I dag melder flere medier at Lærdal kommune tilbyr seg å videresende innholdet i semitraileren som de fikk i nødhjelp etter katastrofebrannen for kort tid siden. Etter det jeg har forstått var innholdet mye brukte klær, leker og bøker. Det er ikke overraskende at Lærdal ikke hadde bruk for innholdet i traileren. Når slike ulykker rammer, er jo forsikringsselskapene raskt ute med økonomisk hjelp til de rammede. Og tilgangen til å få kjøpt seg nye klær og mat til livets opphold er som kjent veldig god i vårt overflodssamfunn. Jeg vil faktisk tro at de fleste som mistet hjemmet sitt i den omfattende brannen vil benytte seg av forsikringspengene til å kjøpe seg nye klær og annet de trenger. Fremfor å nytte seg av “nødhjelp” fra Bergen som lærdølenene ikke ville ha. Derfor er det veldig overraskende at Lærdal i det hele tatt tenker tanken på å sende lasset med brukte klær til Flatanger. Et uhyggelig stort antall bygninger gikk med i brannen, men tross alt var det bare fire bolighus som brant ned. Jeg antar at det bare er høflighet som ligger bak, når Flatangers ordfører ikke vil avvise tilbudet om “hjelp”. For det er tross alt ikke sånn at de rammede står halvnakne rundt ruinene av sine hjem og fryser og sulter. Og det har jo vært ganske imponerende å se hvor velfungerende samfunnet har vært i disse krisetider, såvidt jeg kan se har alle blitt tatt godt hånd om også i Flatanger. Og det hersker ingen tvil om at hele Flatangersamfunnet trenger hjelp og støtte framover, men ikke i form av avlagte klær fra Bergen. Det har jeg ingen tro på.
Faksimile fra Namdalsavisa.
Som dette oppslaget fra Namdalsavisas nettutgave viser, kommer det penger fra forsikringsselskapene raskt.
Islamisten Ubaydullah Hussain står i disse dager tiltalt ved Oslo tingrett for å ha framsatt trusler mot journalister, han har kommet med hatefulle ytringer mot jøder, og han har oppfordret til steining av en homofil forfatter. Dette er noen av punktene påtalemyndighetene mener rammes av straffelovens bestemmelser. Og det er jo ingen tvil om at Hussains ytringer er svært krenkende og tildels hårreisende. De aller fleste tar sterk avstand fra dette avskyelige oppgulpet. Det som imidlertid provoserer meg aller mest, er at denne ytterliggående ekstremisten prøver å dekke seg bak vårt liberale samfunns ytringsfrihet. Selv ytringsfriheten har noen grenser. Og de grensene er langt videre enn disse islamistene liker. Selv en uskyldig tegning eller annen “krenkelse” av deres profet mener de skal straffes med døden. På denne bakgrunnen blir det utrolig hult når han sier at han “kun har forholdt seg til den ytringsfriheten deres land er så stolt av”, og mener også at han ikke “har brutt deres menneskelagde lover”.
Ytringsfriheten skal ha færrest mulige begrensninger, den er selve bærebjelken i et liberalt og demokratisk samfunn. Disse menneskene må gjerne få si at vi er et skittent, syndig og ekkelt samfunn. Men trusler som frambringer frykt, og ytringer som sterkt krenker andre mennesker må vi aldri godta. Så blir det opp til domstolen å avgjøre om islamistens utsagn er straffbare. Men som samfunn må vi aldri tillate at slike mennesker får innflytelse eller blir tatt hensyn til. Og hva Ubaydullah Hussain selv angår, så viser han at ekstremister er ekstremister uansett om de kaller seg Hitler, Pol Pot eller Ubaydullah Hussain.
Dette er altså fanatikeren Ubaydullah Hussain som som prøver å få beskyttelse av den samme ytringsfriheten som han så inderlig hater.
Den danske tegneren Kurt Westergaard som fikk sitt liv på det nærmeste ødelagt av Hussain meningsfeller for å ha benyttet seg av sin ytringsfrihet.
Her tenkte jeg å legge ut den mest kjente av Muhammedkarikaturene, men så kjenner jeg at jeg til mitt store ubehag at jeg ikke kan gjøre det likevel, ihvertfall ikke usladdet. Det har disse ekstremistene klart å gjøre med meg………
