Stjernekamp uten stjerner?

For noen dager siden slapp NRK nyheten om hvilke artister som skal delta i høstens utgave av det svært populære programmet Stjernekamp. Et program som år etter år har blitt omfavnet av en stor seerskare. Seertallene har vært oppsiktsvekkende høye, noe som opplagt skyldes deltakernes høye musikalske og menneskelige kvaliteter. NRK har gjort en flott jobb med castingen, og fått med deltakere som passer konseptet godt. Her er det ikke plass til intriger og urent trav. Det er så befriende deilig med flotte artister som synger i sjangere de er trygge på, men også blir utfordret til å bevege seg ganske langt utenfor sin musikalske komfortsone, samtidig som de backer hverandre opp, og oppfører seg anstendig på alle måter. Hele tiden har det vært en fin miks av etablerte artister, artister på vippen til å slå gjennom for fullt, og unge artister helt i startgropa på en mulig karriere. Og vinnerne har hatt alle disse utgangspunktene. Også årets utvalgte artister har dette spennet, fra veletablerte til ganske ukjente. Akkurat som det skal være. For meg, og sikkert de fleste fra bygda her, ja hele regionen, er det selvfølgelig stor stas at Adrian Jørgensen er en av deltakerne. Så langt er alt vel.

Så får jeg se en kommentarartikkel i VG, ført i pennen av den for meg helt ukjente musikkanmelderen Marius Asp. “Stjernekamp uten stjerner” var tittelen på kommentaren, som stort sett handlet om å snakke ned, for ikke å si rakke ned på årets deltakere og hele konseptet. Han reduserte mange av artistene til “Grand Prix-folket” og klarte til og med å kalle den kjente folkemusikeren Kim Rysstad for Ryssland. Hvorfor ikke slå til med Russland når han først skal demonstrere hvor nedlatende han er. Videre mener han at NRK nå skraper bunnen av artistbassenget, og at konseptet burde omtales som “fremmede mennesker synger karaoke”. Han anerkjenner at Åge Sten Nilsen og Hanne Sørvaag er kjente artister, men han FØLER at de har vært med før, så da så. Forøvrig skal det bli spennende å følge med på om VG sitt anmelderkorps vil følge med på sendingene til høsten, det burde de ikke gjøre når holdningene er så forutinntatt. Det kan da umulig være relevant for Norges største avis å anmelde “fremmede mennesker som synger karaoke”?

Så er spørsmålet om hva som egentlig er en stjerne. Som sagt så er det stor stas for meg at en sambygding og venn er med. Adrian Jørgensen har bygd stein på stein i karrieren, og har stadig utviklet seg som artist, og oppnådd en ikke ubetydelig posisjon med hyppig radiospilling, mange TV-opptredener og konserter og spillejobber over store deler av landet. Om det gjør ham til en stjerne vet jeg ikke. Men jeg vet at måten han opptrer her på hjemmebane, gjør ham til en stor stjerne for oss. Adrian er gutten som tar ansvar for heimbygda si, han er nestleder i ungdomslaget, han stiller opp og synger i begravelser når venner spør ham, han stikker innom for en kaffekopp hos kjentfolk, gammel som ung. Og har på ingen måte fått nykker av sin ikke ubetydelige suksess på musikkfronten. For ikke lenge siden var jeg i et bryllup der han hadde tatt på seg å spille og synge et halvtimes sett. Det gjorde han med glans, men det store var at han annonserte at etter sin lille konsert, skulle han og en kompis spille til dans resten av kvelden. Og gjorde dermed denne kvelden enda mer minnerik og hyggelig enn den allerede var. Og for ikke å snakke om at han hvert eneste år rydder plass i kalenderen sånn at han kan være med i revyorkesteret når ungdomslaget setter opp sin tradisjonelle julerevy. Bare en ekte stjerne gjør sånt. Adrian er vår stjerne, han er manges stjerne, og jeg ser slett ikke bort fra at han snart er hele Norges stjerne. Og det kan utmerket godt skje med med hvem som helst som NRK har “skrapt opp fra bunnen av artistbassenget”. Vi er mange som gleder oss til høstens Stjernekamp!

Adrian Jørgensen sammen med artistkollega Julie Vikestad Olsen under den tradisjonelle julekonserten i Bindal i fjor.
Hanne Sørvaag har deltatt i samme TV-program som meg, så da er nå i hvertfall hun stjerne 😉

 

 

25 år med Bygdekino

I går rundet vi av vårt 25. år med Bygdekino på ungdomshuset vårt, Vonheim. I alle disse årene årene har Jan Ove Brøndbo vært fast maskinist på denne ruta. Man kan vel trygt si at Jan Ove har blitt godt kjent i Nord-Trøndelag og Sør-Helgeland i løpet av alle disse årene. Ja han har vel holdt på i nærmere 30 år i jobben. Og for svært mange er Jan Ove blitt en kjent og kjær skikkelse som forbindes med film og kino og gode opplevelser på forsamlingshus på små og litt større steder. Han er en av kulturlivets og kino-Norges trofaste fotsoldater, og jeg er sikker på at mange langs kinoruta hans ser på ham som en venn. For Mona, min ektefelle, og meg har han i hvertfall blitt en god venn. Vi har i alle disse årene hatt privilegiet å være lokalt vertskap når Jan Ove kommer på sitt månedlige besøk med fersk kinofilm. Før 2010 var det faktisk to ganger i måneden. Vårt spillested er et av Bygdekinoens minste nå til dags, men et omtrentlig overslag sier at vi har solgt omtrent 16.000 billetter på disse årene. Enkelte år har besøket hos oss vært nesten oppsiktsvekkende godt. Derfor er det litt leit å konstatere at besøket har vært labert de siste månedene, i går kveld var intet unntak. Nå er ikke dette unikt for vårt spillested. Og det kan selvfølgelig ha sammenheng med tilbudet av film, som kanskje ikke har hatt stor nok appell i det siste. Men jeg må også få understreke at det har blitt vist mange riktig gode filmer også i år. Vi har hatt 25 riktig fine og givende år med Bygdekinoen, og det tror også de mange som har gått på kino har hatt. Men en liten advarende pekefinger til slutt, vil man beholde lokale kulturtilbud, så må man også bruke dem. Og Bygdekinoen vil i hvertfall ikke jeg miste, det er en av Norges aller fineste kulturinstitusjoner.

Et sånt jubileum syntes vi var verdt en kake med Jan Ove som motiv.

 

Jan Ove ankommer Vonheim, og blir ønsket velkommen av Selma, vår 6 måneder gamle valp.
Så er det bare å bære inn utstyr og begynne å rigge til utstyret.
Vanligvis fungerer det digitale kinoutstyret veldig godt. Men denne kvelden var det litt oppstartproblemer, maskinisten ble litt svett, men ved hjelp av support og egen lange erfaring og innsikt, fikk han alt til å virke før første forestilling.
Så var det tid for å vise fram kaka til Jan Ove, han syntes nok den var litt morsom.
Men en kake er ikke bare til for å se på, den må også spises. Her spretter Jan Ove kaka, under min kones skarpe oppsyn.
Alle som hadde lyst på kake fikk spise så mye som de ville.
25 år har satt sine spor hos både den ene og andre, men uoverenstemmelser har vi aldri hatt.

 

Mona, min bedre halvdel, og Jan Ove har hatt, og har, en veldig god tone.

 

 

 

Beiteslipp 2019

I dag var den store dagen da kyrne endelig fikk komme ut på grønt gress igjen. Litt seinere enn vanlig, men den siste uka har vært så kald og guffen at vi ventet til i dag med å slippe dem ut. Det hele forløp ganske så udramatisk, selv om et par av de yngste kyrne i sin store iver kom i skade for å løpe gjennom gjerdet. Det gikk helt smertefritt å få dem tilbake til de andre. Flokkdyr vil jo helst være sammen med flokken sin. Så nå håper vi på fine forhold for beiting helt til langt utpå høsten. Men vet jo at det sikkert blir perioder med alt for mye nedbør. Og alle som har prøvd det, vet at mye nedbør og beiting på innmark, er krevende med hensyn til opptråkking og gjørmete drivveger. Men det tenker vi ikke så mye på i dag, i dag er vi glade for å ha fått startet sesongen, og ikke mist at det gikk så smertefritt å få dem inn igjen til kvelds.

Iselin er 9 år gammel, veier over 800 kg, men er ganske så spretten på tross av både år og kg.
Den eldste STN-kua vår, Julie Desember har passert 8 år med god margin. Hun venter sin sjuende kalv om en måneds tid. Hun er insemiert 7 ganger tilsammen, og har tatt seg på første forsøk bestandig. Det kaller jeg fruktbar ku.
Lykke er den første kukalven som Julie Desember fikk. Nå er hun voksen ku som har hatt to kalver, og er drektig med den tredje.
Isabell er vår eldste ku, hun har passert 10 år. Hun har hatt ni kalver, og melker fremdeles mest av alle kyrne hos oss. I år har hun melket så godt, at hun har blitt i overkant slank. Får håpe at sommerbeitet gjør at hun legger litt på seg igjen.
Johanne er også godt voksen, med sine 9 år på baken. hun fikk sin 8. kalv for ikke lenge siden.
Dagmar er Johannes førstefødte, og har rukket å fylle 7 år, og har fått 6 kalver. Hun har fjøsets skarpeste lynne, men har mildnet etter som årene har gått.

 

Ungkua Emily tok helt av da hun kom ut.
Tina fikk sin første kalv for fire dager siden.
Posisjonerer seg før måling av krefter.
Luna, som venter sin første kalv når tid som helst, og bonden ser fram mot en lang og forhåpentligvis fin beitesesong.

17. mai i maksvær på Leka

Jeg har gjort det til en tradisjon å feire 17. mai på flere plasser. I år ble det på hjemmebane på Horsfjord, og på Leka. Sånn har det blitt når man er gift med en evig korpsmusikant. Og jeg må vel innrømme at det nå har blitt så innarbeidet, at det hadde blitt rart å ikke ta turen over Lekafjorden til feiring på sagaøya. Jeg befinner meg meget vel sammen med Lekaværingene, det er hyggelige og gjestfrie mennesker, det har jeg fått erfare gjentatte ganger. Og Leka er jo en naturperle av de helt sjeldne, der folk lever i stor harmoni med hverandre, i hvertfall nesten da. Her kommer en liten bildeserie fra årets 17. maifeiring!

17. maitoget har akkurat satt seg i bevegelse.
Før vi kom så langt, hadde vi en fergetur over Lekafjorden. Korpset hadde allerede to spilleoppdrag bak seg, og denne fergeturen var en ekstratur som var satt opp for at korpset skulle få logistikken til å gå opp. Tone Rennemo spanderte sin egen nydelige is med jordbær og rabarbrasmak på alle som var med. Forøvrig godt hjulpet av Kristin Floa.
Fønix Skole- og ungdomskorps som har medlemmer fra Nærøy, Bindal og Leka, har blitt litt av limet folk imellom i grenseområdet her ute ved kysten.
God oppslutning om toget denne dagen, og været innbød også til feiring.
Grønne plener, blå himmel og langt tog var rammen for feiringen på Leka i år.
I år var det tidligere ordfører Trond Pettersen som mintes Lekas falne under andre verdenskrig, og som bekranset monumentet som er reist til deres minne.
Monumentet ligger vakkert til ved Leka kirke.
Toget beveger seg videre i retning Leka skole.
Og her ankommer korps og tog skolen.
Lekas lensmann Ole Kristian Holand, som alltid helt ulastelig under avspilling av nasjonalsangen. Ja jeg nekter å omtale ham som annet enn lensmann, selv om nærpolitireformen har frarøvet ham både tittel og kontor, og gitt ham tittelen politikontakt. I 35 år har han ledet an i 17. maitoget på Leka.
Inne i Herlaugshallen fortsatte feiringen med blant annet sang av Leka blandakor.
Kristin Floa har opptil flere hatter også på 17. mai. Her dirigerer hun blandakoret.
Jan Leo Fjelstad gikk rett fra spilling med korpset, til salg av kaker og rundstykker.
En sånn godværsdag må man jo bare en tur på Stein.
Vårt barnebarn Sigurd, som synes at den beste måten å feire 17. mai på er å høre så mye som mulig korpsmusikk, hvis bestemor er med å spiller vel og merke, koste seg med dagens siste is på fergeturen tilbake til Gutvik.

 

17. mai med ekstradimensjon

I strålende sol og passe temperatur gikk årets 17. maifeiring av stabelen på Horsfjord. Arrangementet startet som seg hør og bør med tog, der Fønix Skole- og Ungdomskorps ledet an. Korpset låt bedre enn på lenge i år, og skapte skikkelig god 17. maistemning. Tog uten korpsmusikk hadde blitt ganske så stusslig når man først har blitt vant til det. Etter at toget var ferdig, og korpset hastet videre til neste spilling i nabogrenda Gutvik, samlet troppene seg i storsalen på ungdomshuset. Da dagens eminente konferansier tok ordet, regnet de aller fleste med at hun ville annonsere de tradisjonelle innslagene, og det gjorde hun da også etterhvert. Men først kom hun med en kunngjøring som som både rørte og begeistret publikum. Torlaug Bartnes Ulrichsen ble tildelt Folkehelseprisen 2019 for sitt svært lange engasjement i Helselaget og bygdas øvrige foreningsliv. I tillegg kom en lang rekke med gode grunner, ikke minst ble det lagt vekt på den hun er, og måten hun møter og inkluderer sine medmennesker både i jobb og fritid. Hun ble omtalt som en bauta, og det ble gjort helt klart at Helselaget er overbevist om at Torlaug har hatt svært positiv innvirkning på folkehelsa i bygda. Da Merete hadde kunngjort pristildelingen, reiste forsamlingen seg spontant og ga langvarig applaus. Alle gledet seg over at hederskvinnen Torlaug, som aldri fremhever seg selv, ble denne æren til del. Ikke så rent få ble nok også rørt. Torlaug bruker ikke å strø om seg med store ord, men var ikke i tvil om at hun kom til å huske denne 17. maidagen. Hun mente også at mange andre hadde fortjent prisen mer enn henne. Men der tar du altså feil Torlaug!

Feiringen fortsatte etter dette, men da måtte jeg få med meg Torlaug videre til Leka, der våre respektive ektefeller sammen med resten av korpset, hadde dagens tredje spilleoppdrag, og det kommer jeg tilbake til.

17. maitoget på Horsfjord er ikke kjempelangt, men ganske bredt.
Hild Dagslott fra Ytringen, diskuterte 17. maireportasjevinkler med Andreas Øvergård.
Alltid opplagte Tone Rennemo, er fløytist i Fønix Skole- og Ungdomskorps.
Nydelig vær og grønne omgivelser for årets tog.
Jonas Engan og Martin Kjølstad hadde ansvaret for fanen til Kjella barnehage. Et ansvar de forvaltet ganske bra.
Inne på ungdomshuset Vonheim var det Merete Berg-Hansen som ledet arrangementet. Merete er et usedvanlig konferansiertalent.
Da Merete tok av seg “17. maihatten” og tok på seg “helselagshatten”, og annonserte at Torlaug Bartnes Ulrichsen tildeles Folkehelseprisen 2019, var det svært populært hos de frammøtte.
Forsamlingen reiste seg spontant, og ga langvarig applaus da Merete kunngjorde pristildelingen.
Her har Torlaug fått det håndfaste beviset på at hun er vinner av folkehelseprisen.
Det var ikke bare Torlaug som ble litt beveget over denne ytterst velfortjente hederen.
Etter på fortsatte programmet med sang av bygdas barnekor, vakkert innslag i 17. maifeiringen.

Nofence kompetanseutveksling

Jeg har tidligere skrevet om Merete Berg Hansen og Martin Kjølstads boergeiter og Nofence-systemet som holder geitene innenfor det området eierne ønsker at de skal oppholde se i. I dag fikk Merete og Martin besøk fra Vevelstad kommune. To gårdbrukerektepar tok turen for å lære om Merete og Martins erfaringer med Nofence. Bøndene fra Vevelstad har nylig gått til innkjøp av hver sin flokk med den utrydningstruede geiterasen Norsk kystgeit. Motivet deres er i første rekke å hindre gjengroing, men de mener også at det er en flott bonus å kunne bidra til å bevare en utrydningstruet norsk husdyrrase. Økonomien i prosjektet er de imidlertid mer usikker på.Disse geitene finnes det i dag bare en bestand av i Selje ved Stad, i tillegg til et par små forvillede bestander på et par øyer på Vestlandet. Kun 600 individer finnes det av denne rasen i dag. Vevelstadbøndene satser også på Nofence for å holde geitene på plass på ønsket sted, og ville lære, og utveksle erfaringer med Merete og Martin. Og det fikk de, både Merete og Martin har tilegnet seg store kunnskaper om det virtuelle gjerdesystemet, og de øste velvillig av sin kunnskap. De har i all hovedsak hatt gode erfaringer med Nofence, selv om de også ser at det finnes forbedringspunkter. Noe som også bare skulle mangle all den tid dette er en nokså ny teknologi. Geitene og og deres egenskaper som kulturlandskapspleiere er de strålende fornøyd med. Foreløpig er de fornøyd med den lille flokken geiter de har, og har ingen umiddelbare planer om å utvide geiteholdet. Bøndene fra Vevelstad virket også svært fornøyd etter besøket.

 

Fra venster: Bernt Andreassen, Kari Anne Bøkestad Andreassen, Martin Kjølstad, Nils Haugann, Merete Berg Hansen og Torhild Haugann. Merete orinterer her om småbruket deres, og bakgrunnen for innkjøpet av både geiter og Nofence.

 

Geitene hos “Granheim geit & kveit” er tamme og sosiale skapninger.

 

Gamlemor i flokken har ingenting i mot å bli klødd på ryggen.

 

Martin ga også en grundig orientering om sine erfaringer med selve klaven.

 

Blåbærlyngen i skogkanten er snadder for geitene.

 

Verken Merete eller Martin har særlige problemer med å prate, her er det Martin som forteller og peker.

 

Besøket ble avrundet med middag og enda mer prat i storstua på Granheim. Vertinnens  kyllingsuppe sto på bordet, den smakte fortreffelig, det kan jeg underskrive på.

 

Torskefiske med suksess

Da kan vi gå ut med rapport om årets torskefiske, vi kunne ikke gå ut med det før vi avsluttet, i frykt for invasjon av av fiskere. Morten og jeg har gjort det til en tradisjon å fiske torsk i vårt svært lokale farvann hvert år på denne tiden. Og aldri har det vært lettere å få den torsken vi ville ha. Innsiget er bedre enn på mange år, kvaliteten har vært god, selv om vi kunne ønsket oss litt høyere gjennomsnittsvekt. Vi fisker med et svært begrenset antall garn, men likevel ble fangsten nesten i overkant av hva vi hadde kapasitet til å ta vare på. Vi er ikke akkurat i vår ungdoms vår, så vi er avhengig av mye hvile også. Men vi klarte brasene i år også. Fangsten er foredlet til ganske mye tørrfisk, ikke helt tørr enda da, klippfisk, lettsaltet torsk og torskefilèt. Vi har spist fersk torsk med rogn, boknafisk, og snart står kjinker på menyen. For ikke å snakke om alle fiskekakene vi har produsert av den uvanlig gode hysefangsten. Og vi ser allerede fram mot høsten, da tørrfisken skal foredles til lutefisk. Vi elsker lutefisk, spesielt på grunn av at akevitt er det beste vi vet.

Allerede første dagen fylte vi stampen, og vel så det.
Morten liker veldig godt fisk som kommer opp mot hans størrelse, denne veide 19 kg rund.
Også andre dagen ble fangsten tilfredsstillende.
Det er en drøm å dra ut og dra garn når fjorden ligger sånn, speilblank og solfylt.
Siste dagen fikk vi denne krabaten i garna. Men ettersom den minnet så mye om Morten, slapp vi den ut igjen, uskadet som den var.
Heilhornan speilet seg i fjorden mens vi dro garn.
Og like speilblankt på tur inn fra “feltet”. Utrolig fin avveksling fra fjøs og butikk for oss.
Her henger noe av fangsten og tørker.
Også på Mortens storslagne kjøpmannseiendom henger det fisk til tørk.

Sitkagranhelvete

For noen få år siden fikk jeg hogd ut noen sitkagranfelt som ble plantet på 1960-tallet. Og etter råd fra skogbruksbyråkratene, ble det plantet til året etter. Og ettersom jeg har sterke motforestillinger mot sitkagrana, valgte jeg å plante med norsk gran. Sannsynligvis ville jeg heller ikke få tillatelse til å plante sitkagran heller, ble jeg fortalt. Jeg var skeptisk til om det hadde noen hensikt å plante overhodet, da sitkagran hadde stått og frødd seg i årevis før den ble hogd. Men valgte likevel å gjøre det, da det ble hevdet at reproduksjonsevnen til sitkagrana var overdrevet. Nå viser det seg at hele skogplantingen var totalt bortkastet. Tilskuddet jeg fikk, og skogfondsmidlene jeg brukte, viser seg å være penger rett ut av vinduet. Sitkagrana har spiret tett i tett over nesten hele feltet. Noen steder tydeligvis nesten med en gang, andre steder har den ikke kommet fullt så langt, men likevel tett som bare det. Og det kommer sikkert til å fortsette å spire i årene som kommer. Det vil være bortimot uoverkommelig å holde sitkagrana i sjakk.

Elgjegerne som leier utmarka mi, har skrytt av hvor fine forhold for jakt det ble etter at sitkafeltene ble hogd. Men jeg kan love dem at det kommer ikke til å vare så mange år. Snart vil disse feltene bli helt umulig å forsere, ihvertfall for folk.

De som plantet sitkagran på 60-tallet visste nok ikke hva de gjorde. Man ble anbefalt av myndighetene å gjøre det, og den gangen var det ikke mye tradisjon for å være i opposisjon til autoriteter. Faktum er at når man går til det skritt å plante sitkagran, har man endret naturtypen for all overskuelig framtid. Det er bare en liten brøkdel av eiendommen min som har vært tilplantet med sitkagran, men nå finner jeg sitkagran overalt. Når disse nye trærne om få år begynner å sette kongler og frø seg, etableres nye tette bestander av sitkagran.

Planting av sitkagran har etter min oppfatning ingen plass i dagens skogbruk. Det blir argumentert med at den binder mye CO2, men det gjør også andre treslag. Riktignok vokser sitkagrana usannsynlig fort, og dermed blir virket av den svært lett. Jeg vil tro at treverk som gir mindre volum, men samme vekt, binder like mye CO2. Man bør i alle fall stille seg spørsmålet; er det verdt det, å for all framtid endre naturtypen, når man vurderer å plante sitkagran. Uten å gjøre store anstrengelser, er det helt uunngåelig. I løpet av noen generasjoner, enten man snakker om folk eller sitkagran, vil den ha tatt over naturen. Og forringet naturen på alle tenkelige vis, det er det tragiske faktum.

Sånn ser det ut mange steder der sitkagrana ble hogd ut for få år siden.
Andre plasser har den ikke kommet fullt så langt, grana som er ringet rundt, er ei norskgran som er plantet.
Egentlig et tragisk syn, det vil være svært krevende å få til en sunn bestand når det er så tett. Og fjerner man disse, vil det stadig spire nye. Jorda er full av frø.
Samme overalt.
Forstemmende syn.
Ikke så mye mer å legge til.
Sånn ser det ut i kanten av feltet. Der begynte det å komme opp nye sitkagraner for flere år siden.
Selv langt unna de opprinnelige sitkafeltene popper det opp ny sitkagran.

 

 

 

Springflo

Dagen i går ble preget av uvær og dramatikk på kysten. Vi bor ikke helt ute på kysten, men derimot inne i en fjord, ikke langt fra kysten. Det blåste friskt her også utover ettermiddagen, men det er feil å kalle det uvær. Derimot var det høy flo, jeg har nok sett det verre, men det var et spesielt syn når sjøen går opp i skogen langs fjæra.

Høyspentstolpene til NTE står vanligvis på tørt land, men i går var noen av dem langt uti vatnet.
Gjerdestolpene på ungdyrbeitet mitt var nesten helt under vann.
Merkelig syn når sjøen går helt opp mellom trærne.
For å komme seg utpå flytebrygga ved Bogen Feriehus, hadde man trengt båt mens floa var på sitt høyeste.
Mudring eller ei, denne dagen var det plenty propellvann i Valveita.
Valveita mot nord.
Selv om det ikke var godvær, var det langt unna å være uvær.
Kan nesten minne om mangroveskog i langt mer tropiske strøk.

 

Samuel Massie -Hvis eg kan, så kan alle!

Fredag var alle skoleelever fra 7. til 10. klasse i Bindal samlet på ungdomshuset Vonheim til temadag. Og temaet var viktig og høyaktuelt. Psykisk helse sto på dagsorden, og høydepunktet var uten tvil foredraget med Samuel Massie. Først på dagen fikk elever og lærere også høre foredrag av Lars Berg-Hansen og Leah Jørgensen. Dette var bare for skolens folk, mens foredraget med Samuel Massie var åpent for publikum. Fra første setning i sitt foredrag, trollbandt Massie sitt unge publikum. Og det er egentlig ikke så rart. Massie er en verbal begavelse, og han har litt av en historie å fortelle. Han tok oss med tilbake til tiden som skulker og skoletaper, og en tilværelse da han holdt på å havne skikkelig på skråplanet. Han fortalte levende, engasjert og også humoristisk, om hvordan han havnet på folkehøyskole i Finnmark. Der ble han kjent med Jarle Andhøy som var seilerlærer, et bekjentskap som skulle komme til å prege og forandre Massies liv for alltid. Som mange vil vite, ble Samuel Massie med på Andhøys Berserk-ekspedisjon til Antarktis, en ekspedisjon som endte tragisk for tre av besetningsmedlemmene. Andhøy og Massie var de to eneste som kom fra ekspedisjonen med livet i behold. I etterkant har Samuel Massie, skoletaper og dyslektiker, etablert seg som foredragsholder, forfatter og motivator. Livet hans tok en uventet vending, og Massies avslutningsord til forsamlingen var: Hvis dere skal huske en ting av dette foredraget, så er det: -Hvis eg kan, så kan alle!

Initiativet til denne dagen kom fra Kjella helselag, og i første rekke Merete Berg-Hansen. Hun er lærer på Bindalseidet, og aktiv i Helselaget. De fikk med seg Frivillighetssentralen, Bindalseidet Sanitetsforening, Terråk Helselag og Bindal kommune på laget. Og sammen med Terråk skole og Bindalseidet friskole skapte de et arrangement, og en dag, som utvilsomt gjorde sterkt inntrykk på både elever og lærere. Jeg kan heller ikke utelate å nevne Merete Berg-Hansens innsats på scenen, hun skulle introdusere Samuel Massie, noe hun også gjorde. I tillegg fikk vi nesten et eget foredrag fra Merete. Humor, varme og klokskap kan stå som oppsummering av det hun formidlet. Ikke det at det kom som som noen overraskelse på de som kjenner Merete, men jeg må likevel nevne det, strålende gjort! Jeg ble også fortalt at Leah Jørgensen og Lars Berg-Hansen gjorde sine saker utmerket tidligere på dagen, men det fikk jeg altså ikke med meg.

Fra første setning, hadde Massie det unge publikummet i sin hule hånd.
Elevene satt som tente lys og fulgte med.
Samuel Massie har et livlig kroppsspråk, i tillegg til sine verbale begavelser.
Massie fikk langvarig og fortjent applaus da han var ferdig med foredraget sitt.
Einar Torgnes Kristensen var en av flere som sikret seg bilde sammen med Samuel Massie.
Samuel Massie viste oppriktig interesse for ungdommene, og tok seg god tid til å prate med dem etter foredraget.
Ikke bare ungdommer som lot seg fenge av Samuel Massie. (Sorry Heidi) Heidi Vollan sikret seg både signert bok og bilde med dagens helt.
Merete Berg-Hansen var sentral både i forkant og under selve arrangementet. Her viser hun hun fra Heilhornsnabben som hun skulle gi til Samuel Massie senere på dagen.
Merete er et naturtalent på scenen, og når hun i tillegg har et så morsomt og klokt budskap, endte også det opp med en innertier.