Desemberlyset

Vi har slett ikke mørketid her på grensa mellom Trøndelag og Nordland, selv om noen påstår det. Dagslyset varer ikke så lenge som på sommeren selvfølgelig, men de timene vi har lys, skifter lyset mer enn på noen annen tid av året, og det er både vakkert og fascinerende. Her er noen bilder jeg har knipset de siste dagene, der jeg prøver å få fram nettopp det. Men som vanlig, virkeligheten overgår bilder med god margin.

Heilhornan i sol og tåke.
De samme fjellene speiler seg i Årsetfjorden.
Naustet vårt .

 

Raset speiler seg i en blank fjord.
Dagen er på hell.
Kvernahatten titter såvidt opp av tåka.
Årsetfjorden sett fra Bogen.
Majestetiske Heilhornet badet i vintersolas ikke alt for varme stråler.
Heilhornan innhyllet i ettermiddagens frostdis.
Neste dag er det helt klart igjen.

Julemesse på Leka

Lørdag var jeg igjen tilbake til det som jeg nesten betrakter som mitt andre hjemland, Leka. Anledningen var julemessa som ble arrangert på Skei Kulturtun/Lekamøya Spiseri. Der stilte lokale produsenter av alskens håndtverk og diverse produkter som relaterer seg til både jul og helårs bruk. Storsalen på Spiseriet var fylt til randen av utstillere, og spesielt tidlig under arrangementet var det trengsel rundt bordene. Salget så også ut til å gå godt. Selv var jeg tiltrodd oppgaven med å hjelpe til med salg av min fotografdatters kalendere og diverse andre fotoprodukter. Alt en aldrende far kan brukes til. I den andre delen av spiseriet gikk praten livlig over kaffekopper, julebakst og juletallerkener. En riktig så trivelig dag på sagaøya ble det, ikke at det kom som som noen som helst overraskelse på meg da. 

Ole Hamnes solgte sin og Leif Rune Jensens årvisse utgivelse, Lekakalenderen. Jeg fikk også en lang og hyggelig prat med Ole, om både kyr og fotografering.

Kirsti Østby hadde et stort utvalg av blant annet strikkeprodukter, til meg var hun naturlig nok ivrig på å vise fram kuvottene.

Selv var jeg betrodd oppgaven med å være “assisting sales manager” for Fridas kalendere, kjøleskapsmagneter og julekort.

Mange kikket på de utstilte varene, og mang en handel ble gjort i løpet av dagen.

Mye fint håndtverk var utstilt denne lørdagen.

Søstrene Østby solgte strikkeprodukter, i tillegg produserte de nye produkter underveis.

Mang en handel ble gjort i løpet av noen ettermiddagstimer.

Det gamle ungdomshuset på Skei, har blitt til Lekamøya spiseri.

Overalt var det julepyntet, også på trappa.

På døra til WC står det “Verdens minste galleri”. Jeg ser ikke bort fra at de har sine ord i behold.

Arnfinn Holand sikret seg en kalender med Heilhornan hos oss.

Greta Granås og Bjørn Harald Martinsen er vertskap på Skei Kulturtun/Lekamøya Spiseri. Der driver de med turisme, servering, kulturarrangementer og alt som hører til. Denne lørdagen inviterte de altså til julemesse og servering av julemat. Og de to tok i mot de besøkende på en svært vennlig, hyggelig og uformell måte.

Leka, ikke alt gikk på skinner

Selv om vårt ferieopphold på Leka på mange måter var svært vellykket, må det innrømmes at ikke alt gikk på skinner. Morten og meg ble utsatt for en ornitologisk sammensvergelse, kamuflert som farsdagsfeiring, Torlaug vant Coop-kaffe og Morten gikk i kjelleren. Dessuten hadde jeg satt meg som mål å lage en rikt illustrert reportasje om de påståtte politiske og administrative stridighetene som har vært omtalt i pressen i høst. Men fikk jeg noen til å stå fram og si sin hjertens mening, neida. Anonymt kom det derimot fram friske betraktninger, og enda brakte jeg ikke engang abortsaken på banen. Jeg bruker ikke anonyme ytringer her. Men jeg fikk i hvertfall gjort en meningsmåling om hvorvidt man tror på et politisk skifte på Leka til høsten. Og jeg kan fastslå at det går mot et spennende valg. Befolkningen er delt nøyaktig på midten. 50% tror på gjenvalg for nåværende ordfører, mens 50% tror at opposisjonens kandidat vinner. Undersøkelsen er basert på intervju med to tilfeldige Lekaværinger jeg møtte. 

Farsdagen ble feiret på Leka, og gaven fra min bedre halvdel var en foringsautomat for småfugl. Fin den, men jeg er ikke så opptatt av småfugler, kråker er mer min greie. Men jeg smiler tappert.

Morten fikk en fuglekasse av sin bedre halvdel, heller ikke han har noe lidenskapelig forhold til småfugler. Aner vi en ornitologisk sammensvergelse her?

Torlaug vant en pose Coop kaffe i kakelotteriet. Som Jokerkjøpmann syntes hun det var en vanskelig situasjon å havne i.

Fritidsbåtstandarden ble jeg meget skeptisk til.

Det har vært mye snakk om at oppdrettsnæringa må flytte på land. Her har man begynt, uten synlig suksess.

Ikke noe feil med Steinstind, men denne veggen av Sitkagran full av kongler, hører ikke hjemme i dette fantastiske kystlandskapet.

Innsjøene på Leka er så små at de knapt kan brukes til noe som helst.

Ikke uventet gikk Morten helt i kjelleren mot slutten av oppholdet på Leka.

Leka, ditt nærmeste ferieland

I helga dro vi på ferie. Ja ikke sånn å forstå at det er årets eneste ferie, langt i fra. Men det er årets første ferie med mer enn en overnatting. Jeg er heller ikke blant dem som setter store og stygge karbonavtrykk når jeg reiser bort. Så turen gikk også denne gangen til Leka, som er nabokommunen vår. Men når jeg drar dit på ferie, velger jeg å se på Leka som et annet land, det gjør opplevelsen enda mer eksotisk. Naturen er vill og spektakulær, og det kan man også delvis si om befolkningen. Denne bloggposten vil utelukkende fokusere på hyggelige sider ved Leka, det er jo det mest framtredende ved dette landet langt vest i havet. Men i neste bloggpost vil jeg grave dypere, og forsøke å få svar på spørsmålet som mange lurer på etter en del avisoppslag. Hva det spørsmålet er? Jo, for å spissformulere det: Leka, idyllisk øysamfunn, eller Helvetes forgård? Følg med på hva min gravejournalistikk har gitt av resultater.

Skumringstime med utsikt til landemerket Steinstind.

Utsikten i motsatt retning, her ser vi Vikna, vindmøllene skimtes litt til høyre i bildet.

Hos Joker Husby fikk Torlaug utløp for sin svært beskjedne spillegalskap.

Morten benyttet anledningen til å gjøre litt handelsspionasje hos Coop Leka.

I kaffekroken hos Coop, populært kalt “skjermet avdeling”, vant jeg ei farsdagskake i 8. klassens lotteri. Det samme gjorde denne karen, Steinar Andrè Leknes.

Vi førte også politiske samtaler i kaffekroken, ikke minst med Lekas varaordfører Kristin Floa.

I havnestrøket møtte vi Jan Leo Fjeldstad, han kom akkurat tilbake til Leka etter å ha representert Leka i New York Maraton. Noe han gjorde på ypperlig vis.

Ettersom vi ferierte, bevilget vi oss en ettermiddagspils på Vertshuset Herlaug. Der ble vi storøyde vitner til skjenkekontroll. Her kontrollerer agent 771577 fra skjenkekontrollen, at vertshusholder Åsmund Aune skjenker kaffe på reglementert vis. Skjenkingen skal ikke være for rask, men heller ikke for sakte.

Her signerer Åsmund Aune dokumentet som bekrefter at at både kaffeskjenking, og aldersgrensen for servering av pils til meg, var i skjønneste orden.

Etter verstshusbesøket, ble det middag i ordførerresidensen hos Tone og Per-Helge. Desserten besto av Tone Rennemos eventyrlige iskrem. En porsjon av dette er nok til å rettferdiggjøre hele oppholdet på Leka.

Dette må være en av Norges aller mest spektakulære veistubber. Veien er vel nokså ordinær da, men omgivelsene da…..

Forbi raset

Da har jeg for første gang kjørt forbi rasstedet på andre siden av fjorden, for første gang siden raset gikk. Jeg tilhører ikke den store gruppen bilister som har trosset skilt og sperringer, og kjørt før det ble offisielt åpnet. Jeg anstrenger meg jo til det ytterste med å være lovlydig. Men i går passerte jeg altså forbi, ikke bare for å gjøre det, jeg hadde faktisk ærend på andre siden av raset. Og selvfølgelig knipset jeg noen bilder av åstedet.

Øverste del av det grundig renskede rasfeltet, Fjellet består av skifer.

Sånn ser vegen ut når man kommer nordfra.

Mye av fyllinga ligger utafor rekkverket.

Nesten helt slett fjell helt til topps.

Masse bolter holder det lagdelte fjellet på plass nå.

Fra sørlig synsvinkel.

Endelig fikk Skodaen passer lovlig forbi raset.

Endelig fikk jeg se heimplassen min fra Kvernaengan.

Bondefrøkenpåfyll

Det har gått nesten et halvt år siden Morten og jeg har avlagt Bondefrøken, eller Hilde Kyllo, et besøk. Særlig Morten syntes det begynte å bli lenge siden nå, så i dag satte vi kursen mot Høylandet og Kjøglum. Og selv om Morten og Hilde et øyeblikk glemte seg bort og ble litt for opptatt av mobilene sine, ble det en hyggelig ettermiddag rundt kjøkkenbordet. Hilde hadde store planer om å lære oss øvelser som skulle forebygge lårhalsbrudd, vi har kommet i den alderen at vi må tenke på sånt, mente hun. Men vi klarte å finne på så mye rart å prate om, at det ble slett ikke tid til noe besøk i treningsstudioet denne gangen heller. Det er utrolig hva man kan komme seg unna med prat. Men trente gjorde vi likevel, som vanlig i Hildes nærvær klarte vi ikke å unngå å trene lattermusklene. Vi kan ikke helt utelukke at vi kommer på besøk igjen!

Morten og Hilde satte stor pris på å treffes igjen, og surfe litt på nettet sammen.

Jeg måtte bestikke Hilde med en kukalender  for å få henne bort fra surfingen.

Så spilte vi inn en reklamevideo for gulrot, som Joker Bogen har på tilbud denne uka.

Vi kan ikke underslå at det viktigste med et sånt besøk er å ta stilige selfies. Men det er ikke så lett som mange tror.

Her ble det litt bedre.

Jo Arne, eller Bonden som Hilde av og til kaller ham, ser på selfiefotograferingen med en smule lattermildhet, blandet med vennlig overbærenhet.

Så snart Morten snur seg bort, skjer dette…..

Høstkonsert med kulturprisutdeling

Høstkonserten 2018 i Bindal, ble preget av at Bindalseidet Songlag ble tildelt kommunens kulturpris for 2018. Songlaget fyller 75 år i år, og framstår mer vitale enn på lenge. Så da er det høyst fortjent at de ble denne hederen til del akkurat i år. Bindalseidet songlag sammen med elever i kulturskolen sto også for konsertens soleklare musikalske høydepunkt da de framførte Eric Levis Ameno på fortreffelig vis. Man får både gregoriansk sang og elektronikaelementer i en svært stemningsfull og fengende pakke. Veldig bra! Ellers fikk vi korpsmusikk fra de tre skolekorpsene i kommunen, alle er å anse som generasjonskorps nå, en nødvendighet for å holde korpsene i gang. Vokalensemblet Kviin hadde også en avdeling der de framførte tre av nummerene fra sin forestilling “Æ e nordlending Æ”. En hyggelig ettermiddag med fin underholdning, gode rundstykker og kaker. Men der altså Bindalseidet Songlag tok kaka!

Ordfører Britt Helstad overrakte diplom, gavesjekk og blomster til kulturprisvinner Bindalseidet Songlags leder Ann Kristin Halsen.

Ordføreren holdt tale til prisvinnerne, og framhevet blant annet kontinuiteten gjennom 75 år.

Arrangørkorpset Fønix skole- og ungdomskorps, her forsterket av Bindalseidet skolemusikk, åpnet konserten med tre nummer.

Bindalseidet skolemusikk består kun av fem musikanter i år, men de har mange aspiranter, så det er håp om bedre tider.

Høstkonsertens klare høydepunkt var da Bindalseidet Songlag, sammen med strykere, trommeslagere og dansere fra kulturskolen, framførte Amena.

Kristine Enora Kjeldsand har i en årrekke markert seg med sitt særegne fiolinspill, men dette var faktisk første gangen at hun spilte på en høst/vårkonsert i Bindal. About time!

Bindals svært anerkjente vokalensemble Kviin, framførte tre sanger fra sin populære forestilling “Æ e nordlending Æ”. Som vanlig overbeviste de. 

Både Kjell Stokland selv, og publikum var glade for at dirigentlegenden var tilbake etter et års sykefravær. 

Kjell Stokland i kjent positur.

Terråk Skolemusikk, som Kjell Stokland dirigerer, består i likhet med de andre korpsene i Bindal, av en god del musikanter som har passert skolepliktig alder. 

 

Årlig Halloween-debatt

Så har det dukket opp i facebook-feeden min, og i avisspaltene, den årlige jamringen over Halloween og det faktum at man snart kan oppleve at nabolagets unger kan dukke opp utkledd på trappa, og ønske seg godteri fra husets beboere. Her hos oss kommer det nok ingen i år heller, dessverre er det ikke så mange unger her lenger. Men hadde det kommet noen, så skulle de fått godteri, og de skulle fått det av en blid og hyggelig Terje. 

Det argumenteres med at dette er en amerikansk skikk som ikke har noe med oss i Norge å gjøre. Og det er helt riktig, Halloween er amerikansk av opprinnelse, akkurat som morsdag og farsdag. Det skulle tatt seg ut om jeg avslo sviskebløtkaka som jeg får hver farsdag, med begrunnelse at det er en amerikansk tradisjon. Amerikanerne påvirker oss jo på svært mange områder, her på berget er vi storforbrukere av amerikanskinspirert mat og drikke, vi ser på svært mye amerikansk film og TV-serier. Og på musikkområdet er amerikansk og amerikanskinspirert musikk helt dominerende. Man kan like det eller ikke, men vår kultur er på de fleste områder sterkt påvirket av Amerika og andre lands kulturer. Nesten ingenting av det vi spiser, ser på, hører på eller gjør, er opprinnelig norsk. Ting vi oppfatter som rotnorsk, viser seg å ha opphav i andre land og kulturer. Og så er det sånn at noe av den importerte kulturen overlever i hundrevis, for ikke å si tusenvis av år, kristendommen har overlevd i over tusen år, selv om den stammer fra Midt-Østen. Ingen ser vel heller for seg at juletreet forsvinner fra norsk julefeiring, selv om det er en tysk skikk som kom hit for ikke SÅ lenge siden. Mens andre tradisjoner og skikker forsvinner når ingen lenger ser verdien av det. 

Noe av innvendingene mot Halloween, handler om at det bare er handelstanden som har skylda, det er de som pusher på for å øke sin omsetning, og det er åpenbart et poeng. Men med en sånn argumentasjon, vil det være enda mer logisk å avlyse julefeiringen. Alle høytider, alle tradisjoner, ja nesten alt vi driver med, har en kommersiell side. Og det kan man jo selvfølgelig mislike, jeg misliker det delvis selv også. Halloween blir faktisk en bagatell i denne sammenhengen.

Jeg skal fortelle en liten historie om mitt eldste barnebarn, hun var fire år, og fikk lyst til å gå Halloween. Hun iførte seg Tigerguttkostymet sitt, fikk med seg mammaen sin og gikk til naboen og ringte på. Selvfølgelig fikk hun godteri i koppen, de gikk til neste nabo og fikk godteri der også. Men da syntes hun at hun hadde fått nok, og så måtte de tenke på at det var flere som skulle få godis også. Og da måtte hun ikke gå til alle husene i nabolaget og samle inn alt godteriet, sånn at det ikke ble noe til de andre ungene.  

Så min oppfordring er, slapp av, gi litt godis dere som er så heldige at det bor unger i nabolaget, det er en kveld i året. 

Har tradisjonen livets rett, så kommer det til å fortsette inn i evigheten, i motsatt fall kommer det til å dø ut av seg selv. Sånn er det med tradisjoner, de vedtas ikke! Og, finnes det en oppskrift på hvor lenge en utenlandsk skikk, tradisjon eller matrett må ha vært her før det er å betrakte som norsk?

Hvis det kommer noen på døra mi, enten det er Morten Ulrichsen eller andre barn, så skal jeg ta godt i mot dem!

Et helt halvt år

Det er altså på dagen 6 måneder siden raset i Årsetfjorden gikk. Det har nok vært et vanskelig og utfordrende arbeid å utbedre skadene. Og jeg har stor respekt for de som har gjort det praktiske arbeidet i raset. Det tror jeg alle er enige i. Fullt så imponert er ikke alle over framdriften med hensyn til planlegging og administrasjon. Det har vært lange perioder der lite har skjedd. Ekstra provosert ble nok mange da Statens Vegvesen i begynnelsen av juli fortalte at de da tok sommerferie fra planleggingen. Og skulle samle seg etter ferien for å prøve og finne ut hvordan de skulle gjøre det. Svært mange er av den oppfatning at hadde dette skjedd på en mer sentralt beliggende veg, hadde vegen forlengst vært utbedret og åpnet. En oppfatning jeg er tilbøyelig til å være enig. Selv er jeg lite berørt av raset, det er ikke så ofte jeg er på “bytur”, mens andre, både næringslivsaktører og pendlere, har hatt både økonomisk tap, og kraftig merbruk av tid. Nå er altså vegen ferdig, riktignok mangler asfalt, men ennå ikke åpnet. Etter sigende er det en endelig rapport fra geologer som mangler. Men jeg har god tro på at vegen blir åpnet i løpet av dette året, som det ser ut nå. Og for å ta med en veldig god ting, kjempebra at ingen har blitt skadet, verken da raset gikk, eller under anleggsarbeidet.

Fikk knipset dette bildet enda mens det raste, og støvskyen bredte seg utover.

Vegen helt sperret av jord- og steinmasser.

Dagen etter ga selve veglegemet etter for tyngden, og raste ut i fjorden.

Etterhvert ble det satt i gang geologiske undersøkelser, her fra lekter utenfor raset.

Her har det kommet gravemaskin på plass på toppen av reset, for å renske bort løst fjell og løsmasser. Det ble også rensket manuelt av fjellklatrere og noe sprenging.

Ingen jobb for pyser dette.

I slutten av juni ble brannslukningshelikopter brukt for å skylle ned løsmasser.

I slutten av august kom denne lekteren på plass. Den ble sentral i arbeidet med å bygge ny veg forbi raset.

Så fulgte en ny runde med vannbombing.

Det meste av raset ryddet bort, og påbegynt fylling over rasgropa.

Etter at hele fyllinga var ferdig, raste deler av den ut i sjøen.

Fjellet øverst i raset er sikret med bolter.

I dag står vegen ferdig, rekkverk er på plass, skilting også, men fremdeles er vegen stengt.

 

Nærbutikkens dag

Hvert år på denne tiden markeres Nærbutikkens dag på nærbutikker landet over. Hos Joker Bogen ble dagen markert på tradisjonelt vis med kaffe og vafler i butikkens koselige kaffekrok. Eller Olavshallen som kaffekroken heter. En jevn strøm av kunder kom og gjorde unna helgehandelen, og mange tok i mot tilbudet om servering i Olavshallen. Der gikk praten livlig over kaffekoppene, verdensproblemer ble løst på fortreffelig vis, og litt sladder ble muligens utvekslet. Og når det nygifte brudeparet Karoline Eide og Lars Berg-Hansen kom innom sammen med mange av bryllupsgjestene, ble nærbutikkdagen til en ekte festdag. Det er ikke alle som er så glad i nærbutikken sin at de tar seg en handlerunde mellom vielse og bryllupsmiddag. Men så snakker vi jo ikke om hvilket som helst brudepar, eller hvilken som helst nærbutikk heller da!

Fantastisk god stemning både hos brudepar og kjøpmann.

Akkurat så glad i nærbutikken er Karoline og Lars.

Og jammen ble det ikke en liten helgehandel mellom vielse og bryllupsmiddag.

Arne Dahl, Bjørg Tiller, Ragnhild Otervik og Helge Gutvik koste seg med kaffe og Mortens vafler.

Også Arne Bakken tok seg tid til kaffe og vafler, og en prat i Olavshallen denne lørdagen.

Morten sørget for at alle fikk vafler og kaffe.

Min yngste datter Bente, og Namdalsavisas utsendte reporter Bastian Øien Alstad, syntes også det var stas med gratis mat.

Stadig nye kunder var innom og hygget seg i Olavshallen.

Lars, Karl Petter og Lars tok seg ikke tid til vafler i dag, de hadde et middagsmåltid som ventet.