“Eld” med Tove Bøygard, det slår gnister

På selveste julaften dumpet Tove Bøygard siste album ned i postkassen, og først nå er jeg moden for å skrive litt om Bøygards tredje album på fire år. For dette er musikk som må lyttes grundig til, og fordøyes.

På mange måter kan dette ses på som avslutningen på en trilogi, først med Blåe drag i 2017, Jord i 2018, og nå altså Eld. Konseptalbum på hvert sitt vis, men likevel nært beslektet. Tove Bøygard verken kan eller vil skjule sitt sterke engasjement for de mest utsatte i samfunnet eller for sliteren på gølvet. Men nå skal det handle om Eld.

Sangene på Eld spenner vidt, fra skyldfølelse, angst og uro, tilgivelse og kjærlighet, og ikke minst kamp mot likegyldighet. Eller sagt på en annen måte, det handler om livet. Og er det noe Tove Bøygard er god på, så er det livet.

La det være helt klart, når man lytter til dette materialet, blir man aldri et øyeblikk usikker på Tove Bøygards oppriktighet, engasjement og lidenskap. Dette er ekte saker, her mener Bøygard alvor. Tekstene er bunnsolide, fulle av malende og talende bilder, og helt uten tomme klisjèer. Det er i seg selv en prestasjon når det er så ambisiøst som her. Jeg innrømmer glatt at jeg faller lett for elegante og underfundige ord og vendinger. Og det finner man lett på dette albumet. «Eg har krypi lågt, te alt anna enn korset» er et eksempel. «Me er kanskje ikkji så unge, om du rekna uss i år, men rekna du i håp, så er me fødde i går», er linjer som lokker på både smil og ettertanke hos meg. Og alt sammen selvfølgelig framført på den mest poetiske av alle dialekter, halling!

Hvordan man skal plassere Tove Bøygard anno 2020, musikalsk, er ikke helt enkelt. Her er det country, visepop og rock med punkinspirasjon i skjønn forening, og aner jeg ikke en liten touch sigøynermusikk her og der? Og på tross av dette, eller kanskje nettopp på grunn av det, så er albumet helstøpt og henger meget godt sammen. Med seg på albumet har Tove Bøygard sine foretrukne musikere, og de er fra øverste hylle. Basslegenden Jørun Bøgeberg, trommeslager og perkusjonist Eivind Kløverød, og ikke minst multiinstrumentalisten Freddy Holm. Sistnevnte har også produsert plata, en kunstart og et håndverk han atter en gang briljerer i. Og Tove Bøygard synger bedre enn noen gang før, og det sier ikke så lite. Dette blir saker å presentere på store og små scener, når det blir mulig. Om Tove Bøygard er god på plate, så er hun fabelaktig på scenen, her er det bare å glede seg for den som får den muligheten.

Og når det fysiske produktet er så flott og gjennomført, med teksthefte som til og med har ordliste med halling-ord (dog helt unødvendig for en gammel Hellbilliesfan som meg), blir det en enkel jobb å bestemme seg for terningkast. Klokkeklar sekser!

Unik konsertopplevelse

En nesten uvirkelig helg ble det på ungdomshuset Vonheim. Selveste Åge Aleksandersen og Gunnar Pedersen med Trondheimssolistene spilte tilsammen fire konserter for et takknemlig publikum. Det som i utgangspunktet var tenkt å være èn konsert, ble etterhvert til fire konserter. Selvfølgelig utløst av nye coronatiltak som kun tillater 50 publikummere i saler uten fastmonterte seter. Så det var kun 50 som fikk overvære hver konsert.

Det var en nesten uvirkelig opplevelse å sitte i salen som en av 50, og vente på dette stjernelaget. Åge og Gunnar trenger knapt noen presentasjon, og det samme gjelder vel forsåvidt Trondheimssolistene. Men det er vel liten tvil om at disse musikerne holder høyt internasjonalt nivå. Jeg innrømmer gjerne at da Åge, Gunnar og de fem strykerne entret scenen og ga oss en uendelig fin versjon av Dains me dæ, kjente jeg på både gåsehud og tårer i øyekroken. Så fulgte både noen av Åges mest kjente, og noen mer ukjente, sanger som perler på en snor. De ga seg ikke før de de hadde gitt oss 16 sanger. Underveis i konserten fikk Trondheimssolistene skinne alene med en nydelig utgave av Levva Livet, og helt til slutt fikk gitarlyrikeren Gunnar Pedersen sende oss ut i novemberkvelden med en fabelaktig instrumentalversjon av Lapp-Lisas Barnatro. Underveis mellom sangene fortalte Åge om bakgrunnen for sangene, han reflekterte over livet, og ikke minst hadde han og Gunnar Pedersen en munter og ertende tone seg i mellom. Åge var mild og vennlig, mest av alt minnet han om en klok, varm og morsom onkel som ville oss så inderlig vel. Og publikum følte seg både vel og velkommen i hans og de andre artistenes selskap. Og for å si det sånn, det gjorde ingen ting at Åge tok med seg datter Line Sofie til til Bindal. Dette ble en utrolig fin og varmende opplevelse i en på flere måter mørk og tung senhøst. En helt unik konsertopplevelse.

Leder i arrangørlaget UL Fønix, Bjørn Kristian Øvergård, sier at det er litt vanskelig å lande etter en sånn helg. – Arrangementsmessig gikk alt etter planen, sier han. UL Fønix har etterhvert stor rutine og kompetanse på nettopp det å arrangere, så det er ingen overraskelse at dette gikk fint. Øvergård forteller også om svært gode tilbakemeldinger fra både publikum og artister. Og legger til at det var et svært hyggelig samarbeid med de tilreisende artistene. – De var totalt uten nykker, tvert i mot var de kun hyggelige og enkle å forholde seg til. UL Fønix har opp gjennom de siste årene hatt flere artister av nasjonalt format på Vonheims scene. Men Øvergård er usikker på hvordan de skal klare å toppe helgens begivenhet, kanskje en akustisk aften med Bruce Springsteen blir det neste, ler han. Og hvem vet……

Dette spilte Åge, Gunnar og Trondheimssolistene under konserten:

Dains med dæ

Flyg avsted

En vinge i purpur og gull

Tonen

Hold fast

24/12

La Casita

Levva livet – Instrumental med Trondheimssolistene

Bedre enn de fleste

Skin sola

Fremmed fugl

Benken – uutgitt sang som kun er tilgjengelig for konsertpublikum

Trondhjemsnatt

Rio de Janeiro

Lys og varme

Barnatro

Åge hadde med sin datter Line Sofie på to av sangene.

 

De fem strykerne fra Trondheimssolistene er helt fabelaktige musikere.

 

Gunnar og Åge

 

Åge himself.

 

Gunnar Pedersen og Åge Aleksandersen i vakkert samspill.

 

Adrian Jørgensen er nestleder i UL Fønix, og hadde fått oppgaven med å ønske artister og publikum velkommen til Vonheim. Samt briefe publikum på gjeldende smittevernregler.

Hyllest til en hyllest

 

Det er ikke til å unngå. Dette blir en hyllest av hyllesten til en hyllest. Forvirrende? Kanskje det. Bakgrunnen er at bandet Chicago for 25 år siden ga ut albumet Night & Day, som var deres hyllest til storbandmusikken. Namdal Storband har i den forbindelse ønsket å hylle dette albumet med å spille samtlige låter fra albumet i en storslått konsert med vokalister og solister. Pandemien stakk selvfølgelig kjepper i hjulene for dette prosjektet også, men på søndag var det klart for konsert. Og la meg gjøre det klart med en gang, dette ble en suksess totalt uten forbehold.

Storbandet var for anledningen forsterket med fylkesmusikere og lokale musikere og korister. Og for ikke å snakke om vokalistene Adrian Jørgensen og Atle Pettersen. Og du verden som dette samarbeidet fungerte. Koristene Sandra Dolmen, Helene Øyangen Lindberg og Camilla Brevik, som åpenbart koste seg mellom storband og vokalister, gjorde sine saker utmerket. Torolf Storsul er et funn på Hammondorgel. Og hva skal man si om 12-årige Mikkel Nordstrand, som trakterte en lang rekke perkusjonsinstrumenter gjennom hele konserten? Han imponerte et samlet publikum, det er jeg sikker på. Og for ikke å glemme saxofonisten Anders Bast, dette var spill på høyeste nivå. Og så vokalistene Adrian Jørgensen og Atle Pettersen da. Ikke bare sang de, de gjøglet og underholdt så det holdt, Deres vennskapelige “mobbing” av hverandre framkalte latter og humring gjennom hele konserten, og bidro sterkt til at konserten ble en komplett underholdningspakke. Hvem som var best av de to skal ikke jeg gi meg ut på å bedømme, men som lokalpatriot må jeg si at jeg er mektig imponert over det Adrian Jørgensen leverer. Dette er nok litt på siden av det han holder på med til daglig. Men det skulle man ikke tro, han er også i ferd med å bli en skikkelig crooner. Men for all del, Atle Pettersen sto ikke noe tilbake for Adrian altså. Det ville også vært fryktelig urettferdig om jeg ikke tok med at lys og lyd også var i toppklasse.

Men uansett er det jo Storbandet som er grunnplanken også i dette prosjektet. Noen vil kanskje vite at jeg har fått med det meste av konserter med Namdal Storband de siste 5 årene. Og med fare for å gjenta meg selv, de har aldri vært bedre enn de er nå. Blåserrekkene er så kompakte og samspilte, og kompet er tryggheten selv. Når de trykker til er det som at publikum blir møtt av en massiv vegg av vellyd og spilleglede. Man må være laget av stein for ikke å bli revet med. Det musikalsk leder Øyvind Nordstrand får ut av dette orkesteret er nesten magisk. Mulighet og tid til øving er begrenset, men det er helt åpenbart at tid og ressurser bli utnyttet maksimalt. Nordstrand er heller ikke redd for å dra veksler på ekstern kompetanse for å løfte Storbandets prosjekter. Men det meste av æren må flinke musikere og musikalsk leder ta selv. Jeg tviler egentlig på om det er så mange i distriktet som er klar over hvilken kapasitet musikklivet har i Øyvind Nordstrand.

Kort oppsummert: Chicagokonserten ble en helt enestående opplevelse, BRAVO!

Namdal Storband flytter stadig grenser.

 

Koristene prøver ikke å skjule at de koste seg på scenen sammen med Adrian Jørgensen og Atle Pettersen.

 

Adrian Jørgensen har virkelig blitt en entertainer og scenepersonlighet av stort format. 

 

Saxofonisten Anders Bast briljerte på sitt instrument.

 

Atle Pettersen.

 

Solister, korister og vokalister.
Merk dere navnet Mikkel Nordstrand, 12-åringen er et usedvanlig talent. Denne gangen trakterte han en rekke perkusjonsinstrumenter. 

Torlaug og Morten ønsker å gi seg

 

Det profilerte kjøpmannsparet Torlaug og Morten Ulrichsen signaliserer nå at de ønsker å gi seg. Det gjør de i en facebookpost på Joker Bogens egen facebookside.

Joker Bogen som ligger i Bindal, helt på grensa til Nærøysund, har med årene blitt som en institusjon å regne. Butikken er vel kjent langt utenfor dens naturlige nedslagsfelt.

-Hvorfor ønsker dere nå å overlate den videre driften til andre?

Morten Ulrichsen svarer slik: -Helsa holder ikke lenger, vi føler at vi kommer til kort i forhold til det som kreves. Vi er heller ikke så unge lenger. Men vi er veldig opptatt av at butikken skal drives videre. Også derfor er det viktig for oss å få på plass nye drivere nå. Det er en mye bedre løsning enn at vi holder på til den dagen det sier stopp. Vi ønsker å få til en fin og kontrollert overgang til nye drivere. Og vi vil være veldig fleksible med hensyn til hvordan det skal foregå. Etter så mange år med butikkdrift, sitter vi jo med en ikke ubetydelig kunnskap på området. Den kunnskapen deler vi mer enn gjerne med nye drivere.

– Så det har ingenting å gjøre med at drifta går dårlig?

– På ingen måte, svarer Morten. –Vi har hatt en fin omsetningsøkning hvert år siden vi tok over, og særlig det siste året har vi hatt veldig hyggelige omsetningstall. Jeg er ikke i tvil om at butikken er liv laga også i framtida.

Torlaug Bartnes Ulrichsen har nærmest vokst opp i butikken som hennes far Olav Bartnes startet i 1966. Og etter endt utdanning har hun hatt alle sine arbeidsdager mellom hyllene og bak kassen. Godt over 40 år i jobben kan hun skilte med, de siste 10 årene som daglig leder, etter at de formelt tok over driften. – Jeg har aldri hatt noe ønske om å holde på like lenge som min far, han ga seg ikke før han var 87 år, sier Torlaug.

– Men når butikken har vært et fast og stort innslag i hverdagen din nesten hele livet, hva skal du fylle dagene med når du gir deg da?

– Det tror jeg kommer til å gå veldig bra, sier Torlaug. –Jeg har hobbyer som jeg har fått alt for liten tid til å dyrke. Jeg gleder meg til å bruke mer tid med symaskinen, og det kan også hende at jeg begynner å øve på toraderen igjen. Og så har jeg lyst til å dra på turer, ikke lange utenlandsreiser, men turer i nærområdet.

Også Morten gleder seg til å kunne bruke mer tid på ting som har blitt nedprioritert de siste årene. Og særlig å kunne tilbringe mer tid i «bestemorhuset» på Leka, ser han fram til.

– Hva vil dere savne mest den dagen dere er ute av driften?

– Uten tvil den daglige kontakten med alle de fantastisk hyggelige kundene våre, sier Torlaug. Og Morten sier seg helt enig, og legger til at han også kommer til å savne det å lage reklamevideoer for Jokertilbudene. – Kanskje lar de nye driverne meg få lov til å stikke innom av og til for et reklamestunt i ny og ne? undres Morten med et stort glis.

Fra Argentina til Årsetfjorden

Uka vi har lagt bak oss ble av det uforglemmelige slaget. Helt ut av det blå fikk jeg en henvendelse fra en bekjent på Sømna om jeg hadde noe forslag til hvor to damer fra Argentina kunne gjøre strandhugg i mitt område. Jeg bestemte meg raskt for at de kunne komme til oss. Og det har jeg ikke angret et sekund på. Dette ble et utrolig hyggelig og spennende møte med to fantastiske damer som lever et totalt annerledes liv enn de aller fleste av oss.

Julieta har vært på sammenhengende reise i 7 år, mens Manuela har reist i 4 år. De stopper når det passer dem, og reiser videre når de har lyst til det. Det lille de trenger av penger tjener de på å spille forskjellige steder, og ved å sende hatten rundt. Den første tiden reiste de rundt i Latin-Amerika, med Karibia som høydepunkt. Der haiket de rundt med seilbåter. Mange seilere tar gjerne med seg haikere som mannskap, eller bare for selskaps skyld. Det var faktisk slik de kom seg til Europa også. De haiket med en seilbåt fra Karibia til Portugal. Tidlig i mars i år satt de i Italia og tenkte på å sykle fra Nord-Afrika til Sør-Afrika langs østkysten av kontinentet. Men så fikk de plutselig en ide om at de ville dra til Norge i 10 dager for å se nordlyset. Og som tenkt så gjort. Og de hadde ikke før kommet seg til Norge før coronaen snudde opp ned på alt. Reiser mellom land ble med ett veldig usikkert. Så de bestemte seg for å bli i Norge til ting forhåpentligvis normaliserte seg. En periode jobbet de på en gård med reiselivsaktivitet i Troms, før de i juli tok fatt på sin langsomme reise sørover. Med sykler funnet i en avfallcontainer har de syklet etapper på fra 15 til 40 km om dagen. De har overnattet i telt, busskur og venterom ved fergeleier. Og noen ganger hjemme hos folk de har møtt. Sånn kom de også til Signar og Mona Kristoffersen på Sømna. Signar visste at jeg bodde en høvelig dagsetappe unna dem, og lurte derfor på om jeg hadde noen forslag til opphold for dem. Vi har masse plass i huset nå som ungene forlengst har fløyet redet. Derfor var det helt naturlig å invitere dem hjem til oss. Og da vi spurte Morten Ulrichsen om de kunne komme og spille på butikken, var det ikke nei hans munn. Og ikke nok med det, han inviterte like så godt både de argentinske sangfuglene og oss på pizza på kvelden. En uforglemmelig kveld med pizza og vin, og fyrrig latinamerikansk musikk. Julieta og Manuela oppklarte en vanlig misforståelse om tradisjonell argentinsk musikk. Tango er kun vanlig og populært i Buenos Aires. Der de kommer fra, Cordoba på pampasen, er det ingen som spiller eller danser tango. Forøvrig har de to musikk fra hele Latin-Amerika på repertoiret. Mer forglemmelig var det nok da vi norske kvitterte med å synge Kjerringa med staven.

Nå har de to damene altså reist videre, og jeg kan ikke si annet enn at det faktisk var litt trist da de dro. Vi fikk på en måte hele verden inn i stua disse dagene. De lever et totalt annerledes liv enn oss, og det til tross så gikk vi utrolig godt overens, og forsto hverandres valg i livet. Og ikke minst fikk vi bekreftet at humor er en universell egenskap. Juli har som ambisjon å leve på denne måten resten av livet, mens Manu tenker å “pensjonere” seg fra reisingen en gang i en fjern framtid. Vi kan bare takke for besøket, og takke for berikelsen. Dette var stor stas, og kjempemorsomt!

Juli og Manu under sin opptreden hos Joker Bogen.

 

Latinamerikansk musikk fremføres oftest med lidenskap og stor innlevelse.

 

Etter konserten var Julieta og Manuela strålende fornøyd. De har spilt mange forskjellig plasser, men dette var første gang de spilte i en butikk.

 

Her innleder vi en lang frokost, med mye god prat og ikke minst masse latter.

 

Juli benyttet tiden hos oss til å oppgradere sykkelen. Ny verktøybeholder laget hun av en plastkanne, et glidelås og gaffatape.

 

Juli har benyttet Norgesoppholdet til å begynne å strikke. Her får hun veiledning av Mona, som er en rutinert strikker.

 

Etter to dager hos oss, har de to argentinske gledessprederne pakket sitt jordiske gods på syklene, og er klare for veien videre. Legg merke til “koffertene” som de har lagd av tomme plastkanner.

 

En selfie som minne om to uforglemmelige dager, hører med.

 

De første tråkkene på tur til Kolvereid er tatt.

Slåttegraut på Leka

Felleskjøpet på Rørvik, med Tone Aune Sandnes i spissen, har gjort det til en tradisjon å invitere til slåttegraut tidlig i september. Så også i år, i dag var det arrangement på Leka, og i morgen står Rørvik for tur. Det praktfulle, nesten sommerlige været i dag, var en perfekt ramme, og gjorde at rømmegraut, spekemat og kake kunne nytes utendørs. Og det gjorde det nok også enklere å overholde smitteverntiltakene som alle må ta hensyn til i dag. Og jeg tror ikke at noen kunne finne noe å sette fingeren på i så henseende. Men et sånt arrangement handler ikke først og fremst om å få seg et gratis måltid. Som Felleskjøpkunde er det også veldig hyggelig å bli satt pris på, og ikke minst er det hyggelig å treffe andre bønder og prate om løst og fast. Og selvfølgelig er slått og avling et tema som det prates om en sånn dag. Inntrykket er at de som var på Leka i dag, både lækkværinger og de fra fastlandet, var fornøyd med avlinga, og ikke minst med innhøstingsforholdene. Det er ikke hvert år at værgudene har vært så velvillige som i år. Men det må også sies at de som har tørkesvak jord, fikk redusert førsteslått, det hører med til historien.

Så er det bare å takke Tone og de andre fra Felleskjøpet, grauten var god, kaka var god, og ikke minst var stemningen god!

I tillegg til å spise graut og kake, benyttet Per Helge Johansen anledningen til å slå av en prat med både Tone Sandnes og yrkesbrødre.
Serveringen foregikk utendørs, og med grundige smitteverntiltak.
Lekabønder benyttet anledningen til å studere fjøstegninger.
Praten gikk lystig lenge etter at graut og kake var spist opp.
Fredrik Hald fra DeLaval var tilstede med sin servicebil/butikk. Han syntes det var veldig trivelig å være med på et sånt arrangement.

Publiners på Kolvereiddagene

Konsertsommeren 2020 ble noe helt annet enn vi så for oss for bare noen måneder siden. Det aller meste av planlagte konserter og festivaler ble avlyst på grunn av et visst virus. Noen få unntak finnes heldigvis. Lørdagskvelden fikk et veldig begrenset publikum oppleve Publiners live på Kolvereid. Et publikum som var plassert i trygg avstand til hverandre rundt store bord som var plassert utover den flotte konsertarenaen Kolvereid torg. En uvant setting for både publikum og band. Publiners er jo vant til at publikum flokker seg foran scenen, danser og er med fra første stund. Dette var bandets andre og sannsynligvis siste opptreden denne sommeren. -Vi har nesten følt oss stengt inne i et bur, sa bandets vokalist Ronny Bertelsen fra scenen. Denne sommeren skulle de ha reist land og strand for å spille gamle slagere, og ikke minst låter fra sitt nye album Fri, som de slapp tidligere i sommer.

Og de som var så heldige å få billett på lørdagskvelden, fikk virkelig valuta for pengene. Ingen tvil om at bandet var spillesugne, og klassikerne fra bandets katalog kom som perler på en snor, og ikke minst nye sterke sanger fra nyutgivelsen. Der er det mange sanger med potensial for evig liv. For meg står Morten Horns “De aller beste”, som et høydepunkt på et sterkt og jevnt album. Svært allsangvennlig sang, men den har kvaliteter langt utover det. “Ein va opptatt av dæ nære, med andre ord mest av se sjøl”, er en tekstlinje som treffer så presist og som er så elegant ført i pennen, at den ikke etterlater noen som helst tvil om at opphavsmannen kan sitt låtskriverhåndverk. Morten Horn vedgikk etter konserten at hadde en helt konkret person i tankene da han skrev linjen. Sangen handler om å ta vare på de som gjør deg godt, de andre kan og bør du bare la vandre videre. Ta vare på “de aller beste”. Og det er jo nettopp det Publiners er, de er blant de aller beste. Et utrolig sympatisk band, samspilte og med god publikumskontakt. Konsertene er blottet for jåleri og tull og tøys. Men når musikerne er så gode og låtmaterialet så sterkt, er det heller ikke behov for å gjemme seg bak tull og tøys. Vi fikk en god porsjon med folk`nroll, på lørdagskvelden. Kanskje enda litt mer folk enn på lenge. Og det kler Publiners godt. Det gjorde godt for både kropp og sjel å få med seg i hvertfall èn skikkelig konsert denne sommeren.

Publiners på den permanente scenen på Kolvereid torg.
Gitarist Morten Horn er en svært sentral skikkelse i Publiners, både som eminent gitarist og som låtskriver.
Vokalist, fløytespiller og frontfigur Ronny Bertelsen. Han synger så bra, helt uten jåleri. Og så har han et utrolig godt lag med publikum.
Bertil Bertelsen og Vidar Tilrem er helt essensielle når det gjelder å tilføre musikken folk-preget. Bertelsen på en rekke strengeinstrumenter, og Tilrem på fele.
Morten Ragnar Horn!
Denne fine buketten med ungdom fra Årsetfjorden, koste seg stort med Publinerskonsert.

Nærøysund Arbeiderparti (Swingersparti)

Nærøysund Arbeiderparti er virkelig ikke som andre arbeiderparti. I går slo partiet, ved sin leder Merete Lervaag, til med forslag om å plassere ut rosa plastflamingoer ved museumsbygningen Berggården på Rørvik. Som om det ikke var nok fugler der fra før. Tanken bak var angivelig forskjønning, og å vise annerledeshet. Jeg tror nok heller det var et politisk statement. Som mange vil vite, så er jo det å sette ut en rosa flamingo, en invitasjon til partnerbytte, et internasjonalt swingers-symbol. Det er man selvfølgelig godt kjent med på Rørvik også. Og når det kommer fra Nærøysund Arbeiderparti og Merete Lervaag, så er jo tegninga klar. Sånn rent politisk har jo Nærøysund Arbeiderparti vist at de kan gå til sengs med hvem som helt. Det samme kan nok sies om Merete Lervaag, hun ville som SV-politiker, i likhet med Nærøysund Ap, gå til sengs med Fremskrittspartiet. Det gikk riktignok ikke så bra for Lervaag, den slags politisk utroskap gjorde resten av SV opprør mot. Så Lervaag gjorde et omgående partnerbytte, hun meldte overgang til Ap. Og ikke nok med det, bare noen måneder senere hadde hun fått hånd om ledervervet i Nærøysund Arbeiderparti. Og nå må vi bare regne med nye partnerbytter, annerledes kan vi ikke tolke flamingoutspillet. Hva kan vi vente oss? vil Nærøysund Ap vrake Frp som politisk sengepartner? Kanskje, men mitt dristigste tips er at Merete Lervaag melder overgang til Frp, og i løpet av kort tid manøvrerer seg inn i ledervervet der, for så å prøve å komme i buksene på Nærøysund Sv, sånn i overført betydning altså. Da vil jo ringen være sluttet. Pass opp, Terje Settenøy, for i Nærøysund swinger det fort. For ingen tror vel på at det var ment som forskjønning av omgivelsene rundt Berggården? At rosa plastflamingoer skal forskjønne Berggården? SÆRLIG!

Mange satte nok både det ene og andre fast i halsen da de så dette utspillet i Namdalsavisa i går.
Jeg er faktisk den lykkelige eier av ei skjorte med rosa flamingoer.
Nå vet jeg ikke om jeg tør å bruke den mer. Den kan fort bli misoppfattet. Tenk om noen skulle tro at jeg tilhører Nærøysund Arbeiderparti….
Men det er veldig fine flamingoer altså, litt synd hvis noen får feil assosiasjoner ved synet av rosa flamingoer.

Nærøysunds nye kultursjef på plass

Det er en velkjent skikkelse i kulturlivet i Ytre Namdal, som om kort tid tiltrer som Nærøysunds nye kultursjef. Om stillingsbetegnelsen er kultursjef eller enhetsleder for kultur, er fremdeles litt uklart for undertegnede, men uansett vil Tom Antonsen være øverste leder for kultursektoren i Nærøysund kommune. Antonsen kommer nå fra stillingen som kulturskolerektor i Hammerfest, før det hadde han tilsvarende stilling i Stryn.

Og før det, hadde han lang fartstid som kulturskolerektor og musikklærer i både Bindal og Leka. Mange vil også kjenne ham igjen som dirigent for Rørvik musikkforening, og ikke minst som saxofonist i det som den gangen het Kolvereid Storband, og også som trommeslager og saxofonist i flere bandkonstellasjoner i distriktet. Også som lydtekniker gjorde han seg bemerket i flere sammenhenger.

Tom Antonsen sier at han helt siden han forlot distriktet for noen år siden, har visst at han skulle tilbake hit. Og når denne jobben dukket opp nå, var han ikke i tvil om at han skulle søke. Og heller ikke i tvil om at han skulle takke ja, da han fikk tilbud om jobben. Særlig spennende syns han det er å få lov til å utforme sin egen rolle i en helt ny kommune, og understreker at et levende kulturliv og et bredt kulturtilbud er svært viktig, både for bolyst og blilyst.

Antonsen vil ha kontorsted både på Kolvereid og Rørvik, men vil ikke bosette seg på noen av de stedene. Foreløpig bor han i leid krypinn, men manglende internett og dårlig mobildekning, gjør at dette ikke er noen varig løsning. Og setter med det søkelyset på et problem som mange grender lider under. Han er derfor på boligjakt, og regner med å kjøpe seg egen bolig i nærmeste framtid. Gjerne et sted med jaktrett, da jakt også hører med til hans brede spekter av interesser.

Det er bare å ønske Tom Antonsen velkommen tilbake til Ytre Namdal. Hans brede erfaring fra musikk- og kulturliv, både som utøver og leder, hans joviale vesen, men også klare retningssans, gjør ham godt egnet til oppgaven han snart tar fatt på.

Tom Antonsen blir nok å se på ytternamdalske veier med sin Harley Davidson.
Om dette er kultursjefsstolen, skal være usagt.
Tom Antonsen er bokstavelig talt en mann å se opp til.

Godvær på Bakkelydagen, bestandig

For fjerde året på rad, ble Bakkelydagen på Nord-Horsfjord arrangert på lørdag. Ryggraden i dette arrangementet er leken i den lange vannsklia i lia ovenfor småbruket som er heimen til Karoline og Lars Berg-Hansen. Men også tubekjøring og vannscooterkjøring i sundet nedenfor småbruket, sto på programmet. Og som seg hør og bør, været viste seg fra sin beste side denne lørdagen, i likhet med alle tidligere år dagen har vært arrangert. -Vi bestiller godvær hvert år, spøkte Lars, og det blir levert som bestilt. Lars understreket at i år var det Karoline som var den sterkeste pådriveren for at de skulle arrangere dagen. -Jeg holder visst på å bli gammel og satt, men forsikret om også at han syntes det hadde vært en kjempemorsom dag. Etter at alle hadde sklidd fra seg, fortsatte det med grilling og sosialt samvær, og for noen også en liten fest utover kvelden. Alt med betryggende smitteverntiltak, velsignet av kommuneoverlegen.

Ola Kjølstad, er tross sin unge alder, veteran og konge av vannsklia.
Sklie-eier Lars Berg-Hansen mønstret på som kaptein for et ungt mannskap. Litt problemer med å holde tunga rett i munnen, men det skjemmet ikke seilasen.
Etter at aktivitetene nede i sundet var over, ønsket Lars alle velkommen til Bakkely, og vannskliemoro.
Mange stilarter var representert i sklia.
Stilrent løp.
Akkurat der vannsklia nå ligger, lå John Brynjar Lysfjords barndoms akebakke. Han klarte med nød å neppe å klamre seg fast til enhjørningen, mens dattera måtte gi tapt i denne omgangen.
Krokodiller viste seg å være et veldig effektivt fartøy i vannsklia.
Også voksne kastet seg utfor den lange vannsklia. Her representert ved Ingvild Helstad, og en noe skjult Tom Rune Skjevelnes.
Vertskapet på Bakkely, Karoline og Lars, og lille Helen, var strålende fornøyd med at så mange ville komme og være med på moroa også i år.