Høstkonsert med kulturprisutdeling

Høstkonserten 2018 i Bindal, ble preget av at Bindalseidet Songlag ble tildelt kommunens kulturpris for 2018. Songlaget fyller 75 år i år, og framstår mer vitale enn på lenge. Så da er det høyst fortjent at de ble denne hederen til del akkurat i år. Bindalseidet songlag sammen med elever i kulturskolen sto også for konsertens soleklare musikalske høydepunkt da de framførte Eric Levis Ameno på fortreffelig vis. Man får både gregoriansk sang og elektronikaelementer i en svært stemningsfull og fengende pakke. Veldig bra! Ellers fikk vi korpsmusikk fra de tre skolekorpsene i kommunen, alle er å anse som generasjonskorps nå, en nødvendighet for å holde korpsene i gang. Vokalensemblet Kviin hadde også en avdeling der de framførte tre av nummerene fra sin forestilling “Æ e nordlending Æ”. En hyggelig ettermiddag med fin underholdning, gode rundstykker og kaker. Men der altså Bindalseidet Songlag tok kaka!

Ordfører Britt Helstad overrakte diplom, gavesjekk og blomster til kulturprisvinner Bindalseidet Songlags leder Ann Kristin Halsen.

Ordføreren holdt tale til prisvinnerne, og framhevet blant annet kontinuiteten gjennom 75 år.

Arrangørkorpset Fønix skole- og ungdomskorps, her forsterket av Bindalseidet skolemusikk, åpnet konserten med tre nummer.

Bindalseidet skolemusikk består kun av fem musikanter i år, men de har mange aspiranter, så det er håp om bedre tider.

Høstkonsertens klare høydepunkt var da Bindalseidet Songlag, sammen med strykere, trommeslagere og dansere fra kulturskolen, framførte Amena.

Kristine Enora Kjeldsand har i en årrekke markert seg med sitt særegne fiolinspill, men dette var faktisk første gangen at hun spilte på en høst/vårkonsert i Bindal. About time!

Bindals svært anerkjente vokalensemble Kviin, framførte tre sanger fra sin populære forestilling “Æ e nordlending Æ”. Som vanlig overbeviste de. 

Både Kjell Stokland selv, og publikum var glade for at dirigentlegenden var tilbake etter et års sykefravær. 

Kjell Stokland i kjent positur.

Terråk Skolemusikk, som Kjell Stokland dirigerer, består i likhet med de andre korpsene i Bindal, av en god del musikanter som har passert skolepliktig alder. 

 

Årlig Halloween-debatt

Så har det dukket opp i facebook-feeden min, og i avisspaltene, den årlige jamringen over Halloween og det faktum at man snart kan oppleve at nabolagets unger kan dukke opp utkledd på trappa, og ønske seg godteri fra husets beboere. Her hos oss kommer det nok ingen i år heller, dessverre er det ikke så mange unger her lenger. Men hadde det kommet noen, så skulle de fått godteri, og de skulle fått det av en blid og hyggelig Terje. 

Det argumenteres med at dette er en amerikansk skikk som ikke har noe med oss i Norge å gjøre. Og det er helt riktig, Halloween er amerikansk av opprinnelse, akkurat som morsdag og farsdag. Det skulle tatt seg ut om jeg avslo sviskebløtkaka som jeg får hver farsdag, med begrunnelse at det er en amerikansk tradisjon. Amerikanerne påvirker oss jo på svært mange områder, her på berget er vi storforbrukere av amerikanskinspirert mat og drikke, vi ser på svært mye amerikansk film og TV-serier. Og på musikkområdet er amerikansk og amerikanskinspirert musikk helt dominerende. Man kan like det eller ikke, men vår kultur er på de fleste områder sterkt påvirket av Amerika og andre lands kulturer. Nesten ingenting av det vi spiser, ser på, hører på eller gjør, er opprinnelig norsk. Ting vi oppfatter som rotnorsk, viser seg å ha opphav i andre land og kulturer. Og så er det sånn at noe av den importerte kulturen overlever i hundrevis, for ikke å si tusenvis av år, kristendommen har overlevd i over tusen år, selv om den stammer fra Midt-Østen. Ingen ser vel heller for seg at juletreet forsvinner fra norsk julefeiring, selv om det er en tysk skikk som kom hit for ikke SÅ lenge siden. Mens andre tradisjoner og skikker forsvinner når ingen lenger ser verdien av det. 

Noe av innvendingene mot Halloween, handler om at det bare er handelstanden som har skylda, det er de som pusher på for å øke sin omsetning, og det er åpenbart et poeng. Men med en sånn argumentasjon, vil det være enda mer logisk å avlyse julefeiringen. Alle høytider, alle tradisjoner, ja nesten alt vi driver med, har en kommersiell side. Og det kan man jo selvfølgelig mislike, jeg misliker det delvis selv også. Halloween blir faktisk en bagatell i denne sammenhengen.

Jeg skal fortelle en liten historie om mitt eldste barnebarn, hun var fire år, og fikk lyst til å gå Halloween. Hun iførte seg Tigerguttkostymet sitt, fikk med seg mammaen sin og gikk til naboen og ringte på. Selvfølgelig fikk hun godteri i koppen, de gikk til neste nabo og fikk godteri der også. Men da syntes hun at hun hadde fått nok, og så måtte de tenke på at det var flere som skulle få godis også. Og da måtte hun ikke gå til alle husene i nabolaget og samle inn alt godteriet, sånn at det ikke ble noe til de andre ungene.  

Så min oppfordring er, slapp av, gi litt godis dere som er så heldige at det bor unger i nabolaget, det er en kveld i året. 

Har tradisjonen livets rett, så kommer det til å fortsette inn i evigheten, i motsatt fall kommer det til å dø ut av seg selv. Sånn er det med tradisjoner, de vedtas ikke! Og, finnes det en oppskrift på hvor lenge en utenlandsk skikk, tradisjon eller matrett må ha vært her før det er å betrakte som norsk?

Hvis det kommer noen på døra mi, enten det er Morten Ulrichsen eller andre barn, så skal jeg ta godt i mot dem!

Et helt halvt år

Det er altså på dagen 6 måneder siden raset i Årsetfjorden gikk. Det har nok vært et vanskelig og utfordrende arbeid å utbedre skadene. Og jeg har stor respekt for de som har gjort det praktiske arbeidet i raset. Det tror jeg alle er enige i. Fullt så imponert er ikke alle over framdriften med hensyn til planlegging og administrasjon. Det har vært lange perioder der lite har skjedd. Ekstra provosert ble nok mange da Statens Vegvesen i begynnelsen av juli fortalte at de da tok sommerferie fra planleggingen. Og skulle samle seg etter ferien for å prøve og finne ut hvordan de skulle gjøre det. Svært mange er av den oppfatning at hadde dette skjedd på en mer sentralt beliggende veg, hadde vegen forlengst vært utbedret og åpnet. En oppfatning jeg er tilbøyelig til å være enig. Selv er jeg lite berørt av raset, det er ikke så ofte jeg er på “bytur”, mens andre, både næringslivsaktører og pendlere, har hatt både økonomisk tap, og kraftig merbruk av tid. Nå er altså vegen ferdig, riktignok mangler asfalt, men ennå ikke åpnet. Etter sigende er det en endelig rapport fra geologer som mangler. Men jeg har god tro på at vegen blir åpnet i løpet av dette året, som det ser ut nå. Og for å ta med en veldig god ting, kjempebra at ingen har blitt skadet, verken da raset gikk, eller under anleggsarbeidet.

Fikk knipset dette bildet enda mens det raste, og støvskyen bredte seg utover.

Vegen helt sperret av jord- og steinmasser.

Dagen etter ga selve veglegemet etter for tyngden, og raste ut i fjorden.

Etterhvert ble det satt i gang geologiske undersøkelser, her fra lekter utenfor raset.

Her har det kommet gravemaskin på plass på toppen av reset, for å renske bort løst fjell og løsmasser. Det ble også rensket manuelt av fjellklatrere og noe sprenging.

Ingen jobb for pyser dette.

I slutten av juni ble brannslukningshelikopter brukt for å skylle ned løsmasser.

I slutten av august kom denne lekteren på plass. Den ble sentral i arbeidet med å bygge ny veg forbi raset.

Så fulgte en ny runde med vannbombing.

Det meste av raset ryddet bort, og påbegynt fylling over rasgropa.

Etter at hele fyllinga var ferdig, raste deler av den ut i sjøen.

Fjellet øverst i raset er sikret med bolter.

I dag står vegen ferdig, rekkverk er på plass, skilting også, men fremdeles er vegen stengt.

 

Nærbutikkens dag

Hvert år på denne tiden markeres Nærbutikkens dag på nærbutikker landet over. Hos Joker Bogen ble dagen markert på tradisjonelt vis med kaffe og vafler i butikkens koselige kaffekrok. Eller Olavshallen som kaffekroken heter. En jevn strøm av kunder kom og gjorde unna helgehandelen, og mange tok i mot tilbudet om servering i Olavshallen. Der gikk praten livlig over kaffekoppene, verdensproblemer ble løst på fortreffelig vis, og litt sladder ble muligens utvekslet. Og når det nygifte brudeparet Karoline Eide og Lars Berg-Hansen kom innom sammen med mange av bryllupsgjestene, ble nærbutikkdagen til en ekte festdag. Det er ikke alle som er så glad i nærbutikken sin at de tar seg en handlerunde mellom vielse og bryllupsmiddag. Men så snakker vi jo ikke om hvilket som helst brudepar, eller hvilken som helst nærbutikk heller da!

Fantastisk god stemning både hos brudepar og kjøpmann.

Akkurat så glad i nærbutikken er Karoline og Lars.

Og jammen ble det ikke en liten helgehandel mellom vielse og bryllupsmiddag.

Arne Dahl, Bjørg Tiller, Ragnhild Otervik og Helge Gutvik koste seg med kaffe og Mortens vafler.

Også Arne Bakken tok seg tid til kaffe og vafler, og en prat i Olavshallen denne lørdagen.

Morten sørget for at alle fikk vafler og kaffe.

Min yngste datter Bente, og Namdalsavisas utsendte reporter Bastian Øien Alstad, syntes også det var stas med gratis mat.

Stadig nye kunder var innom og hygget seg i Olavshallen.

Lars, Karl Petter og Lars tok seg ikke tid til vafler i dag, de hadde et middagsmåltid som ventet.

 

Første vinterdag

I følge den gamle primstaven har vi den første vinterdagen i dag. Og selv om jeg begynner å bli en aldrende mann, kan jeg ikke huske å ha stått opp til en sånn “første vinterdag” før. 17 varme og vennlige grader var det som møtte meg på tur til morgenstellet i fjøset i dag. Og et lys så magisk at man nesten bare blir stående og måpe. Kyrne fikk finne seg i å vente litt på meg i dag, mens jeg etter fattig evne prøvde å fange inntrykkene på et minnekort. Og ikke minst måtte jeg ta meg tid til å nyte inntrykkene. Det varer ikke nødvendigvis så mange minuttene, dette lyset, og man vet aldri hvor lenge det er til neste gang. En magisk morgen var det i alle fall, og etter at kyr og kalver hadde fått sitt stell, hadde temperaturen krøpet helt opp til 20 grader. Snakk om vinterdag!

Helt magisk lys over Årsetfjorden denne søndagsmorgenen midt i oktober.

Få minutter senere har jeg kommet meg så langt som til fjøstrappa, og lyset og fargene har skiftet.

Heilhornans siluett mot en alltid skiftende bakgrunn, blir jeg aldri lei av å se på.

Fra rosa til oransje tok ikke lang tid.

Heilhornet.

 

#mybellytoo

Jeg deler skjebne med svært mange andre voksne menn. Det jeg tenker på her er den omfattende “bellyshaming” som veldig mange blir utsatt for. Også Morten Ulrichsen er rammet av det samme samfunnsproblemet. Hva “bellyshaming” er? Jo, det er andre menneskers stadige påpeking og kommentarer om at “nå har magen din vokst gitt”, “du lever godt”, pirking borti midjepartiet og så videre. Man skal ikke ha mange gram opplagsnæring rundt midjen før man får høre det. Og ja, det er et fenomen som rammer menn. Ikke fett rundt midjen altså, det rammer helt uavhengig av kjønn, men kommentarene rammer utelukkende menn. Vi snakker her om et omfattende likestillingsproblem. Hva skal man så gjøre med det? Det ene alternativet er at vi begynner å påpeke kvinners valketendenser helt uhemmet, eller at menn får ha sine velbygde midjepartier fri for kommentarer. For å være helt ærlig, jeg verken vil eller tør begynne å kommentere kvinners midjemål, det framstår faktisk som en veldig dårlig ide. Så da blir svaret at det må bli slutt på at mannfolk blir “bellyshamet”, og at menn heller bærer sin mage med stolthet. Derfor mener jeg at det nå må være rom for en ny hæsjtagkampanje, etter et helt år med #metoo, er det nå på tide med #mybellytoo.

Morten Ulrichsen blir ofte bellyshamet, sånn som her av Bondefrøken. Hadde hun fått Morten under sitt treningsregime, hadde magen vært borte på ei helg, mener hun.

Sjokk og vantro preger Bondefrøken, men Morten tar det ikke så tungt, han vet hvor mye som kreves for å bygge en kropp som sin.

I motsetning til mange andre, synes ikke Bondefrøken at min minimale mage gir grunn til bekymring.

Det er ikke bare kvinner som påpeker menns pondus, også radmagre veltrente menn, som Bjarne Holmberg, strør salt i magesåret.

En mage som i all hovedsak er bygd opp med hjelp av frukt og grønt, er ikke bekymringsfull, sier Morten Ulrichsen.

Vi har bestemt oss for å være stolte av våre mager, hva er egentlig så fint med innhule midjer hos voksne mannfolk?

Her er beviset på at jeg faktisk ikke lider av bukfedme, grensen går på 100, og jeg ligger langt under det!