Stortinget skifter navn til Noting

Den siste tids opphetede debatt om NSB sitt bytte av navn til Vy, der det har blitt argumentert heftig for at navnebyttet var helt nødvendig både for framtidig konkurransekraft, og at navnet ikke er dekkende for virksomheten, har fått meg til å tenke. Stortinget er jo heller ikke så veldig dekkende. Vårt parlament er ikke særlig stort, verken bygningen eller antallet representanter er veldig stort sammenlignet med andre lands parlament. Og så er det den mer overførte betydningen av ordet “stor”. Jeg er i berettiget tvil om “stor” er dekkende for alt som våre folkevalgte foretar seg. Jeg vil dog ikke gå så langt som å foreslå at Stortinget bytter navn til Småtinget. Noting syns jeg derimot er nøytralt og godt. “No” er jo den internasjonale forkortelsen for Norge, og når man tar med “ting”, beholder man noe av det gamle navnet. Og putter man inn en h på et strategisk sted i navnet, vil det være et veldig godt navn å markere seg på internasjonalt, når man skal markere seg overfor andre lands parlamenter. For eksempel den svenske Riksdagen. De burde forresten ihvertfall bytte navn 🙂

Noting vil gi økt konkurransekraft og bedre beskrive hva de driver med.

Grand Prix-fest på Adrians hjemmebane

Bygdas egen gullgutt og store musikkhelt, Adrian Jørgensen, sto på scenen i Oslo Spektrum på lørdagskvelden, og sang seg nesten helt til topps i den norske MGP-finalen. Svært mange fra bygda hadde reist til Oslo for å følge Adrian på nært hold, og fikk nok en uforglemmelig opplevelse. Den mer kortreiste delen av Adrians fanskare samlet seg på ungdomshuset Vonheim for å følge begivenheten i fellesskap der. Vonheim er på mange måter Adrians hjemmebane, utallige ganger har han stått på scenen der og sunget og underholdt. Han er også nestleder i laget som eier og driver Vonheim. Stemningen var god fra første stund, men tok seg kraftig opp da det endelig var Adrians tur. Han rørte oss alle da han fortalte om familien sin i presentasjonen, og overbeviste med sin ujålete, trygge og engasjerende framføring av The Bubble. Stemningen steg ytterligere da han kom på førsteplass hos tre av de utenlandske juryene. Og da det ble klart at han gikk til gullfinalen sto jubelen i taket. Mindre jubel ble det heller ikke da det ble klart at han var en av to som fikk synge bidraget sitt en gang til, og kjempe om seieren. Mobilene ble flittig brukt til å stemme på Adrian, nesten et under at ikke mobilnettet knelte under den høye belastningen. Og så ble det en liten nedtur da det ble klart at Keiino stakk av med seieren. Men alle var enige om at Adrian hadde gjort en fabelaktig flott figur, og at han selvfølgelig hadde det beste bidraget. Veldig hyggelig å kunne dele en sånn opplevelse med flere, og hva Adrian angår, han kommer vi til å høre mer fra. Hans talent og menneskelige egenskaper gjør at det knapt finnes grenser for hvor langt han kan nå.

Festdeltakerne begynner å samle seg i salen på Vonheim, lett nervøs stemning før sendingen begynner.
Flere forventningsfulle og lett nervøse festdeltakere.
Namdalsavisa dekket festen med hele to journalister. Bastian Øien Alstad og Tor Martin Årseth følte at baren på Vonheim var en passende base når de oppdaterte nettutgaven utover kvelden.
Stemningen steg merkbart da det var Adrians tur på scenen i Oslo Spektrum.
Så var det klart for en ny oppdatering fra Namdalsavisas utsendte team.
Stemningen nådde etterhvert store høyder etter som Adrian stadig styrket sine muligheter.
Kjempestemning i sofaen rundt en av bygdas musikere som har spilt mye med Adrian. Andreas Øvergård har aldri motforestillinger mot å være midtpunkt.
Og Namdalsavisas folk jobbet intenst på flere plattformer.
Spenningen var etterhvert til å ta og føle på.
Spenningen er utløst, Adrian ble nummer to. Alle var fornøyd med en så flott plassering, men de aller fleste mente at Adrian hadde fortjent førsteplassen, og tur til Tel Aviv.
Bjørn Øvergård og Geir Holten var strålende fornøyd med festen, og ikke minst Adrians innsats.

Adrian Jørgensen – vår favoritt

I disse dager er vi både litt ekstra stolte og opprømte her i bygda. Vår egen Adrian Jørgensen skal delta i den norske Melodi Grand Prix-finalen, og det synes vi er stor stas. Både de som liker Melodi Grand Prix hvert år, og de som liker det bare når Adrian er med. Her har vi visst at Adrian er flink til å synge siden han tolket Neil Young på skolens juleavslutning for mer enn ti år siden. Resten av landet ble klar over det i 2013, da han gikk nesten helt til topps i The Voice. Siden den gangen har han bygget karrièren stein for stein, og ikke minst utviklet seg mye som artist og sanger. Jeg har ikke så fryktelig god greie på musikk, men at Adrian synger pokker så godt, kan alle, inklusive meg, lett høre.

Men er det bare den gode sangstemmen hans som gjør at alle elsker Adrian. Nei, langt i fra. Selv om Adrian er mye borte på spillejobber, studiojobbing og så videre, har han aldri flyttet fra heimbygda si. Innimellom slagene skjøtter han forsatt jobben sin i oppdrettsfirmaet Sinkaberg-Hansen, og han bor fremdeles i huset sitt sammen med sin legendariske bestefar Gubben. Han tar ansvar for bygdelivet, og bidrar sterkt til trivselen her. Hvert eneste år rydder han plass på timeplanen rundt juletider, og stiller opp i revybandet når ungdomslaget setter opp revy hver 4. juledag. Han er også nestleder i det samme ungdomslaget. Et annet eksempel det er på sin plass å trekke fram, er den tradisjonelle festmarsjen fra Horsfjord til Gutvik 6. juledag. For to år siden så ikke arrangøren i Gutvik seg lenger i stand til å holde fest på huset. Og uten fest, ingen marsj. Da tok Adrian initiativ for å redde denne utrolig hyggelige tradisjonen. Og det klarte han, sammen med kompisgjengen og bygdefolket.

Og nå blir han altså nevnt blant favorittene til å bli Norges deltaker i den internasjonale MGP-finalen. Og det syns vi alle er veldig morsomt og spennende. Men det er ikke derfor at vi liker Adrian så godt, ja jeg må vel si at vi bent ut er glade i ham. Det er vi først og fremst fordi han er en tvers gjennom likanes, jordnær, snill, morsom og hjelpsom kar.

Jeg har tatt et lite dypdykk i bildearkivet og funnet noen bilder av Adrian, og deler med dere noen få glimt fra alt det morsomme jeg har fått lov til å være med Adrian på. Jeg er helt overbevist om at det blir mer, og aller først skal vi heie på Adrian på lørdagskvelden. Vi skal juble hvis han går til topps, og vi skal være like glade uansett hvilken plassering han får.

Adrian Jørgensen under den legendariske konserten ved busskuret ved Lona bru høsten 2013. Namdalsavisas journalist Sturla Nordbøe i bakgrunnen.
Samme høsten fikk Adrian med seg sin tante Heidi, min kone Mona og vår alles kjøpmann Morten med på legekontoret for en liten musikalsk konsultasjon hos kommunelege Maria Strøm Slyngstad.
Kommunelegens diagnose ble fort klar. De manglet kun en fiolin i bandet, og det kunne hun tilfeldigvis bidra med.
Adrian har et godt forhold til de aller fleste, også dyr. Her fra en fotoshoot med vår Linus, som kun var barnet den gangen.
Adrian er veldig glad i heimbygda si, og ikke minst nærbutikken Joker Bogen. Her er han sammen med Torlaug.
Ingen tvil om hva som er favorittbutikken til Adrian.
Da 6. dagsmarsjen og festen i Gutvik nærmest var bestemt avviklet, stilte Adrian seg i bresjen for å redde tradisjonen, og lyktes.
Adrian stiller opp i revybandet til ungdomslagets julerevy hvert eneste år, sammen med kompisene Edgar Dahl, Andrè Øvergård og Jonas Engan.
Adrian har et varmt hjerte for heimbygda si, og stiller opp i mange sammenhenger. For et år siden ble han valgt til nestleder i ungdomslaget Fønix. Her sammen med lagets leder Bjørn Øvergård.
Alle liker Adrian, Jesper, en av våre katter, er intet unntak.
Utallige sceneopptredener over det ganske land, også i utlandet, har Adrian vært med på. Her fra B-gjengens julekonsert sammen med artistkollega Julie Vikestad Olsen.

 

20-årsplakett på Tines årssamling

I dag har jeg deltatt på Tines årssamling i Ytre Namdal. Og da må jeg bare tillate meg litt selvskryt. Jeg ble nemlig den store ære til del, å bli tildelt Tines 20-årsplakett for levering av elitemelk. Jeg innrømmer glatt at jeg synes dette er stor stas, det er faktisk en stor inspirasjon. Når sant skal sies så er det ikke så mange utmerkelser som drysser over oss bønder. Så må jeg skynde meg å legge til at to melkeprodusenter fra Ytre Namdal ble hedret med Tines melkespann for 25 sammenhengende år med feilfri melk. Leif Rune Jensen fra Leka og Geir Tore Juul fra Nærøy er de to som har oppnådd dette strålende resultatet. Det er knapt mulig å forestille seg hvor nøyaktig og pliktoppfyllende man må være i det daglige arbeidet med melkeproduksjon, for å klare å levere melk i 25 år uten et eneste kvalitetsavvik.  Selve utmerkelsen får de tildelt på et eget arrangement senere i vår. Heller ikke jeg, og vinnerne av 5- og 10-årsplakett fikk selve plaketten i dag, men det skyldtes bare at pakken ikke nådde fram tidsnok. Vi fikk derimot både blomster og “trøstepremie” i form av ost og Tines ostesett. Nestleder i styret i Tine, Nils Asle Dolmseth og organisasjonssjef Andreas Overrein deltok på møtet, og må sies å ha spilt hovedrollene. Dolmseth overskred tiden han hadde til disposisjon, mens Overrein kompenserte med å bruke mindre tid enn det han var tildelt. Skikkelig bra teamarbeid.

Det hører også med til historien at jeg ikke klarte å få med meg blomsterbuketten min heim fra Kysthotellet Rørvik, der arrangementet fant sted. Men hva gjør vel det, når vår unike medlemssjef Aslaug Vevstad Aune, kom med buketten på døra til meg, en time etter at jeg kom heim. Det er vel knapt andre enn Aslaug som hadde gjort det!

Her får jeg blomster av en helt ekte bindaling, nestleder i Ytre Namdal produsentlag, Årsmund Myrvang.

 

Nils Asle Dolmseth orienterte grundig om “stoda” i Tine. i bakgrunnen avtroppende leder i produsentlaget, Lars Kirkeby-Garstad.
Andreas Overrein orienterte om hva rådgiverkorpset i Tine kan bidra med.
Bindalingene Asgeir Aune og Tor Arne Aune var så overveldet over både 10-årsplakett og blomster, at de ikke helt visste hvor de skulle se.
Kommentar overflødig.
Leif Rune Jensen blir gratulert med tildelingen av Tines melkespann av Nils Dolmseth.
Alle mottagerne av utmerkelser samlet på ett brett. Det vil si alle som var til stede, noen var ikke tilstede for å motta utmerkelsene.
Avtroppende medlemmer i styret i produsentlaget fikk også blomster for innsatsen. fra venstre Per Otto Furre, Ole Johan Laukvik og Lars Kirkeby-Garstad. Aslaug Vevstad Aune foreviger det hele.
Kåre Peder Aakre tar over som leder etter Lars Kirkeby-Garstad. Sånn går det når du trekker deg for å slippe yngre krefter til, bemerket Aakre muntert når han takket for tilliten.

Søndag i lysløypa

Det er visst “Kom deg ut-dagen” i dag, og sannelig kom jeg meg ikke ut også i dag. Sammen med barn og barnebarn og hunder, tok jeg turen til lysløypa på Hollup. Der inviterte Kristine Kjeldsand på kaffe og solboller i idrettslagets nye gapahuk. En jevn strøm av turglade folk med ski på beina kom og gikk en runde eller flere i nypreparerte spor i løypa, og kom innom gapahuken og koste seg med solboller, kaffe eller saft.

Ina og Emma, to av mine barnebarn, gikk flere runder i den fine skiløypa. Hunden Mailo har jeg også blitt “bestefar” til.
Helge Gutvik er trofast løypekjører, også i dag.

 

Datter og svigersønn var strålende fornøyd med skiføret. Ja, de hører ikke sammen altså.
Ina og Emma innom i gapahuken for å få påfyll av væske.
Kristine Kjeldsand varmer sine hjemmebakte solboller over bålpanna.
Merete Berg-Hansen tok ansvar og fikk med seg lillebror Lars ut på ski.
Det ser kanskje ikke sånn ut, men stemningen i gapahuken var veldig god.
Vi har fått oss valp, og hun fikk være med i dag. Her får hun rikelige doser omsorg av Lisbeth Borgen.
Ola gikk ikke bare skitur, han hadde også overskudd til å klatre i trær etter skituren.
Både Kristine, Mailo og Martin var fornøyd med dagen.

Snøvinter

Her ute på kysten lengst nord i Trøndelag, er det slett ikke hver vinter vi har mye snø. Men nå har vi virkelig fått vår dose. På ganske kort tid har vi fått nok, ja mange vil si mer enn nok. Selv om mange vil si at 60-70 cm ikke er så imponerende. For meg betyr det mye  ekstraarbeid, på deler av fjøstaket hadde det lagt seg så mye snø at det ikke var annet å gjøre enn å måke av taket. Tar ikke sjansen på at takkonstruksjonen svikter. Og de siste dagene har jeg brøyta mer enn jeg mange ganger gjør på en hel vinter. Men fint er det, i hvert fall så lenge snøen ligger i ro, frykter for heftig snøfokk hvis det blir “landvindsrokk”, og det ser det ut som at det blir snart. Heldigvis ser det ut som at det ikke kommer særlig mer snø med det første.

Bilene snødde ned nesten daglig en periode.
Sånne brøytekanter er det noen år siden jeg har hatt.
Temmelig nedsnødd Connect.
Skogen får et utpreget julekortpreg. Men fryktelig upraktisk med skogsarbeid som det er nå.
Rasgropa på andre sida av fjorden, har blitt hvit og fin.
Jeg har ikke prioritert å måke balkongen.
Men pent blir det når snøen legger et tykt hvitt lag over landskapet.
Snømåking på taket til silobygget ga flott utsikt.
Alt for mye snø enkelte plasser på fjøstaket.
Vi har fine solnedganger over det snødekte landskapet.
Kyrne syns det er morsomt å komme ut i snøen, men nå er det så mye at bare STN-dyrene ville ta seg en tur i snøen.

Dyras ve og vel

Denne vinteren setter Tine søkelyset på dyrevelferd. Ikke nødvendigvis fordi norske kyr har det så ille, men fordi det bestandig går an å gjøre ting enda bedre. Mye er veldig bra i norsk husdyrhold, men det er ingen grunn til å lene seg tilbake og si at alt er såre vel. Det er bakgrunnen for at Tine kjører et opplegg med møter der rådgivere i Tine-systemet møter bønder og andre som har ansvar for husdyr. Møtene er lagt opp for informasjon, diskusjon, dialog og bevisstgjøring. I går deltok jeg på et sånt møte, der rådgivere, tillitsvalgte og vanlige Tine-bønder møttes til kveldsmat og konstruktiv diskusjon om dyrevelferd. Et meget godt møte etter min oppfatning, ikke minst takket være gode innledninger og foredrag, og mange gode innspill og tanker fra engasjerte bønder. Bare det å ta opp og snakke om temaet, fører til høyere bevissthet og oppmerksomhet omkring dyrenes ve og vel. Så dette er både viktig og prisverdig fra Tine.

Veterinær og rådgiver i Tine, Lena Inderdal, snakket engasjert om dyrevelferd, og engasjerte forsamlingen til meget god diskusjon og refleksjon over temaet.
Leder i Ytre Namdal produsentlag, Lars Kirkeby-Garstad, ønsket velkommen og innledet møtet.
Rådsmedlem og leder av eierutvalget Midt, Jørn Vaag fra Snåsa, holdt også innledning om temaet dyrevelferd, og fikk også oppmerksomheten fra kjøkkengjengen i UL Fønix, som serverte kveldsmat til de frammøtte.
Far og sønn Kjærstad fra Gutvik, var som vanlig i godt humør.
Mange Lekaværinger hadde tatt turen over fjorden for å få med seg dette møtet.
Lydhør og engasjert forsamling.
Bindalingen Espen Hald er en forsiktig type, så han ville heller ha fokus på heftet enn sin egen person.
Tines superrådgiver Aslaug Vevstad Aune rundet av møtet.

Tove Bøygard – med hjarte på rette staden

Tove Bøygards nye album Jord, er en fantastisk flott oppfølger av Blåe drag som kom i 2016. Jord ble sluppet på fysisk format høsten 2018, og i morgen er det digital release på dette som på sett og vis kan kalles et konseptalbum. Det handler om jord i vid betydning, om jord under neglene, og om jorda vi lever på.

På første singel fra albumet, Hjarte, spør Tove Bøygard: “Kor vart det tå hjarte?”, i undring over fremmedfrykt og høyreekstremisme, selv hos folk som hun har kjent på en helt annen måte. Vi trenger slett ikke å spørre om hvor Tove Bøygard har hjertet sitt. Hele albumet er sterkt preget av hennes kampvilje for en bedre jord, og sorg over all urett på jorda. Hun legger heller ikke skjul på sin urokkelige tro på kjærligheten, ei heller melankolien over år som har passert. Bøygard har også stor omsorg for, og tro på, de som sitter nederst ved bordet. Det gjenspeiler seg i flere av sporene på dette nydelige albumet, et album som jeg oppfatter også er laget i spenningsfeltet mellom utferdstrang og tilhørighet.

Sangen som kanskje griper meg sterkest, er Småkårstestament. En dypt personlig sang om Tove Bøygards  far, om hans slit på et skrint småbruk, og tung jobb på golvet i industrien. Og samtidig en hyllest til småkårsfolket, de som bygde landet, og som ikke hadde drømmer om å oppnå store ting i verden. Om de som gjorde sin plikt før de krevde sin rett.

Tove Bøygard har også gjort sin egen versjon av Wagon Wheel, som et utall artister har spilt inn. Sist hørt i Darius Ruckers monsterhit fra få år tilbake. I Bøygards versjon har det blitt til ” Rokk ved meg”, og få har gjort den bedre.  I sin tekst på halling, beskriver hun på glimrende vis kontrasten mellom utferdstrangen og det å være sterkt knyttet jordflekken og plassen du er født.

Musikken kan best beskrives som kvalitetscountry, selv om det neppe er helt presist og dekkende. Musikerne Bøygard omgir seg med er et renheklet kremlag, og selv er Bøygard en sanger og formidler av rang, selvfølgelig på den vakreste av alle dialekter, halling.  Og tekstforfatteren Tove Bøygard er det ikke mange som matcher her på berget i dag. Ujålete, klisjèfritt og elegant språk, er det som særpreger hennes tekster.

Jeg skal ikke trille terning, jeg har sett over husets terninger, men ingen hadde mange nok øyne til dette albumet. Jeg fastslår bare at Tove Bøygard har det meste på plass her, og aller mest har hun HJARTE PÅ RETTE STADEN.

B-gjengens julegave

Lørdagskvelden var det duket for B-gjengens, etterhvert, tradisjonelle julekonsert i Bindal. Denne gangen var hallen på Bindalseidet arena for begivenheten. For det ble virkelig en begivenhet. Ikke bare fikk vi B-gjengen i flott form og julestemning. Som før hadde de invitert musikalske venner med på laget, de ga dem rom til å skinne, og det skal jeg love dere at de gjorde. Tre strykere fra Trøndelag symfoniorkester utgjorde sammen med kommunelege og fiolinist Maria Strøm Slyngstad, en strykekvartett som bidro til et lydbilde som gjorde kvelden til en fryd for alle som liker musikalsk vellyd. Og hvem gjør vel ikke det? Konserten besto av et svært variert repertoar fra mange sjangere innenfor julemusikk, og det som i det minste oppfattes som det. Samtlige solister overbeviste, da inkluderer jeg også B-gjengens egen vokalist og frontfigur Dag Christer Brønmo. Han gjør stadig nye sprang som sanger, og har kort og godt blitt en svært solid vokalist. Julie Vikestad Olsen fra Levanger, og jeg antar at hun har solide røtter i Bindal, rørte publikum med sin klokkeklare røst og tilstedeværelse bak mikrofonen. May-Kristin Vikestad Trøan sjarmerer publikum i senk med sitt friske og rocka uttrykk, og jeg kunne fortsatt med superlativene for samtlige av kveldens aktører. Det er likevel to som jeg ikke kan unngå å fremheve spesielt, samme hvor urettferdig det kan oppleves overfor de andre. Camilla Breviks stemme, måte å synge på og tolkning av sangene, er kort og godt fra øverste hylle. Jeg har hørt henne synge duett med både Ronny Bertelsen og Jørn Hoel. Men det hun ga oss på lørdagskvelden var helt enestående. Og så har vi denne Adrian Jørgensen da. Han har etterhvert tatt steget opp på et nivå som det er internasjonal klasse over. Han synger som en gud, og har en scenesjarm som går utenpå det meste. Ingen bør bli overrasket om han snart blir å se og høre i langt større sammenhenger enn B-gjengens julekonsert. Selv om det var stort nok, for et etter lokal målestokk, rekordstort publikum.  Det ble aldri ble noe av gullutvinningen i Bindal, men med dette konseptet har B-gjengen SKAPT gull.

B-gjengens frontfigur Dag Christer Brønmo og May-Kristin Vikestad Trøan i herlig duett.
Strykekvartetten som løftet hele konsertopplevelsen til nye høyder.
Eivind Sommerseth viste nok en gang at han behersker trompeten, bokstavelig talt til fingerspissene.
Adrian Jørgensens innsats under julekonserten, er vanskelig å få fullrost nok.
Adrian og de fleste fra B-gjengen.
Hvem hadde trodd at Hans Otto Helstad og en strykekvartett skulle være en så fin kombinasjon?
Camilla Brevik, ja her får jeg lyst til å sitere en herværende bladfyk. “Hårene reiste seg på steder jeg ikke visste at jeg hadde hår”! Jeg har hørt at man skal være forsiktig med å bruke ordet fantastisk, men her det på sin plass. FANTASTISK!
Julie Vikestad Olsen fikk virkelig julestemningen fram, blant annet gjennom sin vakre tolkning av Nordnorsk julesalme.
Jørund Lislien står til vanlig litt tilbaketrukket på scenen og trakterer bassen. Her får han stå fremst og framføre sin vise om to-åringen som ser snøen falle. “Sjå snø”.
Tangentmannen Geir Allan Reitan frister også en tilværelse langt bak på scenen. Men du verden så viktig han er for B-gjengens flotte lydbilde.
Hva Adrian sier til Julie her, vet jeg ikke. Men det kan ha vært: “Dit, opp blant stjernene skal vi en vakker dag”. Og jeg ser ikke bort fra at det kan skje, de er begge laget av stjernemateriale.
Ekstranummer var ikke til å unngå, samtlige artister var på scenen da.

Det er jul for swingende

Lørdagen ble for min del en dag i julemusikkens tegn, først med Namdal Storbands svingende juleshow, og senere på kvelden B-gjengens årlige julekonsert. Her skal jeg ta for meg Namdal Storbands juleshow, som gikk av stabelen i det som kveldens konferansier Amund Hellesø omtalte som Nærøysund Kulturhus. Bare for å ha gjort det klart, det er altså snakk om kulturhuset på Kolvereid. B-gjengen kommer jeg tilbake til.

Siden forrige juleshow for to år siden, har storbandet byttet navn fra Kolvereid Storband til Namdal Storband. Det har også vært en del utskiftninger i blåserekkene. Men kompet, og ikke minst kapellmesteren, er de samme. Musikalsk leder Øyvind Nordstrand har siden sist tatt storbandet sitt minst et par hakk opp i nivå. De har nok aldri hørtes så bra ut som de gjorde denne lørdags ettermiddagen. Så samspilte, så presise og tildels virtuose,   at det var en fryd å høre på selv for de som ikke har storbandmusikk blant favorittene. Vi fikk høre en rekke klassiske melodier fra storbandlitteraturen, og som i tillegg selvfølgelig går under kategorien julemusikk. Fire vokalister med nokså lav gjennomsnittsalder bidro til å gjøre den musikalske opplevelsen komplett. Ikke til forkleinelse for noen, men Ove Petter Gansmo sin solistprestasjon på sopransax, var i mine øyne kveldens høydepunkt. Det var rett slett helt imponerende. Men naturligvis er en sånn konsert på alle måter et lagarbeid. Og her har laget fungert godt, ikke bare låt bandet som “kuler og krutt”, scenografien var fantastisk flott, lyd og lys satt som et skudd, ja selv publikum var strålende opplagt. Og kulturhuset var utsolgt og vel så det, utrolig hyggelig at også det lokale kulturlivets julekonserter trekker fulle hus.

Storbandet innleder det som skulle bli en strålende konsert.
Kapellmester og primus motor Øyvind Nordstrand har hatt eventyrlig suksess med å stable på beina et storband med tilnærmet profesjonell kvalitet. Jeg er usikker på hvor mange som egentlig skjønner hvilken kapasitet Nordstrand er i namdalsk musikkliv.
Eskil Laukvik er ikke bare mannen bak trommesettet, han er også en viktig person i det organisatoriske arbeidet i bandet.
Amund Hellesø er en velkjent skikkelse i Ytre Namdal, både som ordfører på Vikna, og som musiker og sanger. I kveld var han vokalist med storbandet. I tillegg hadde han rollen som konferansier, noe han utførte med varme og lun humor.
Unge Eivind Duun Myhre var vokalist på flere nummer, dette er en mann og en stemme vi kommer til å høre mer fra.
Agnes Beate Hamland framsto som en rutinert sanger og enterteiner. Veldig flotte sangprestasjoner.
Øyvind Nordstrand kombinerer lekende lett og elegant pianospill med sikker og myndig orkesterledelse.
Ove Petter Gansmos solistprestasjon på sopransax imponerte et fulltallig publikum. Ove Petter hadde også hovedansvaret for scenografien.
Jostein Busch som solist på basstrombone, imponerte også.
Amund Hellesø og Tina Buvarp i duett med “Baby it`s cold outside”. Flott levert, ikke minst fra unge Tina Buvarp.
Stående ovasjoner ble storband og vokalister til del etter endt show.