Nærøysunds nye kultursjef på plass

Det er en velkjent skikkelse i kulturlivet i Ytre Namdal, som om kort tid tiltrer som Nærøysunds nye kultursjef. Om stillingsbetegnelsen er kultursjef eller enhetsleder for kultur, er fremdeles litt uklart for undertegnede, men uansett vil Tom Antonsen være øverste leder for kultursektoren i Nærøysund kommune. Antonsen kommer nå fra stillingen som kulturskolerektor i Hammerfest, før det hadde han tilsvarende stilling i Stryn.

Og før det, hadde han lang fartstid som kulturskolerektor og musikklærer i både Bindal og Leka. Mange vil også kjenne ham igjen som dirigent for Rørvik musikkforening, og ikke minst som saxofonist i det som den gangen het Kolvereid Storband, og også som trommeslager og saxofonist i flere bandkonstellasjoner i distriktet. Også som lydtekniker gjorde han seg bemerket i flere sammenhenger.

Tom Antonsen sier at han helt siden han forlot distriktet for noen år siden, har visst at han skulle tilbake hit. Og når denne jobben dukket opp nå, var han ikke i tvil om at han skulle søke. Og heller ikke i tvil om at han skulle takke ja, da han fikk tilbud om jobben. Særlig spennende syns han det er å få lov til å utforme sin egen rolle i en helt ny kommune, og understreker at et levende kulturliv og et bredt kulturtilbud er svært viktig, både for bolyst og blilyst.

Antonsen vil ha kontorsted både på Kolvereid og Rørvik, men vil ikke bosette seg på noen av de stedene. Foreløpig bor han i leid krypinn, men manglende internett og dårlig mobildekning, gjør at dette ikke er noen varig løsning. Og setter med det søkelyset på et problem som mange grender lider under. Han er derfor på boligjakt, og regner med å kjøpe seg egen bolig i nærmeste framtid. Gjerne et sted med jaktrett, da jakt også hører med til hans brede spekter av interesser.

Det er bare å ønske Tom Antonsen velkommen tilbake til Ytre Namdal. Hans brede erfaring fra musikk- og kulturliv, både som utøver og leder, hans joviale vesen, men også klare retningssans, gjør ham godt egnet til oppgaven han snart tar fatt på.

Tom Antonsen blir nok å se på ytternamdalske veier med sin Harley Davidson.
Om dette er kultursjefsstolen, skal være usagt.
Tom Antonsen er bokstavelig talt en mann å se opp til.

Godvær på Bakkelydagen, bestandig

For fjerde året på rad, ble Bakkelydagen på Nord-Horsfjord arrangert på lørdag. Ryggraden i dette arrangementet er leken i den lange vannsklia i lia ovenfor småbruket som er heimen til Karoline og Lars Berg-Hansen. Men også tubekjøring og vannscooterkjøring i sundet nedenfor småbruket, sto på programmet. Og som seg hør og bør, været viste seg fra sin beste side denne lørdagen, i likhet med alle tidligere år dagen har vært arrangert. -Vi bestiller godvær hvert år, spøkte Lars, og det blir levert som bestilt. Lars understreket at i år var det Karoline som var den sterkeste pådriveren for at de skulle arrangere dagen. -Jeg holder visst på å bli gammel og satt, men forsikret om også at han syntes det hadde vært en kjempemorsom dag. Etter at alle hadde sklidd fra seg, fortsatte det med grilling og sosialt samvær, og for noen også en liten fest utover kvelden. Alt med betryggende smitteverntiltak, velsignet av kommuneoverlegen.

Ola Kjølstad, er tross sin unge alder, veteran og konge av vannsklia.
Sklie-eier Lars Berg-Hansen mønstret på som kaptein for et ungt mannskap. Litt problemer med å holde tunga rett i munnen, men det skjemmet ikke seilasen.
Etter at aktivitetene nede i sundet var over, ønsket Lars alle velkommen til Bakkely, og vannskliemoro.
Mange stilarter var representert i sklia.
Stilrent løp.
Akkurat der vannsklia nå ligger, lå John Brynjar Lysfjords barndoms akebakke. Han klarte med nød å neppe å klamre seg fast til enhjørningen, mens dattera måtte gi tapt i denne omgangen.
Krokodiller viste seg å være et veldig effektivt fartøy i vannsklia.
Også voksne kastet seg utfor den lange vannsklia. Her representert ved Ingvild Helstad, og en noe skjult Tom Rune Skjevelnes.
Vertskapet på Bakkely, Karoline og Lars, og lille Helen, var strålende fornøyd med at så mange ville komme og være med på moroa også i år.

Second Cabin rir igjen, gir råd igjen

Undertegnede og Morten Ulrichsen har i en årrekke drevet rådgivningsfirmaet Second Cabin. Vi skulle egentlig hete First House, men det viste seg å være opptatt. Vi satser på høy integritet og hensynsløs åpenhet. Ikke bare oppgir vi våre kunder, foreløpig har vi ikke hatt noen da, men vi gir også opp hvem som ikke har vært våre kunder. Særlig når det er opplagt at noen har fått dårlige råd. Derfor ser vi oss nødt til å opplyse om at vi ikke har vært involvert i varslersaken på Leka, og vi har ikke gitt Krf råd om å kreve full sal Stortinget under behandlingen av bioteknologiloven, det skulle tatt seg ut. Morten Ulrichsen er varm forkjemper for bioteknologi, han har blant annet markert seg seg med å gjennomføre eggdonasjon. I full offentlighet donerte han en pakke Freia påske-egg til Birger Aarmo fra Namdalsavisa. Forøvrig vil det føre for langt å gå inn på alle spørmål vi ikke har gitt råd om.

Men nå har vi ett råd å gi, og det gir vi til alle, helt gratis. Hvis du skal investere i plenklipper må du handle med Ola og Ingvild hos Helstad Landbruksverksted. Begge partnerne i Second Cabin gikk til det skritt å kjøpe ny gressklipper der. Etter å ha konferert med nettsøketjenesten Google, kan vi fastslå at ingen i hele kongeriket matcher dem på pris, og fra før visste vi at på service er det ingen som slår dem. Gode gressklippere er en forutsetning for å ha en presentabel plen og hage. Særlig for Ulrichsen er dette viktig. Han legger ikke skjul på at det betyr mye for ham at forbipasserende kan se at den som bor der, ikke er hvemsomhelst. Selv om gunstig pris betyr mer for meg, som fattig bonde, enn for Ulrichsen, innrømmer han at det også for ham betyr noe. Selv om han ikke har pengeproblemer, koster det mye å framstå presentabel, særlig hva bekledning angår. Derfor er vi helt samstemte i vårt råd, kjøper du plenklipper uten å ha innhentet tilbud fra Helstad Landbruksversted, kan du ha gjort en tabbe som du angrer på resten av livet.

Like før de nye gressklipperne kjøres i gang, det er en høytydelig handling. I bakgrunnen skimtes Ulrichsens frukttrær.
Morten, som har et stort engasjement for bioteknologi, gikk for denne bioklipperen, LB 248S.
Selv er jeg opptatt av å samle på alt, så da ble det en LC 347V med oppsamler.
Ulrichsen kan ikke få lovprist bioteknologien nok. Hva er galt med denne? spør han retorisk. Bioteknologi er fine greier, fastslår han.
Som kjøpmann føler jeg en forpliktelse til å holde plen og hage i aller beste stand, sier Morten, her kompromisses det ikke på hagestellet. Legg merke til den eksklusive skiferhellegangen og beplantningen langs grunnmuren.
Et sånt vellykket innkjøp må selvfølgelig feires. Her skåler vi som seg hør og bør i fineste franske cognac. -Jeg firer heller ikke på standarden på drikkevarene, sier Morten, og refererer på nytt til sin status som kjøpmann.
O salige stund uten like.

17. maifeiring light

Her kommer min årlige rapport fra 17. mai. Som fast korpsreporter for vårt lokale og interkommunale korps, Fønix skole- og ungdomskorps, fulgte jeg dem også i år. Langt mindre krevende dette året enn tidligere. Et visst virus la også her en kraftig demper på 17. maifeiringen. Eneste spilling i år var ved Leka sykestue. Men aldri så galt at det ikke godt for noe, aldri før har beboerne på sykestua fått så mye korpsmusikk på 17. Korpset spilte hele sitt 17. mairepertoir, og på tross av noe spinkelt øvingsgrunnlag, er det ikke ofte at de har hørtes så bra ut. Det ble konsert av veldig høy klasse korpset med medlemmer fra Leka, Bindal og Nærøysund kommuner. Og når værgudene var blidere enn på svært lenge, ble det en fin, om enn roligere feiring av dagen.

Fønix skole- og ungdomskorps oppstilt foran Leka sykestue. Coronaavstand blir overholdt!
Eivind Sommerseth er mangeårig dirigent for korpset.
Venstre del av korpset.
Etter et langt liv i uniform, også på 17. mai, har Ole Kristian Holand trukket i sivil. Han kan nå kalle seg gammellensmann.
Saxofonrekka er det klasse over.
Morten Ulrichsen er den eneste i korpset som trenger støttekontakt for å holde orden på notene.
Erna Borgan takket korpset på vegne av beboere og ansatte. -Aldri har vi fått så mye korpsmusikk på 17. mai, sa hun.
Etter konserten, nøt jeg det enestående privilegium å spise middag i kjøpmann Morten Ulrichsens sommerresidens på Stein på Leka.
Etterpå ble det en obligatorisk tur opp på Ulrichsens knaus for å nyte utsikten.
Og en sånn utsikt er jo en nasjonaldag verdig.
Munken har et avslappet forhold til absolutt alt, som den eneste på Leka.
Leka viste seg fra godsida denne dagen.
Fjellknausene slutter aldri å fascinere meg.

 

80-årig bokdebutant fra Gutvik

Det er ikke så ofte det kommer bøker med lokale forfattere her omkring. Men nå har det kommet en sjarmerende barnebok med tittelen “Hemmeligheten”, ført i pennen av Bjørg Guttvik fra Gutvik. Handlingen i boka skal ikke røpes her, men det handler om hønene som Bjørg og ektemannen Paul hadde på gården sin, Galthaugen, for noen år siden. Utgangspunktet for boka er et brev som Bjørg skrev til sine barnebarn i Tromsø i 2007.

Bjørg innrømmer at hun lenge hadde en liten drøm om å få gjort om brevet til bok, men at hun nå forlengst hadde slått det fra seg. Det er datteren Gunhild som nå har tatt tak i prosjektet. Hun engasjerte kollegaen Marita Pedersen til å lage illustrasjoner til Bjørgs historie. – Jeg er veldig fornøyd med måten Marita Pedersen har løst den oppgaven, sier forfatteren. Som ikke legger skjul på at hun syns det er litt stas at historien hennes nå foreligger mellom stive permer. – Det er veldig artig, sier hun. I dag har de ikke lenger høner eller andre dyr på gården, men innrømmer at hun savner å ha noen høns å stelle med. På spørsmål om hun har planer om flere bokutgivelser, sier Bjørg at hun ikke har det, men flere har spurt og oppfordret henne til det. Så hun vil ikke helt utelukke det.

Fra Tromsø forteller Bjørgs datter Gunhild Årnes Guttvik, at Bjørg sendte mange brev til sine barnebarn med historier fra gårdslivet i Gutvik. Hun forteller videre at hun opp gjennom årene har gjort flere forsøk på å få forlag til å gripe fatt i sin mors historier. I første omgang strandet det på mangel av illustrasjoner. Ved en tilfeldighet oppdaget hun at en av hennes kolleger hadde et usedvanlig tegnetalent. Derfor spurte hun sin kollega Marita Pedersen om hun kunne tenke seg å lage illustrasjoner til morens historie. Og det kunne hun, men med jobb og familie, har det tatt sin tid. Men i slutten av april forelå sluttresultatet, uten at forfatteren selv hadde den minste anelse om det. Hun forteller at mor Bjørg nok ble litt satt ut da hun fikk et ferdig eksemplar mellom hendene. Førsteopplaget er på 120 eksemplarer, og det er på det nærmeste utsolgt. Hvis interessen er tilstede, kan det bli aktuelt å bestille et nytt opplag, sier Gunhild Årnes Gutvik, som er full av beundring over sin mors evne til å formidle historier fra gårdslivet til barn.

For egen regning vil jeg påstå at dette har blitt ei veldig fin bok for de minste. Boka er beregnet for barn i alderen 3-8 år. Historien er hyggelig, og er godt fortalt. Illustrasjonene er profesjonelt utført, selv om Marita Pedersen ikke har dette som yrke. Bakerst i boka er det gitt god plass til faktaopplysninger om høner, også det rikt illustrert med fotografier. Denne boka ville etter min mening være perfekt godnatt-lektyre for barn og barnebarn i aldersgruppen den er ment for.

 

Forfatter av “Hemmeligheten”, Bjørg Guttvik.
Forsiden av Bjørg Guttviks bok.

Slik innledes Bjørg Guttviks barnebok, for de som kjenner Bjørg og Paul, er det ingen tvil om at det er de to som poserer sammen med hønene her.

Hardhauser løp Austra rundt

En uvanlig og nærmest banebrytende idrettsprestasjon gikk for seg på Austra i går. Brødrene Lasse og Lars Magne Holten løp Austra rundt, det er det nok ingen som har gjort før dem. For uinnvidde ligger altså Austra på grensa mellom Nordland og Trøndelag, og er delt mellom disse to fylkene, samt mellom kommunene Bindal, Leka og Nærøysund. Austra er forøvrig Norges 48. største øy. Ideen til dette stuntet var det brødrenes kompis Lars Berg Hansen som kom opp med. Og han deltok også på de første 9 kilometrene av løpeturen. Da var det slutt for ham, minimalt med løpetrening og et kranglete kne satte en stopper for videre løping. Lars konverterte fort fra løper til støtteapparat, og sørget for mat og drikke til de to gjenværende i løpet. Da løperne gjorde en liten stopp hos meg, var de helt sikre på at de skulle komme seg i mål rundt 25 kilometer lenger fram. Da hadde de allerede tilbakelagt rundt 35 kilometer, en god del i terreng også. Særlig biten mellom Reppen og Hiller hadde vært tung. Denne biten gikk i tung myr og grov steinur, og representerte 240 høydemeter å forsere. Begge bedyret at dette ble en engangsforeteelse, det var ikke særlig behagelig. Bein og andre kroppsdeler verket heftig, og begge var helt overbevist om at dette var vondere enn å føde barn. Begge to er småbarnsforeldre, så de burde vite hva de snakker om. Før turen hadde de lagt opp et skjema på 7 timer for den 6 mil lange turen, men de hadde liten tro på at de klarte det, men hovedpoenget var å komme til mål på egne bein, og ikke bak et ratt som Lars Berg Hansen. På spørsmål om hvordan målgangen skulle feires, var svaret klart: Jacuzzi og prosecco, jeg antar de var billige i drift etter en sånn kraftprestasjon. Det er tross alt snakk om ett og et halvt maratonløp. Det er bare å bøye seg i hatten!

Lasse og Lars Magne Holten idet de ankommer Årset.
Lars Magne sprudler tilsynelatende av overskudd når han oppdager at kameralinsa er rettet mot ham.
Brødrene Holten i samtale med Lars Berg Hansen, som tidlig måtte kaste inn håndkledet, og gikk fra å være deltaker til å bli støtteapparat.
Etter en kort pause legger brødrene ut på landeveien igjen. Lillebror Lars Magne legger en trøstende arm over storebror Lasses skulder.
Og snart er de tilbake i fint driv.
Omtrentlig rute for løpeturen, start og mål i Otervika.

 

 

Vår sønns gamle foreldre

Vi ble nødt til å innse at vi har blitt gamle.
Vår sønn savner å ta en kaffekopp med sine gamle foreldre.
Utdrag av vår sønns bidrag i Namdalsavisas spalte “Ukeslutt”.

 

Koronakrisen gir seg utslag i de merkeligste ting. Vår eldste og eneste sønn livnærer seg som journalist i Namdalsavisa i Namsos, 14 mil fra barndomsheimen. Og han har som en følge av koronakrisen henfalt til nostalgi og mimring over barndommen, i sitt bidrag i spalten “Ukeslutt” i avisas helgebilag. Han skriver lyrisk om hvordan filmen “Dum og dummere” som han så på Bygdekinoen i heimbygda, formet ham som menneske, og hvordan han savner å danse stakkato til musikken som var tilgjengelig i hans barndomshjem. For selv om verken han eller vi har det aller minste tegn på koronasymptomer, holder vi strengt på at enn så lenge unngår vi kontakt mellom rurale Årset og mer storbypregede Namsos. Vi skal ikke ha på oss at vi sprer smitte. Selv om sønnen savner å ta en kaffe med sine gamle foreldre.

Vi vet jo alle sammen at det kommer dager etter dette, selv om vi i vår langt framskredne alderdom sikkert ikke kan forvente å ha så fryktelig mange år igjen. Men vi har et lønnlig håp om å leve så lenge at vi atter en gang kan få oppleve vår sønns stakkato dansing til vår ungdoms musikk. Da skal vi sette Jens Book-Jenssen og Søstrene Bjørklund på full guffe på sveivegrammofonen, ta rullatoren bort til sofaen, og sette oss rolig ned og nyte synet av vår sønns stakkato dansing. Det kommer til å bli som i grevens tid.

 

Ekstremværet Elsa

Også vi har hatt besøk av ekstremværet Elsa i dag. Nå var det vel kanskje ikke så ekstremt da, nesten vindstille, og heller ikke nedbør å snakke om. Men floa, eller tidevannet, var høyt ja. Men jeg kan ikke forestille meg at det gjorde skade av betydning her omkring. Det hjalp jo godt på at det var så stille vær. Selv om det ikke er ofte at sjøen er så høy som i dag, har jeg et bestemt inntrykk av at høyt tidevann er et stadig oftere inntreffende fenomen, tidligere var det kanskje en gang hver vinter at floa nådde opp i gjerdet jeg har langs fjorden. Nå skjer det ofte på vinteren, og av og til også om sommeren. Det skjedde aldri for noen år tilbake.

Gjerdestolpene på ungdyrbeitet mitt var såvidt synlige. Vanligvis står de godt innpå tørt land.
Høyspentstolpen sto langt ut vatnet i dag. Bak den ligger Laupvollskjæret, som svært sjelden er overflødd, men i dag var det borte.
Sjøen kom helt opp til noen av bygningene hos Bogen Feriehus.
Flytebryggene var vanskelig tilgjengelig i dag.
Selveste Morten Ulrichsen kunne observeres ute på ATV for å beskue storfloa.
Sløyebenken hos Bogen Feriehus.
Saltvatn som lå på parkeringsplassen.

Man får assosiasjoner til mangroveskog i langt sydligere strøk enn her.

B-gjengens julekonsert 2019

B-gjengens julekonsert i Nærøy kulturhus i gårkveld ble en opplevelse av de helt sjeldne. Så mye talent samlet på en scene er ikke hverdagskost. Selv om det er en tradisjon gjennom flere år med disse konsertene, var det første gangen at B-gjengen fra Bindal inntok kulturhuset på Kolvereid med sitt konsept. Og for en suksess det ble.

Det er bestandig en viss fare for at man får en overdose jul når en julekonsert varer i to timer. Sånn var det ikke denne gangen. B-gjengen unngår behendig de største juleklisjeene, og mange av sangene som fremføres er i “utkanten” av det som oppfattes som julesanger. Og godt er det, ikke det at vi ikke får mange juleklassikere presentert, men det gjøres så elegant at hver strofe går rett hjem hos tilhøreren. Dette var en konsert uten dødpunkter, samtlige på scenen leverte fjellstøtt. Det sju mann sterke rockebandet, for anledningen forsterket med tre korister og en eminent strykekvartett, står alene for solid musikalsk framføring. Og samtlige musikalske gjester leverte varer fra øverste hylle. Det er både skummelt og farlig å trekke fram noen som ekstra gode. Men jeg liker å leve litt farlig, så skitt au. Mitt personlige høydepunkt var Camilla Breviks framføring av Joan Baez “River”. For en stemme, for en formidlingsevne og tilstedeværelse. Det er nesten så at dette ene nummeret var verdt inngangspengene alene. Camilla Brevik kunne stått på hvilken som helst scene, og gjort furore. Strykekvartettens innslag med klassisk musikk gikk også rett inn i hjerterøttene, et veldig fint innslag. Jeg må også nevne May-Kristin Vikestad Trøans fyrverkeriaktige nummer, hun setter nærmest fyr på både sal og scene når hun slipper til fremst på scenen. Stian Kjeldsand vet de fleste her omkring at kan synge. Sjelden har jeg hørt ham så god som i gårkveld. Og de for min del, nye bekjentskapene, Kenneth Vilstrand og Stig Angel Benjaminsen, var veldig hyggelige bekjentskaper. Store stemmer, og jeg forstår godt at B-gjengen gjerne ville ha de to med i sin julekonsert. Og så unge Tina Buvarp fra Rørvik da, ikke bare synger hun flott, hun har en utstråling og scenesjarm som får publikum til smile og føle seg vel. Og jeg har på ingen måte glemt Eivind Sommerseth, hans trompetspill forgyller enhver musikalsk anledning, så også denne gangen. Det vil også være urettferdig å ikke nevne Dag Christer Brønmos tolkning av Nord-Norsk julesalme. Mange har gjort flotte versjoner av Trygve Hoffs juleklassiker, så fallhøyden er stor. Akkompagnert av Tor Håkon Hansen på piano, og også av den eminente strykekvartetten, ble dette en utgave av julesalmen som ikke står noe tilbake for det som er gjort før.

I motsetning til i fjor, hadde B-gjengen i år engasjert egen konferansier. Merete Berg-Hansen hadde fått denne viktige oppgaven. Og hvilket sjakktrekk var ikke det. Ikke at det kom som noen overraskelse, men Merete leverte til de grader. Hun balanserte elegant mellom saklig informasjon, humor og alvor. Ikke minst presenterte hun artistene på forbilledlig vis. Presentasjonene oste av respekt, varme og kjærlighet for samtlige som var på scenen. Som publikummer er det helt fantastisk å bli geiledet gjennom konserten på en sånn måte. Og for artistene tror jeg også det føles godt å få sånne introduksjoner. Jeg ser slett ikke bort fra at Merete bidro til at de ble litt ekstra inspirert, og at de leverte det lille ekstra. Merete var trygg og morsom, og hadde åpenbart gjort hjemmeleksa si.

Alt i alt ble dette en aldeles strålende aften, det ble mange hyggelige gjensyn med gamle venner, og like hyggelige musikalske møter med nye folk. Så lenge jeg kan huske, har det vært snakk om gullleting i Bindal. Uten at det har kommet så mye ut av det. Det gjør ingen ting, for B-gjengen skaper gull. Skulle de noen gang vurdere å bytte navn, kan de jo vurdere å kalle seg Bindals-alkymistene!

B-gjengen forsterket med både strykekvartett og korister.
Konferansier Merete Berg-Hansen ga konsertopplevelsen et stort løft.

 

Som vanlig overbeviste Camilla Brevik, for en stemme og for en formidlingsevne.
Stian Kjeldsand sammen med Jon Magne Grønbech på munnspill. Stian viste seg nok en gang som en strålende vokalist.
Kenneth Vilstrand er et nytt bekjentskap for publikum i vårt distrikt. Og vi ser gjerne at vi får se og høre ham igjen, utrolig flott vokalist og musiker.
May-Kristin Vikestad Trøan er et ordentlig kinderegg. Fyrverkeri, gledesspreder og strålende vokalist i en og samme skikkelse.
Ikke bare synger Tina Buvarp fint, hun har også en scenesjarm og utstråling av de sjeldne.
Soulkongen Stig Angel Benjaminsen er nykommer i B-gjengens julekonserter. Her overbeviser han i duett med Dag Christer Brøndmo.
Eivind Sommerseth er fast innslag i disse julekonsertene, og det skulle bare mangle. Få trakterer trompeten som han.
Fallhøyden er stor når Nord-Norsk julesalme framføres. Det finnes så mange fine versjoner av den. Men akkompagnert av den eminente strykekvartetten og Tor Håkon Hansen på piano, naila Dag Christer Brønmo den folkekjære sangen.
Tom Rune Helstad fra B-gjengen ga alt under avslutningsnummeret.
Lang og velfortjent applaus for B-gjengen og deres musikalske gjester og venner ved konsertens slutt.

Violet Road – Akustisk maktdemonstrasjon

At et band av Violet Roads kaliber kommer til Bindal, og til ungdomshuset Vonheim på Sørhorsfjord er nesten naturstridig, men desto mer gledelig. I går kveld sto de altså på scenen på ungdomshuset vårt, og spilte, pratet og showet i to samfulle timer. Violet Road har flere ganger, av mange forskjellige, blitt omtalt som Norges beste band. Og etter maktdemonstrasjonen i gårkveld, er jeg mer enn villig til å gi dem rett. Sånt er selvfølgelig vanskelig å sammenligne, men det er lett å fastslå at de tilhører den ypperste eliten av norske band og musikere. Og helt uten diskusjon er de blant de aller morsomste. De fortalte innimellom sangene, historier fra oppvekst og karriere, som fikk folk til å vri seg av latter. Mange kjente standup-komikere er ikke halvparten så morsomme. Konserten, eller showet som de selv foretrekker å kalle det, var veldig elegant bygd opp. Det startet rolig og neddempet, og bygde seg opp til store høyder mot slutten. Da kom også alle deres store hits som perler på en snor. Kjetil Holmstad-Solberg er bandets hovedvokalist, men samtlige bandmedlemmer står for utrolige vokale prestasjoner. Noe de til fulle viste da de steg ned på gulvet foran publikum, og framførte en av sine sanger a capella, helt uten lydforsterking. Et annerledes og veldig fint innslag som gikk rett hjem hos publikum.

Dette ble en kveld der det var helt tydelig at både band og publikum til de grader koste seg. Underveis takket bandet alle som gjorde showet mulig, alle fra Lisbeth Berg-Hansen som var den som de tok kontakt med da de planla turneen, til de de som hjalp til under arrangementet. Selv de som hadde bygd ungdomshuset i sin tid, fikk takk fra scenen. Det siste utdypet bassist Hogne Rundberg etter showet. – Dette er et av de beste lokalene vi har spilt i. Både sal og scene er veldig god for lyden. Og når lyden blir god, er det ekstra morsomt å spille, utdypet han. – I tillegg var jo publikum helt fantastisk.

Egentlig var alt helt fantastisk denne kvelden, Violet Road leverte på et nivå som nesten er vanskelig å fatte, musikalsk, sangmessig, stemningsmessig og ikke minst på humor var det bortimot optimalt. Publikumskontakten var enestående, og det må også sies at publikum ikke var av det vanskelige slaget heller. Applaus og jubel satt løst, og etter langvarig stående applaus kvitterte bandet med flere ekstranummer. Kort oppsummert: EN FANTASTISK AFTEN.

Violet Road hadde publikum i sin hule hånd fra første tone.
Sjelden eller aldri har publikum på Vonheim fått så god valuta for pengene.
Håkon Rundberg hentet fram saxofonen under et par av sangene, og publikum reagerte med jubel på hans spill.
– Det er vel ingen hemmelighet at vi er over gjennomsnittlig interessert i flerstemt sang. Bandet steg ned på gulvet og framførte et nummer a capella.
Flere ganger under konserten, eller showet som de likte å omtale det som, beveget bandmedlemmene seg ned i salen blant publikum.
Hogne Rundberg var ikke snauere enn at han ga en fantastisk danseoppvisning nede på salgulvet.
Vokalist, eller hovedvokalist, Kjetil Holmstad Solberg har en stemme svært få matcher.
Etter showet var det stor trengsel foran merchandise-avdelingen. Folk ville handle, slå av en prat, og ikke minst ta bilde sammen med gutta i Violet Road. Og de var velvilligheten selv.
Korpsdirigent og musiker Eivind Sommerseth var en av mange som sikret seg en signert vinyl. Han var full av lovord om opplevelsen.
Også John Bogen sikret seg en signert vinyl. Og også han var veldig begeistret over konsertopplevelsen.
Denne gjengen fra Sømna, Edvin Olsen med støttekontakter, var nesten euforiske da de forlot Vonheim etter konserten.
Selv handlet jeg kaffekrus i butikken deres, og fikk også både en prat og et bilde.
Espen Høgmo og Hogne Rundberg i samtale med leder i arrangørlaget UL Fønix. Både lokal arrangør og bandet var strålende fornøyd med kvelden.