17. mai i maksvær på Leka

Jeg har gjort det til en tradisjon å feire 17. mai på flere plasser. I år ble det på hjemmebane på Horsfjord, og på Leka. Sånn har det blitt når man er gift med en evig korpsmusikant. Og jeg må vel innrømme at det nå har blitt så innarbeidet, at det hadde blitt rart å ikke ta turen over Lekafjorden til feiring på sagaøya. Jeg befinner meg meget vel sammen med Lekaværingene, det er hyggelige og gjestfrie mennesker, det har jeg fått erfare gjentatte ganger. Og Leka er jo en naturperle av de helt sjeldne, der folk lever i stor harmoni med hverandre, i hvertfall nesten da. Her kommer en liten bildeserie fra årets 17. maifeiring!

17. maitoget har akkurat satt seg i bevegelse.
Før vi kom så langt, hadde vi en fergetur over Lekafjorden. Korpset hadde allerede to spilleoppdrag bak seg, og denne fergeturen var en ekstratur som var satt opp for at korpset skulle få logistikken til å gå opp. Tone Rennemo spanderte sin egen nydelige is med jordbær og rabarbrasmak på alle som var med. Forøvrig godt hjulpet av Kristin Floa.
Fønix Skole- og ungdomskorps som har medlemmer fra Nærøy, Bindal og Leka, har blitt litt av limet folk imellom i grenseområdet her ute ved kysten.
God oppslutning om toget denne dagen, og været innbød også til feiring.
Grønne plener, blå himmel og langt tog var rammen for feiringen på Leka i år.
I år var det tidligere ordfører Trond Pettersen som mintes Lekas falne under andre verdenskrig, og som bekranset monumentet som er reist til deres minne.
Monumentet ligger vakkert til ved Leka kirke.
Toget beveger seg videre i retning Leka skole.
Og her ankommer korps og tog skolen.
Lekas lensmann Ole Kristian Holand, som alltid helt ulastelig under avspilling av nasjonalsangen. Ja jeg nekter å omtale ham som annet enn lensmann, selv om nærpolitireformen har frarøvet ham både tittel og kontor, og gitt ham tittelen politikontakt. I 35 år har han ledet an i 17. maitoget på Leka.
Inne i Herlaugshallen fortsatte feiringen med blant annet sang av Leka blandakor.
Kristin Floa har opptil flere hatter også på 17. mai. Her dirigerer hun blandakoret.
Jan Leo Fjelstad gikk rett fra spilling med korpset, til salg av kaker og rundstykker.
En sånn godværsdag må man jo bare en tur på Stein.
Vårt barnebarn Sigurd, som synes at den beste måten å feire 17. mai på er å høre så mye som mulig korpsmusikk, hvis bestemor er med å spiller vel og merke, koste seg med dagens siste is på fergeturen tilbake til Gutvik.

 

17. mai med ekstradimensjon

I strålende sol og passe temperatur gikk årets 17. maifeiring av stabelen på Horsfjord. Arrangementet startet som seg hør og bør med tog, der Fønix Skole- og Ungdomskorps ledet an. Korpset låt bedre enn på lenge i år, og skapte skikkelig god 17. maistemning. Tog uten korpsmusikk hadde blitt ganske så stusslig når man først har blitt vant til det. Etter at toget var ferdig, og korpset hastet videre til neste spilling i nabogrenda Gutvik, samlet troppene seg i storsalen på ungdomshuset. Da dagens eminente konferansier tok ordet, regnet de aller fleste med at hun ville annonsere de tradisjonelle innslagene, og det gjorde hun da også etterhvert. Men først kom hun med en kunngjøring som som både rørte og begeistret publikum. Torlaug Bartnes Ulrichsen ble tildelt Folkehelseprisen 2019 for sitt svært lange engasjement i Helselaget og bygdas øvrige foreningsliv. I tillegg kom en lang rekke med gode grunner, ikke minst ble det lagt vekt på den hun er, og måten hun møter og inkluderer sine medmennesker både i jobb og fritid. Hun ble omtalt som en bauta, og det ble gjort helt klart at Helselaget er overbevist om at Torlaug har hatt svært positiv innvirkning på folkehelsa i bygda. Da Merete hadde kunngjort pristildelingen, reiste forsamlingen seg spontant og ga langvarig applaus. Alle gledet seg over at hederskvinnen Torlaug, som aldri fremhever seg selv, ble denne æren til del. Ikke så rent få ble nok også rørt. Torlaug bruker ikke å strø om seg med store ord, men var ikke i tvil om at hun kom til å huske denne 17. maidagen. Hun mente også at mange andre hadde fortjent prisen mer enn henne. Men der tar du altså feil Torlaug!

Feiringen fortsatte etter dette, men da måtte jeg få med meg Torlaug videre til Leka, der våre respektive ektefeller sammen med resten av korpset, hadde dagens tredje spilleoppdrag, og det kommer jeg tilbake til.

17. maitoget på Horsfjord er ikke kjempelangt, men ganske bredt.
Hild Dagslott fra Ytringen, diskuterte 17. maireportasjevinkler med Andreas Øvergård.
Alltid opplagte Tone Rennemo, er fløytist i Fønix Skole- og Ungdomskorps.
Nydelig vær og grønne omgivelser for årets tog.
Jonas Engan og Martin Kjølstad hadde ansvaret for fanen til Kjella barnehage. Et ansvar de forvaltet ganske bra.
Inne på ungdomshuset Vonheim var det Merete Berg-Hansen som ledet arrangementet. Merete er et usedvanlig konferansiertalent.
Da Merete tok av seg “17. maihatten” og tok på seg “helselagshatten”, og annonserte at Torlaug Bartnes Ulrichsen tildeles Folkehelseprisen 2019, var det svært populært hos de frammøtte.
Forsamlingen reiste seg spontant, og ga langvarig applaus da Merete kunngjorde pristildelingen.
Her har Torlaug fått det håndfaste beviset på at hun er vinner av folkehelseprisen.
Det var ikke bare Torlaug som ble litt beveget over denne ytterst velfortjente hederen.
Etter på fortsatte programmet med sang av bygdas barnekor, vakkert innslag i 17. maifeiringen.

Nofence kompetanseutveksling

Jeg har tidligere skrevet om Merete Berg Hansen og Martin Kjølstads boergeiter og Nofence-systemet som holder geitene innenfor det området eierne ønsker at de skal oppholde se i. I dag fikk Merete og Martin besøk fra Vevelstad kommune. To gårdbrukerektepar tok turen for å lære om Merete og Martins erfaringer med Nofence. Bøndene fra Vevelstad har nylig gått til innkjøp av hver sin flokk med den utrydningstruede geiterasen Norsk kystgeit. Motivet deres er i første rekke å hindre gjengroing, men de mener også at det er en flott bonus å kunne bidra til å bevare en utrydningstruet norsk husdyrrase. Økonomien i prosjektet er de imidlertid mer usikker på.Disse geitene finnes det i dag bare en bestand av i Selje ved Stad, i tillegg til et par små forvillede bestander på et par øyer på Vestlandet. Kun 600 individer finnes det av denne rasen i dag. Vevelstadbøndene satser også på Nofence for å holde geitene på plass på ønsket sted, og ville lære, og utveksle erfaringer med Merete og Martin. Og det fikk de, både Merete og Martin har tilegnet seg store kunnskaper om det virtuelle gjerdesystemet, og de øste velvillig av sin kunnskap. De har i all hovedsak hatt gode erfaringer med Nofence, selv om de også ser at det finnes forbedringspunkter. Noe som også bare skulle mangle all den tid dette er en nokså ny teknologi. Geitene og og deres egenskaper som kulturlandskapspleiere er de strålende fornøyd med. Foreløpig er de fornøyd med den lille flokken geiter de har, og har ingen umiddelbare planer om å utvide geiteholdet. Bøndene fra Vevelstad virket også svært fornøyd etter besøket.

 

Fra venster: Bernt Andreassen, Kari Anne Bøkestad Andreassen, Martin Kjølstad, Nils Haugann, Merete Berg Hansen og Torhild Haugann. Merete orinterer her om småbruket deres, og bakgrunnen for innkjøpet av både geiter og Nofence.

 

Geitene hos “Granheim geit & kveit” er tamme og sosiale skapninger.

 

Gamlemor i flokken har ingenting i mot å bli klødd på ryggen.

 

Martin ga også en grundig orientering om sine erfaringer med selve klaven.

 

Blåbærlyngen i skogkanten er snadder for geitene.

 

Verken Merete eller Martin har særlige problemer med å prate, her er det Martin som forteller og peker.

 

Besøket ble avrundet med middag og enda mer prat i storstua på Granheim. Vertinnens  kyllingsuppe sto på bordet, den smakte fortreffelig, det kan jeg underskrive på.

 

Torskefiske med suksess

Da kan vi gå ut med rapport om årets torskefiske, vi kunne ikke gå ut med det før vi avsluttet, i frykt for invasjon av av fiskere. Morten og jeg har gjort det til en tradisjon å fiske torsk i vårt svært lokale farvann hvert år på denne tiden. Og aldri har det vært lettere å få den torsken vi ville ha. Innsiget er bedre enn på mange år, kvaliteten har vært god, selv om vi kunne ønsket oss litt høyere gjennomsnittsvekt. Vi fisker med et svært begrenset antall garn, men likevel ble fangsten nesten i overkant av hva vi hadde kapasitet til å ta vare på. Vi er ikke akkurat i vår ungdoms vår, så vi er avhengig av mye hvile også. Men vi klarte brasene i år også. Fangsten er foredlet til ganske mye tørrfisk, ikke helt tørr enda da, klippfisk, lettsaltet torsk og torskefilèt. Vi har spist fersk torsk med rogn, boknafisk, og snart står kjinker på menyen. For ikke å snakke om alle fiskekakene vi har produsert av den uvanlig gode hysefangsten. Og vi ser allerede fram mot høsten, da tørrfisken skal foredles til lutefisk. Vi elsker lutefisk, spesielt på grunn av at akevitt er det beste vi vet.

Allerede første dagen fylte vi stampen, og vel så det.
Morten liker veldig godt fisk som kommer opp mot hans størrelse, denne veide 19 kg rund.
Også andre dagen ble fangsten tilfredsstillende.
Det er en drøm å dra ut og dra garn når fjorden ligger sånn, speilblank og solfylt.
Siste dagen fikk vi denne krabaten i garna. Men ettersom den minnet så mye om Morten, slapp vi den ut igjen, uskadet som den var.
Heilhornan speilet seg i fjorden mens vi dro garn.
Og like speilblankt på tur inn fra “feltet”. Utrolig fin avveksling fra fjøs og butikk for oss.
Her henger noe av fangsten og tørker.
Også på Mortens storslagne kjøpmannseiendom henger det fisk til tørk.

Sitkagranhelvete

For noen få år siden fikk jeg hogd ut noen sitkagranfelt som ble plantet på 1960-tallet. Og etter råd fra skogbruksbyråkratene, ble det plantet til året etter. Og ettersom jeg har sterke motforestillinger mot sitkagrana, valgte jeg å plante med norsk gran. Sannsynligvis ville jeg heller ikke få tillatelse til å plante sitkagran heller, ble jeg fortalt. Jeg var skeptisk til om det hadde noen hensikt å plante overhodet, da sitkagran hadde stått og frødd seg i årevis før den ble hogd. Men valgte likevel å gjøre det, da det ble hevdet at reproduksjonsevnen til sitkagrana var overdrevet. Nå viser det seg at hele skogplantingen var totalt bortkastet. Tilskuddet jeg fikk, og skogfondsmidlene jeg brukte, viser seg å være penger rett ut av vinduet. Sitkagrana har spiret tett i tett over nesten hele feltet. Noen steder tydeligvis nesten med en gang, andre steder har den ikke kommet fullt så langt, men likevel tett som bare det. Og det kommer sikkert til å fortsette å spire i årene som kommer. Det vil være bortimot uoverkommelig å holde sitkagrana i sjakk.

Elgjegerne som leier utmarka mi, har skrytt av hvor fine forhold for jakt det ble etter at sitkafeltene ble hogd. Men jeg kan love dem at det kommer ikke til å vare så mange år. Snart vil disse feltene bli helt umulig å forsere, ihvertfall for folk.

De som plantet sitkagran på 60-tallet visste nok ikke hva de gjorde. Man ble anbefalt av myndighetene å gjøre det, og den gangen var det ikke mye tradisjon for å være i opposisjon til autoriteter. Faktum er at når man går til det skritt å plante sitkagran, har man endret naturtypen for all overskuelig framtid. Det er bare en liten brøkdel av eiendommen min som har vært tilplantet med sitkagran, men nå finner jeg sitkagran overalt. Når disse nye trærne om få år begynner å sette kongler og frø seg, etableres nye tette bestander av sitkagran.

Planting av sitkagran har etter min oppfatning ingen plass i dagens skogbruk. Det blir argumentert med at den binder mye CO2, men det gjør også andre treslag. Riktignok vokser sitkagrana usannsynlig fort, og dermed blir virket av den svært lett. Jeg vil tro at treverk som gir mindre volum, men samme vekt, binder like mye CO2. Man bør i alle fall stille seg spørsmålet; er det verdt det, å for all framtid endre naturtypen, når man vurderer å plante sitkagran. Uten å gjøre store anstrengelser, er det helt uunngåelig. I løpet av noen generasjoner, enten man snakker om folk eller sitkagran, vil den ha tatt over naturen. Og forringet naturen på alle tenkelige vis, det er det tragiske faktum.

Sånn ser det ut mange steder der sitkagrana ble hogd ut for få år siden.
Andre plasser har den ikke kommet fullt så langt, grana som er ringet rundt, er ei norskgran som er plantet.
Egentlig et tragisk syn, det vil være svært krevende å få til en sunn bestand når det er så tett. Og fjerner man disse, vil det stadig spire nye. Jorda er full av frø.
Samme overalt.
Forstemmende syn.
Ikke så mye mer å legge til.
Sånn ser det ut i kanten av feltet. Der begynte det å komme opp nye sitkagraner for flere år siden.
Selv langt unna de opprinnelige sitkafeltene popper det opp ny sitkagran.

 

 

 

Springflo

Dagen i går ble preget av uvær og dramatikk på kysten. Vi bor ikke helt ute på kysten, men derimot inne i en fjord, ikke langt fra kysten. Det blåste friskt her også utover ettermiddagen, men det er feil å kalle det uvær. Derimot var det høy flo, jeg har nok sett det verre, men det var et spesielt syn når sjøen går opp i skogen langs fjæra.

Høyspentstolpene til NTE står vanligvis på tørt land, men i går var noen av dem langt uti vatnet.
Gjerdestolpene på ungdyrbeitet mitt var nesten helt under vann.
Merkelig syn når sjøen går helt opp mellom trærne.
For å komme seg utpå flytebrygga ved Bogen Feriehus, hadde man trengt båt mens floa var på sitt høyeste.
Mudring eller ei, denne dagen var det plenty propellvann i Valveita.
Valveita mot nord.
Selv om det ikke var godvær, var det langt unna å være uvær.
Kan nesten minne om mangroveskog i langt mer tropiske strøk.

 

Samuel Massie -Hvis eg kan, så kan alle!

Fredag var alle skoleelever fra 7. til 10. klasse i Bindal samlet på ungdomshuset Vonheim til temadag. Og temaet var viktig og høyaktuelt. Psykisk helse sto på dagsorden, og høydepunktet var uten tvil foredraget med Samuel Massie. Først på dagen fikk elever og lærere også høre foredrag av Lars Berg-Hansen og Leah Jørgensen. Dette var bare for skolens folk, mens foredraget med Samuel Massie var åpent for publikum. Fra første setning i sitt foredrag, trollbandt Massie sitt unge publikum. Og det er egentlig ikke så rart. Massie er en verbal begavelse, og han har litt av en historie å fortelle. Han tok oss med tilbake til tiden som skulker og skoletaper, og en tilværelse da han holdt på å havne skikkelig på skråplanet. Han fortalte levende, engasjert og også humoristisk, om hvordan han havnet på folkehøyskole i Finnmark. Der ble han kjent med Jarle Andhøy som var seilerlærer, et bekjentskap som skulle komme til å prege og forandre Massies liv for alltid. Som mange vil vite, ble Samuel Massie med på Andhøys Berserk-ekspedisjon til Antarktis, en ekspedisjon som endte tragisk for tre av besetningsmedlemmene. Andhøy og Massie var de to eneste som kom fra ekspedisjonen med livet i behold. I etterkant har Samuel Massie, skoletaper og dyslektiker, etablert seg som foredragsholder, forfatter og motivator. Livet hans tok en uventet vending, og Massies avslutningsord til forsamlingen var: Hvis dere skal huske en ting av dette foredraget, så er det: -Hvis eg kan, så kan alle!

Initiativet til denne dagen kom fra Kjella helselag, og i første rekke Merete Berg-Hansen. Hun er lærer på Bindalseidet, og aktiv i Helselaget. De fikk med seg Frivillighetssentralen, Bindalseidet Sanitetsforening, Terråk Helselag og Bindal kommune på laget. Og sammen med Terråk skole og Bindalseidet friskole skapte de et arrangement, og en dag, som utvilsomt gjorde sterkt inntrykk på både elever og lærere. Jeg kan heller ikke utelate å nevne Merete Berg-Hansens innsats på scenen, hun skulle introdusere Samuel Massie, noe hun også gjorde. I tillegg fikk vi nesten et eget foredrag fra Merete. Humor, varme og klokskap kan stå som oppsummering av det hun formidlet. Ikke det at det kom som som noen overraskelse på de som kjenner Merete, men jeg må likevel nevne det, strålende gjort! Jeg ble også fortalt at Leah Jørgensen og Lars Berg-Hansen gjorde sine saker utmerket tidligere på dagen, men det fikk jeg altså ikke med meg.

Fra første setning, hadde Massie det unge publikummet i sin hule hånd.
Elevene satt som tente lys og fulgte med.
Samuel Massie har et livlig kroppsspråk, i tillegg til sine verbale begavelser.
Massie fikk langvarig og fortjent applaus da han var ferdig med foredraget sitt.
Einar Torgnes Kristensen var en av flere som sikret seg bilde sammen med Samuel Massie.
Samuel Massie viste oppriktig interesse for ungdommene, og tok seg god tid til å prate med dem etter foredraget.
Ikke bare ungdommer som lot seg fenge av Samuel Massie. (Sorry Heidi) Heidi Vollan sikret seg både signert bok og bilde med dagens helt.
Merete Berg-Hansen var sentral både i forkant og under selve arrangementet. Her viser hun hun fra Heilhornsnabben som hun skulle gi til Samuel Massie senere på dagen.
Merete er et naturtalent på scenen, og når hun i tillegg har et så morsomt og klokt budskap, endte også det opp med en innertier.

 

Stortinget skifter navn til Noting

Den siste tids opphetede debatt om NSB sitt bytte av navn til Vy, der det har blitt argumentert heftig for at navnebyttet var helt nødvendig både for framtidig konkurransekraft, og at navnet ikke er dekkende for virksomheten, har fått meg til å tenke. Stortinget er jo heller ikke så veldig dekkende. Vårt parlament er ikke særlig stort, verken bygningen eller antallet representanter er veldig stort sammenlignet med andre lands parlament. Og så er det den mer overførte betydningen av ordet “stor”. Jeg er i berettiget tvil om “stor” er dekkende for alt som våre folkevalgte foretar seg. Jeg vil dog ikke gå så langt som å foreslå at Stortinget bytter navn til Småtinget. Noting syns jeg derimot er nøytralt og godt. “No” er jo den internasjonale forkortelsen for Norge, og når man tar med “ting”, beholder man noe av det gamle navnet. Og putter man inn en h på et strategisk sted i navnet, vil det være et veldig godt navn å markere seg på internasjonalt, når man skal markere seg overfor andre lands parlamenter. For eksempel den svenske Riksdagen. De burde forresten ihvertfall bytte navn 🙂

Noting vil gi økt konkurransekraft og bedre beskrive hva de driver med.

Grand Prix-fest på Adrians hjemmebane

Bygdas egen gullgutt og store musikkhelt, Adrian Jørgensen, sto på scenen i Oslo Spektrum på lørdagskvelden, og sang seg nesten helt til topps i den norske MGP-finalen. Svært mange fra bygda hadde reist til Oslo for å følge Adrian på nært hold, og fikk nok en uforglemmelig opplevelse. Den mer kortreiste delen av Adrians fanskare samlet seg på ungdomshuset Vonheim for å følge begivenheten i fellesskap der. Vonheim er på mange måter Adrians hjemmebane, utallige ganger har han stått på scenen der og sunget og underholdt. Han er også nestleder i laget som eier og driver Vonheim. Stemningen var god fra første stund, men tok seg kraftig opp da det endelig var Adrians tur. Han rørte oss alle da han fortalte om familien sin i presentasjonen, og overbeviste med sin ujålete, trygge og engasjerende framføring av The Bubble. Stemningen steg ytterligere da han kom på førsteplass hos tre av de utenlandske juryene. Og da det ble klart at han gikk til gullfinalen sto jubelen i taket. Mindre jubel ble det heller ikke da det ble klart at han var en av to som fikk synge bidraget sitt en gang til, og kjempe om seieren. Mobilene ble flittig brukt til å stemme på Adrian, nesten et under at ikke mobilnettet knelte under den høye belastningen. Og så ble det en liten nedtur da det ble klart at Keiino stakk av med seieren. Men alle var enige om at Adrian hadde gjort en fabelaktig flott figur, og at han selvfølgelig hadde det beste bidraget. Veldig hyggelig å kunne dele en sånn opplevelse med flere, og hva Adrian angår, han kommer vi til å høre mer fra. Hans talent og menneskelige egenskaper gjør at det knapt finnes grenser for hvor langt han kan nå.

Festdeltakerne begynner å samle seg i salen på Vonheim, lett nervøs stemning før sendingen begynner.
Flere forventningsfulle og lett nervøse festdeltakere.
Namdalsavisa dekket festen med hele to journalister. Bastian Øien Alstad og Tor Martin Årseth følte at baren på Vonheim var en passende base når de oppdaterte nettutgaven utover kvelden.
Stemningen steg merkbart da det var Adrians tur på scenen i Oslo Spektrum.
Så var det klart for en ny oppdatering fra Namdalsavisas utsendte team.
Stemningen nådde etterhvert store høyder etter som Adrian stadig styrket sine muligheter.
Kjempestemning i sofaen rundt en av bygdas musikere som har spilt mye med Adrian. Andreas Øvergård har aldri motforestillinger mot å være midtpunkt.
Og Namdalsavisas folk jobbet intenst på flere plattformer.
Spenningen var etterhvert til å ta og føle på.
Spenningen er utløst, Adrian ble nummer to. Alle var fornøyd med en så flott plassering, men de aller fleste mente at Adrian hadde fortjent førsteplassen, og tur til Tel Aviv.
Bjørn Øvergård og Geir Holten var strålende fornøyd med festen, og ikke minst Adrians innsats.

Adrian Jørgensen – vår favoritt

I disse dager er vi både litt ekstra stolte og opprømte her i bygda. Vår egen Adrian Jørgensen skal delta i den norske Melodi Grand Prix-finalen, og det synes vi er stor stas. Både de som liker Melodi Grand Prix hvert år, og de som liker det bare når Adrian er med. Her har vi visst at Adrian er flink til å synge siden han tolket Neil Young på skolens juleavslutning for mer enn ti år siden. Resten av landet ble klar over det i 2013, da han gikk nesten helt til topps i The Voice. Siden den gangen har han bygget karrièren stein for stein, og ikke minst utviklet seg mye som artist og sanger. Jeg har ikke så fryktelig god greie på musikk, men at Adrian synger pokker så godt, kan alle, inklusive meg, lett høre.

Men er det bare den gode sangstemmen hans som gjør at alle elsker Adrian. Nei, langt i fra. Selv om Adrian er mye borte på spillejobber, studiojobbing og så videre, har han aldri flyttet fra heimbygda si. Innimellom slagene skjøtter han forsatt jobben sin i oppdrettsfirmaet Sinkaberg-Hansen, og han bor fremdeles i huset sitt sammen med sin legendariske bestefar Gubben. Han tar ansvar for bygdelivet, og bidrar sterkt til trivselen her. Hvert eneste år rydder han plass på timeplanen rundt juletider, og stiller opp i revybandet når ungdomslaget setter opp revy hver 4. juledag. Han er også nestleder i det samme ungdomslaget. Et annet eksempel det er på sin plass å trekke fram, er den tradisjonelle festmarsjen fra Horsfjord til Gutvik 6. juledag. For to år siden så ikke arrangøren i Gutvik seg lenger i stand til å holde fest på huset. Og uten fest, ingen marsj. Da tok Adrian initiativ for å redde denne utrolig hyggelige tradisjonen. Og det klarte han, sammen med kompisgjengen og bygdefolket.

Og nå blir han altså nevnt blant favorittene til å bli Norges deltaker i den internasjonale MGP-finalen. Og det syns vi alle er veldig morsomt og spennende. Men det er ikke derfor at vi liker Adrian så godt, ja jeg må vel si at vi bent ut er glade i ham. Det er vi først og fremst fordi han er en tvers gjennom likanes, jordnær, snill, morsom og hjelpsom kar.

Jeg har tatt et lite dypdykk i bildearkivet og funnet noen bilder av Adrian, og deler med dere noen få glimt fra alt det morsomme jeg har fått lov til å være med Adrian på. Jeg er helt overbevist om at det blir mer, og aller først skal vi heie på Adrian på lørdagskvelden. Vi skal juble hvis han går til topps, og vi skal være like glade uansett hvilken plassering han får.

Adrian Jørgensen under den legendariske konserten ved busskuret ved Lona bru høsten 2013. Namdalsavisas journalist Sturla Nordbøe i bakgrunnen.
Samme høsten fikk Adrian med seg sin tante Heidi, min kone Mona og vår alles kjøpmann Morten med på legekontoret for en liten musikalsk konsultasjon hos kommunelege Maria Strøm Slyngstad.
Kommunelegens diagnose ble fort klar. De manglet kun en fiolin i bandet, og det kunne hun tilfeldigvis bidra med.
Adrian har et godt forhold til de aller fleste, også dyr. Her fra en fotoshoot med vår Linus, som kun var barnet den gangen.
Adrian er veldig glad i heimbygda si, og ikke minst nærbutikken Joker Bogen. Her er han sammen med Torlaug.
Ingen tvil om hva som er favorittbutikken til Adrian.
Da 6. dagsmarsjen og festen i Gutvik nærmest var bestemt avviklet, stilte Adrian seg i bresjen for å redde tradisjonen, og lyktes.
Adrian stiller opp i revybandet til ungdomslagets julerevy hvert eneste år, sammen med kompisene Edgar Dahl, Andrè Øvergård og Jonas Engan.
Adrian har et varmt hjerte for heimbygda si, og stiller opp i mange sammenhenger. For et år siden ble han valgt til nestleder i ungdomslaget Fønix. Her sammen med lagets leder Bjørn Øvergård.
Alle liker Adrian, Jesper, en av våre katter, er intet unntak.
Utallige sceneopptredener over det ganske land, også i utlandet, har Adrian vært med på. Her fra B-gjengens julekonsert sammen med artistkollega Julie Vikestad Olsen.