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Disse to produserer mat av ypperste kvalitet på norske ressurser, jeg finner meg ikke i at de blir redusert til “prompere” av statsministeren!

Beklager statsminister, jeg syns dine uttalelser er komplett fjollete.

Spørsmålet om Austras framtidige tilhørighet har vært et tilbakevendende tema i pressen det siste året. Spørsmålet var også gjenstand for et godt besøkt folkemøte tidligere i år, der fylkesmennene i Nord-Trøndelag og Nordland også var til stede. I dag er denne nokså lille øya med rundt 180 innbyggere delt mellom Bindal, Leka og Nærøy kommuner. Bindal i Nordland og Nærøy og Leka i Nord-Trøndelag. Og det har etter hvert blitt klart at det store flertallet av Austra-beboerne ønsker at hele øya lå i samme kommune. Et syn jeg deler fullt ut. Men hvordan skal det kunne skje?

Leka kommune ønsker sterkt å beholde sin del av Austra, og de er helt avvisende til en kommunesammenslåing. Samtidig føler Gutvikværingene seg glemt av Leka, og ønsker sterkt å bli en del av Nærøy eller Bindal, eller de ønsker å bli en del av en eventuell Ytre Namdal storkommune.

Austra-beboerne som hører til Bindal, den klart største gruppen, heller nok i retning av fortsatt å ville tilhøre Bindal, selv om meningene er delte. Men også de vil ha Austra samlet innenfor en og samme kommune. Politikerne i Bindal, til og med i selve kommunesammenslåingspartiet Høyre, har klart signalisert at de ikke er tilhengere av kommunesammenslåing for eget vedkommende. Samtidig kommer det signaler om at de ser mer nordover mht framtidig tilknytning.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Også den lille rest av befolkning som er igjen på Nærøy sin del av Austra ønsker at hele øya var samlet i en kommune. Uten at jeg vet så mye om det, heller nok de fleste i retning av at de fortsatt vil tilhøre Nærøy. I Nærøy er det to av partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, som oppfattes som mest sammenslåingsvillige. Men forhandlingene om posisjoner etter valget, tyder ikke på at spørsmålet har særlig høy prioritet hos dem heller. De fant i hvert fall ikke sammen.

På denne bakgrunn har jeg svært liten tro på at det kommer til å skje noe med de vanvittige grensene på Austra. Det eneste som kunne løst grensespørsmålet på Austra er en sammenslåing av Bindal, Leka, Nærøy og Vikna til en kommune. Og hva er sannsynligheten for det? Leka og Bindal vil ikke, Nærøy er usikker og Vikna vil kanskje. Men her kommer det nok sikkert til å skjære seg mht hvor rådhuset skal ligge. Og jeg skal være den første til å innrømme at en kommunesammenslåing har både negative og positive sider. Men for oss som bor på Austra hadde det i det minste ført til at vi hadde tilhørt samme kommune. Og jeg ser ikke bort fra at det kunne vært positivt for hele regionen, hvis alle kunne vært rause med hverandre, og ikke latt det hele dreie seg om den norske nasjonalsporten, nemlig lokaliseringsdebatt. Men hvor stor er sannsynligheten for en sånn raushet?

Så til de som tror at den pågående debatten om Austras framtid kommer til å munne ut i at vi blir samlet i en kommune, jeg tror dessverre ikke at det kommer til å skje i vår tid. Det eneste måtte være at sentrale myndigheter overstyrer prosessen.

“Alle vil ha Austra” skrev Brønnøysunds avis i går. Bredt anlagt og grundig reportasje om Austra-problematikken.

Små bilder av ordførerne, og et stort bilde av Morten og meg sammen med fylkesmann Inge Ryan. Morten og jeg, har som mange vet, gått inn for storkommune med kommunesenter i Bogen. Vi synes fortsatt det er en god ide.

Trond Hiller i Gutvik arbeider aktivt for å samle Austra i en kommune.

Jan Tiller og Steinar Tørriseng i Gutvik føler seg glemt av Leka kommune. Det er nok noe av bakgrunnen for at Gutvikværingene ønsker seg inn i en annen kommune.

Valgkampen foran kommunevalget på mandag nærmer seg slutten. Velmenende listekandidater, alt fra ordførerkandidater til listefyll, gjør sitt ytterste for å kapre stemmer til nettopp sin liste. Og slik skal det være, dette er demokratiets sanne vesen, kampen om velgerne. Vi skal være både glade og takknemlige for at vi har dette demokratiet, der vi står helt fritt til å stemme på akkurat det partiet, og den kandidaten vi lyster. Denne valgkampen er den første jeg har fulgt på facebook, i tillegg til aviser og etermedier som før. Og jeg beklager å måtte si at det etter hvert har blitt lettere å peke ut kandidater og lister som jeg ikke har lyst til å stemme på, enn det motsatte. Mange kandidater har falt for fristelsen til å komme med skarpe utfall mot både politiske motstandere og velgere, og da særlig på facebook. I stedet for å fortelle om seg selv og sitt program, har det for enkelte blitt like viktig å komme med spisse uttalelser og skittkasting. Og det må de for så vidt få lov til, men jeg tror ikke det gir så mange nye velgere. Og kanskje verst av alt, det lager et dårlig klima mellom de som skal samarbeide til vårt alles beste i de nye kommunestyrene, og det tror jeg ikke det kommer mye godt utav. En av mine facebookvenner kom nylig med et hjertesukk i denne forbindelsen, “ingen blir større av å gjøre andre små, tvert i mot”. Og det er så sant som det er sagt. Men når alt dette er sagt, så hører det også med at jeg kjenner, og har møtt mange lokalpolitikere fra flere kommuner i distriktet, som er flotte representanter for sine partier. Den aller største bonusen jeg får gjennom bloggingen min, og alt det fører med seg, er at jeg får treffe utrolig mange hyggelige og spennende mennesker, og i dag har jeg lyst til å løfte fram en av dem.

Jeg har blitt kjent med en fantastisk mann som stiller til valg som ordførerkandidat for Senterpartiet i Brønnøy. Trond Sverre Horn heter han, og han burde være forbilde for alle som driver med både lokal- og rikspolitikk. Han er helt tydelig på at han ønsker å bli ordfører, men ved en grundig gransking av facebook og lokalpresse, finner en ikke spor av at han snakker nedsettende om andre kandidater. Vi blir derimot kjent med en ordførerkandidat som ser framover, som gir av seg selv, og som bruker humor, god mat og musikk for å komme i kontakt med velgerne. Og da forteller han hva han og hans parti vil. Han ville aldri funnet på å snakke nedsettende om sine konkurrenter.

Jeg har ikke kjent Trond Sverre Horn lenge, men han har rukket å gjøre et svært fordelaktig inntrykk på meg. Jeg kan nesten ikke forestille meg en bedre ordførerkandidat, uansett hvor det måtte være. Med sin svært allsidige yrkeserfaring, sin livserfaring på godt og ondt, og ikke minst sin utrolig fine måte å møte andre mennesker på, har han en ballast som gjør ham svært godt egnet til jobben. Hans spesielle omtanke for barn og unge, for de eldste, og for samfunnets svakeste, appellerer sterkt til meg. Og ikke minst er jeg helt sikker på at han vil være en utrolig flott og synlig representant for sin kommune utad. Trond Sverre Horn er hel ved, og ikke bare det, han er også frisk ved.

Jeg må innrømme at jeg aldri har hatt noe ønske om å bo i Brønnøy kommune, men akkurat nå ved dette valget kunne jeg tenkt meg det. Det ville vært en god følelse å kunne slippe en stemmeseddel med Trond Sverre Horns navn øverst, ned i stemmeurnen. Uansett om dere har mulighet til å stemme på Trond Sverre eller ikke, ønsker jeg dere et godt valg. Av alle håpløse metoder for å styre land og samfunn, er demokratiet klart å foretrekke!

Utstråling, trygghet, varme, musikalitet, raushet og omsorg. Ja alt dette passer når Trond Sverre Horn skal beskrives.

Da Trond Sverre Horn spurte om han kunne ta med seg selfiesofaen sin og spille inn en liten video sammen med meg, visste jeg ikke helt hva jeg gikk til. Men du verden så fort man føler seg vel i denne mannens selskap.

Trond Sverre Horn er en voksen mann med livserfaring, noe som har gitt ham klokskap og tyngde, samtidig som han har sin ungdoms fulle kraft i behold. Og hvilken “førstedame” i Anita Bøygard, får ikke Brønnøy hvis Trond Sverre blir ordfører. Brønnøy kan da umulig ha så god råd at de ikke velger Trond Sverre til ordfører.

Alt trenger ikke koste så mye, har Trond Sverre blitt sitert på i valgkampen. Her er tre av hans viktigste effekter i valgkampen, en slitt sofa, ei rar pute, og gitaren, som han for øvrig trakterer på mesterlig vis.

Denne ordførerkandidaten kommer aldri til å gå i fella med å bli selvhøytidelig og hevet over den jevne velger.

Her er resultatet av Trond Sverres bruk av sin etter hvert berømte selfiestang. Den har vært en viktig del av hans positive og morsomme valgkamp.

Bloggere er pålagt å merke innleggene hvis de på noen måte er sponset. Dette blogginnlegget er IKKE sponset, og jeg skriver det på eget initiativ, og innholdet står for egen regning.

En nyhetssak på NRK P1 i dag fik meg til å tenke på min egen skolegang for mer enn 40 år siden. Saken i dag handlet om bruk av nettbrett i lese- og skriveopplæringen. Og der gamle professorer advarte mot de frykteligste konsekvenser av å innføre moderne hjelpemidler i undervisningen. Hjernen kunne utvikle seg helt feil må vite. Slik har det tydeligvis bestandig vært. Den gangen, på 70-tallet, da jeg gikk på skolen, drev vi med noe som ble kalt skjønnskrift. Og det jeg skal skrive nå, får meg til å føle meg fryktelig gammel. Vi skrev med penn og blekk! Altså et penneskaft som vi festet en pennesplitt i, som vi så dyppet i et blekkhus, for så å skrive i skjønnskriftboka til blekket var brukt opp. Så var det å dyppe igjen, vi brukte også et trekkpapir som skulle suge opp overflødig blekk. Selv om dette er lenge siden, var det faktisk sånn at utenfor skolen var kulepenna for lengst etablert som det klart foretrukne skriveredskapet. Men det var sikkert sånn den gangen også at en eller annen forkvaklet, men respektert professor hadde bestemt at penn og blekk var det beste for barna. Den dag i dag kan jeg ikke forestille meg at jeg noen gang har blitt satt til noe så idiotisk som denne skriveopplæringen med det allerede totalt avlegse skriveredskapet. Riktignok fikk vi etter hvert gå over til fyllepenn, hvis vi kjøpte det selv. På samme måte tror jeg man begår generaltabber i skolen i dag også, når man vegrer seg for å følge utviklingen i resten av samfunnet.

Jeg er like glad i kulepenna i dag som jeg var som guttunge, for meg har det bestandig vært det eneste som er brukbart å skrive med når det skal skrives for hånd. Jeg husker godt en episode med sivil ulydighet fra min side. Jeg var så opprørsk at jeg skrev med kulepenn i skjønnskriftboka, og fikk spontant skryt for at jeg hadde skrevet så pent. Men pipa fikk en annen lyd når “jukset” avslørt.

Dette er min ultimate hevn, nå har jeg kulepenn med navnet mitt på, en gave fra mine døtre.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Ekspert etter ekspert advarer, står det her. Selv er jeg fristet til å advare mot ekspertene. Hvis skolen ikke skulle ta i bruk det som er i bruk i samfunnet ellers, ville ungene fremdeles kastet bort tiden med å dyppe pennesplitter i blekkhuset.

I dag er dagen da Bindals politikere skal ta stilling til om Kjella skole skal legges ned. Selv om jeg i skrivende stund ikke vet utfallet av den politiske behandlingen, er nok utfallet gitt. Det blir ikke skole fra høsten av på Kjella, det er ikke lenger unger nok til at det er grunnlag for drift. Selv har jeg ikke gått på denne skolen, men alle våre fire barn har hatt sine ti år med grunnskole her. I 22 sammenhengende år var skolen en naturlig del av våre liv. For det aller meste hverdager, med tilhørende foreldremøter, foreldrekonferanser og hyppig kontakt med lærere og rektor. Utallige kaffekopper har det blitt opp gjennom årene, rektor Torbjørn har vært raskt ute med: “Finn deg en kopp, Terje”. Men vi har også hatt mange festdager knyttet til skolen. Første skoledag, juleavslutninger og ikke minst aller siste skoledag for våre håpefulle. Dette har vært flotte anledninger som har skapt minner som vil vare livet ut. Vi har ikke lenger unger i grunnskolealder, så sånn sett rammer nedleggelsen oss ikke direkte. Likevel er det med tårer i øynene jeg skriver dette nå. Det er et kolossalt tap for ei bygd å miste skolen, arbeidsplasser blir borte, unger får mye lenger skoleveg, og mange knytter identiteten sin til nettopp skolen. Mange føler sorg og avmakt i dag over at skolen blir borte. En skole som har tatt så godt vare på alle sine, og som har representert et trygt oppvekstmiljø og god læring. Hvordan kunne det gå så fort fra å være godt elevgrunnlag til å smuldre bort på noen få år? Det er nok et sammensatt svar på det spørsmålet, men noe av svaret finnes nok i landbruket store tilbakegang i bygda. Tidligere var en stor del av elevene barn av bønder og lærere. Når bondebarna etter hvert forsvant, måtte lærere gå, og da de yngste først. i dag er både bondebarna og lærerbarna borte fra skolegården.

Til alle som har vært en del av Kjella skole i alle de 22 årene også vi var en del av skolen, dette er en takk og hyllest for det dere har vært og gjort. I de grå hverdagene, i feststundene, i glede og sorg. Ofte vet vi ikke hva vi har før vi har mistet det.

Denne saken fra Namdalsavisa har blitt mye delt og kommentert på Facebook i dag.

August 1992, vår eldstemann begynner i 1. klasse sammen med 6 andre spente smårollinger. Kontaktlærer var snille, omsorgsfulle Sofie Gutvik. Fra denne dagen av ble Kjella skole en stor del av vår hverdag i 22 år.

Noe som har kjennetegnet Kjella skole, har vært at så å si alle har lært å spille et instrument. Her fra juleavslutningen i 2011, da var det som så mange andre ganger sang og musikk som fylte gymsalen.

Juni 2014, da denne gjengen tok avskjed med skolen på imponerende vis med denne lille konserten. Et beveget øyeblikk for mange av oss foreldrene, som hadde avgangselever for siste gang.

Vår yngste datter får her vitnemål og en klem av rektor Torbjørn Gjengaar. Torbjørn har vært rektor så lenge folk kan huske, jeg anser ham som en høvding, og kan gjerne tilføye bauta. Jeg tilskriver ham mer enn gjerne mye av æren for det gode skolemiljøet som har preget Kjella skole i hele hans regjeringstid.

Det er utrolig hva en halvgammel bonde og blogger kan brukes til. I dag fikk jeg æren av å være konferansier på Bindal utvikling sitt kick-offseminar på Terråk Gjestegård. Bindal utvikling er et kommunalt selskap som skal forvalte omstillingsmidlene som har blitt kommunen til del etter at hjørnesteinsbedriften Bindalsbruket gikk overende for et par år siden. Man håper å skape 50 nye arbeidsplasser de neste tre årene. Og man er allerede godt i gang. En rekke aktører fra næringsliv og offentlige institusjoner holdt foredrag i dag. Og personlig må jeg si at dette ble mye bedre enn jeg fryktet, og faktisk enda bedre enn jeg håpet på. Mye konkret og godt kom fram fra mange av de som hadde ordet. Så nå gjelder det virkelig for alle å trekke i samme retning for å skape aktivitet, arbeidsplasser og framgang for et hardt prøvet lokalsamfunn. Og etter dagens arrangement, som det forøvrig var veldig morsomt å få lede, er det berettiget å tro på det. At alle vil fra lasset sammen altså.

Innledningsvis delte ordfører Petter Bjørnli ut både gode ord og blomster til daglig leder Lasse Holten, og her, styreleder Brit Helstad i Bindal utvikling. De fikk stor anerkjennelse for godt arbeid med å etablere omstillingsselskapet.

Arrangementet var omfattet av stor interesse fra lokalpressen. Her sitter journalistene fra Ytringen, Brønnøysunds Avis og Namdalsavisa side om side.

Også NRK Nordland dekket arrangementet.

Jaggu fikk jeg et glimt av meg selv på TV. Pussig at det skal være så artig.

Rolf Akselsen var optimistisk med tanke på å starte opp produksjon av dører og andre treprodukter i den gamle dørfabrikken.

Catrine Gangstø fortalte om sitt prosjekt “Peacepainting”, som har nådd langt ut over Bindals grenser. Det har blitt en internasjonal greie.

Robert Zwarg fra Sincos Software understreket viktigheten av å være tilstede på nettet for alle virksomheter. Og ikke bare være tilstede, men også ha gode nettsider som treffer det publikummet en ønsker å nå.

Signar Berg Hansen fra SinkabergHansen, fortalte om svært konkrete planer for et stort settefiskanlegg på samme tomta som det gamle Bindalsbruket.

Svein Larsen har vært sentral i arbeidet med å etablere omstillingsprosjektet i Bindal. I likhet med Karsten Nestvold fra Innovasjon Norge, hadde han stor tro på at Bindal vil lykkes med å skape arbeidsplasser og vekst.

I kveld har jeg vært på bedriftsbesøk, og ikke hos en hvilken som helst bedrift. Jeg var så heldig å bli invitert til Norse Aqua på Terråk i Bindal. Der har unge Lars Berg Hansen på rekordtid skapt stor aktivitet i lokalene som tidligere huset konkursrammede Bindalsbruket. Og produktet de lager, visste jeg ikke fantes, inntil for kort tid siden. De lager kunstig tare som fungerer som skjul for rensefisken som spiser lusa av laksen i oppdrettsmerdene. Siden den spede starten i slutten av januar, har Lars knyttet til seg 8-10 medarbeidere. Og ordrene strømmer på. Jeg er tilbøyelig til å si at her ser vi starten på noe som kan bli et industrieventyr i Bindal. Lars har mange ideer som bare venter på å bli realisert. I en kommune som Bindal som har vært preget av nedgang i folketall og tap av arbeidsplasser, er dette gull verdt. Lars går nå i front for å snu denne negative utviklingen. Og Lars har også den unike egenskapen at hans pågangsmot og entusiasme smitter over på omgivelsene. Foredraget/showet han ga til de inviterte gjestene i kveld skulle mange fler ha fått med seg. Det er ikke uten grunn at Lars har blitt en ettertraktet foredragsholder.

Selveste Lars Berg Hansen i produksjonslokalene til Norse Aqua. Han legger ikke skjul på at det er en drøm som holder på å gå i oppfyllelse. En drøm om å skape arbeidsplasser og framgang i heimkommunen.

Vi fikk også en demonstrasjon av hvordan den kunstige taren produseres.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Når Lars prater har han bestandig tilhørernes fulle oppmerksomhet.

Etter bedriftsbesøket var det middag på Terråk Gjestegård, og som seg hør og bør var det laks på menyen.

Under middagen var det flere som hadde ordet, her daglig leder i Bindal utvikling, Lasse Holten.

Også under middagen demonstrerte Lars sine talegaver. Han serverte oss en historie fra litt yngre dager, en historie som er mer enn legendarisk.

En kjent situasjon, folk flokker seg rundt Lars.

Temaet dyrs rettigheter har kommet veldig i fokus denne sommeren. Hundedrap har skapt kraftige reaksjoner, og hundrevis av mennesker har møtt opp på minnemarkeringer for de drepte hundene. Man leser også nærmest daglig om katter som blir mishandlet på det groveste, og kattunger som blir dumpet som søppel. Jeg skal være forsiktig med å mene noe så alt for mye om de nevnte minnemarkeringene, og særlig om det som blir omtalt som drapet på hunden Tønes. Jeg har avslått en forespørsel fra NRK Ytring om å skrive en kronikk om temaet, med begrunnelsen om at jeg neppe har tilstrekkelig tykk hud til å takle de reaksjonene som kommer. Uansett hva jeg måtte mene. Kommentarfeltene koker når sånne spørsmål blir brakt på banen.

Her skal jeg nøye meg med å mene noe om kattens situasjon i samfunnet vårt. Jeg hører med til de som liker katter, vi har faktisk 3 katter i vår husholdning. En kastrert hannkatt og to steriliserte hunnkatter. Og dette mener jeg er et ganske så viktig poeng. Vi vil gjerne ha katter, men vi vil for ingen pris ha ukontrollert produksjon av kattunger. Kattunger som enten må avlives, eller prakkes på folk som syns de er “så søte”. For så å oppdage at det faktisk følger ansvar, forpliktelser og til og med kostnader med å eie katt. En skal tenke seg godt om før en skaffer seg katt eller andre kjæledyr. Jeg synes overhodet ikke det er greit å avlive katten på grunn av at plutselig kom en sydentur i vegen, eller at det faktisk koster noen kroner å holde seg med katt. Og folk som mishandler katter som de kommer over, har jeg overhodet ingen forståelse for. Selvsagt kan man irritere seg over mer eller mindre herreløse katter som pisser på sin eiendom og sine eiendeler, og skriker på nattestid. Men ingenting kan forsvare å mishandle dyr.

Jeg tror kattens ulykke er at de som oftest er gratis å anskaffe, og at de er så usannsynlig søte som små. Derfor blir alt for mange katteeiere, som aldri skulle vært det.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Siri er 7 år gammel, og ble anskaffet med tanke på at hun skulle få bli gammel hos oss. Da følger det med utgifter til dyrlege, ormekur, høvelig mat osv. Det bør en ha i bakhodet når man anskaffer seg katt.

Jesper er 6 år gammel, men har tenkt å bli minst 20, i likhet med sin gamle kompis Røder. Og det er også et perspektiv det er lurt å tenke på når katten anskaffes.

Tenk dere denne overskriften, eller det kunne handlet om ny asfalt på norske veier. Eller etterutdanning av lærere, for ikke å si økt mottak av syriske flyktninger. Hvilket ramaskrik ville det ikke blitt. Men når det gjelder utbygging av flyplassen på Gardermoen er det visst helt i orden. Heldigvis er det etter hvert flere som stiller spørsmål ved denne merkelige praksisen. Altså tax-freehandel med alkohol og tobakk. Og la meg gjøre det helt klart, jeg er på ingen måte noen avholdsmann. Men desto mer jeg tenker på det, desto merkeligere blir det. At de som har tid og råd til hyppige utenlandsreiser, skal belønnes med avgiftsfritak på alkohol og tobakk. Jeg må nesten sammenligne det med monarkiet, ingen ville vel funnet på å innføre en slik absurd ordning i dag. Hvis det fra myndighetenes side er et ønske om at noe av alkoholen og tobakken skal omsettes avgiftsfritt, hadde det vært mye bedre at alle borgere i fedrelandet fikk en passelig kvote avgiftsfritt, som kunne kjøpes på Vinmonopolet. Eller aller helst kunne avgiftene senkes tilsvarende på all alkoholholdig drikke. Sånn kunne også den delen av befolkningen som ikke belaster miljøet med flyreiser, også få del i denne gavepakken. Og utbyggingen av Gardermoen måtte bli finansiert på linje med all annen utbygging av infrastruktur i landet. Høres dette helt urimelig ut, eller har jeg et poeng?

Hyggelig for de som drar ofte på utenlandsreiser, men dypt urettferdig overfor oss som sjelden eller aldri drar på sydentur. Joda, jeg har vært på en sydentur, i 1986!

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske