I går fant jeg ut at det var på tide å få litt faglig påfyll på skogbruksfeltet, og tilfeldigvis var det det skogdag like i nærheten her. Snakk om flaks. En hel rekke av skogbrukets notabiliteter var til stede og kastet glans over dagen. Og ikke nok med det, de orienterte også om en lang rekke temaer som skogbrukere og skogeiere bør ha kunnskap om. Og heldigvis var det ingen som var så glad i sin egen stemme, at de holdt på et sekund lenger enn nødvendig. I tillegg var det generøs servering av bålkaffe, samt boller, wienerbrød og nystekte vafler. Skogdagen ble arrangert i Kvernamarka i Nærøy, i skogen til Bjørn Nygård.
Mange av skogens menn og kvinner hadde tatt turen inn i Kvernamarka for faglig påfyll og sosial kontakt.
Skogens konge, eller skogbrukssjef Egil Solstad som noen også kaller ham.
Skogbruksveteranen Kolbjørn Horn og skogeier Bjørn Nygård hadde ansvaret for kaffekokingen.
Feltkjøkkenet der det ble stekt vafler til den store gullmedalje, riktig så velsmakende var de.
Kolbjørn Horn og Ola Sigurd Grongstad fra Allskog er ikke helt enige om kappingen av denne stokken.
Som kubonde er det lett å bli opphengt i at å være bonde, er å ha kyr. Men det finnes jo også andre husdyrproduksjoner. Jeg kjenner en grisebonde, ei ung trivelig jente fra Sømna som har gjort bindaling av seg. Forleden var jeg på besøk hos henne og fikk være med i fjøset og hilse på grisene hennes. Det er fryktelig lenge siden jeg har vært inne i et grisefjøs, det jeg husker best er lydnivået når en kom inn i fjøset, grisens lyder altså. Men sånn var det ikke i fjøset hos Mette, bare litt tilfreds grynting. Av grisene må jeg understreke. Men det var virkelig trivelig å komme og se andre dyr enn de jeg til daglig omgås.
Her er jeg sammen med en av Mettes brune griser. Hun har mange hvite griser, noen brune også, men svartgris har hun ikke. Grisen til venstre.
Mette med en grisetass som liker seg i armkroken hennes.
Tryne mot tryne.
Mette viser fram en annen liten søting. Og nå vet dere også hvordan en grisebonde ser ut!
Griser er ålreite dyr.
En av Mettes purker sammen med sine små.
Etter fjøsbesøket måtte vi naturligvis ta et bilde sammen. Legg merke til de passende hettegenserne, fra Marius Gris selvfølgelig. De kan utmerket godt brukes utenom grisefjøset også. Beste plagget jeg eier og har. Hettegenseren og andre grisetøffe plagg finner du HER. Og skulle du få lyst til å bestille deg noe, bruk rabattkoden Terje, så får du 20% på alt i nettbutikken.
På den lille plassen Helstad i Bindal driver Ola Helstad landbruksverksted. Dette er et veldig allsidig verksted, her kan man få fikset det meste. Men gjennom alle år har motorsager fra Husquarna vært en spesialitet for Ola. Det er også den eneste plassen jeg har handlet motorsag, ikke at det har blitt så mange sager da. En ting er at Husquarnasagene har en kvalitet som gjør at de holder sesong etter sesong. Men Ola er også en mester til å reparere sager som ikke virker som de skal. Det er bare å si hva symptomene er, så vet han straks hva som feiler. Og deler har han på lager, om ikke annet har han deler fra “motorsagopphuggeriet” sitt. Det Ola ikke vet om Husquarnasager, og jeg kan vel også tilføye plenklippere fra samme produsent, er knapt verdt å vite. Ola er virkelig et aktivum for bygda, og det er en fryd å være kunde der.
Ola med min velbrukte 254XP, denne gangen var det bare et tett bensinfilter som måtte byttes. Ellers er det ei robust sag som har gått omtrent problemfritt i mer enn ti år.
Ola er skjelden å se uten sin karateristiske hatt, alltid travel, alltid jovial og alltid blid. En hedersmann av de skjeldne.
Motorsagenes svar på bilopphuggeri, mange har blitt hjulpet av deler fra Olas delesager.
Dagens innkjøp, måtte benytte anledningen til å kjøpe sverd og kjeder når jeg først var innom Ola. 150 kr for et kjede, og 460 kr for en pakke med sverd og to kjeder original Husquarna, er virkelig ikke noe å si på.
I dette blogginnlegget skal dere få hilse på min yngste datter Bente, hun er 15 år og har i flere år vært en ivrig strikker. De siste 3 ukene har hun flittig sittet med strikketøyet, og nå har hun gjort ferdig Mariusgenser til seg selv. Det eneste hun har hatt hjelp til er å montere armene. Det har mora hennes bidratt med, hun har mye lenger erfaring med sånt. Naturlig nok.
Bente har god grunn til å være fornøyd med Mariusgenseren sin.
Fin genser ja, og jenta er jo ikke så verst hun heller.
Ikke bare er hun flink til å strikke, hun er også flink til å beregne. Så mye var det igjen av det røde garnnøstet når hun var ferdig.
Samtidig som Bente har strikket genser, har hennes mor strikket seg hettejakke med Mariusmønster.
Bente synes muligens at mamma ble litt rar med hetta på, uten at hun fikk hetta av den grunn.
Vinter-OL 2014 er i ferd med å gå over i historien. Mange har nok tilbragt timer og dager foran TV-skjermen og fulgt med på store og mindre store prestasjoner. Jeg har nok også fått med en del, men med årene har nok interessen dabbet noe av. Derimot har jeg med årene blitt mer og mer aktiv i utøvelsen av idrett for eget vedkommende. Kanskje ikke så mange som tenker idrett når de ser meg, men her tenker jeg å dokumentere at jeg er en aktiv og allsidig idrettsutøver.
Jeg har vært nokså aktiv syklist de siste årene.
Trampolinehopping er en typisk breddeidrett, legg merke til bredden mellom beina.
Spydkast med spett er utfordrende.
Fristil turn.
Svingstang hører også med til turnøvelsene.
Roing hører med til de mest tradisjonsrike sportsgrenene.
Treningstur i landevegsløp.
En skjelden gang deltar jeg med startnummer på brystet.
Dette er bare et lite utvalg av idretter jeg utøver, men jeg er redd for at det ville framstå som skrytete hvis jeg legger ut flere bilder i denne kategorien på en gang.
Hvert år på denne tida er det fast takt at vi har studiering i Horsfjord Bondelag. Der studerer vi landbrukspolitikk, og kommer med innspill foran jordbruksforhandlingene. Vi er så velsignet at vi har en ung og engasjert bonde som Espen Hald som studieleder i vårt lokale bondelag. Han møter godt forberedt til samlingene og geleider oss gjennom de mange temaene med naturlig autoritet, og er heller ikke fremmed for å bruke humor for å holde engasjementet oppe. I går kveld hadde vi avsluttende møte i studieringen. Hvis noen lurer på hvilket lokale vi brukte, så kan jeg opplyse om at det foregikk i naturfagrommet på Bindalseidet Friskole.
Espen leser og forbereder seg helt fram til møtet starter.
Når Espen reiser seg for å si noe, har han bestandig møtets fulle oppmerksomhet.
Her forsøker Espen å forklare møtedeltagerne om sammenhengen mellom kornpris, kraftforpris og grovforpris.
Espens reaksjon når en av møtedeltagerne ikke har skjønt det han nettopp har forklart.
Men Espen lar ikke smil og latter få alt for stor plass, her er han i gang med å dosere over et nytt tema, men naboen hører på med andakt.
Som mange sikkert allerede har skjønt, så er det ikke bare matvarer i utvalget til Matkroken Bogen. De har også et anstendig utvalg i gafler. Alt fra helt vanlige gafler til å spise med, via serveringsgafler, til lempegafler og fraugafler. Jeg har lenge gått og fundert på om jeg skulle unne meg en ny gaffel. Og nå følte jeg at tiden var inne til å ta skrittet fullt ut. Og Morten var mer enn villig til å vise fram utvalget. Som i gamle dager, er det fortsatt sånn at du kan spørre om hva som helst, og du risikerer å få det. På Matkroken Bogen selvfølgelig.
Her viser Morten fram noe av gaffelutvalget sitt, legg merke til den lille serveringsgaffelen han holder i høyrehånda.
Morten brysker seg med en fraugaffel, eller møkkagreip som det også blir kalt.
Jeg endte opp med å kjøpe denne lempegaffelen.
Da Torlaug skulle kjøre den gjennom kassen og strekkodeleseren, kom det opp på displayet at varen ikke eksisterte. For noe tøys, alle kan jo se at varen eksisterer!
Her prøver Morten å selge gafler til Egil Reppen, men det viste seg å være en vanskelig oppgave. Egil har sluttet som bonde, han driver mest som villmann og sånn. Men han syntes det var fine gafler i det minste.
Når idrettsutøvere ikke er kvalifisert til å delta i olympiske leker, blir de tvunget til å finne på noe annet å fylle tiden med. Og ettersom ikke alle kan være eksperter i studio til de forskjellige Tv-kanaler, er det en god ide å tjene litt penger på kroppen sin. Det har den tysk-norske skiskytteren Miriam Gössner tatt konsekvensen av, og pryder nå forsiden av Playboy. Jeg driver jo også en del med idrett, og i likhet med Gössner var jeg ikke aktuell for OL i Sotsji. Det har også jeg tatt konsekvensen av. Jeg skyter litt med luftgevær noen tirsdagskvelder, og jeg går også litt på ski. Snømangelen gjør at jeg ikke har prøvd skiene i vinter. Men i sum mener jeg det er belegg for å kalle meg skiskytter, såkalt breddeutøver.
Miriam Gössner er åpenbart kvalifisert for Playboy, men ikke til OL da…..
Jeg var en tanke skeptisk til “arbeidsantrekket”, men livet som blogger krever mye av meg….
Dette bildet ble da minst like raffinert som bildet av Miriam. Ikke minst syns jeg at jeg hadde en langt mer moderne ski å støtte meg til.
Dette er en liten historie om en fin julidag sommeren 2013. En av få dager jeg ikke var hjemme. Og avløser var min sønn, som forøvrig studerer filmvitenskap, og skriver på en masteroppgave om bonden i norsk film- og TV-dokumentar. Nåja, det skal jeg nok komme tilbake til ved en senere anledning. Poenget var at det var den samme filmstudenten som gjorde fjøs, og da kyrne var sluppet inn til kveldsstellet, oppdaget han at en av kyrne hadde kalva i løpet av dagen. Men ingen kalv var å se. Så da ble alle på gården mobilisert til å lete etter kalven. Og det var filmstudentens søster og datter, altså min datter og mitt barnebarn, som var så heldige å finne kalven. Den hadde kommet seg under gjerdet som kyrne gikk innafor, og lå og koste seg i kvitkløverenga i skogbrynet. Og Emma, som mitt den gang to og et halvt år gamle barnebarn heter, ble svært begeistret over å finne den lille “babylillekalven” som lå der. Og måtte selvfølgelig straks kose med den. Emma mamma knipset dette bildet, og sendte det inn til Tines fotokonkurranse. Og alle vi voksne rundt Emma er både stolte og begeistret over at det er plukket ut til å pryde lettmelkkartongene i Midt-Norge i sommer. At hun blir melkekartongkjendis bryr Emma seg fint lite om, for henne var nok opplevelsen med å finne den lille kalven det store. Kalven fikk navnet Ida, oppkalt etter Ida i Idas sommervise. For mange er den sangen selve sommerfølelsen, og det er også mye sommerfølelse i bildet av Emma og Ida.
Her har Emma akkurat funnet “babylillekalven”.
Sånn blir lettmelkkartongen i Midt-Norge seende ut i sommer.
Sånn ser Ida ut i dag.
Ida vet å kose seg når det er tid for litt kraftfor.
Emma er veldig glad i dyrene, her er det Marius som får en bolle.
Det e jo ingen hemmelighet at jeg innimellom lar meg inspirere av andre bloggere. En av dem er Harstads store datter, den herostratisk berømte og tildels beryktede bloggeren Sophieelise. Hun er ikke bare kjent for for sine kirurgiske inngrep, eller sitt syn på samfunn og politikk. Men også for kreative valg av arenaer for fotoshoots. Blandt annet har hun hatt en fotoshoot midt i vegen. Det ville jeg også prøve her jeg bor, selv om det er nokså risikabelt på en sterkt trafikkert veg.
Dette måtte også jeg prøve.
Storslått bakgrunn under fotoshoot på ekte grusveg.
Neppe nødvendig med noen kommentarer.
I likhet med Sophieelise liker jeg å hoppe på bildene, selv om hun nok har luftigere svev enn meg.
Nok et luftig hopp.
Her snakker vi virkelig om risikosport, å sette seg ned på en sterkt trafikkert veg vil jeg ikke anbefale.