“Eld” med Tove Bøygard, det slår gnister

På selveste julaften dumpet Tove Bøygard siste album ned i postkassen, og først nå er jeg moden for å skrive litt om Bøygards tredje album på fire år. For dette er musikk som må lyttes grundig til, og fordøyes.

På mange måter kan dette ses på som avslutningen på en trilogi, først med Blåe drag i 2017, Jord i 2018, og nå altså Eld. Konseptalbum på hvert sitt vis, men likevel nært beslektet. Tove Bøygard verken kan eller vil skjule sitt sterke engasjement for de mest utsatte i samfunnet eller for sliteren på gølvet. Men nå skal det handle om Eld.

Sangene på Eld spenner vidt, fra skyldfølelse, angst og uro, tilgivelse og kjærlighet, og ikke minst kamp mot likegyldighet. Eller sagt på en annen måte, det handler om livet. Og er det noe Tove Bøygard er god på, så er det livet.

La det være helt klart, når man lytter til dette materialet, blir man aldri et øyeblikk usikker på Tove Bøygards oppriktighet, engasjement og lidenskap. Dette er ekte saker, her mener Bøygard alvor. Tekstene er bunnsolide, fulle av malende og talende bilder, og helt uten tomme klisjèer. Det er i seg selv en prestasjon når det er så ambisiøst som her. Jeg innrømmer glatt at jeg faller lett for elegante og underfundige ord og vendinger. Og det finner man lett på dette albumet. «Eg har krypi lågt, te alt anna enn korset» er et eksempel. «Me er kanskje ikkji så unge, om du rekna uss i år, men rekna du i håp, så er me fødde i går», er linjer som lokker på både smil og ettertanke hos meg. Og alt sammen selvfølgelig framført på den mest poetiske av alle dialekter, halling!

Hvordan man skal plassere Tove Bøygard anno 2020, musikalsk, er ikke helt enkelt. Her er det country, visepop og rock med punkinspirasjon i skjønn forening, og aner jeg ikke en liten touch sigøynermusikk her og der? Og på tross av dette, eller kanskje nettopp på grunn av det, så er albumet helstøpt og henger meget godt sammen. Med seg på albumet har Tove Bøygard sine foretrukne musikere, og de er fra øverste hylle. Basslegenden Jørun Bøgeberg, trommeslager og perkusjonist Eivind Kløverød, og ikke minst multiinstrumentalisten Freddy Holm. Sistnevnte har også produsert plata, en kunstart og et håndverk han atter en gang briljerer i. Og Tove Bøygard synger bedre enn noen gang før, og det sier ikke så lite. Dette blir saker å presentere på store og små scener, når det blir mulig. Om Tove Bøygard er god på plate, så er hun fabelaktig på scenen, her er det bare å glede seg for den som får den muligheten.

Og når det fysiske produktet er så flott og gjennomført, med teksthefte som til og med har ordliste med halling-ord (dog helt unødvendig for en gammel Hellbilliesfan som meg), blir det en enkel jobb å bestemme seg for terningkast. Klokkeklar sekser!

Unik konsertopplevelse

En nesten uvirkelig helg ble det på ungdomshuset Vonheim. Selveste Åge Aleksandersen og Gunnar Pedersen med Trondheimssolistene spilte tilsammen fire konserter for et takknemlig publikum. Det som i utgangspunktet var tenkt å være èn konsert, ble etterhvert til fire konserter. Selvfølgelig utløst av nye coronatiltak som kun tillater 50 publikummere i saler uten fastmonterte seter. Så det var kun 50 som fikk overvære hver konsert.

Det var en nesten uvirkelig opplevelse å sitte i salen som en av 50, og vente på dette stjernelaget. Åge og Gunnar trenger knapt noen presentasjon, og det samme gjelder vel forsåvidt Trondheimssolistene. Men det er vel liten tvil om at disse musikerne holder høyt internasjonalt nivå. Jeg innrømmer gjerne at da Åge, Gunnar og de fem strykerne entret scenen og ga oss en uendelig fin versjon av Dains me dæ, kjente jeg på både gåsehud og tårer i øyekroken. Så fulgte både noen av Åges mest kjente, og noen mer ukjente, sanger som perler på en snor. De ga seg ikke før de de hadde gitt oss 16 sanger. Underveis i konserten fikk Trondheimssolistene skinne alene med en nydelig utgave av Levva Livet, og helt til slutt fikk gitarlyrikeren Gunnar Pedersen sende oss ut i novemberkvelden med en fabelaktig instrumentalversjon av Lapp-Lisas Barnatro. Underveis mellom sangene fortalte Åge om bakgrunnen for sangene, han reflekterte over livet, og ikke minst hadde han og Gunnar Pedersen en munter og ertende tone seg i mellom. Åge var mild og vennlig, mest av alt minnet han om en klok, varm og morsom onkel som ville oss så inderlig vel. Og publikum følte seg både vel og velkommen i hans og de andre artistenes selskap. Og for å si det sånn, det gjorde ingen ting at Åge tok med seg datter Line Sofie til til Bindal. Dette ble en utrolig fin og varmende opplevelse i en på flere måter mørk og tung senhøst. En helt unik konsertopplevelse.

Leder i arrangørlaget UL Fønix, Bjørn Kristian Øvergård, sier at det er litt vanskelig å lande etter en sånn helg. – Arrangementsmessig gikk alt etter planen, sier han. UL Fønix har etterhvert stor rutine og kompetanse på nettopp det å arrangere, så det er ingen overraskelse at dette gikk fint. Øvergård forteller også om svært gode tilbakemeldinger fra både publikum og artister. Og legger til at det var et svært hyggelig samarbeid med de tilreisende artistene. – De var totalt uten nykker, tvert i mot var de kun hyggelige og enkle å forholde seg til. UL Fønix har opp gjennom de siste årene hatt flere artister av nasjonalt format på Vonheims scene. Men Øvergård er usikker på hvordan de skal klare å toppe helgens begivenhet, kanskje en akustisk aften med Bruce Springsteen blir det neste, ler han. Og hvem vet……

Dette spilte Åge, Gunnar og Trondheimssolistene under konserten:

Dains med dæ

Flyg avsted

En vinge i purpur og gull

Tonen

Hold fast

24/12

La Casita

Levva livet – Instrumental med Trondheimssolistene

Bedre enn de fleste

Skin sola

Fremmed fugl

Benken – uutgitt sang som kun er tilgjengelig for konsertpublikum

Trondhjemsnatt

Rio de Janeiro

Lys og varme

Barnatro

Åge hadde med sin datter Line Sofie på to av sangene.

 

De fem strykerne fra Trondheimssolistene er helt fabelaktige musikere.

 

Gunnar og Åge

 

Åge himself.

 

Gunnar Pedersen og Åge Aleksandersen i vakkert samspill.

 

Adrian Jørgensen er nestleder i UL Fønix, og hadde fått oppgaven med å ønske artister og publikum velkommen til Vonheim. Samt briefe publikum på gjeldende smittevernregler.

Hyllest til en hyllest

 

Det er ikke til å unngå. Dette blir en hyllest av hyllesten til en hyllest. Forvirrende? Kanskje det. Bakgrunnen er at bandet Chicago for 25 år siden ga ut albumet Night & Day, som var deres hyllest til storbandmusikken. Namdal Storband har i den forbindelse ønsket å hylle dette albumet med å spille samtlige låter fra albumet i en storslått konsert med vokalister og solister. Pandemien stakk selvfølgelig kjepper i hjulene for dette prosjektet også, men på søndag var det klart for konsert. Og la meg gjøre det klart med en gang, dette ble en suksess totalt uten forbehold.

Storbandet var for anledningen forsterket med fylkesmusikere og lokale musikere og korister. Og for ikke å snakke om vokalistene Adrian Jørgensen og Atle Pettersen. Og du verden som dette samarbeidet fungerte. Koristene Sandra Dolmen, Helene Øyangen Lindberg og Camilla Brevik, som åpenbart koste seg mellom storband og vokalister, gjorde sine saker utmerket. Torolf Storsul er et funn på Hammondorgel. Og hva skal man si om 12-årige Mikkel Nordstrand, som trakterte en lang rekke perkusjonsinstrumenter gjennom hele konserten? Han imponerte et samlet publikum, det er jeg sikker på. Og for ikke å glemme saxofonisten Anders Bast, dette var spill på høyeste nivå. Og så vokalistene Adrian Jørgensen og Atle Pettersen da. Ikke bare sang de, de gjøglet og underholdt så det holdt, Deres vennskapelige “mobbing” av hverandre framkalte latter og humring gjennom hele konserten, og bidro sterkt til at konserten ble en komplett underholdningspakke. Hvem som var best av de to skal ikke jeg gi meg ut på å bedømme, men som lokalpatriot må jeg si at jeg er mektig imponert over det Adrian Jørgensen leverer. Dette er nok litt på siden av det han holder på med til daglig. Men det skulle man ikke tro, han er også i ferd med å bli en skikkelig crooner. Men for all del, Atle Pettersen sto ikke noe tilbake for Adrian altså. Det ville også vært fryktelig urettferdig om jeg ikke tok med at lys og lyd også var i toppklasse.

Men uansett er det jo Storbandet som er grunnplanken også i dette prosjektet. Noen vil kanskje vite at jeg har fått med det meste av konserter med Namdal Storband de siste 5 årene. Og med fare for å gjenta meg selv, de har aldri vært bedre enn de er nå. Blåserrekkene er så kompakte og samspilte, og kompet er tryggheten selv. Når de trykker til er det som at publikum blir møtt av en massiv vegg av vellyd og spilleglede. Man må være laget av stein for ikke å bli revet med. Det musikalsk leder Øyvind Nordstrand får ut av dette orkesteret er nesten magisk. Mulighet og tid til øving er begrenset, men det er helt åpenbart at tid og ressurser bli utnyttet maksimalt. Nordstrand er heller ikke redd for å dra veksler på ekstern kompetanse for å løfte Storbandets prosjekter. Men det meste av æren må flinke musikere og musikalsk leder ta selv. Jeg tviler egentlig på om det er så mange i distriktet som er klar over hvilken kapasitet musikklivet har i Øyvind Nordstrand.

Kort oppsummert: Chicagokonserten ble en helt enestående opplevelse, BRAVO!

Namdal Storband flytter stadig grenser.

 

Koristene prøver ikke å skjule at de koste seg på scenen sammen med Adrian Jørgensen og Atle Pettersen.

 

Adrian Jørgensen har virkelig blitt en entertainer og scenepersonlighet av stort format. 

 

Saxofonisten Anders Bast briljerte på sitt instrument.

 

Atle Pettersen.

 

Solister, korister og vokalister.
Merk dere navnet Mikkel Nordstrand, 12-åringen er et usedvanlig talent. Denne gangen trakterte han en rekke perkusjonsinstrumenter. 

Publiners på Kolvereiddagene

Konsertsommeren 2020 ble noe helt annet enn vi så for oss for bare noen måneder siden. Det aller meste av planlagte konserter og festivaler ble avlyst på grunn av et visst virus. Noen få unntak finnes heldigvis. Lørdagskvelden fikk et veldig begrenset publikum oppleve Publiners live på Kolvereid. Et publikum som var plassert i trygg avstand til hverandre rundt store bord som var plassert utover den flotte konsertarenaen Kolvereid torg. En uvant setting for både publikum og band. Publiners er jo vant til at publikum flokker seg foran scenen, danser og er med fra første stund. Dette var bandets andre og sannsynligvis siste opptreden denne sommeren. -Vi har nesten følt oss stengt inne i et bur, sa bandets vokalist Ronny Bertelsen fra scenen. Denne sommeren skulle de ha reist land og strand for å spille gamle slagere, og ikke minst låter fra sitt nye album Fri, som de slapp tidligere i sommer.

Og de som var så heldige å få billett på lørdagskvelden, fikk virkelig valuta for pengene. Ingen tvil om at bandet var spillesugne, og klassikerne fra bandets katalog kom som perler på en snor, og ikke minst nye sterke sanger fra nyutgivelsen. Der er det mange sanger med potensial for evig liv. For meg står Morten Horns “De aller beste”, som et høydepunkt på et sterkt og jevnt album. Svært allsangvennlig sang, men den har kvaliteter langt utover det. “Ein va opptatt av dæ nære, med andre ord mest av se sjøl”, er en tekstlinje som treffer så presist og som er så elegant ført i pennen, at den ikke etterlater noen som helst tvil om at opphavsmannen kan sitt låtskriverhåndverk. Morten Horn vedgikk etter konserten at hadde en helt konkret person i tankene da han skrev linjen. Sangen handler om å ta vare på de som gjør deg godt, de andre kan og bør du bare la vandre videre. Ta vare på “de aller beste”. Og det er jo nettopp det Publiners er, de er blant de aller beste. Et utrolig sympatisk band, samspilte og med god publikumskontakt. Konsertene er blottet for jåleri og tull og tøys. Men når musikerne er så gode og låtmaterialet så sterkt, er det heller ikke behov for å gjemme seg bak tull og tøys. Vi fikk en god porsjon med folk`nroll, på lørdagskvelden. Kanskje enda litt mer folk enn på lenge. Og det kler Publiners godt. Det gjorde godt for både kropp og sjel å få med seg i hvertfall èn skikkelig konsert denne sommeren.

Publiners på den permanente scenen på Kolvereid torg.
Gitarist Morten Horn er en svært sentral skikkelse i Publiners, både som eminent gitarist og som låtskriver.
Vokalist, fløytespiller og frontfigur Ronny Bertelsen. Han synger så bra, helt uten jåleri. Og så har han et utrolig godt lag med publikum.
Bertil Bertelsen og Vidar Tilrem er helt essensielle når det gjelder å tilføre musikken folk-preget. Bertelsen på en rekke strengeinstrumenter, og Tilrem på fele.
Morten Ragnar Horn!
Denne fine buketten med ungdom fra Årsetfjorden, koste seg stort med Publinerskonsert.

Nærøysund Arbeiderparti (Swingersparti)

Nærøysund Arbeiderparti er virkelig ikke som andre arbeiderparti. I går slo partiet, ved sin leder Merete Lervaag, til med forslag om å plassere ut rosa plastflamingoer ved museumsbygningen Berggården på Rørvik. Som om det ikke var nok fugler der fra før. Tanken bak var angivelig forskjønning, og å vise annerledeshet. Jeg tror nok heller det var et politisk statement. Som mange vil vite, så er jo det å sette ut en rosa flamingo, en invitasjon til partnerbytte, et internasjonalt swingers-symbol. Det er man selvfølgelig godt kjent med på Rørvik også. Og når det kommer fra Nærøysund Arbeiderparti og Merete Lervaag, så er jo tegninga klar. Sånn rent politisk har jo Nærøysund Arbeiderparti vist at de kan gå til sengs med hvem som helt. Det samme kan nok sies om Merete Lervaag, hun ville som SV-politiker, i likhet med Nærøysund Ap, gå til sengs med Fremskrittspartiet. Det gikk riktignok ikke så bra for Lervaag, den slags politisk utroskap gjorde resten av SV opprør mot. Så Lervaag gjorde et omgående partnerbytte, hun meldte overgang til Ap. Og ikke nok med det, bare noen måneder senere hadde hun fått hånd om ledervervet i Nærøysund Arbeiderparti. Og nå må vi bare regne med nye partnerbytter, annerledes kan vi ikke tolke flamingoutspillet. Hva kan vi vente oss? vil Nærøysund Ap vrake Frp som politisk sengepartner? Kanskje, men mitt dristigste tips er at Merete Lervaag melder overgang til Frp, og i løpet av kort tid manøvrerer seg inn i ledervervet der, for så å prøve å komme i buksene på Nærøysund Sv, sånn i overført betydning altså. Da vil jo ringen være sluttet. Pass opp, Terje Settenøy, for i Nærøysund swinger det fort. For ingen tror vel på at det var ment som forskjønning av omgivelsene rundt Berggården? At rosa plastflamingoer skal forskjønne Berggården? SÆRLIG!

Mange satte nok både det ene og andre fast i halsen da de så dette utspillet i Namdalsavisa i går.
Jeg er faktisk den lykkelige eier av ei skjorte med rosa flamingoer.
Nå vet jeg ikke om jeg tør å bruke den mer. Den kan fort bli misoppfattet. Tenk om noen skulle tro at jeg tilhører Nærøysund Arbeiderparti….
Men det er veldig fine flamingoer altså, litt synd hvis noen får feil assosiasjoner ved synet av rosa flamingoer.

Nærøysunds nye kultursjef på plass

Det er en velkjent skikkelse i kulturlivet i Ytre Namdal, som om kort tid tiltrer som Nærøysunds nye kultursjef. Om stillingsbetegnelsen er kultursjef eller enhetsleder for kultur, er fremdeles litt uklart for undertegnede, men uansett vil Tom Antonsen være øverste leder for kultursektoren i Nærøysund kommune. Antonsen kommer nå fra stillingen som kulturskolerektor i Hammerfest, før det hadde han tilsvarende stilling i Stryn.

Og før det, hadde han lang fartstid som kulturskolerektor og musikklærer i både Bindal og Leka. Mange vil også kjenne ham igjen som dirigent for Rørvik musikkforening, og ikke minst som saxofonist i det som den gangen het Kolvereid Storband, og også som trommeslager og saxofonist i flere bandkonstellasjoner i distriktet. Også som lydtekniker gjorde han seg bemerket i flere sammenhenger.

Tom Antonsen sier at han helt siden han forlot distriktet for noen år siden, har visst at han skulle tilbake hit. Og når denne jobben dukket opp nå, var han ikke i tvil om at han skulle søke. Og heller ikke i tvil om at han skulle takke ja, da han fikk tilbud om jobben. Særlig spennende syns han det er å få lov til å utforme sin egen rolle i en helt ny kommune, og understreker at et levende kulturliv og et bredt kulturtilbud er svært viktig, både for bolyst og blilyst.

Antonsen vil ha kontorsted både på Kolvereid og Rørvik, men vil ikke bosette seg på noen av de stedene. Foreløpig bor han i leid krypinn, men manglende internett og dårlig mobildekning, gjør at dette ikke er noen varig løsning. Og setter med det søkelyset på et problem som mange grender lider under. Han er derfor på boligjakt, og regner med å kjøpe seg egen bolig i nærmeste framtid. Gjerne et sted med jaktrett, da jakt også hører med til hans brede spekter av interesser.

Det er bare å ønske Tom Antonsen velkommen tilbake til Ytre Namdal. Hans brede erfaring fra musikk- og kulturliv, både som utøver og leder, hans joviale vesen, men også klare retningssans, gjør ham godt egnet til oppgaven han snart tar fatt på.

Tom Antonsen blir nok å se på ytternamdalske veier med sin Harley Davidson.
Om dette er kultursjefsstolen, skal være usagt.
Tom Antonsen er bokstavelig talt en mann å se opp til.

Godvær på Bakkelydagen, bestandig

For fjerde året på rad, ble Bakkelydagen på Nord-Horsfjord arrangert på lørdag. Ryggraden i dette arrangementet er leken i den lange vannsklia i lia ovenfor småbruket som er heimen til Karoline og Lars Berg-Hansen. Men også tubekjøring og vannscooterkjøring i sundet nedenfor småbruket, sto på programmet. Og som seg hør og bør, været viste seg fra sin beste side denne lørdagen, i likhet med alle tidligere år dagen har vært arrangert. -Vi bestiller godvær hvert år, spøkte Lars, og det blir levert som bestilt. Lars understreket at i år var det Karoline som var den sterkeste pådriveren for at de skulle arrangere dagen. -Jeg holder visst på å bli gammel og satt, men forsikret om også at han syntes det hadde vært en kjempemorsom dag. Etter at alle hadde sklidd fra seg, fortsatte det med grilling og sosialt samvær, og for noen også en liten fest utover kvelden. Alt med betryggende smitteverntiltak, velsignet av kommuneoverlegen.

Ola Kjølstad, er tross sin unge alder, veteran og konge av vannsklia.
Sklie-eier Lars Berg-Hansen mønstret på som kaptein for et ungt mannskap. Litt problemer med å holde tunga rett i munnen, men det skjemmet ikke seilasen.
Etter at aktivitetene nede i sundet var over, ønsket Lars alle velkommen til Bakkely, og vannskliemoro.
Mange stilarter var representert i sklia.
Stilrent løp.
Akkurat der vannsklia nå ligger, lå John Brynjar Lysfjords barndoms akebakke. Han klarte med nød å neppe å klamre seg fast til enhjørningen, mens dattera måtte gi tapt i denne omgangen.
Krokodiller viste seg å være et veldig effektivt fartøy i vannsklia.
Også voksne kastet seg utfor den lange vannsklia. Her representert ved Ingvild Helstad, og en noe skjult Tom Rune Skjevelnes.
Vertskapet på Bakkely, Karoline og Lars, og lille Helen, var strålende fornøyd med at så mange ville komme og være med på moroa også i år.

Second Cabin rir igjen, gir råd igjen

Undertegnede og Morten Ulrichsen har i en årrekke drevet rådgivningsfirmaet Second Cabin. Vi skulle egentlig hete First House, men det viste seg å være opptatt. Vi satser på høy integritet og hensynsløs åpenhet. Ikke bare oppgir vi våre kunder, foreløpig har vi ikke hatt noen da, men vi gir også opp hvem som ikke har vært våre kunder. Særlig når det er opplagt at noen har fått dårlige råd. Derfor ser vi oss nødt til å opplyse om at vi ikke har vært involvert i varslersaken på Leka, og vi har ikke gitt Krf råd om å kreve full sal Stortinget under behandlingen av bioteknologiloven, det skulle tatt seg ut. Morten Ulrichsen er varm forkjemper for bioteknologi, han har blant annet markert seg seg med å gjennomføre eggdonasjon. I full offentlighet donerte han en pakke Freia påske-egg til Birger Aarmo fra Namdalsavisa. Forøvrig vil det føre for langt å gå inn på alle spørmål vi ikke har gitt råd om.

Men nå har vi ett råd å gi, og det gir vi til alle, helt gratis. Hvis du skal investere i plenklipper må du handle med Ola og Ingvild hos Helstad Landbruksverksted. Begge partnerne i Second Cabin gikk til det skritt å kjøpe ny gressklipper der. Etter å ha konferert med nettsøketjenesten Google, kan vi fastslå at ingen i hele kongeriket matcher dem på pris, og fra før visste vi at på service er det ingen som slår dem. Gode gressklippere er en forutsetning for å ha en presentabel plen og hage. Særlig for Ulrichsen er dette viktig. Han legger ikke skjul på at det betyr mye for ham at forbipasserende kan se at den som bor der, ikke er hvemsomhelst. Selv om gunstig pris betyr mer for meg, som fattig bonde, enn for Ulrichsen, innrømmer han at det også for ham betyr noe. Selv om han ikke har pengeproblemer, koster det mye å framstå presentabel, særlig hva bekledning angår. Derfor er vi helt samstemte i vårt råd, kjøper du plenklipper uten å ha innhentet tilbud fra Helstad Landbruksversted, kan du ha gjort en tabbe som du angrer på resten av livet.

Like før de nye gressklipperne kjøres i gang, det er en høytydelig handling. I bakgrunnen skimtes Ulrichsens frukttrær.
Morten, som har et stort engasjement for bioteknologi, gikk for denne bioklipperen, LB 248S.
Selv er jeg opptatt av å samle på alt, så da ble det en LC 347V med oppsamler.
Ulrichsen kan ikke få lovprist bioteknologien nok. Hva er galt med denne? spør han retorisk. Bioteknologi er fine greier, fastslår han.
Som kjøpmann føler jeg en forpliktelse til å holde plen og hage i aller beste stand, sier Morten, her kompromisses det ikke på hagestellet. Legg merke til den eksklusive skiferhellegangen og beplantningen langs grunnmuren.
Et sånt vellykket innkjøp må selvfølgelig feires. Her skåler vi som seg hør og bør i fineste franske cognac. -Jeg firer heller ikke på standarden på drikkevarene, sier Morten, og refererer på nytt til sin status som kjøpmann.
O salige stund uten like.

17. maifeiring light

Her kommer min årlige rapport fra 17. mai. Som fast korpsreporter for vårt lokale og interkommunale korps, Fønix skole- og ungdomskorps, fulgte jeg dem også i år. Langt mindre krevende dette året enn tidligere. Et visst virus la også her en kraftig demper på 17. maifeiringen. Eneste spilling i år var ved Leka sykestue. Men aldri så galt at det ikke godt for noe, aldri før har beboerne på sykestua fått så mye korpsmusikk på 17. Korpset spilte hele sitt 17. mairepertoir, og på tross av noe spinkelt øvingsgrunnlag, er det ikke ofte at de har hørtes så bra ut. Det ble konsert av veldig høy klasse korpset med medlemmer fra Leka, Bindal og Nærøysund kommuner. Og når værgudene var blidere enn på svært lenge, ble det en fin, om enn roligere feiring av dagen.

Fønix skole- og ungdomskorps oppstilt foran Leka sykestue. Coronaavstand blir overholdt!
Eivind Sommerseth er mangeårig dirigent for korpset.
Venstre del av korpset.
Etter et langt liv i uniform, også på 17. mai, har Ole Kristian Holand trukket i sivil. Han kan nå kalle seg gammellensmann.
Saxofonrekka er det klasse over.
Morten Ulrichsen er den eneste i korpset som trenger støttekontakt for å holde orden på notene.
Erna Borgan takket korpset på vegne av beboere og ansatte. -Aldri har vi fått så mye korpsmusikk på 17. mai, sa hun.
Etter konserten, nøt jeg det enestående privilegium å spise middag i kjøpmann Morten Ulrichsens sommerresidens på Stein på Leka.
Etterpå ble det en obligatorisk tur opp på Ulrichsens knaus for å nyte utsikten.
Og en sånn utsikt er jo en nasjonaldag verdig.
Munken har et avslappet forhold til absolutt alt, som den eneste på Leka.
Leka viste seg fra godsida denne dagen.
Fjellknausene slutter aldri å fascinere meg.

 

80-årig bokdebutant fra Gutvik

Det er ikke så ofte det kommer bøker med lokale forfattere her omkring. Men nå har det kommet en sjarmerende barnebok med tittelen “Hemmeligheten”, ført i pennen av Bjørg Guttvik fra Gutvik. Handlingen i boka skal ikke røpes her, men det handler om hønene som Bjørg og ektemannen Paul hadde på gården sin, Galthaugen, for noen år siden. Utgangspunktet for boka er et brev som Bjørg skrev til sine barnebarn i Tromsø i 2007.

Bjørg innrømmer at hun lenge hadde en liten drøm om å få gjort om brevet til bok, men at hun nå forlengst hadde slått det fra seg. Det er datteren Gunhild som nå har tatt tak i prosjektet. Hun engasjerte kollegaen Marita Pedersen til å lage illustrasjoner til Bjørgs historie. – Jeg er veldig fornøyd med måten Marita Pedersen har løst den oppgaven, sier forfatteren. Som ikke legger skjul på at hun syns det er litt stas at historien hennes nå foreligger mellom stive permer. – Det er veldig artig, sier hun. I dag har de ikke lenger høner eller andre dyr på gården, men innrømmer at hun savner å ha noen høns å stelle med. På spørsmål om hun har planer om flere bokutgivelser, sier Bjørg at hun ikke har det, men flere har spurt og oppfordret henne til det. Så hun vil ikke helt utelukke det.

Fra Tromsø forteller Bjørgs datter Gunhild Årnes Guttvik, at Bjørg sendte mange brev til sine barnebarn med historier fra gårdslivet i Gutvik. Hun forteller videre at hun opp gjennom årene har gjort flere forsøk på å få forlag til å gripe fatt i sin mors historier. I første omgang strandet det på mangel av illustrasjoner. Ved en tilfeldighet oppdaget hun at en av hennes kolleger hadde et usedvanlig tegnetalent. Derfor spurte hun sin kollega Marita Pedersen om hun kunne tenke seg å lage illustrasjoner til morens historie. Og det kunne hun, men med jobb og familie, har det tatt sin tid. Men i slutten av april forelå sluttresultatet, uten at forfatteren selv hadde den minste anelse om det. Hun forteller at mor Bjørg nok ble litt satt ut da hun fikk et ferdig eksemplar mellom hendene. Førsteopplaget er på 120 eksemplarer, og det er på det nærmeste utsolgt. Hvis interessen er tilstede, kan det bli aktuelt å bestille et nytt opplag, sier Gunhild Årnes Gutvik, som er full av beundring over sin mors evne til å formidle historier fra gårdslivet til barn.

For egen regning vil jeg påstå at dette har blitt ei veldig fin bok for de minste. Boka er beregnet for barn i alderen 3-8 år. Historien er hyggelig, og er godt fortalt. Illustrasjonene er profesjonelt utført, selv om Marita Pedersen ikke har dette som yrke. Bakerst i boka er det gitt god plass til faktaopplysninger om høner, også det rikt illustrert med fotografier. Denne boka ville etter min mening være perfekt godnatt-lektyre for barn og barnebarn i aldersgruppen den er ment for.

 

Forfatter av “Hemmeligheten”, Bjørg Guttvik.
Forsiden av Bjørg Guttviks bok.

Slik innledes Bjørg Guttviks barnebok, for de som kjenner Bjørg og Paul, er det ingen tvil om at det er de to som poserer sammen med hønene her.