Bønder har kanskje rykte på seg for å være trege til å kaste seg på nye trender. Det vil ikke jeg ha på meg. Det aller nyeste nå er at ektefeller til bloggere ifører seg undertøyet til sin mer kjente bloggerfrue, tar bilde av det, og legger det ut på nettet. Men jeg har til gode å se at en blogger ifører seg undertøyet til sin mer ukjente ektefelle, og legger det ut på nettet. Så denne gangen håper jeg at jeg er først ute med det som sikkert blir en stor hype på nettet.
Det måtte bli speilselfies denne gangen, tror ikke at noen av husets kvinner ville stilt som fotograf!
Dette er Ørjan Burøe og Lars Kristian Eriksen, ektefellene til henholdsvis Komikerfrue og Fotballfrue.
Tømmerdrifta jeg har i gårdskogen går mot slutten nå. Mye virke er tatt ut, og det meste er sitkagran som ble plantet for 50 år siden. En utfordring er at kantskogen i feltet har så kraftige og seige greiner at hogstmaskina ikke har sjanse til å klare å kviste en del av disse trærne. Så da må jeg trå til med motorsaga hvis jeg skal få levert virket av disse. Og det vil jeg jo, mange av disse trærne er to kubikk eller mer. Selv om prisen på dette utenlandske treslaget er dårlig, har jeg brukbar betaling for denne jobben. Det ville vært for galt om de ble liggende igjen i skogen og råtne, når det endelig åpnet seg en mulighet for å bli kvitt de.
Brukbar dimensjon etter å ha vokst i bare 50 år.
Andre poserer med felt elg i disse dager, jeg poserer med felt sitkagran.
I går var jeg engasjert til en liten opptreden på arrangementet “Mangfoldige Nærøy” i Kulturhuset på Kolvereid. Dette var et arrangement som satte fokus på mangfold, samhold, frivillighet og kulturopplevelser. Man fikk kjøpe så vel lokal, som svært så internasjonal mat, og kulturinnslagene var også svært varierte, og av høy standard. Og hvor kom så jeg inn i dette bildet. Jeg antar at arrangøren tenkte mangfold når de inviterte meg. Noen ganger kan en jo mistenke at begrepet mangfold er kamuflasje for tulling. Og det er muligens slik de har tenkt, men uansett var det morsomt å være med på det. Treffe folk jeg ikke har truffet før, og ikke minst stå på scenen og fortelle litt fra mitt liv som blogger. Takk for at dere gadd å høre på meg!
Backstage fikk jeg hilse på Chand Torsvik, Namsosartist med nasjonal suksess. Varm og flott artist som vil noe med musikken sin.
For åpen scene gjennomførte jeg en fotoshoot med dagens konferansierer, Anne Lene Gregersen og Lars Fredrik Mørch. Det måtte litt jobbing til for å få de til å framstå såpass kule som her, men de var veldig lærevillige. Og de gjorde en solid jobb med å binde programmet sammen.
Jeg benyttet også anledningen til å få tatt bilde med Anne Lene Gregersen. Lars Fredrik Mørch var for anledningen fotograf.
I foajeen på Kulturhuset hadde en lang rekke lag og foreninger presentasjoner av sine tilbud og aktiviteter. Her Nærøy sjakklubb.
Chand opptrådte både sammen med Kolvereid barnekor, og alene. Dog i begge sammenhengene med sin faste medmusiker Stig Johansen.
Nærøy kommune har nå sluttet seg til planene om å etablere en ny og morsom kommune med kommunesenter i Bogen. Der Morten Ulrichsen etter planen skal bli rådmann i butikk. Overrekkelsen av bordvimpel og pins med kommunevåpenet, ble foretatt av Nærøys ordfører Steinar Aspli under en spontan og uformell seremoni i Ulrichsens private residens for noen dager siden. Nå mangler bare Leka for at Mortens kongstanke skal bli fullført. For Morten, som opprinnelig er lekaværing, er det utenkelig at hans kjære Leka skal stå utenfor dette unike prosjektet.
Nå kan Morten favne både Nærøy, Bindal og Vikna kommuner i sitt rike.
Bogen står stadig klarere fram som det opplagte kommunesentrum i en ny storkommune.
I dag var jeg nede ved sjøen og fikk øye på restene etter den en gang så stolte skøyta Boas. For over 50 år siden kom en familie fra Lofoten flyttende til nabogården her. Og de kom i denne skøyta, med flyttelass, kyr og alt sitt jordiske gods. Etter en tid ble imidlertid Boas kondemnert. Da ble skøyta kjørt opp i fjæra og sagd sund mellom spantene. Fra mine tidlige barneår husker jeg godt at båten lå der, nokså intakt. Og jeg tilbrakte utallige timer med leik og utforsking om bord. I 1971 sørget en orkan med springflo for at det meste av båten forsvant. Men ennå ligger det litt igjen av den, og vitner om ei helt annen tid. Men det er jo ikke så fryktelig lenge siden heller.
Dette er igjen av “Boasen” i dag.
Skøytas siste hvilested ligger i flotte omgivelser.
Endelig fikk jeg tatt i bruk min nye beitepusser som jeg kjøpte tidligere i høst. En Kuhn BKE 210 levert av Eiksenteret i Namsos. Og du verden så morsomt det var å kjøre den over kvigebeitet. Kvigene er tatt heim nå, og det blir jo stående igjen noe vegetasjon som de ikke spiser opp. Og for meg som har hatt en beitepusser fra Kellfri fram til nå, var dette som å komme fra helvete til himmelen. Ikke at jeg på noen måte har religiøse tilbøyeligheter, men som bilde kan jo sammenligningen fungere.
Her har jeg fått pakket beitepusseren ut av plasten og hengt den på traktoren.
Første prøvekjøring unnagjort.
Sånn så beitet ut før jeg kjørte over med beitepusseren.
Og etterpå ser det sånn ut, mye penere etter min oppfatning. Og til våren blir det mye jevnere grønt, og bedre beite for kvigene som skal dit i mai. Veldig godt fornøyd med jobben som nyanskaffelsen gjorde.
Nå er turen kommet til den aller første motorsykkelen som Morten Ulrichsen anskaffet for omtrent 20 år siden. En Svithun Swing 1957-modell 175 kubikk, med 10,2 hk. Da Morten kjøpte denne sykkelen, var den i nokså dårlig forfatning. Den var nokså ribbet for deler, så Morten hadde en stor jobb med å sette den i stand. Dette er en Temposykkel, men ettersom den er satt sammen hos Maskinhuset i Stavanger, fikk den betegnelsen Svithun. Morten har brukt denne sykkelen mange ganger under veterantreffet på Fosen. Han er veldig godt fornøyd med den, sykkelen er pålitelig og fungerer meget godt.
Staselig og velholdt sykkel.
Lett å se at Morten er stolt av denne veteransykkelen også.
For tiden har jeg et maskinlag i sving i gårdsskogen min. To mindre felt med norskgran og et større felt med sitkagran skal avvirkes. Feltet med sitkagran er 50 år, og modent for hogst nå. Stor flott gran, men dessverre er det ikke norske kjøpere til dette virket, så det går til eksport. Og dermed lav pris. Hadde det vært norskgran, hadde jeg hatt dobbelt så mye igjen. Jeg har ingen problemer med å fastslå at det var en feilvurdering å plante sitkagran for 50 år siden. Og det er en minst like stor feilvurdering å plante dette amerikanske treslaget her i Norge nå. Men dette skal jeg komme tilbake til senere, da skal jeg hudflette skogbruksbyråkratene som jobber for videre spredning av denne fremmede arten i norsk natur.
Et lite felt med norsk gran er allerede hogd og kjørt fram.
Den tørre sommeren og høsten har gitt ypperlige forhold for skogsdrift, nesten ikke kjøreskader etter de store maskinene når drifta er avsluttet.
Som en naturlig avslutning på vårt jubileumscruise med Lekaferga i går, ble det arrangert fergeløp. Løpet foregikk mens ferga lå til kai i Gutvik, og startfeltet var av det eksklusive slaget. I tillegg til mannskapet om bord, deltok også Morten Ulrichsen og Bjørn Øvergård. Begge er kjent som habile sprintere, og det vil være riktig å si at de var med å prege løpet. Så vidt meg bekjent har det aldri før vært arrangert fergeløp, så dette vil nok gå inn i historien, Og når sambandet skal feire 100-årsjubileum om 50 år, vil nok dette stå sentralt. Jeg er den første til å beklage bildekvaliteten, men lysforholdene på bildekket på Leka, ble for utfordrende for mine begrensede fotokunnskaper.
Her har nesten hele startfeltet kommet på plass, fra venstre; Andrè Øvergård, Tor Martin Holand, Morten Ulrichsen, Bjørn Øvergård og Kirsti Østby.
Her er startfeltet komplettert med skipper Odd Aakvik.
Andrè Øvergård er lynrask ut fra start, mens Kirsti Østby og Odd Aakvik får en noe treg start.
Tendensen ut fra start forsterket seg utover i løpet. Og dette viser med all mulig tydelighet at bilferger også er utmerkede sportsarenaer. Jeg vil anta at dette kan føre til at fergerederiene heretter også kan søke om tippemidler som delfinansiering av nye ferger.
Andrè Øvergård kikker seg til siden og kontrollerer feltet inn til mål, mens hans far tar en sterk andreplass.
Kirsti Østby havner sist, men fullfører i flott stil.
Tor Martin Holand og Kirsti Husby hyller vinneren Andrè Øvergård.
Skipper Odd Aakvik er strålende fornøyd med å ha unngått sisteplassen.
I dag dro jeg på jubileums-cruise med Lekaferga. For kort tid siden feiret vi 50-åtsjubileum for Bogen bru, og i dag feiret vi 50-årsjubileum for fergesambandet Gutvik-Skei, også kjent som Lekasambandet. Den aller første Lekaferga ble satt i drift samtidig som Bogen bru åpnet, og det var en klar sammenheng mellom de to banebrytende begivenhetene. Kommunikasjonene i distriktet ble revolusjonert på 60-tallet. I dag tok altså Morten Ulrichsen, mitt barnebarn Ina og jeg turen over Lekafjorden tur-retur for å markere våre varme gratulasjoner til lekaværingene. Morten er jo lekaværing av fødsel, og husker godt at sambandet ble satt i drift. Han husker at han ofte fikk være med fergegründer Rolf Østby på turene over fjorden. Ikke så sjelden fikk han også styre ferga, det fikk han ikke lov til i dag. Men vi fikk komme opp på brua for å se hvordan ferga styres. Neste bloggpost kommer til å handle om den oppsiktsvekkende avslutningen på vårt jubileumscruise. Jeg kan love at det kommer til å handle om noe som aldri før har skjedd, i hvertfall ikke på dette sambandet!
Denne overbygde ferga fra 2001 går i dag i sambandet Gutvik-Skei.
Både Ina og jeg syntes det var stas å få komme opp på brua under overfarten til Leka.
Skipper Odd Aakvik og to av mannskapet, Andrè Øvergård og Asle Nilsen.
Morten mimret om sin barndoms turer på den aller første Lekaferga, gode minner ser det ut som.
Innseilingen til fergeleiet på Skei, sett fra brua.
På tilbaketuren ble vi påspandert fergekake og kaffe.
Daglig leder for Lekasambandet, Kirsti Østby, er datter av den legendariske fergegründeren Rolf Østby. Hun har levd det meste av sitt liv med fergedrifta som en stor del av sin hverdag.
Morten og Ina koste seg med marsipankake på turen. I bakgrunnen matros Tor Martin Holand og Bjørn Kristian Øvergård. Øvergård er far til en av mannskapet.
Tor Martin Holand viser stolt fram Namdalsavisas oppslag om Lekaferga i dagens utgave.
