Leka er alvorlig truet, ikke av fraflytting, ikke av kommunereformen, men derimot av det nordamerikanske treslaget sitkagran. Overalt på øya er det plantet ut, for det meste små grupper, av dette treslaget. Jeg antar at det har blitt plantet i beste mening i et forsøk på å få drivverdig skog i framtida. Men særlig de små feltene på yttersida av øya vil aldri kunne bli av økonomisk betydning. Det blir mest kvist av det. Og det som er skremmende å se, er at den er i ferd med å spre seg, både i nærheten av de plantede eksemplarene, men også lenger unna. Overalt ser man små sitkagraner som er i ferd med å vokse opp. Dette er en alvorlig trussel mot det unike og åpne landskapet som som både turister og lokalbefolkning er så begeistret over. Et landskap som vil være totalt forandret, og ikke minst forringet, om 20 eller 40 år hvis det ikke blir gjort drastiske tiltak mot denne, i mange sammenhenger, ondartede innvandreren.
Jeg både tror og håper at turisme vil bli det som Lekasamfunnet i større og større grad skal leve av i framtida. Det er overhodet ikke tvil om at potensialet er stort, nettopp på grunn av Lekas unike landskap og geologi. Det vokser også treslag på øya som er nokså uvanlige, og som for botanisk interesserte er en attraksjon i seg selv. Selv fant jeg fagerrogn, bergasal og krossved som vokste side om side. Det finner man ikke mange steder så langt mot nord. Derimot er jeg sikker på at turistene ikke vil være særlig begeistret over å komme til ei øy der sitkagrana har tatt over, stengt for mye av utsikten, og gjort turterrenget til et ugjennomtrengelig helvete. Gjengroing med løvskog er ille nok, men gjengroing med sitkagran er mange ganger verre! Spørsmålet man må stille seg selv på Leka er: Er vi villig til å ofre det unike landskapet til fordel for den minimale verdiskapningen sitkagrana representerer, eller skal vi sette inn effektive tiltak for i det minste å holde den i sjakk?
Her vil snart den ville fjellsida være gjemt bak en ugjennomtrengelig vegg av kvistrik sitkagran.
Sitkagrana formerer seg villig på Leka også. De litt større trærne er fulle av kongler, og ved siden av de plantede eksemplarene vokser etterkommerne opp.
Overalt på Leka ser man små og store blågrønne flekker i landskapet, etter min mening fremmedelementer i det flotte åpne kystlandskapet. De står der og fungerer som frøbanker som fører til stadig nye trær av dette fremmede treslaget.
Overalt går man seg på små sitkagraner som er i rask vekst, tildels langt unna morplantene. Det er ikke lenger spørsmål om den kommer til å spre seg, den sprer seg allerede i nokså stort omfang.
Den ser ganske uskyldig ut der den står, den lille sitkagrana. Men om 20 år vil den være 10 meter høy, med lange kvister med sylkvasse nåler. Og den vil da produsere flust med frø som igjen vil spire rundt mortreet. Og Steinstind vil ikke lenger være synlig fra denne vinkelen.
Leka har dette nokså uvanlige treslaget som kommuneblomst, nemlig fagerrogn.
Dette er bergasal, heller intet vanlig syn så langt mot nord.
Krossved på Leka, dette er helt på grensen av dens nordlige utbredelse.