Joker Bogen, og dets innehavere og ansatte, er kjent for mangt og meget. Høyt på lista over ting de er kjent for, er deres gode service, og at den bestandig blir utført med et smil. En av Joker Bogens naboer er Sømliøya Leirsted. Og ettersom Sømliøya naturligvis er ei øy, må alt som skal dit fraktes med båt. Denne uka er det barneleir på Sømliøya, og da er Joker Bogen den selvfølgelige leverandør av proviant. Og da får de bare ei liste fra arrangøren, så plukker og pakker de varene i kartonger, kjører det til kaia, og bærer det ombord i den ventende båten. I dag fikk jeg helt tilfeldig bli med på en sånn tur sammen med Morten.
Morten i full sving med å fylle opp bilen med proviant til Sømliøya.
Morten er svært konsentrert når han kjører i embeds medfør.
Morten i gang med å bære varene ned til båten som skal bringe det over til Sømliøya.
Humøret er på topp når Morten leverer varene til Vigdis Aardahl Gutvik ombord i båten.
Vigdis har 45 munner å mette de neste dagene, så da blir det en bra mengde brød, melk, middagsmat og mye annet å frakte over Øysundet til Sømliøya. Lett å se at hun er fornøyd med leveransen.
Forleden kveld gikk siste reis for for min trofaste Baleno. Etter ni års trofast tjeneste hos meg, er det ubønnhørlig slutt nå. En utslitt clutch ble dens bane. Jeg har omtrent ikke kostet på den en krone gjennom de årene jeg har hatt den, så da ville det vært uverdig å koste på den mye nå. Skifte av et hjullager er eneste reperasjon, så den har belastet budsjettet lite i så måte. Nå går den ikke direkte til vraking, den skal først gjøre tjeneste som organdonor, og det er jo en stor trøst. En annen side ved dette, er at jeg må si fra meg vervet som selvbestaltet president for Kongelig Norsk Balenoclub. Jeg har skaffet en erstatter for Balenoen, en Ford Transit Connect, men det er virkelig ingen svung over en Transit Connect-klubb. Så den bilen får bare være bil, den har etter min oppfatning lite kult-potensial.
En siste posering på taket av Balenoen, såpass syntes jeg den fortjente.
Sammen har vi vært et uslåelig team.
En Baleno er overraskende god å sitte på.
Selv om jeg smiler, er det en vemodig stund. Siste posering på Balenoen.
Det var akkurat på denne plassen at et rådyr sprang inn i skjermen på Balenoen, og møtte sin skjebne for to år siden. Balenoen tålte det mye bedre enn rådyret.
En Ford Transit Connect, eller Bindals-SUV, har overtatt rollen til Balenoen, men det ligger foreløpig ikke an til at den får sin egen klubb.
Fredagskvelden var det storslagen åpning av Ivarshallaren Amfi på Leka. Dette amfiet er en svært forseggjort og uvanlig utformet bygning på utsiktspunktet Ivarshallaren midt i Skeisneset. Dette området er et gammelt kulturlandskap med kystlynghei, gamle gravrøyser og mye annet. Området var sterkt truet av gjengroing av lauvskog og ikke minst pøbelen sitkagran. Denne arten har ingenting å gjøre i et sånt landskap. I 25 år har grunneiere og lokale og sentrale myndigheter jobbet sammen for å gjenskape det unike kystlandskapet. En rekke turstier er etablert, og storfe og ikke minst utgangersau holder vegetasjonen nede. Uten beitedyr er det helt bortkastet å drive rydding av lauvskog, den kommer raskere opp igjen enn det man klarer å rydde. Kronen på verket i Skeisnest er Ivarshallaren Amfi. Det er nærmest som et signalbygg å regne, på det høyeste punktet i området. Med sin spesielle arkitektur og sitt værgrå ytre glir det elegant inn i omgivelsene, og oppleves på ingen måte som et fremmedelement. Stiene som er etablert i området er av høy standard, og er utformet sånn at også rullestolbrukere lett kommer fram. Et fantastisk flott område som også er et nasjonalt utvalgt kulturlandskap. En tur hit anbefales på det varmeste. Et utmerket eksempel på at landbruk og reiseliv henger tett sammen.
Selve arrangementet på fredagskvelden var av det akkurat passe høytydelige slaget. Musikk og fanfarer av to korps, flott sang av blandakoret på Leka, og taler av både lokale helter og tilreisende notabiliteter. Kvelden ble avsluttet med servering av fantastisk god mat og drikke på Lekamøya spiseri, der alle var velkommen til gratis servering.
Grunneier og leder i beitelaget, Per Otto Furre, ønsket alle velkommen, og ga en god orientering om arbeidet med Skeisneset og Ivarshallaren.
Både Fønix skole- og ungdomskorps og Sømna hornmusikk deltok under arrangementet. De stilte opp på parkeringsplassen, og spilte og marsjerte langs stien helt fram til Ivarshallaren Amfi.
Kristin Floa som går fremst til venstre, har vært en sentral skikkelse i arbeidet med å etablere området.
To musikkorps marsjerende gjennom kystlynghei samtidig, er et veldig uvanlig syn, selv på Leka.
Framme på Ivarshallaren spilte korpsene flere nummer, også fanfare i anledning åpning av amfiet.
Fylkesagronom Anders Mona ledet arrangementet ved Ivarshallaren.
Per Otto Furre foran amfiet under sin tale.
Etter sin tale, ble Per Otto Furre omringet av et samlet pressekorps, som for anledningen kun besto av Namdalsavisas friluftsekspert Birger Aarmo.
Mye folk hadde samlet seg på utsiktspunktet for å være med på åpningen.
Også ordfører Per Helge Johansen holdt tale. “Oslo har operaen, vi har Ivarshallaren amfi”, sa han. Ja, han sa mye mer også da.
Utsikten er formidabel i alle retninger. Her mot Austra og Lekafjorden, der en seilbåt passerte denne kvelden.
Torghatten i det fjerne, er også en del av utsikten. Men utsikten kan vanskelig beskrives med ord og bilder, den må oppleves.
Selve åpningen av amfiet var av det symboltunge slaget. En stokk av sitkagran ble sagd over som et symbol på bekjempelsen av sitkagrana som var i ferd med å ødelegge Skeisneset. Kari Stuberg fra Landbruksdirektoratet, og tidligere fylkesagronom Erik Stenvik sto for sagingen, mens Per Helge Johansen og Bernt Erik Thorvik bisto med å holde stokken i ro.
Leka blandakor deltok også på arrangementet. Deres opptreden ble avsluttet med at de ledet allsang med Ulf Lundells “Öppna landskap”. En bedre sang til denne anledningen kunne de knapt ha valgt. Det ble nesten en gripende stemning akkurat da.
Etter arrangementet på Ivarshallaren, gikk turen til Lekamøya Spiseri/Skei Kulturtun. Der var det gratis servering til alle, fantastisk mat utviklet og tilberedt spesielt for anledningen av Tone Rennemo og hennes team. Kjøtt av utgangersau, syltede rotgrønnsaker og norske poteter var noen av ingrediensene.
Som et ledd i 120-årsfeiringen for korpsets oppstart, er Sømna hornmusikk på tur i helga. Da falt det helt naturlig at de kom innom Joker Bogen og holdt en liten konsert før de dro videre til Leka for en fuktig aften. Flere av musikantene planla å holde det gående helt til i 23-tiden, hvis kreftene holdt.
Sømna Hornmusikk havner i kategorien voksenkorps.
Trompetrekka utmerket seg med rene klanger.
Edvin Olsen er så berømt at jeg vet navnet hans.
Korpset har både klarinett og tversoverfløyte i besetningen.
Førstetrompetisten smykket seg med jubileumscaps.
Disse tyske turistene satte stor pris på konserten.
Morten serverte frukt, kransekake og kaffe i Olavshallen.
Noen sto, og noen satt under serveringen.
Morten er korpsmenneske og musikkvenn, så han liker seg når de får musikalsk besøk.
Edvin Olsen er så berømt at får med et bilde til her.
Fra flere hold har jeg blitt oppfordret til å gjøre min 17. maitale på Leka i år, tilgjengelig. Det gjør jeg herved på denne måten.
Det finnes ikke større ære enn å få holde 17. maitale på Leka. Leka er den fineste plassen på jord, her bor de beste folkene, her har dere den beste ordføreren, det er så lett å puste her, kort sagt, alt er best på Leka. Som dere sikkert skjønner, så har jeg hatt hjelp av Morten Ulrichsen med innledningen. Men fra nå av må jeg selv stå inne for det jeg sier. Jeg er veldig glad for, og ikke så rent lite smigret over å få lov til å holde 17. maitalen her på sagaøya i dag. Leka er ei øy og en kommune som jeg har fått et stadig sterker forhold til i godt voksen alder. Jeg er altså en Austraboer som er veldig glad i Leka. Dette er fjerde året på rad at jeg feirer 17. mai på Leka. Det har naturligvis sammenheng med at jeg dilter i hælene på korpset, der både kjerringa og Morten Ulrichsen spiller. Korpset som nå består av av musikanter fra Nærøy, Bindal og Leka. Fredskorpset blir de spøkefullt kalt. Men det er jo et utmerket eksempel på samarbeid over grensene, folk blir kjent med hverandre, og broer blir bygd. Og jeg får påskudd for å feire 17. mai her sammen med dere.
Resten av talen skal jeg bruke på kommunereformen. Neida, jeg ser ikke bort fra at det kan finnes folk i salen som begynner å bli aldri så lite lei av den reformen. !7. mai skal jo være en dag som samler folk, og det har jo tidvis fulgt en viss splittelse i kjølvatnet av debatten om kommunesammenslåing. Som en lekaværing sa til meg for en stund siden. Han hadde diskutert kommunesammenslåing med kjerringa. De ble så uenige at kjerringa truet med å reversere hele ekteskapet. Jeg må vel legge til at det ble fortalt med et stort glimt i øyet.
Jeg må komme inn på et tema som er aktuelt i disse dager. Nå i mai er det 50 år siden studentopprøret i Paris. Et opprør som i utgangspunktet handlet om protest mot strenge regler for besøk av det motsatte kjønn i studentboligene. Og som videre ble en protest mot autoritære forhold ved universitetene, og etterhvert utviklet seg til opprør mot mangt og meget. Alt fra Vietnamkrigen til tilstivnede samfunnsstrukturer og den offentlige moral. Vi tenker nok ikke over det til vanlig, men vi er og veldig sterkt påvirket av begivenhetene i Paris for 50 år siden. Norge på 60-tallet var på mange måter et samfunn som var veldig gammeldags og preget av tilstivnet moral og normer. Det var ingen kultur for å si i mot autoriteter. Nesten alle som giftet seg, gjorde det fordi de måtte. Uekte barn, eller lausunger, var frem,deles en skam. Homofili var forbudt, i tillegg ble det regnet som en sykdom. Tenk på det, så primitivt var samfunnet, at det var lovforbud mot noe som var en psykiatrisk diagnose. Skjønnlitterære forfattere som skrev erotisk litteratur ble dratt for domstolen, i det heletatt var det god kutyme at det offentlige regulerte folks moral. I dag har vi nesten glemt dette. Nå gifter folk seg når de har lyst, og nå lager de barn når de har lyst. Og ingen vil vel finne på å si at en unge er uekte, eller at det er en lausunge. Homofiles situasjon er totalt forandret, de har nå i stor grad de samme rettighetene som heterofile, og det skulle blott bare mangle!
Jeg må få lov til å komme inn på kommunereformen en gang til. Sist vi hadde en stor kommunereform, i 1964, ble kommunekartet tegnet opp av sentrale myndigheter, og det var lite protester. Man opponerte ganske enkelt ikke mot de som var høyere oppe i hierarkiet. I skarp motsetning til hvordan det er i dag. Også det tror jeg er en arv etter 68, og det som blir kalt 68-generasjonen. En generasjon som på tross av latterliggjøring, og som paradoksalt nok fikk noen autoritære avleggere, har gitt oss et mer åpent, tolerant og fritt samfunn. Det er langt større rom for å være seg selv nå, enn det var i det tiåret som jeg er født i.
Vi tar det for gitt at vi har den friheten og ytringsfriheten vi har i Norge. Sånn er det ikke alle steder i verden. Det finnes land der lokale ledere, som Per Helge, ville blitt kastet i fengsel for sin opposisjon mot sentralmakta. Og journalister som våget å skrive om det, ville risikert å bli skutt. Denne friheten og ytringsfriheten må vi aldri kompromisse om.
Så har vi denne dagen da, 17. mai, Norges grunnlovsdag. Dagen som blir feiret med å gå i tog med så sjarmerende uorden at man bre må elske det. Korpsene som er så inkluderende at du får være med selv om du nesten ikke kan spille, for de har ingen innbytterbenk. Neida, jeg tenkte ikke på Morten Ulrichsen, ok, kanskje litt da. Rare leker som bare foregår akkurat denne dagen. Dagen som er full av tradisjoner og norske flagg. Nå er ikke jeg så redd for å kutte ut noen tradisjoner for å gi plass til nye. Og jeg bli i hvertfall ikke redd om det dukker opp et flagg fra et annet land i toget. Jeg blir ganske oppgitt over at facebook fylles med saklig, men mest usaklig diskusjon om det skal være tillatt med andre enn det norske flagget på 17. mai. Det er vel det som kalles i-landsproblem.
Norge er et mangfoldig land, og Norge er et godt land for de aller fleste av oss. Det er store og små byer, og det er små kommuner og grender spredt utover. Naturlignok er jeg mest glad i de små grendesamfunnene. Jeg er ikke noe bymenneske, jeg synes Kolvereid er alt for stort, og at Bogen er akkurat passe. Og et av de viktigste kvalitetstegnene på de små grendesamfunn, er frivilligheten. Det er utrolig mange som bidrar til at de mange små tannhjulene i samfunnsmaskineriet går rundt. For det er det som det er snakk om, uten lag og foreninger, uten dugnad og frivillighet, vil samfunnet vårt bli mye fattigere. Det ville blitt et samfunn vi ikke ville kjent igjen, og heller ikke likt. Så derfor, gi en klapp på skuldra til de som gjør en ekstra innsats for vårt felles beste. De er gull verdt, og vi blir utrolig fattige uten dem.
Gratulerer med dagen kjære lækkværinger, takk for tilliten, og takk for oppmerksomheten.
Fra årets 17. maitog på Leka.
Sånn tok det seg ut da jeg holdt talen for et stort og vennligsinnet publikum.
De fleste beitesesongene opplever vi at kyr kalver ute på beitet. I å gikk det bare et par dager etter utslipp før den første kalven meldte sin ankomst. Det var Petra som fikk sin første kalv. Frida oppdaget at hun trakk seg unna de andre kyrne, til en liten høyde i utkanten av beitet. Etterhvert ble de andre kyrne veldig nysgjerrige og nokså nærgående, så for å la Petra i fred med kalvinga, tok vi resten av flokken inn i fjøset. Og så fikk Frida og Sigurd, som bor i by til vanlig, følge med på kalvinga i ro og fred. Sigurd har vært med på kalving flere ganger før, men aldri ute i det fri. Så dette glemmer han nok ikke med det første. Minner er skapt for alltid, vil jeg tro. Og både ku og kalv har det helt utmerket nå noen dager etterpå.
Nytt liv er ferd med å melde sin ankomst.
Her har kalven kommet nesten halvvegs ut.
Og snart er den nye kalven helt ute.
Petra steller godt med sin førstefødte.
Rett så idyllisk syn med mor og datter.
Barnebarnet vårt, Sigurd på 7 år, var sammen med sin tante under hele seansen. Han måtte selvfølgelig også ta bilder av begivenheten.
Den vesle kukalven har etterhvert kommet seg opp på beina, om enn noe vaklende.
Begynner så smått å lete etter en spene å suge på.
ikke helt enkelt å finne fram, men mor er mer enn klar, melka renner nå.
Lærer seg fort å posere for fotografen.
Etter en tid, lokket jeg med meg kua inn i fjøset med ei bøtte kraftfor. Matlysten var sterkere enn morsinstinktet. Og da ble Sigurd bekymret for at det kunne bli kaldt til den nyfødte kalven, og lot henne låne jakken sin.