Søndag i lysløypa

Det er visst “Kom deg ut-dagen” i dag, og sannelig kom jeg meg ikke ut også i dag. Sammen med barn og barnebarn og hunder, tok jeg turen til lysløypa på Hollup. Der inviterte Kristine Kjeldsand på kaffe og solboller i idrettslagets nye gapahuk. En jevn strøm av turglade folk med ski på beina kom og gikk en runde eller flere i nypreparerte spor i løypa, og kom innom gapahuken og koste seg med solboller, kaffe eller saft.

Ina og Emma, to av mine barnebarn, gikk flere runder i den fine skiløypa. Hunden Mailo har jeg også blitt “bestefar” til.
Helge Gutvik er trofast løypekjører, også i dag.

 

Datter og svigersønn var strålende fornøyd med skiføret. Ja, de hører ikke sammen altså.
Ina og Emma innom i gapahuken for å få påfyll av væske.
Kristine Kjeldsand varmer sine hjemmebakte solboller over bålpanna.
Merete Berg-Hansen tok ansvar og fikk med seg lillebror Lars ut på ski.
Det ser kanskje ikke sånn ut, men stemningen i gapahuken var veldig god.
Vi har fått oss valp, og hun fikk være med i dag. Her får hun rikelige doser omsorg av Lisbeth Borgen.
Ola gikk ikke bare skitur, han hadde også overskudd til å klatre i trær etter skituren.
Både Kristine, Mailo og Martin var fornøyd med dagen.

Snøvinter

Her ute på kysten lengst nord i Trøndelag, er det slett ikke hver vinter vi har mye snø. Men nå har vi virkelig fått vår dose. På ganske kort tid har vi fått nok, ja mange vil si mer enn nok. Selv om mange vil si at 60-70 cm ikke er så imponerende. For meg betyr det mye  ekstraarbeid, på deler av fjøstaket hadde det lagt seg så mye snø at det ikke var annet å gjøre enn å måke av taket. Tar ikke sjansen på at takkonstruksjonen svikter. Og de siste dagene har jeg brøyta mer enn jeg mange ganger gjør på en hel vinter. Men fint er det, i hvert fall så lenge snøen ligger i ro, frykter for heftig snøfokk hvis det blir “landvindsrokk”, og det ser det ut som at det blir snart. Heldigvis ser det ut som at det ikke kommer særlig mer snø med det første.

Bilene snødde ned nesten daglig en periode.
Sånne brøytekanter er det noen år siden jeg har hatt.
Temmelig nedsnødd Connect.
Skogen får et utpreget julekortpreg. Men fryktelig upraktisk med skogsarbeid som det er nå.
Rasgropa på andre sida av fjorden, har blitt hvit og fin.
Jeg har ikke prioritert å måke balkongen.
Men pent blir det når snøen legger et tykt hvitt lag over landskapet.
Snømåking på taket til silobygget ga flott utsikt.
Alt for mye snø enkelte plasser på fjøstaket.
Vi har fine solnedganger over det snødekte landskapet.
Kyrne syns det er morsomt å komme ut i snøen, men nå er det så mye at bare STN-dyrene ville ta seg en tur i snøen.

Dyras ve og vel

Denne vinteren setter Tine søkelyset på dyrevelferd. Ikke nødvendigvis fordi norske kyr har det så ille, men fordi det bestandig går an å gjøre ting enda bedre. Mye er veldig bra i norsk husdyrhold, men det er ingen grunn til å lene seg tilbake og si at alt er såre vel. Det er bakgrunnen for at Tine kjører et opplegg med møter der rådgivere i Tine-systemet møter bønder og andre som har ansvar for husdyr. Møtene er lagt opp for informasjon, diskusjon, dialog og bevisstgjøring. I går deltok jeg på et sånt møte, der rådgivere, tillitsvalgte og vanlige Tine-bønder møttes til kveldsmat og konstruktiv diskusjon om dyrevelferd. Et meget godt møte etter min oppfatning, ikke minst takket være gode innledninger og foredrag, og mange gode innspill og tanker fra engasjerte bønder. Bare det å ta opp og snakke om temaet, fører til høyere bevissthet og oppmerksomhet omkring dyrenes ve og vel. Så dette er både viktig og prisverdig fra Tine.

Veterinær og rådgiver i Tine, Lena Inderdal, snakket engasjert om dyrevelferd, og engasjerte forsamlingen til meget god diskusjon og refleksjon over temaet.
Leder i Ytre Namdal produsentlag, Lars Kirkeby-Garstad, ønsket velkommen og innledet møtet.
Rådsmedlem og leder av eierutvalget Midt, Jørn Vaag fra Snåsa, holdt også innledning om temaet dyrevelferd, og fikk også oppmerksomheten fra kjøkkengjengen i UL Fønix, som serverte kveldsmat til de frammøtte.
Far og sønn Kjærstad fra Gutvik, var som vanlig i godt humør.
Mange Lekaværinger hadde tatt turen over fjorden for å få med seg dette møtet.
Lydhør og engasjert forsamling.
Bindalingen Espen Hald er en forsiktig type, så han ville heller ha fokus på heftet enn sin egen person.
Tines superrådgiver Aslaug Vevstad Aune rundet av møtet.

Tove Bøygard – med hjarte på rette staden

Tove Bøygards nye album Jord, er en fantastisk flott oppfølger av Blåe drag som kom i 2016. Jord ble sluppet på fysisk format høsten 2018, og i morgen er det digital release på dette som på sett og vis kan kalles et konseptalbum. Det handler om jord i vid betydning, om jord under neglene, og om jorda vi lever på.

På første singel fra albumet, Hjarte, spør Tove Bøygard: “Kor vart det tå hjarte?”, i undring over fremmedfrykt og høyreekstremisme, selv hos folk som hun har kjent på en helt annen måte. Vi trenger slett ikke å spørre om hvor Tove Bøygard har hjertet sitt. Hele albumet er sterkt preget av hennes kampvilje for en bedre jord, og sorg over all urett på jorda. Hun legger heller ikke skjul på sin urokkelige tro på kjærligheten, ei heller melankolien over år som har passert. Bøygard har også stor omsorg for, og tro på, de som sitter nederst ved bordet. Det gjenspeiler seg i flere av sporene på dette nydelige albumet, et album som jeg oppfatter også er laget i spenningsfeltet mellom utferdstrang og tilhørighet.

Sangen som kanskje griper meg sterkest, er Småkårstestament. En dypt personlig sang om Tove Bøygards  far, om hans slit på et skrint småbruk, og tung jobb på golvet i industrien. Og samtidig en hyllest til småkårsfolket, de som bygde landet, og som ikke hadde drømmer om å oppnå store ting i verden. Om de som gjorde sin plikt før de krevde sin rett.

Tove Bøygard har også gjort sin egen versjon av Wagon Wheel, som et utall artister har spilt inn. Sist hørt i Darius Ruckers monsterhit fra få år tilbake. I Bøygards versjon har det blitt til ” Rokk ved meg”, og få har gjort den bedre.  I sin tekst på halling, beskriver hun på glimrende vis kontrasten mellom utferdstrangen og det å være sterkt knyttet jordflekken og plassen du er født.

Musikken kan best beskrives som kvalitetscountry, selv om det neppe er helt presist og dekkende. Musikerne Bøygard omgir seg med er et renheklet kremlag, og selv er Bøygard en sanger og formidler av rang, selvfølgelig på den vakreste av alle dialekter, halling.  Og tekstforfatteren Tove Bøygard er det ikke mange som matcher her på berget i dag. Ujålete, klisjèfritt og elegant språk, er det som særpreger hennes tekster.

Jeg skal ikke trille terning, jeg har sett over husets terninger, men ingen hadde mange nok øyne til dette albumet. Jeg fastslår bare at Tove Bøygard har det meste på plass her, og aller mest har hun HJARTE PÅ RETTE STADEN.

B-gjengens julegave

Lørdagskvelden var det duket for B-gjengens, etterhvert, tradisjonelle julekonsert i Bindal. Denne gangen var hallen på Bindalseidet arena for begivenheten. For det ble virkelig en begivenhet. Ikke bare fikk vi B-gjengen i flott form og julestemning. Som før hadde de invitert musikalske venner med på laget, de ga dem rom til å skinne, og det skal jeg love dere at de gjorde. Tre strykere fra Trøndelag symfoniorkester utgjorde sammen med kommunelege og fiolinist Maria Strøm Slyngstad, en strykekvartett som bidro til et lydbilde som gjorde kvelden til en fryd for alle som liker musikalsk vellyd. Og hvem gjør vel ikke det? Konserten besto av et svært variert repertoar fra mange sjangere innenfor julemusikk, og det som i det minste oppfattes som det. Samtlige solister overbeviste, da inkluderer jeg også B-gjengens egen vokalist og frontfigur Dag Christer Brønmo. Han gjør stadig nye sprang som sanger, og har kort og godt blitt en svært solid vokalist. Julie Vikestad Olsen fra Levanger, og jeg antar at hun har solide røtter i Bindal, rørte publikum med sin klokkeklare røst og tilstedeværelse bak mikrofonen. May-Kristin Vikestad Trøan sjarmerer publikum i senk med sitt friske og rocka uttrykk, og jeg kunne fortsatt med superlativene for samtlige av kveldens aktører. Det er likevel to som jeg ikke kan unngå å fremheve spesielt, samme hvor urettferdig det kan oppleves overfor de andre. Camilla Breviks stemme, måte å synge på og tolkning av sangene, er kort og godt fra øverste hylle. Jeg har hørt henne synge duett med både Ronny Bertelsen og Jørn Hoel. Men det hun ga oss på lørdagskvelden var helt enestående. Og så har vi denne Adrian Jørgensen da. Han har etterhvert tatt steget opp på et nivå som det er internasjonal klasse over. Han synger som en gud, og har en scenesjarm som går utenpå det meste. Ingen bør bli overrasket om han snart blir å se og høre i langt større sammenhenger enn B-gjengens julekonsert. Selv om det var stort nok, for et etter lokal målestokk, rekordstort publikum.  Det ble aldri ble noe av gullutvinningen i Bindal, men med dette konseptet har B-gjengen SKAPT gull.

B-gjengens frontfigur Dag Christer Brønmo og May-Kristin Vikestad Trøan i herlig duett.
Strykekvartetten som løftet hele konsertopplevelsen til nye høyder.
Eivind Sommerseth viste nok en gang at han behersker trompeten, bokstavelig talt til fingerspissene.
Adrian Jørgensens innsats under julekonserten, er vanskelig å få fullrost nok.
Adrian og de fleste fra B-gjengen.
Hvem hadde trodd at Hans Otto Helstad og en strykekvartett skulle være en så fin kombinasjon?
Camilla Brevik, ja her får jeg lyst til å sitere en herværende bladfyk. “Hårene reiste seg på steder jeg ikke visste at jeg hadde hår”! Jeg har hørt at man skal være forsiktig med å bruke ordet fantastisk, men her det på sin plass. FANTASTISK!
Julie Vikestad Olsen fikk virkelig julestemningen fram, blant annet gjennom sin vakre tolkning av Nordnorsk julesalme.
Jørund Lislien står til vanlig litt tilbaketrukket på scenen og trakterer bassen. Her får han stå fremst og framføre sin vise om to-åringen som ser snøen falle. “Sjå snø”.
Tangentmannen Geir Allan Reitan frister også en tilværelse langt bak på scenen. Men du verden så viktig han er for B-gjengens flotte lydbilde.
Hva Adrian sier til Julie her, vet jeg ikke. Men det kan ha vært: “Dit, opp blant stjernene skal vi en vakker dag”. Og jeg ser ikke bort fra at det kan skje, de er begge laget av stjernemateriale.
Ekstranummer var ikke til å unngå, samtlige artister var på scenen da.

Det er jul for swingende

Lørdagen ble for min del en dag i julemusikkens tegn, først med Namdal Storbands svingende juleshow, og senere på kvelden B-gjengens årlige julekonsert. Her skal jeg ta for meg Namdal Storbands juleshow, som gikk av stabelen i det som kveldens konferansier Amund Hellesø omtalte som Nærøysund Kulturhus. Bare for å ha gjort det klart, det er altså snakk om kulturhuset på Kolvereid. B-gjengen kommer jeg tilbake til.

Siden forrige juleshow for to år siden, har storbandet byttet navn fra Kolvereid Storband til Namdal Storband. Det har også vært en del utskiftninger i blåserekkene. Men kompet, og ikke minst kapellmesteren, er de samme. Musikalsk leder Øyvind Nordstrand har siden sist tatt storbandet sitt minst et par hakk opp i nivå. De har nok aldri hørtes så bra ut som de gjorde denne lørdags ettermiddagen. Så samspilte, så presise og tildels virtuose,   at det var en fryd å høre på selv for de som ikke har storbandmusikk blant favorittene. Vi fikk høre en rekke klassiske melodier fra storbandlitteraturen, og som i tillegg selvfølgelig går under kategorien julemusikk. Fire vokalister med nokså lav gjennomsnittsalder bidro til å gjøre den musikalske opplevelsen komplett. Ikke til forkleinelse for noen, men Ove Petter Gansmo sin solistprestasjon på sopransax, var i mine øyne kveldens høydepunkt. Det var rett slett helt imponerende. Men naturligvis er en sånn konsert på alle måter et lagarbeid. Og her har laget fungert godt, ikke bare låt bandet som “kuler og krutt”, scenografien var fantastisk flott, lyd og lys satt som et skudd, ja selv publikum var strålende opplagt. Og kulturhuset var utsolgt og vel så det, utrolig hyggelig at også det lokale kulturlivets julekonserter trekker fulle hus.

Storbandet innleder det som skulle bli en strålende konsert.
Kapellmester og primus motor Øyvind Nordstrand har hatt eventyrlig suksess med å stable på beina et storband med tilnærmet profesjonell kvalitet. Jeg er usikker på hvor mange som egentlig skjønner hvilken kapasitet Nordstrand er i namdalsk musikkliv.
Eskil Laukvik er ikke bare mannen bak trommesettet, han er også en viktig person i det organisatoriske arbeidet i bandet.
Amund Hellesø er en velkjent skikkelse i Ytre Namdal, både som ordfører på Vikna, og som musiker og sanger. I kveld var han vokalist med storbandet. I tillegg hadde han rollen som konferansier, noe han utførte med varme og lun humor.
Unge Eivind Duun Myhre var vokalist på flere nummer, dette er en mann og en stemme vi kommer til å høre mer fra.
Agnes Beate Hamland framsto som en rutinert sanger og enterteiner. Veldig flotte sangprestasjoner.
Øyvind Nordstrand kombinerer lekende lett og elegant pianospill med sikker og myndig orkesterledelse.
Ove Petter Gansmos solistprestasjon på sopransax imponerte et fulltallig publikum. Ove Petter hadde også hovedansvaret for scenografien.
Jostein Busch som solist på basstrombone, imponerte også.
Amund Hellesø og Tina Buvarp i duett med “Baby it`s cold outside”. Flott levert, ikke minst fra unge Tina Buvarp.
Stående ovasjoner ble storband og vokalister til del etter endt show.

Desemberlyset

Vi har slett ikke mørketid her på grensa mellom Trøndelag og Nordland, selv om noen påstår det. Dagslyset varer ikke så lenge som på sommeren selvfølgelig, men de timene vi har lys, skifter lyset mer enn på noen annen tid av året, og det er både vakkert og fascinerende. Her er noen bilder jeg har knipset de siste dagene, der jeg prøver å få fram nettopp det. Men som vanlig, virkeligheten overgår bilder med god margin.

Heilhornan i sol og tåke.
De samme fjellene speiler seg i Årsetfjorden.
Naustet vårt .

 

Raset speiler seg i en blank fjord.
Dagen er på hell.
Kvernahatten titter såvidt opp av tåka.
Årsetfjorden sett fra Bogen.
Majestetiske Heilhornet badet i vintersolas ikke alt for varme stråler.
Heilhornan innhyllet i ettermiddagens frostdis.
Neste dag er det helt klart igjen.

Julemesse på Leka

Lørdag var jeg igjen tilbake til det som jeg nesten betrakter som mitt andre hjemland, Leka. Anledningen var julemessa som ble arrangert på Skei Kulturtun/Lekamøya Spiseri. Der stilte lokale produsenter av alskens håndtverk og diverse produkter som relaterer seg til både jul og helårs bruk. Storsalen på Spiseriet var fylt til randen av utstillere, og spesielt tidlig under arrangementet var det trengsel rundt bordene. Salget så også ut til å gå godt. Selv var jeg tiltrodd oppgaven med å hjelpe til med salg av min fotografdatters kalendere og diverse andre fotoprodukter. Alt en aldrende far kan brukes til. I den andre delen av spiseriet gikk praten livlig over kaffekopper, julebakst og juletallerkener. En riktig så trivelig dag på sagaøya ble det, ikke at det kom som som noen som helst overraskelse på meg da. 

Ole Hamnes solgte sin og Leif Rune Jensens årvisse utgivelse, Lekakalenderen. Jeg fikk også en lang og hyggelig prat med Ole, om både kyr og fotografering.

Kirsti Østby hadde et stort utvalg av blant annet strikkeprodukter, til meg var hun naturlig nok ivrig på å vise fram kuvottene.

Selv var jeg betrodd oppgaven med å være “assisting sales manager” for Fridas kalendere, kjøleskapsmagneter og julekort.

Mange kikket på de utstilte varene, og mang en handel ble gjort i løpet av dagen.

Mye fint håndtverk var utstilt denne lørdagen.

Søstrene Østby solgte strikkeprodukter, i tillegg produserte de nye produkter underveis.

Mang en handel ble gjort i løpet av noen ettermiddagstimer.

Det gamle ungdomshuset på Skei, har blitt til Lekamøya spiseri.

Overalt var det julepyntet, også på trappa.

På døra til WC står det “Verdens minste galleri”. Jeg ser ikke bort fra at de har sine ord i behold.

Arnfinn Holand sikret seg en kalender med Heilhornan hos oss.

Greta Granås og Bjørn Harald Martinsen er vertskap på Skei Kulturtun/Lekamøya Spiseri. Der driver de med turisme, servering, kulturarrangementer og alt som hører til. Denne lørdagen inviterte de altså til julemesse og servering av julemat. Og de to tok i mot de besøkende på en svært vennlig, hyggelig og uformell måte.

Leka, ikke alt gikk på skinner

Selv om vårt ferieopphold på Leka på mange måter var svært vellykket, må det innrømmes at ikke alt gikk på skinner. Morten og meg ble utsatt for en ornitologisk sammensvergelse, kamuflert som farsdagsfeiring, Torlaug vant Coop-kaffe og Morten gikk i kjelleren. Dessuten hadde jeg satt meg som mål å lage en rikt illustrert reportasje om de påståtte politiske og administrative stridighetene som har vært omtalt i pressen i høst. Men fikk jeg noen til å stå fram og si sin hjertens mening, neida. Anonymt kom det derimot fram friske betraktninger, og enda brakte jeg ikke engang abortsaken på banen. Jeg bruker ikke anonyme ytringer her. Men jeg fikk i hvertfall gjort en meningsmåling om hvorvidt man tror på et politisk skifte på Leka til høsten. Og jeg kan fastslå at det går mot et spennende valg. Befolkningen er delt nøyaktig på midten. 50% tror på gjenvalg for nåværende ordfører, mens 50% tror at opposisjonens kandidat vinner. Undersøkelsen er basert på intervju med to tilfeldige Lekaværinger jeg møtte. 

Farsdagen ble feiret på Leka, og gaven fra min bedre halvdel var en foringsautomat for småfugl. Fin den, men jeg er ikke så opptatt av småfugler, kråker er mer min greie. Men jeg smiler tappert.

Morten fikk en fuglekasse av sin bedre halvdel, heller ikke han har noe lidenskapelig forhold til småfugler. Aner vi en ornitologisk sammensvergelse her?

Torlaug vant en pose Coop kaffe i kakelotteriet. Som Jokerkjøpmann syntes hun det var en vanskelig situasjon å havne i.

Fritidsbåtstandarden ble jeg meget skeptisk til.

Det har vært mye snakk om at oppdrettsnæringa må flytte på land. Her har man begynt, uten synlig suksess.

Ikke noe feil med Steinstind, men denne veggen av Sitkagran full av kongler, hører ikke hjemme i dette fantastiske kystlandskapet.

Innsjøene på Leka er så små at de knapt kan brukes til noe som helst.

Ikke uventet gikk Morten helt i kjelleren mot slutten av oppholdet på Leka.

Leka, ditt nærmeste ferieland

I helga dro vi på ferie. Ja ikke sånn å forstå at det er årets eneste ferie, langt i fra. Men det er årets første ferie med mer enn en overnatting. Jeg er heller ikke blant dem som setter store og stygge karbonavtrykk når jeg reiser bort. Så turen gikk også denne gangen til Leka, som er nabokommunen vår. Men når jeg drar dit på ferie, velger jeg å se på Leka som et annet land, det gjør opplevelsen enda mer eksotisk. Naturen er vill og spektakulær, og det kan man også delvis si om befolkningen. Denne bloggposten vil utelukkende fokusere på hyggelige sider ved Leka, det er jo det mest framtredende ved dette landet langt vest i havet. Men i neste bloggpost vil jeg grave dypere, og forsøke å få svar på spørsmålet som mange lurer på etter en del avisoppslag. Hva det spørsmålet er? Jo, for å spissformulere det: Leka, idyllisk øysamfunn, eller Helvetes forgård? Følg med på hva min gravejournalistikk har gitt av resultater.

Skumringstime med utsikt til landemerket Steinstind.

Utsikten i motsatt retning, her ser vi Vikna, vindmøllene skimtes litt til høyre i bildet.

Hos Joker Husby fikk Torlaug utløp for sin svært beskjedne spillegalskap.

Morten benyttet anledningen til å gjøre litt handelsspionasje hos Coop Leka.

I kaffekroken hos Coop, populært kalt “skjermet avdeling”, vant jeg ei farsdagskake i 8. klassens lotteri. Det samme gjorde denne karen, Steinar Andrè Leknes.

Vi førte også politiske samtaler i kaffekroken, ikke minst med Lekas varaordfører Kristin Floa.

I havnestrøket møtte vi Jan Leo Fjeldstad, han kom akkurat tilbake til Leka etter å ha representert Leka i New York Maraton. Noe han gjorde på ypperlig vis.

Ettersom vi ferierte, bevilget vi oss en ettermiddagspils på Vertshuset Herlaug. Der ble vi storøyde vitner til skjenkekontroll. Her kontrollerer agent 771577 fra skjenkekontrollen, at vertshusholder Åsmund Aune skjenker kaffe på reglementert vis. Skjenkingen skal ikke være for rask, men heller ikke for sakte.

Her signerer Åsmund Aune dokumentet som bekrefter at at både kaffeskjenking, og aldersgrensen for servering av pils til meg, var i skjønneste orden.

Etter verstshusbesøket, ble det middag i ordførerresidensen hos Tone og Per-Helge. Desserten besto av Tone Rennemos eventyrlige iskrem. En porsjon av dette er nok til å rettferdiggjøre hele oppholdet på Leka.

Dette må være en av Norges aller mest spektakulære veistubber. Veien er vel nokså ordinær da, men omgivelsene da…..