I dag var det den store kuslippdagen her på gården. Det er bestandig litt spenning knyttet til denne årlige begivenheten, er det noen som løper ned gjerdet tro? Men selv om det ble mye hopp og sprett og løping, var det ingen som sprang på gjerdet. Men action ble det som seg hør og bør, det er like gøy hvert år å se på kyrnes uforbeholdne glede over å få komme ut. Deres luftige hopp, at de gnir hodet ned i jorda, måler litt krefter med hverandre. Og ikke minst deres åpenbare fryd over å jafse i seg grønt gress igjen. Kort og godt årets beste dag i bondelivet.

Gammelkua Iselin var først ut, og foretok noen riktig så luftige sprang. Dette er ei stor og tung ku, uten at det hemmet henne det minste i dag. Iselin er ei veldig rolig og snill ku, og på tross av hun har -8 i avlsverdi, er hun fjøsets beste melkeku.

Neste ku ut var den vesle STN-kua Julie Desember, hun tok det mer med ro. Men også hun satte åpenbart pris på å komme ut.

Litt jaging for å få dem unna fjøsdøra må til.

Fartsegenskapene må testes ut, og det er ingenting å si på farten.

Friske fraspark blir det en del av på en sånn dag.

Bare så støvføyka står når de løper sammen i pur glede.

Men innimellom all action, tar de seg også tid til å være sosiale.

Det grønne gresset smakte tydeligvis godt, i kveld var det så som så med kraftforspisingen.

Titt titt, her er jeg.

Og bonden selv, han var svært godt fornøyd med hvordan kuslippet forløp.

I dag kom godværet endelig til vår kant av landet, og da var det tid for å slippe noen av kvigene på beite. Som vanlig var det noen som ikke ville gå, det var noen som var litt for villige til å gå, det vil si løpe, og det var også ei som syntes at gjerde kun var et hinder å komme over. Men fine bilder fikk vi, og noen av dem deler jeg med dere her.

Maja var av det medgjørlige slaget da jeg leide henne etter vegen.

STN-kviga Lykke var lykkelig over å få komme ut på beite.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Lykke har et utypisk utseende til STN å være. Men hun er renraset.

Ikke alle forstod vitsen med å få på grime og bli leid. Caroline strittet i mot alt hun klarte, men virket veldig fornøyd da hun ble sluppet inn til de andre på beitet.

Sofie hadde mye fart i kroppen, men det hadde jeg også.

Sara syntes det var herlig å få fri boltreplass.

Men hun tok seg også tid til å posere for fotografen.

Så var det Anita da, hun gikk pent og pyntelig helt til vi kom innom gjerdet, da slet hun seg med en resolutt bevegelse, tok en stor runde på beitet. Før hun fant ut at hun kunne komme seg over nettinggjerdet og under strømtråden vi har satt øverst på stolpene.

Så tok Anita landevegen fatt, før hun forserte flere gjerder, og tok seg gjennom skog og innmark. Det ble en times jakt på henne før hun kapitulerte. Nå står hun i fjøset igjen. Det må nok litt trening og tilvenning til gress og gjerde før hun får være sammen med de andre jentene på beitet igjen.

Livet som blogger er en endeløs rekke av høydepunkter. Men dagen i dag overgår det meste man har fantasi til å kunne forestille seg. Det hele begynte med at jeg i går kveld fikk melding fra Bondefrøken, som av de som kjenner henne godt også omtales som Hilde Kyllo, om Morten Ulrichsen og jeg snart kunne ta oss en tur og hjelpe henne med høna. Jeg var umiddelbart litt skeptisk, men jeg lovet å spørre Morten. Og Morten var egentlig klar til å kaste seg i bilen og kjøre til Høylandet med det samme. Jeg fikk roet ham ned i første omgang, men i dag var det ingen nåde. Vi måtte til Overhalla og hente poteter, selv om lageret hans ikke var helt tomt. Og da kunne vi besøke Bondefrøken uten at det virket påfallende, mente Morten. Som sagt så gjort. Og oppdraget må vi kunne si er utført på beste måte, vi fikk hjulpet til med høna, og i tillegg fikk Morten øst av sin store kunnskap om borddekorasjoner, råd som Bondefrøken tar med seg når hun skal pynte bordene til sitt bryllup i sommer.

Hovedoppdraget vårt denne dagen var å bistå med, samt å kaste glans over årets slipp av frittalende høns på Kjøglum.

Før vi gjøv løs på hønene, delte Morten villig vekk av sin kunnskap om borddekorasjoner til Hilde. Hvitt og bronsje hadde Hilde tenkt skulle være temaet. Morten hellet til at gull eller sølv var bedre når det er snakk om bryllup.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Vi fikk også gaver av Hilde, persillefrø denne gangen. Legg merke til at Morten fremkaller omsorgsinstinktet hos alle han møter på sin veg.

Så var det klart for dagens hovedoppgave, å slippe høna fri. Skal si Morten var lett å be.

Etter litt om og men, klarte jeg å fange denne høna, og jeg vil påstå at vi fikk god kontakt. Dette på tross av at jeg ikke er i stand til å huske sist jeg hadde hendene på en høne.

Vi er levende bevis på at to stykker kan ha det moro med en høne på deling.

Og dermed kunne vi erklære hønesesongen for offisielt åpnet på Kjøglum, eller Kjolgom som det heter når de innfødte omtaler plassen.

Før vi kjørte videre, foretok Hilde en kjapp, men likevel grundig teknisk kontroll av bilen til Morten.

Selv om jeg benyttet gårsdagen til 17. maifeiring på Leka, fikk jeg også med meg mye av feiringen på hjemmebane. I år hadde 17. mai-komiteen valgt en ny rute for toget. Det gikk fra Vonheim til Sagelva. Sagelva er en av de fineste elvene på Austra, og så vidt jeg vet det eneste vassdraget på Austra som har en bestand av elveperlemusling. Jeg tar det for gitt at ruten for toget ble lagt dit i år, for å hedre denne skapningen som gjør så lite ut av seg ellers. Veldig fint og omtenksomt gjort av 17. maikomiteen. Men sånn har vi det på Austra, vi tenker på alle, også på de som ikke sier så mye.

Mette Lundseng sto for en av dagens beste prestasjoner da hun oppnådde 23 poeng i pilkast. Ola Marius Hanssen og Rita Ulfsnes følger nøye med for å lære litt av Mettes profesjonelle stil.

Korpset har stilt seg opp, og er klar for å gå i front av toget. Vi har hverken lensmann eller andre myndighetspersoner som er betrodd å gå fremst.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Korpset er et glimrende eksempel på interkommunalt samarbeid, medlemmene kommer fra tre forskjellige kommuner.

Dette er Sagelva, som var målet for årets 17. maitog.

Skarptrommisene Ole Tobias Floa Holand og Einar Torgnes Kristensen er ikke så begeistret for å la seg avbilde. Men de lot seg likevel overtale til et bilde.

Ingri Elise Floa Holand er yngst i korpset, men allerede en dreven kornettist.

Jeg avsluttet årets 17. maifeiring med å kjøpe årer, heldigvis vant jeg ingen av Kristine Enora Kjeldsands gavekort.

Jeg har bestandig ment at det er viktig å lære andre kulturer å kjenne. Det er ikke så ofte at jeg får mulighet til det. Men i dag bød muligheten seg, jeg fikk være med til Leka på 17. maifeiring. Og det finnes ikke tvil om at det er et vennlig folkeferd som bor der vest i havet. Humørfylte mennesker som viser seg å være fullstendig harmløse, og som bare vil deg vel. Jeg fikk også ved selvsyn dokumentert at fergemannskapet på Lekaferga har mange funksjoner utover det rent maritime. Jeg har gjort et lite utvalg av bildene jeg tok under min klassereise til Leka i dag, en minnerik dag.

Korpsmedlemmene gjør strandhogg på Leka, og sørger sammen med musikanter fra Leka for at både marsjer og nasjonalsang runget over øyriket.

Hjertelig møte mellom Lekaordfører Per Helge Johansen og Morten Ulrichsen, de er gamle kjente helt fra skoledagene.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Utenfor Leka sykestue spilte korpset for beboerne der, før toget gikk.

Ordføreren har et voldsomt drag på damene, også i 17. maitoget flokket de seg rundt ham.

Underveis i toget kom det en veritabel haglbyge, og folk verget seg mot naturkreftene med det de hadde for hånden.

Da toget ankom Leka skole hadde det verste været gitt seg, og solen tittet atter fram.

På Leka kan de utroligste ting skje, dette unike bildet av at ordføreren kjøper kake av min regnskapsfører Jan Sandnes, regner jeg som et scoop.

Ved vertshuset Herlaug, der vi inntok en bedre middag, fikk Morten et hjertelig gjensyn med sin gamle nabo Edny Aune.

På fergeturen tilbake fra Leka, var Morten så sliten at han måtte få trøst og omsorg av billettør Trond Grande.

Fløytespiller Tone Rennemo demonstrerer her hvor lett det er å komme i heisen med Trond Grande.

Tidligere var det veldig vanlig å pynte bilene med bjørkelauv til 17. mai. Dette har det blitt mindre av med årene, på tross av at det har blitt mer bjørk. Selv holder jeg tradisjonen i hevd, i tillegg henger jeg ei gran bak bilen. Dette er liksom for å markere at nå er jula definitivt over. I år falt valget på sitkagran. Pyntingen av Balenoen skjedde med god hjelp av Ina og Emma, de to utgjør halvparten av barnebarna mine. De syntes det var en veldig god ide og pynte bilen, de syntes det var nesten dritkult.

Jippi, Balenoen er klar til 17. mai.

En ekstra bonus med å henge ei sitkagran bak bilen, er at en får litt ekstra vegvedlikehold. Og det er det bestandig behov for her.

Annonsørinnhold

Hudpleieproduktene som redder huden i vinter

Dette er nasjonalfølelse på høyt nivå.

Ina syntes dette var fin forberedelse til 17. mai.

Sitkagran er av ulike grunner nokså ignorert som redskap i vegvedlikeholdet.

Ja vi elsker dette landet, og denne bilen.

Ingenting å si på innsatsen til Ina og Emma når bilen skulle pyntes.

Så fornøyde blir vi når vi er ferdige. Hvis man ikke kan ha det moro sammen med barnebarna, burde man kanskje ikke fått barnebarn!

Som selvoppnevnt leder i Kongelig Norsk Balenoklubb, har jeg lenge hatt dårlig samvittighet både for å ha skrevet lite om Baleno på bloggen, og for å ha forsømt min kjære Baleno i hverdagen. Nå retter jeg opp denne uretten. Jeg har gått til det skritt å oppgradere Balenoen min. Jeg har opp gjennom årene pleiet nær kontakt med Bosse Jokke Hammarstrøm, president i International Club of Baleno. Og da Hammarstrøm i vinter dessverre ble nødt til å levere sin elskede Baleno til bilopphuggeriet, fikk jeg tilbud om å overta sommerdekkene som sto på lekre lettmetallfelger. Et rørende tilbud jeg umulig kunne takke nei til. I tillegg har har jeg latt min Baleno underkaste seg EU-kontroll hos vårt lokale bilverksted, Bogen AS. En kontroll som heller ikke denne gangen avslørte feil av betydning. Kun noen gummiforinger måtte skiftes. Så nå er jeg og Baleno klar for nye eventyr.

John Bogen er sannsynligvis en av verdens fremste eksperter på Baleno, både i kraft av sin lange erfaring som bilmekaniker, og som mangeårig eier av nettopp Baleno.

Det er med stor stolthet jeg parkerer Balenoen for verdens beste Jokerbutikk i Bogen.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

I fjor fikk Balenoen et ublidt møte med et rådyr, Balenoen ble skadet, men overlevde. Det gjorde ikke rådyret.

Nå er skaden endelig utbedret, sånn at jeg får full åpning på døra igjen. Dette sammen med de nye felgene, gjør at jeg føler at jeg har nybil igjen.

New Car står det på den øverste wunderbaumen. Det er 18 år siden det var sant.

Det er bare å fastslå, de lager ikke sånne biler lenger.

Fra internasjonalt Balenotreff i 2012. Bosse Jokke Hammarstrøm med sin Baleno til høyre. Det er disse felgene som nå står på min Baleno.

I dag kom statens tilbud til bøndene i det som av noen blir omtalt som vårens vakreste eventyr. I likhet med de fleste andre kaller jeg det jordbruksoppgjøret. Og for meg inneholdt ikke tilbudet noen overraskelser. Selv om joviale og hyggelige Jon Georg Dale har erstattet konfronterende og konfliktsøkende Sylvi Listhaug som landbruksminister, er det den samme blåblå politikken som føres. Tilbudet fra staten innebærer en fortsatt dreining mot stordrift, i et land der jordressursene ligger så spredt at det er helt nødvendig med variert bruksstørrelse for å kunne bruke all jorda til å produsere mat. Maten må produseres der jorda er, alt for mye grovfor og husdyrgjødsel blir allerede i dag fraktet alt for langt langs våre landeveger. 

De som har den utrolig vanskelige jobben med å forhandle med staten, er de fremste tillitsvalgte i Bondelaget og Småbrukerlaget. Selv har jeg vært medlem i Bondelaget i omtrent 30 år, faktisk er jeg tillitsvalgt også, jeg er kasserer i det lokale Bondelaget. Men det er en helt annen dimensjon over det å være norske bønders fremste tillitsvalgte, særlig i disse forhandlingstider. De har en svært utfordrende oppgave foran seg, ikke bare med selve forhandlingene. Det er også mange rundt om som plutselig vet akkurat hvordan det skulle vært gjort. Uansett utfall vil det være noen som høylytt gir uttrykk for sin misnøye. Selv er jeg av den oppfatning at vi har forhandlere som er de beste vi kan ha. Jeg har full tillit til at de gjør gode vurderinger og og forvalter sine medlemmers tillit på aller beste måte. 

For meg er det et morsomt poeng at jeg i løpet av fjoråret fikk treffe både lederen og de to nestlederne i Norges Bondelag. Alle gangene i forbindelse med underholdningsoppdrag jeg hadde tatt på meg. Håper bare at de ikke har tatt skade av å høre på meg. Og ettersom jeg er blogger, sørget jeg selvfølgelig for å bli tatt bilde av sammen med våre fremste tillitsvalgte. Og bare så det er sagt, dette er veldig hyggelige mennesker!

Lars Petter Bartnes traff jeg på meierifest på Steinkjer på seinvinteren.

1. nestleder Kristin Iansen fikk jeg spise måsegg sammen med på grispratkonferanse på Vega i mai.

På Nordland Bondelags ledermøte på seinhøsten fikk jeg møte 2. nestleder Brita Skallerud.