Takk for laget, Ytringen

Screenshot fra Ytringen på nett.

Så lenge jeg kan huske har jeg abbonert på Ytringen, ikke bestandig den mest spennende avisa, for det er jo begrenset hvor mye spennende som skjer i avisas dekningsområde. Men det har bestandig vært et anstendig redaktørstyrt medium. Nå virker det mer som et medium der også de som ikke kan styre seg, får styre seg selv.

I en videoblogg i helga, sender bestyrer for Ytringens Tønsbergkontor, Knut Sandersen, en bredside mot Bindal kommunes administrasjon. Han sier blant annet: « Jeg opplever en kommuneadministrasjon i Bindal som noe av det minst profesjonelle jeg har vært borte i i mitt liv. Denne kommunen her, er så lite framoverlent og interessert i å utvikle seg og bli bedre, og noe av det verste jeg har sett.» Videre sier Sandersen: «Tror det må skiftes ut mye der». Ja det har blitt så ille at Sandersen ikke ser råd for å bo i Bindal, på tross av at han synes det er helt fantastisk å være der, natur og folk er visstnok helt fantastiske. Han forteller også hvorfor han «måtte» flytte, han fikk for sent svar på melding til kommunelege og kommune på når han kunne få sin covid-vaksine. På en effektiv måte gir han i-landsproblemer et ansikt. Lurer for øvrig på hvordan det føles for de to navngitte bindalingene som blir gjenstand for Sandersens omfavnelse, personlig hadde jeg betakket meg.

Så kommer det store cluet. Knut Sandersen har som kommentator i Ytringen bygd seg et image som refser og moralsk fyrtårn i Ytringens nedslagsfelt. Noen av hans kommentarer har vært riktig gode, andre ganger syns jeg han har bommet stygt, som for eksempel da han kritiserte #Bondeopprøret. Men det er jo en kommentators priviligeum.

For et halvt år siden skrev Knut Sandersen kommentaren «Det blåser på kommunetoppene». Der går han i rette med folk som kommer med beskyldninger og uberettiget kritikk og annen styggedom mot kommunale ledere. Og spør retorisk: «Vil vi ha det slik?»

Han avslutter kommentarartikkelen slik:

«Jeg mener bestemt at mediene har et medansvar for hvordan vi har vært med på å utvikle debattklimaene. Vi skal stille kritiske spørsmål til maktpersoner, og vi har et ansvar for å bringe til torgs viktig og riktig informasjon til leserne. Det er spissingen, under dekke av å skulle skape engasjement, av budskapet som uroer meg mer og mer. Det gjør at man skaper sterke frontene som blir unødvendig steile og uforsonlige.

 

Mange er ikke interessert å komme frem til gode løsninger. Nei, det skal tas, tas, TAS. Vi diskuterer ikke på sosiale medier for å få ny kunnskap og innsikt. Nei, vi diskuterer for å ha rett, og kan jeg korsfeste og drite ut motparten så er dagen reddet. Det er til å bli kvalm av, og er en av hovedgrunnene til at jeg ikke lenger bruker sosiale medier så aktivt som før.

 

VI trenger å møtes mer ansikt til ansikt. Vise respekt for hverandres synspunkter, og kanskje oppdage at vi kanskje ikke er så forskjellige likevel? De som jobber i kommunen fortjener å bli respektert selv om vi er uenige med dem.

 

Vanlig høflighet har aldri skadet. Ikke er det for mye forlangt heller.»

Et halvt år er for så vidt lang tid, men at han skulle glemme sitt kloke budskap såpass fort, er en smule oppsiktsvekkende. Jeg kan heller ikke erindre at Ytringen har hatt redaksjonelle saker som har handlet om de påstått kritikkverdige forholdene i Bindals administrasjon, noe jeg vil tro Sandersen har hatt alle muligheter til hvis han ville. Så kan det innvendes at denne famøse videobloggen ligger på hans private facebookside, og at han har ytringsfrihet. For all del, men det forhindrer ikke at avisas omdømme svekkes, og at kommentatorens troverdighet smuldrer bort.

Hvorfor sier jeg nå takk for laget til Ytringen? Er det fordi de har opprettet kontor i Tønsberg? Neida, selvfølgelig er rart, men det kan jeg leve med. Nei, det er fordi jeg ikke gidder å bruke tid og penger på en avis som inneholder pompøse kommentarartikler, med politisk korrekte meninger som jeg vet at kommentatoren ikke mener noe med! Jeg innser at risikoen for å bli kvalm er reell, så derfor blir ikke mitt abbonement på Ytringen fornyet ved neste forfall!

Torlaug og Morten ønsker å gi seg

 

Det profilerte kjøpmannsparet Torlaug og Morten Ulrichsen signaliserer nå at de ønsker å gi seg. Det gjør de i en facebookpost på Joker Bogens egen facebookside.

Joker Bogen som ligger i Bindal, helt på grensa til Nærøysund, har med årene blitt som en institusjon å regne. Butikken er vel kjent langt utenfor dens naturlige nedslagsfelt.

-Hvorfor ønsker dere nå å overlate den videre driften til andre?

Morten Ulrichsen svarer slik: -Helsa holder ikke lenger, vi føler at vi kommer til kort i forhold til det som kreves. Vi er heller ikke så unge lenger. Men vi er veldig opptatt av at butikken skal drives videre. Også derfor er det viktig for oss å få på plass nye drivere nå. Det er en mye bedre løsning enn at vi holder på til den dagen det sier stopp. Vi ønsker å få til en fin og kontrollert overgang til nye drivere. Og vi vil være veldig fleksible med hensyn til hvordan det skal foregå. Etter så mange år med butikkdrift, sitter vi jo med en ikke ubetydelig kunnskap på området. Den kunnskapen deler vi mer enn gjerne med nye drivere.

– Så det har ingenting å gjøre med at drifta går dårlig?

– På ingen måte, svarer Morten. –Vi har hatt en fin omsetningsøkning hvert år siden vi tok over, og særlig det siste året har vi hatt veldig hyggelige omsetningstall. Jeg er ikke i tvil om at butikken er liv laga også i framtida.

Torlaug Bartnes Ulrichsen har nærmest vokst opp i butikken som hennes far Olav Bartnes startet i 1966. Og etter endt utdanning har hun hatt alle sine arbeidsdager mellom hyllene og bak kassen. Godt over 40 år i jobben kan hun skilte med, de siste 10 årene som daglig leder, etter at de formelt tok over driften. – Jeg har aldri hatt noe ønske om å holde på like lenge som min far, han ga seg ikke før han var 87 år, sier Torlaug.

– Men når butikken har vært et fast og stort innslag i hverdagen din nesten hele livet, hva skal du fylle dagene med når du gir deg da?

– Det tror jeg kommer til å gå veldig bra, sier Torlaug. –Jeg har hobbyer som jeg har fått alt for liten tid til å dyrke. Jeg gleder meg til å bruke mer tid med symaskinen, og det kan også hende at jeg begynner å øve på toraderen igjen. Og så har jeg lyst til å dra på turer, ikke lange utenlandsreiser, men turer i nærområdet.

Også Morten gleder seg til å kunne bruke mer tid på ting som har blitt nedprioritert de siste årene. Og særlig å kunne tilbringe mer tid i «bestemorhuset» på Leka, ser han fram til.

– Hva vil dere savne mest den dagen dere er ute av driften?

– Uten tvil den daglige kontakten med alle de fantastisk hyggelige kundene våre, sier Torlaug. Og Morten sier seg helt enig, og legger til at han også kommer til å savne det å lage reklamevideoer for Jokertilbudene. – Kanskje lar de nye driverne meg få lov til å stikke innom av og til for et reklamestunt i ny og ne? undres Morten med et stort glis.

Hva skjedde i Nærøysund

Ja hva skjedde egentlig i Nærøysund etter at valgresultatet ble klart? Mye har kanskje druknet litt i støyen av oppstyret i SV, som jeg har kommentert nokså grundig i et tidligere innlegg. Etterhvert har det kommet små informasjonsdrypp fra forskjellige hold, slik at man begynner å få et litt klarere bilde av hva som skjedde da Ap fikk ordfører og Frp fikk varaordfører. Dette i en mildt sagt oppsiktsvekkende allianse bestående av Ap, Frp, Krf og SV. SV trakk seg som kjent fra avtalen etter internt opprør. Det jeg allikevel stusser over, er at nesten alle andre mulige konstellasjoner hadde sett mer naturlig ut. Det virker nesten som det har vært panikk med å få på plass et flertall før noen andre kunne tenkes å gjøre det. Frp sin påtroppende varaordfører bekrefter langt på veg dette. Jeg leser også at han skriver at det er snakk om et valgteknisk samarbeid. Da stemmer det ikke at man har blitt enig om f.eks. reduksjon av eiendomsskatten? I mitt hode hadde et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet vært det mest naturlige etter både valgresultat og politisk slektskap. Til Adressa sier Ap sin påtroppende ordfører at de ikke fikk noen henvendelse fra Sp. Og da oppfatter jeg det sånn at han heller ikke har tatt kontakt med Sp. Det antydes også at Høyre, som stilte med ordførerkandidat, ikke ville være med i noen konstellasjon hvis de ikke fikk ordføreren. Varaordfører i full stilling var ikke av interesse. Det hele ser ut som et spill om ordførermakt og posisjoner. Et spill som noen tapte så det sang, og andre vant. Den største vinneren er utvilsomt Frp sin listetopp Terje Settenøy, han behersket spillet best denne gangen, i og med at han hadde tilbud om varaordførerstillingen både av Ap og Sp.

Det jeg ønsker meg nå, er at alle parter og partier kan være ærlige om hva som skjedde. Som velger er jeg frustrert, forundret og ikke minst svært skuffet over at velgernes mandat ble omsatt i et spill som mest av alt er uverdig. Spørmålene er mange. Hva synes Ap-velgerne om at det ikke ble tatt kontakt med Sp? Og hva synes de om at Ap har plassert Frp i fulltids politisk stilling? Hva synes Sp sine velgere om at man ikke ville snakke med Ap om maktfordelingen? Og at også de var villige til å gi Frp varaordførerjobben? Hva med Høyres velgere, er de tilfreds med at de ikke var interessert i å bekle varaordførerstillingen? Altså en av to heltidsstillinger som politiker i Nærøysund. Det går også an å lure på om alle Frp sine velgere er bekvemme med utfallet, selv om de framstår som vinnerne i spillet.

Det blir fra flere hold framholdt at i lokalpolitikken har ideologi ingen ting å si. Derfor kan alle samarbeide med alle. Dette skjønner jeg ikke helt, hva er da vitsen med politiske partier i lokalpolitikken? Jeg tror at man undervurderer mange velgere når man har denne holdningen. Greit nok at man samarbeider om de sakene som fortløpende behandles, men her er det snakk om å fordele betydelig politisk makt og innflytelse.Jeg er ingen dogmatisk ideolog, men det går tross alt en grense gjennom tilværelsen, for å sitere en kjent Høirekvinne fra Øvre Singsaker. Og for meg går det en grense ved Frp, det har ingenting å gjøre med om Terje Settenøy er en hyggelig og dyktig fyr eller ikke. Det hadde ikke hjulpet uansett hvor hyggelig og dyktig han hadde vært. Jeg  ville aldri stemt Frp, og jeg kan heller ikke stemme på et parti som uten å blunke gir Frp stor makt og innflytelse. Særlig når det slett ikke var nødvendig. Hadde man ikke lagt denne kabalen i det som virker som panikkartet hastverk, hadde mange konstellasjoner vært mulig. Ut fra valgresultatet hadde det neppe kommet særlig sterke reaksjoner fra noe hold hvis Amund Hellesø hadde blitt ordfører, og Espen Lauritzen hadde inntatt varaordførerstolen. Jeg kan bare beklage, men jeg synes velgernes mandat er forvaltet på verst tenkelig måte!

Jeg har stemt ved samtlige valg siden jeg fikk stemmerett for snart 40 år siden. Og det har vært lystbetont. Nå kjenner jeg at jeg mister lysten. Hadde det vært kommunevalg i morgen, hadde jeg blitt hjemme. Og det føles trist!

Skjermdump fra Namdalsavisa.

Sitkagranhelvete

For noen få år siden fikk jeg hogd ut noen sitkagranfelt som ble plantet på 1960-tallet. Og etter råd fra skogbruksbyråkratene, ble det plantet til året etter. Og ettersom jeg har sterke motforestillinger mot sitkagrana, valgte jeg å plante med norsk gran. Sannsynligvis ville jeg heller ikke få tillatelse til å plante sitkagran heller, ble jeg fortalt. Jeg var skeptisk til om det hadde noen hensikt å plante overhodet, da sitkagran hadde stått og frødd seg i årevis før den ble hogd. Men valgte likevel å gjøre det, da det ble hevdet at reproduksjonsevnen til sitkagrana var overdrevet. Nå viser det seg at hele skogplantingen var totalt bortkastet. Tilskuddet jeg fikk, og skogfondsmidlene jeg brukte, viser seg å være penger rett ut av vinduet. Sitkagrana har spiret tett i tett over nesten hele feltet. Noen steder tydeligvis nesten med en gang, andre steder har den ikke kommet fullt så langt, men likevel tett som bare det. Og det kommer sikkert til å fortsette å spire i årene som kommer. Det vil være bortimot uoverkommelig å holde sitkagrana i sjakk.

Elgjegerne som leier utmarka mi, har skrytt av hvor fine forhold for jakt det ble etter at sitkafeltene ble hogd. Men jeg kan love dem at det kommer ikke til å vare så mange år. Snart vil disse feltene bli helt umulig å forsere, ihvertfall for folk.

De som plantet sitkagran på 60-tallet visste nok ikke hva de gjorde. Man ble anbefalt av myndighetene å gjøre det, og den gangen var det ikke mye tradisjon for å være i opposisjon til autoriteter. Faktum er at når man går til det skritt å plante sitkagran, har man endret naturtypen for all overskuelig framtid. Det er bare en liten brøkdel av eiendommen min som har vært tilplantet med sitkagran, men nå finner jeg sitkagran overalt. Når disse nye trærne om få år begynner å sette kongler og frø seg, etableres nye tette bestander av sitkagran.

Planting av sitkagran har etter min oppfatning ingen plass i dagens skogbruk. Det blir argumentert med at den binder mye CO2, men det gjør også andre treslag. Riktignok vokser sitkagrana usannsynlig fort, og dermed blir virket av den svært lett. Jeg vil tro at treverk som gir mindre volum, men samme vekt, binder like mye CO2. Man bør i alle fall stille seg spørsmålet; er det verdt det, å for all framtid endre naturtypen, når man vurderer å plante sitkagran. Uten å gjøre store anstrengelser, er det helt uunngåelig. I løpet av noen generasjoner, enten man snakker om folk eller sitkagran, vil den ha tatt over naturen. Og forringet naturen på alle tenkelige vis, det er det tragiske faktum.

Sånn ser det ut mange steder der sitkagrana ble hogd ut for få år siden.
Andre plasser har den ikke kommet fullt så langt, grana som er ringet rundt, er ei norskgran som er plantet.
Egentlig et tragisk syn, det vil være svært krevende å få til en sunn bestand når det er så tett. Og fjerner man disse, vil det stadig spire nye. Jorda er full av frø.
Samme overalt.
Forstemmende syn.
Ikke så mye mer å legge til.
Sånn ser det ut i kanten av feltet. Der begynte det å komme opp nye sitkagraner for flere år siden.
Selv langt unna de opprinnelige sitkafeltene popper det opp ny sitkagran.

 

 

 

Årlig Halloween-debatt

Så har det dukket opp i facebook-feeden min, og i avisspaltene, den årlige jamringen over Halloween og det faktum at man snart kan oppleve at nabolagets unger kan dukke opp utkledd på trappa, og ønske seg godteri fra husets beboere. Her hos oss kommer det nok ingen i år heller, dessverre er det ikke så mange unger her lenger. Men hadde det kommet noen, så skulle de fått godteri, og de skulle fått det av en blid og hyggelig Terje. 

Det argumenteres med at dette er en amerikansk skikk som ikke har noe med oss i Norge å gjøre. Og det er helt riktig, Halloween er amerikansk av opprinnelse, akkurat som morsdag og farsdag. Det skulle tatt seg ut om jeg avslo sviskebløtkaka som jeg får hver farsdag, med begrunnelse at det er en amerikansk tradisjon. Amerikanerne påvirker oss jo på svært mange områder, her på berget er vi storforbrukere av amerikanskinspirert mat og drikke, vi ser på svært mye amerikansk film og TV-serier. Og på musikkområdet er amerikansk og amerikanskinspirert musikk helt dominerende. Man kan like det eller ikke, men vår kultur er på de fleste områder sterkt påvirket av Amerika og andre lands kulturer. Nesten ingenting av det vi spiser, ser på, hører på eller gjør, er opprinnelig norsk. Ting vi oppfatter som rotnorsk, viser seg å ha opphav i andre land og kulturer. Og så er det sånn at noe av den importerte kulturen overlever i hundrevis, for ikke å si tusenvis av år, kristendommen har overlevd i over tusen år, selv om den stammer fra Midt-Østen. Ingen ser vel heller for seg at juletreet forsvinner fra norsk julefeiring, selv om det er en tysk skikk som kom hit for ikke SÅ lenge siden. Mens andre tradisjoner og skikker forsvinner når ingen lenger ser verdien av det. 

Noe av innvendingene mot Halloween, handler om at det bare er handelstanden som har skylda, det er de som pusher på for å øke sin omsetning, og det er åpenbart et poeng. Men med en sånn argumentasjon, vil det være enda mer logisk å avlyse julefeiringen. Alle høytider, alle tradisjoner, ja nesten alt vi driver med, har en kommersiell side. Og det kan man jo selvfølgelig mislike, jeg misliker det delvis selv også. Halloween blir faktisk en bagatell i denne sammenhengen.

Jeg skal fortelle en liten historie om mitt eldste barnebarn, hun var fire år, og fikk lyst til å gå Halloween. Hun iførte seg Tigerguttkostymet sitt, fikk med seg mammaen sin og gikk til naboen og ringte på. Selvfølgelig fikk hun godteri i koppen, de gikk til neste nabo og fikk godteri der også. Men da syntes hun at hun hadde fått nok, og så måtte de tenke på at det var flere som skulle få godis også. Og da måtte hun ikke gå til alle husene i nabolaget og samle inn alt godteriet, sånn at det ikke ble noe til de andre ungene.  

Så min oppfordring er, slapp av, gi litt godis dere som er så heldige at det bor unger i nabolaget, det er en kveld i året. 

Har tradisjonen livets rett, så kommer det til å fortsette inn i evigheten, i motsatt fall kommer det til å dø ut av seg selv. Sånn er det med tradisjoner, de vedtas ikke! Og, finnes det en oppskrift på hvor lenge en utenlandsk skikk, tradisjon eller matrett må ha vært her før det er å betrakte som norsk?

Hvis det kommer noen på døra mi, enten det er Morten Ulrichsen eller andre barn, så skal jeg ta godt i mot dem!

Statens vegvesen, eventuelt Dusteforbundet

Etter at det gikk et stein- og jordras over fylkesveg 771 i Årsetfjorden 25. april, har vegen vært stengt. Dette har ført til store ulemper for mange, med lang omkjøring for å komme på jobb og så videre. Stengningen førte også til at turisttrafikken gjennom Årsetfjorden opphørte i år, noe de næringsdrivende nord for raset har merket veldig godt. Mange har etterlyst mer og bedre informasjon om framdriften i arbeidet med å etablere ny veg forbi raset. Mange har sikkert også spørsmål de vil ha svar på f.eks. vedrørende sikkerheten nå vegen en gang åpner. Nå er forøvrig arbeidet med å bygge ny veg gjennom raset godt i gang, og det er utsikter til vegåpning om ikke så alt for lenge. 

Etter at de næringsdrivende i service- og handelsbedriftene i Bogenområdet gikk ut i media med sin frustrasjon, og sammen med Namdalskysten Næringsforening etterlyste mer og bedre informasjon om arbeidet med å få til ny veg, ble det etterhvert klart at Statens Vegvesen og Trøndelag fylkeskommune ville holde et informasjonsmøte som en respons på dette ønsket. 25. september skulle det bli møte. Og før helga kom det annonse i Namdalsavisa der de angjeldende etater inviterer til møte, på Breidablikk, SØR for raset!!! Nå skal jeg ikke hevde at folk sør for raset ikke er berørt av ulempene vegstengningen medfører. Men det er helt utvilsomt at det er folk og næringsliv nord for raset som er sterkest rammet. Og jeg vet også at de angjeldende myndigeter har fått konkret forslag til møtested nord for raset. Det blir en svært lang omveg for de aller fleste som har følt ulempene på kroppen, hvis de skal reise på dette informasjonsmøtet. Jeg har sendt melding til Statens Vegvesen for å få en forklaring på det merkelige valget av sted for møtet, men de gidder ikke en gang å svare. Jeg tror egentlig ikke at de bryr seg heller, og det føles nesten som om de driver gjøn med oss som bor på nordsiden av raset. Hadde jeg drevet et satirenettsted, hadde overskriften blitt sånn: STATENS VEGVESEN: – VISSTE IKKE AT DET HADDE GÅTT ET RAS! Hvis det er sånn at møtearrangørene ikke kjenner geografien i området, er det høyst beklagelig. Hvis det er sånn at de faktisk kjenner geografien og forholdene, og likevel velger å legge møtet dit de nå har gjort, er det intet mindre enn skandaløst!

Annonsen der det inviteres til informasjonsmøte.

Den røde streken viser omvegen vi må dra for å komme på møtet. Den blå streken viser vegen dit hvis Fv. 771 var åpen. Rødt kryss angir rasstedet, blått kryss angir sted for møtet.

Faksimile fra Namdalsavisa der næringsdrivende i Bogen, sammen med Lars Fredrik Mørch i Namdalskysten Næringsforening, etterlyser mer informasjon om arbeidet med å utbedre vegen forbi raset.

Klipp fra NRK.no som tok opp samme problemstilling.

Bilde jeg knipset av raset før støvskyen hadde lagt seg 25. april.

 

Nærøy kommunes grenseløse inkompetanse

Det hele begynte med et brev som jeg syntes var ganske festlig. Da vi fikk vegnummer her i fjorden, fikk vi også et brev der det sto at vi mellom annet var tildelt adressen Årsetvegen 377. Det eneste som kunne matche denne adressen, er et gammelt reveskur som står der. Jeg syntes det hele var morsomt, og utstyrte reveskuret med vegnummer i fjorhøst. Fullt så morsomt syntes jeg ikke det var da vi fikk utskrevet eiendomsskatt på den samme adressen, men da på et bolighus som angivelig skulle stå der. Der står det vitterlig ikke noe bolighus, så jeg ringte Nærøy kommune og gjorde dem oppmerksom på feilen. Etter mye fram og tilbake, viste det seg at takstmannen, som åpenbart er fullstendig inkompetent, hadde avfotografert min nabos hus, og diktet opp plasseringen Årsetvegen 377. Bildematerialet viste at samme hus plutselig hadde fått to forskjellige adresser og eiere. Fra kommunens side ble jeg forsikret om at denne blemmen skulle det ryddes opp i, og at jeg ikke behøvde å tenke mer på det. 

Så kom fakturaene for eiendomsskatten. Og da var det også faktura på eiendomsskatt for Årsetvegen 377. Jeg tok atter en gang telefonisk kontakt med kommunen. Og NÅ skulle det ryddes opp i tullet. De måtte bare ha litt tid. Men jeg fikk ganske rast tilbakemelding om at nå var feilen rettet. De gikk riktignok ikke med på at det aldri hadde stått noe hus på adressen, men de strakk seg til å godta at huset var revet. Jeg måtte selvfølgelig lattermildt protestere på dette, men i for seg spiller det jo ingen rolle for meg hvordan byråkratiet retter opp sine blemmer. Det viktigste for meg var forsikringen om at jeg bare kunne se bort fra fakturaen. Dette skulle jeg ikke høre mer  om. Så jeg rev regningen i biter og kastet den, og satte det hele på kontoen for merkelige tildragelser man kommer borti i løpet av livet. 

Men i dag ble det ikke morsomt lenger. Da dumpet det nemlig et inkassovarsel ned i postkassen vår. Nærøy kommune krever fortsatt eiendomsskatt for en bygning som en idiot av en takstmann har diktet opp. Og som jeg to ganger, etter lange og grundige telefonsamtaler, har blitt forsikret om at jeg bare kunne se bort fra. Hva er det som foregår i Nærøy kommune, sender man ut krav som en kataloghai i håp om at det går under folks radar, og at man i vanvare skal betale? Hvis dette er representativt for det arbeidet kommunen og det inkompetente taktseringsfirmaet gjør med eiendomskatteinnkrevingen, så er det intet mindre enn en skandale. Man kan faktisk ikke holde på sånn, selv en kommune må kunne ha et minimum av kvalitet i det man holder på med. Det skulle tatt seg ut om jeg som privat næringsdrivende hadde opptrådt på denne måten.

Det eneste som er helt sikkert, er at jeg kommer ikke til å foreta meg noe som helst overfor Nærøy kommune, det er fullstendig nytteløst og bortkastet tid. Og jeg kommer selvfølgelig heller ikke til å betale et fullstendig uberettiget krav. Så får de bare kaste bort penger på å sende kravet til inkasso, og drite seg ut enda mer. Sorry Nærøy, med dette inkassovarselet, then you lost me! 

For 20 år siden så jeg filmen Fucking Åmål. En av replikkene husker jeg fortsatt: “Varför måste vi bo i fucking jävla kuk-Åmål? Jeg skal ikke omskrive det, men jeg er fristet. Og, Bindal, jeg er mer enn klar for dere!!!!

Det hele begynte ganske morsomt, men det har etterhvert blitt mindre og mindre gøy.

Normalt ville et sånt varsel gjort meg litt flau, men dette får meg til å se rødt. Det er å sammenligne med svindelforsøk.

Ambulansefly-skandalen, og hva det egentlig handler om

Skandalen rundt anbudsrunden for ambulanseflytjenesten i Norge har rullet lenge nå. Den tar stadig nye vendinger, inklusive en nokså stinkende serie med inhabilitet og samrøre som går helt inn i regjeringen. Men dette er det mange med mye mer innsikt enn meg, som har skrevet om. Jeg kjenner at jeg blir forbannet når en ytterst velfungerende, livsviktig tjeneste trues av rasering på grunn av en mislykket anbudsprosess. Og jeg har faktisk svært sterke, og personlige grunner til å være opprørt.

Jeg skal ta dere med tilbake til en desemberdag i 2004. En dag som startet omtrent som alle andre dager for meg, min kone og våre fire barn. Det var en lørdag, det var drittvær, og min kone måtte på jobb på settefiskanlegget som var hennes arbeidsplass. På tur heim etter endt arbeid ble hun akutt syk, etterhvert ble det klart at hun hadde fått en massiv blødning mellom hjernehinnene. En svært farlig tilstand med høy dødelighet. Heldigvis hadde hun tilfeldigvis stanset bilen før hun ble slått bevisstløs av blødningen. Fra første stund var hun heldig når hun først ble rammet av en så farlig sykdom. Hun fikk hjelp av førstehjelpkyndige umiddelbart, de varslet AMK-sentralen, og i tillegg klarte de å holde åndedrett og hjerte i gang. Ambulansehelikopteret fra Brønnøysund kom raskt til stedet, selv om de som hjalp henne har beskrevet at det virket som en evighet. Legen som fulgte helikopteret skjønte fort hva dette kunne være, og besluttet at hun raskest mulig måtte til St. Olavs hospital i Trondheim. I de fleste tilfellene ville helikopteret fløyet dit. Men som sagt, det var drittvær, så dårlig var været, at det var uaktuelt å fly til Trondheim med helikopter. Men i Brønnøysund sto det et ambulansefly i beredskap, og dit kunne helikopteret returnere. Ambulanseflyet sto klart da helikopteret landet, og raskt ble min kone brakt til St. Olavs. Der ble hun umiddelbart operert for trykk i hjernen som allerede var livstruende høyt. Vi er senere blitt fortalt at hadde hun kommet 5 minutter senere, hadde de neppe klart å redde livet hennes. I beste fall hadde hun overlevd til en vegeterende tilstand. På godt norsk, grønnsak. Dagen etter gjennomgikk hun kirurgi jeg fremdeles knapt fatter er mulig. Tatt i betraktning den svært farlige tilstanden som hjernehinneblødning er, blødningens massive karakter og de dårlige prognosene, ble utfallet forbløffende godt. 

Og dette kan vi takke snarrådige førstehjelpere for. Vi kan takke legen på helikopteret som ikke sendte henne til lokalsykehuset først, det hadde kostet henne livet. Og vi kan takke de fantastiske legene på St. Olavs hospital for hjernekirurgi jeg ikke visste gikk an. Men alt dette hadde vært helt uten betydning hvis det ikke hadde vært en fungerende ambulanseflyberedskap denne dagen. 

Ambulanseflyet hindret at jeg ble enkemann denne dagen, det hindret at våre fire barn, som var fra barnehagealder til videregåendealder, ble morløse den dagen. Ambulanseflyet sørget for at barnebarna våre som har kommet etterhvert, har ei bestemor i livene sine. Ei bestemor som de med god grunn forguder. Og Mona fikk sjansen til å fortsette med å være en viktig bidragsyter i familien, blant sine venner og i lokalmiljøet.

Kjære helsebyråkrater og politikere, det er dette denne saken handler om!

Uten ambulanseflyet, hadde jeg ikke kunnet gå på fest med Mona, jeg hadde heller ikke fått skiftet bordkledning på kjellerboden.

Vi som elsket Bindal

Så lenge jeg kan huske, og det holder etterhvert på å bli ganske mange år, har Bindal vært preget av mer eller mindre strid mellom indre og ytre deler av kommunen. Og da i særdeleshet Terråk og Bindalseidet. Men selv om striden nok har vært reell, har jeg bestandig oppfattet at det har vært et glimt i øyet midt oppi alvoret. Nå synes striden å ha nådd et nytt nivå, og glimtet i øyet er ikke lenger så lett å få øye på. Harde ord blir utvekslet på facebook, og det sies også at det skjer i det virkelige liv også. Hva er grunnen til denne ulykksalige situasjonen?

Kommunereformen selvfølgelig. Få steder har denne omstridte reformen ført til hardere fronter enn nettopp i Bindal. Kort fortalt begynte det med et nokså halvhjertet og urealistisk forsøk på å danne en “blokk-kommune” med de andre kommunene på Sør-Helgeland. Et forsøk som ganske snart strandet. Flertallet i kommunestyret, der Ap har rent flertall, gikk så inn for at Bindal skulle fortsette som selvstendig kommune. Så kom sjokket for noe over et år siden. Regjeringen foreslo å tvangssammenslå Nordlandskommunen Bindal med de tre kommunene i Ytre Namdal. Og ettersom regjeringen den gangen bare trengte Venstres stemmer for å sikre flertall i Stortinget, gikk forslaget selvfølgelig gjennom. Etterhvert begynte Venstre lokalt å skryte av at det var de som hadde påvirket Venstre sentralt til å få gjennom denne sammenslåingen. En sammenslåing som virket mindre presserende enn andre steder i landet der det ikke ble foreslått lingnende tiltak. Og som visstnok heller ikke sto på regjeringens liste over planlagte tvangssammenslåinger. Dette skapte både sinne og frustrasjon hos den åpenbare majoriteten i kommunen som ønsket at kommunen skulle fortsette på egne bein. Likevel ble arbeidet fram mot en kommunesammenslåing fulgt opp hos de ansvarlige i Bindal kommune, men mange håpet på et regjeringsskifte, og omgjøring av sammenslåingsvedtaket ved stortingsvalget 2017. Det håpet brast, men regjeringens flertall i Stortinget ble mer usikkert, ettersom de nå behøvde både Venstre og Krf på sin side for å få flertall. Etter en høst med stor usikkerhet, ble det noe overraskende, klart at Krf støttet opposisjonens forslag om å gi bl.a. Bindal mulighet til å søke om ikke å bli sammenslått med kommunene i Ytre Namdal. Det var liten tvil om at flertallet i kommunestyret ønsket det, men et enstemmig kommunestyre vedtok å holde folkeavstemning over temaet. I forkant av folkeavstemningen kokte det på facebook, med mer eller mindre saklige ytringer, mens folkemøtene i forkant hadde langt lavere temperatur. Som ventet ble det overveldende flertall for å fortsette som egen kommune i folkeavstemningen. Kommunestyret gjorde raskt vedtak i tråd med resultatet av folkeavstemningen, mot stemmene til H/V og SV, partiene som hele tiden hadde vært positive til kommunesammenslåing. 

Mange hadde nok nå ventet at det skulle bli en slags ro om avgjørelsen, i hvertfall når opposisjonen fikk sin lenge etterlyste folkeavstemning. Men så dukker det opp en aksjonsgruppe som signaliserer at de vil søke om å dele Bindal i to, og der den ytre delen av kommunen blir innlemmet i den nye Nærøysund kommune. Så lite tro har man på at Bindal er en levedyktig enhet i framtida. Dette har virkelig satt fyr på debatten igjen, innimellom er det mer rett å kalle det utskjelling enn debatt. Mange mener at det må være fred om dette nå, ihvertfall til det dukker opp nye forhold som aktualiserer ny debatt, mens andre mener at Bindal er fortapt, og at de må bli med i Nærøysund nå før toget går. De gir uttrykk for at flertallet ikke har tatt realitetene inn over seg, og tviholder på at mindretallet forvalter sannheten. 

Denne siste vendingen har ikke akkurat dempet gemyttene. Det er nå nesten en utrivelig stemning i Bindal. Folk som legger ut facebookstatuser om temaet, ser seg nødt til å slette dem, fordi kommentarene blir for stygge. Utflytta bindalinger gremmes og skjemmes, folk som ikke har noe spesielt forhold til Bindal ler av dere. 

Selv bor jeg på Austra, på den delen av Austra som tilhører Nærøy. Men jeg har bodd fire år i Bindal, og for å være helt ærlig så regner jeg meg mest som bindaling. De fleste jeg omgås er bindalinger. Hele mitt voksne liv har jeg tatt del i Bindals rike kulturliv, nesten alle kroner jeg bruker, bruker jeg i Bindal hvis det er mulig. Trenger jeg legehjelp, får jeg det i Bindal, både fordi legetjenesten er mye bedre enn i min kommune, og fordi jeg bestandig har følt meg velkommen på Terråk. Jeg liker bindalingene utrolig godt, dere er et raust og vennlig folkeslag. Derfor er det så tragisk at dere skaper så dårlig stemning dere i mellom. 

Aksjonsgruppen for å dele Bindal, ramser opp en rekke gamle og nye saker som skal dokumentere forskjellsbehandling av de forskjellige delene av kommunen. Og de har sikkert noen poenger. Likevel synes jeg det er søkt når de f.eks. tar med avviklingen av utekontordagene for legene, som de hadde på Bindalseidet og Kjella for lenge siden. Bindal var vel blant kommunene som holdt lengst på en sånn ordning. Jeg tror jeg kan garantere at det ikke blir gjeninnført en sånn ordning om man blir innlemmet i Nærøysund. Nærøy hadde ihvertfall ikke en sånn ordning like lenge som Bindal. Jeg tror faktisk ikke, også basert på egne erfaringer, at det kommer til å gå en strøm av melk og honning fra Nærøysund til Bindalseidet/Kjella hvis man blir en del av denne kommunen. Ungdomstrinnet  i skolen har vært sentralisert til Kolvereid siden tidlig 1970-tall, og etablering av friskoler har hatt en mye tyngre prosess i Nærøy enn det som var tilfelle i Bindal. Nærøy og Vikna har ikke en mer desentralisert struktur enn Bindal, heller tvert i mot. Det er ikke unikt for Bindal at man må kjempe hardere for goder utenfor kommunesenteret enn hva tilfellet er for selve kommunesenteret. 

Man omtaler også Bindal AP som grendeutvalg for Indre Bindal, og berører der et poeng, men utelater skamløst å nevne at Høyre/Venstre like gjerne kan omtales som grendeutvalg for Bindalseidet. At H/V har svært beskjeden oppslutning ved Stortingsvalg i Bindal, og nokså stor oppslutning ved kommunevalg, understreker dette poenget. 

Alle bindalinger hadde tjent mye på å slutte fred nå, uansett hvor mye man er uenige i de beslutninger som er tatt. Nå har folket talt i folkeavstemning og det ligger heller ikke an til nye omkamper i Stortinget i overskuelig framtid. Bindal har muligheter, ikke ødelegg disse mulighetene med destruktiv indre strid. 

Bindal har mye å være stolt over, jeg kan bare nevne hvilken fabelaktig jobb som Adrian Jørgensen og B-gjengen gjør som Bindalsambassadører ute blant et stort og voksende publikum i Norges land. Ikke ødelegg den Bindalsreklamen med destruktiv strid og splittelse. Få tilbake glimtet i øyet, og rett blikket framover.

Og tittelen på denne lille betraktningen, den er inspirert av Jens Bjørneboes “Vi som elsket Amerika”. Og den er litt misvisende da, jeg er fremdeles glad i Bindal, og ikke minst i bindalingene. Så glad i dere at jeg ikke skulle hatt det minste i mot at den delen av Austra jeg bor i, ble innlemmet i Bindal.

Men akkurat nå har dere forbedringspotensiale!

 

 

Kommunereformen, ny vending igjen

Følgetongen om tvangssammenslåing av kommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal tok en ny, og for mange, overraskende vending i dag. Kristelig Folkeparti har landet på standpunktet at de vil la Leka og Bindal slippe sammenslåing med Nærøy og Vikna. Dermed er det flertall på Stortinget for dette synet. Deres beslutning har skapt jubel hos mange, og fortvilelse hos andre. Hva Leka angår er det ingen som helst tvil om at det store flertallet er svært tilfreds med vendingen saken tok i dag. Hos flertallet i Gutvik, Lekas fastlandsenklave, er nok reaksjonen motsatt. I Bindal er reaksjonene svært delte, og diskusjonen går allerede hett for seg på facebook. Men så langt jeg kan skjønne, er det nok et solid flertall i Bindal som er veldig godt fornøyd med at de får fortsette som egen kommune. 

Hvordan kunne denne prosessen gå som det nå ser ut til at den gjør? For det første har det ikke vært noen god prosess fra starten av, man har hatt alt for stort hastverk med å gjennomføre så store og grunnleggende endringer. Frister har vært så knappe for både det ene og andre, at det ikke har vært rom for verken refleksjon eller grundige vurderinger av fordeler og ulemper med de ulike alternativene. Reformen skulle for en hver pris gjennomføres nå, og det ble av mange opplevd som et udemokratisk overgrep da det tidligere i år ble klart at regjeringen med Venstres støtte gikk inn for å tvangssammenslå de fire kommunene. Venstre fikk skylda for beslutningen, og etterhvert har de også tatt “æren” for den. Denne tvangssammenslåingen var visstnok ikke med i regjeringens opprinnelig plan. Dette faktum har falt mange svært tungt for brystet, all den tid Venstre kun har bagatellmessig oppslutning, og om mulig, enda mindre tillit i vårt distrikt. Da med et lite unntak for Vikna. Med andre ord har en stor og grunnleggende reform blitt vedtatt med knappest mulig flertall sentralt, og med veldig dårlig forankring lokalt. Selvsagt er Stortinget i sin fulle rett til å gjøre sånne vedtak, i like stor grad er de nå i sin fulle rett til å gjøre et nytt vedtak når flertallet i nasjonalforsamlingen nå er et annet. Selv om det er litt overraskende at Krf nå støtter å oppheve vedtaket om tvangssammenslåing, bør det ikke komme som et sjokk at en så dårlig forankret omveltning i Ytre Namdal, nå endres. Det som gjenstår å se, er om  Stortingsflertallet også gjør det mulig for Bindal og Leka å klare seg på egen hånd. Hvis ikke, er opphevingen av tvangsvedtaket lite verdt.

Hva så med vegen videre? Ja det blir spennende nå, like spennende som ved en gjennomføring av tvangsvedtaket. Her har jeg lyst til å sitere hva Viknapolitiker, høyremann og fylkesordfører Pål Sæther Eiden i Nord-Trøndelag skrev på min facebookside i dag. På tross av at han er skuffet over vendingen saken har tatt, sier han: -“Nå må vi fortsette å være gode naboer, noe vi forsåvidt har erfaring med.” Hvis alle, både de som er skuffet i dag, og de som er glade i dag, kan trekke lærdom av fylkesordførerens rause holdning, vil vi alle tjene på det. Vi må uansett utfall av denne saken, arbeide og samarbeide for at det skal være best mulig å bo i våre lokalsamfunn. 

Lekaordfører Per Helge Johansen, her sammen med Trygve Slagsvold Vedum, har av enkelte blitt idioterklært fordi han ikke har villet oppgi sin motstand mot tvangssammenslåingen. Denne dagen ble en gledens dag og en solid oppreisning for ham. 

Fra et møte på Vonheim, der Morten Ulrichsen og jeg tok med kommunevåpnene og ble tatt i mot av fylkesmann Inge Ryan. 

For oss som bor sentralt i den planlagte storkommunen, har prosessen med kommunereformen vært veldig spennende. Nå kan det se ut som at Morten fortsatt kan krysse grensa mellom Sør-Norge og Nord-Norge når han går på jobb.