Risengrynsgrøt med mandel i, har tradisjoner av ukjent lengde,men mandelen i grøten har i hvertfall vært med så lenge jeg kan huske. Nå kan det jo absolutt diskuteres hva mandel er, her i huset har vi minst tre varianter. Derfor ble årets lille julaftens risengrynsgrøt utstyrt med både tradisjonell skåldet mandel, mandelpotet og en liten mandeldråpe. Og jeg var veldig spent på om de tre mandelvariantene ble gjenfunnet under måltidet. Ettersom vi har besøk av to av våre svært observante barnebarn, regnet jeg med at det skulle gå greit. Men mandeldråpen ble ikke gjenfunnet, det kan jeg røpe!
Tre varianter mandel klar for julegrøten.
Mat skal være litt moro, i tillegg til god og nærende.
-En potet i grauten, utbryter Sigurd med et stort glis. Han syntes ikke det var så rart når jeg fortalte at det var en mandelpotet.
I går formiddag samlet Fønix Skole- og Ungdomskorps seg hos Joker Bogen for en uhøytydelig julekonsert. Ettersom det var lett snøvær og fin julestemning ute, valgte man denne gangen å holde konserten innendørs blant varer og kunder. Korpset spilte kjente og kjære julesanger fra sitt julerepertoar, og julestemningen kom sigende på både kunder og ansatte hos Joker Bogen.
Ikke så veldig god plass for et korps mellom reolene, men det det er hjerterom er det husrom.
Korpsets dirigent, Eivind Sommerseth hadde med seg trompeten og spilte sammen med korpset denne gangen. De er så samspilte at de ikke trenger noen til å svinge taktstokken til en hver tid.
Kristin Floa er den eneste saxofonisten i korpset, hun er også den eneste varaordføreren på Leka. Med andre ord er hun en helt unik kvinne.
Der det er musikk, dukker som oftest Adrian Jørgensen opp. Det var forøvrig han som ville ha bilde sammen med Torlaug.
Ikke lett å få gode bilder av korpset når de står sånn spredt mellom reolene.
Etter endt spilling, serverte Morten kakao til sine medmusikanter i Olavshallen.
Og etter kakao i Olavshellen, fikk de utsultede musikantene spise seg mette på ertersuppe fra Mortens suppestasjon som var hans varebil. Suppa hadde Morten laget fra bunnen av, meget velsmakende var den også.
I Bindal fins det, et etterhvert nokså kjent band, som kaller seg B-gjengen, jeg antar at B står for Bindal, men navnet spiller nok også på den notorisk kriminelle gjengen i Andeby. Og det passer forsåvidt godt på dem, ikke at de på noen som helst måte beveger seg på kant med loven, men de har etterhvert blitt kriminelt gode. Dette er tredje året B-gjengen byr på sin julekonsert, og det er ingen grunn til å legge skjul på at årets utgave har blitt svært mye omtalt. Litt tidligere i høst fylte de Olavshallen i Trondheim da de spilte julekonserten sin der. Sånt skaper oppmerksomhet rundt bandet, rundt heimkommunen Bindal, og hele det lokale kulturlivet. For denne konsertbegivenheten er det ikke bare B-gjengen selv som står for, de inviterer med seg andre lokale musikere og vokalister til å bidra fra scenen. Årets utgave av julekonserten ble en mektig manifestasjon på hvilket musikkliv som finnes i Bindal. Jeg er fristet til å si at på det musikalske området har Bindal ingen behov for å slå seg sammen med andre kommuner for å opprettholde et høyt nivå. På den andre siden tror jeg at nabokommunene hadde fått et løft hvis det bindalske musikklivet ble en del av deres . Sånn, da skulle alle syn være dekket. Men uansett så er musikk og annen kultur helt uavhengig av grenser, vi kan alle ta del i, og nyte sånne fine opplevelser som B-gjengens julekonsert. Ungdomshuset Vonheim var fylt til randen i gårkveld, og hadde det vært plass til flere, hadde det nok kommet flere. Konserten var utsolgt for tre uker siden. Jeg tror de fleste gikk fra konserten i gårkveld med julestemning i alle kroppsdeler, med stolthet over det lokale musikklivet og med takknemlighet over opplevelsen.
B-gjengen, forsterket med kor og fiolin.
Ida Kveinå er en vokalist som lenge har markert seg som en av regionens beste bak en mikrofon, hun skuffet ingen denne gangen heller.
Marte Volden fra Kolvereid har lenge markert seg som storbandvokalist i særklasse. I gårkveld sang hun på norsk, og med en innlevelse som rørte oss langt inn i hjerterøttene.
Maria Strøm Slyngstad har en sentral rolle i B-gjengens julekonserter. Både som korist, som fiolinist i bandet, og ikke minst som solist på fiolin. Et instrument hun behersker til fullkommenhet.
May Vikestad Trøan i en forrykende gospel sammen med Dag Christer Brøndmo.
Adrian Jørgensen er et kapittel for seg selv, for en stemmeprakt og for en scenepersonlighet, ganske enkelt strålende.
Eivind Sommerseth kan godt omtales som en storblåser, kanskje ikke i den overførte betydningen av begrepet, men trompeten trakterer han som få andre.
Sist jeg så Camilla Brevik på en scene, sang hun duett med Jørn Hoel, la det være helt klart, hun låter fantastisk alene også.
Dina Heide Sønnesyn var kveldens yngste solist, i en herlig up-tempo versjon av Alf Prøysens Romjulsdrom. Forfriskende og herlig framføring av unge Sønnesyn, hun både vil og får vi høre mer til i framtida.
Stian Kjeldsand bor i Trondheim, men kommer fra Horsfjord. Kjeldsands egen Kjeldsand bekreftet det vi allerede visste, han er en gitarist og vokalist i toppklassen.
Samtlige aktører samlet på scenen under konsertens avslutningsnummer, Bindalsnatt, nylig ført i pennen av Jørund Lislien.
Det har gått alt for lang tid siden sist Morten og jeg besøkte vår gode venninne Bondefrøken, eller Hilde Kyllo som vi også kaller henne. Det er ikke lett å få det til å klaffe samtidig for travle karrieremennesker som Hilde og Morten. For meg hadde det passet når som helst, men Morten har liten sans for at jeg besøker Hilde uten at han er med. Derfor blir ventetiden noen ganger veldig lang, men den som venter på noe osv. osv. Bildene under sier mer enn tusen ord, så derfor skal jeg ikke bruke flere ord her og nå.
Det ble et hjertelig gjensyn mellom Morten og Hilde, det er tross alt ett og et halvt år siden de sist møttes. Mitt gjensyn med Hilde ble marginalt mindre hjertelig, noe som kan forklares med at det er to måneder kortere siden vi sist traff hverandre.
Før vi kom så langt som til Hilde, var Morten og fikk fylt opp bilen med poteter hos Hans Olav Ranum i Overhalla.
Her prøver Morten å forklare til Hans Olav Ranum hvordan Hilde ser ut. Potetbonden ser en smule skeptisk ut. Det var på ingen måte “garderobeprat”, alle ser vel at dette foregikk utendørs.
Denne søte gjengen bor i gangen hos Hilde på Kjålgom. Noen av dem søker nytt hjem når de er klare for det.
Størrelse er faktisk viktig, sier Hilde til Morten. Din er veldig søt, fortsetter hun, men alt for liten til å kunne brukes til noe som helst.
Hildes telefon er plus zize, mens Mortens er xs. Det har blitt helt vanlig at voksne sammenligner størrelsen, men ytelsen tenker de lite over.
Mortens telefon har heldigvis ikke blitt hacket, men til Hilde viser han fram sine private bilder.
Hilde stekte rundstykker av grov villspelt mens vi var der, veldig sunne, hevdet hun. Spiser du sånne blir magen borte snart, sier hun til Morten.
Min mage har så bagatellmessig omfang at den ofret ikke Hilde et blikk engang. Derimot forklarte hun meg hvordan man kan vite at disse veldig spesielle rundstykkene er ferdigstekt. Man lytter på dem, hvis de er helt stille, er de perfekt stekt, er de for lite stekt hører man en hvesende lyd, og er de for mye stekt kan man høre en svak brumming.
Noen få ganger krever omstendighetene at jeg besøker regionens desidert største by, Namsos. Og jeg innrømmer glatt at jeg syns det er alt for store forhold for meg der. Jeg hadde aldri i livet klart å finne fram på egen hånd, sannsynligvis hadde jeg rotet meg bort i vrimmelen og gått til grunne i byens undergrunn. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg garantert trodd at Namsos var Norges, ja kanskje verdens største by. Heldigvis har jeg bestandig med meg reisefølge som kan geleide meg gjennom storbyens uforståelige vrimmel. I går var jeg på en bytur, og bildene under viser med all tydelighet mitt poeng. Byen ER stor, livet i byens gater og butikker ER hektisk og pulserende, og inntrykkene er overveldende for en enkel bonde fra ytterst i Ytter-Namdalen. Eksotisk å oppleve, men utrolig godt å komme heim igjen til en roligere livsrytme.
Trafikkbildet er tildels uoversiktlig, komplekst og svært forvirrende for meg. Glad for at jeg slapp å kjøre selv.
I gamlebyen midt i sentrum er det hektisk handel og stor aktivitet nå i førjulstida.
Namsos sitt sagnomsuste byfjell Klompen. Hvis man tar turen opp ditt nå i førjulstida, kan man få øye på det gigantiske juletreet som står der.
Stort å få gå på Felleskjøpet å handle silfilt til melkeanlegget.
Namsos Storsenter er et kapittel for seg selv, her har vi parkert bilen på taket til et parkeringshus. Her hos oss parkerer vi aldri på taket.
Inni Storsentret har de en butikk som er full av for eksempel kjøpsprit.
Mange klesbutikker er det også inni senteret, og utenfor dem er det plassert komfortable benker der slitne mannfolk kan slappe av mens kona er på shopping.
I gangen i Storsentret har det blitt parkert en uregistrert bil, veldig fin bil altså.
I byens Chinatown bevilget vi oss eksotisk kinamat til middag. Byen vrimler av spisesteder med mat fra alle verdenshjørner. Hvis verden har hjørner da?
Som seg hør og bør når det er kinamat, kinakålen setter en nydelig spiss på måltidet.
Hvor alle bilene i Namsos kommer fra, er langt over min fatteevne.
Utpå ettermiddagen tetner trafikken seg ytterligere til, det er nærmest kaos.
Blant alle som vi melkebøndene er avhengige av for å kunne eksistere, kommer melkebilsjåføren veldig høyt på lista. Hver tredje dag året rundt, enten det er hverdag, helg, 17. mai eller første juledag, kommer han og henter melka og får den levert på meieriet. I disse dager, da været ikke greier å bestemme seg for om det er høst eller vinter, er det en nokså utfordrende jobb. Det er ofte glatt, av og til dårlig brøyta, og slett ikke enkelt å manøvrere seg fram i mor Norges kronglete vegnett. Men melkebilen kommer fram, jeg tror at melkebilsjåførene må være blant landets aller beste sjåfører. I dag morges var det Bjørnar Solvoll som kom hit og hentet melka. Han kom i snødrev, det var nullføre, og det var slett ikke enkelt å gjøre gårdsvegen kjørbar. Men det gikk bra denne gangen også. Bjørnar er også ekstremt fotogen, så da passet det godt å ta noen bilder av ham og bilen. Så får Bjørnar stå som en god representant for Norges melkebilsjåfører, i dette som er ment som en hyllest til alle som utøver dette yrket.
Melkebilen ankom i snødrev og nullføre denne morgenen.
Bjørnar Solvoll er bestandig i godt humør, selv om han ønsker snøen dit peppern gror. -Hvis noen skriver noe fint om snøen på facebook, skroller jeg fort forbi uten å lese ferdig, sier han med et glis.
Tanken er tømt, og slangen kveiles inn på bilen igjen.
Skriften på veggen, kvittering på levert melk.
Så spyles tanken rein for melk.
Oppdraget utført, og Bjørnar er klar for neste gård på ruta si.