Violet Road – Akustisk maktdemonstrasjon

At et band av Violet Roads kaliber kommer til Bindal, og til ungdomshuset Vonheim på Sørhorsfjord er nesten naturstridig, men desto mer gledelig. I går kveld sto de altså på scenen på ungdomshuset vårt, og spilte, pratet og showet i to samfulle timer. Violet Road har flere ganger, av mange forskjellige, blitt omtalt som Norges beste band. Og etter maktdemonstrasjonen i gårkveld, er jeg mer enn villig til å gi dem rett. Sånt er selvfølgelig vanskelig å sammenligne, men det er lett å fastslå at de tilhører den ypperste eliten av norske band og musikere. Og helt uten diskusjon er de blant de aller morsomste. De fortalte innimellom sangene, historier fra oppvekst og karriere, som fikk folk til å vri seg av latter. Mange kjente standup-komikere er ikke halvparten så morsomme. Konserten, eller showet som de selv foretrekker å kalle det, var veldig elegant bygd opp. Det startet rolig og neddempet, og bygde seg opp til store høyder mot slutten. Da kom også alle deres store hits som perler på en snor. Kjetil Holmstad-Solberg er bandets hovedvokalist, men samtlige bandmedlemmer står for utrolige vokale prestasjoner. Noe de til fulle viste da de steg ned på gulvet foran publikum, og framførte en av sine sanger a capella, helt uten lydforsterking. Et annerledes og veldig fint innslag som gikk rett hjem hos publikum.

Dette ble en kveld der det var helt tydelig at både band og publikum til de grader koste seg. Underveis takket bandet alle som gjorde showet mulig, alle fra Lisbeth Berg-Hansen som var den som de tok kontakt med da de planla turneen, til de de som hjalp til under arrangementet. Selv de som hadde bygd ungdomshuset i sin tid, fikk takk fra scenen. Det siste utdypet bassist Hogne Rundberg etter showet. – Dette er et av de beste lokalene vi har spilt i. Både sal og scene er veldig god for lyden. Og når lyden blir god, er det ekstra morsomt å spille, utdypet han. – I tillegg var jo publikum helt fantastisk.

Egentlig var alt helt fantastisk denne kvelden, Violet Road leverte på et nivå som nesten er vanskelig å fatte, musikalsk, sangmessig, stemningsmessig og ikke minst på humor var det bortimot optimalt. Publikumskontakten var enestående, og det må også sies at publikum ikke var av det vanskelige slaget heller. Applaus og jubel satt løst, og etter langvarig stående applaus kvitterte bandet med flere ekstranummer. Kort oppsummert: EN FANTASTISK AFTEN.

Violet Road hadde publikum i sin hule hånd fra første tone.
Sjelden eller aldri har publikum på Vonheim fått så god valuta for pengene.
Håkon Rundberg hentet fram saxofonen under et par av sangene, og publikum reagerte med jubel på hans spill.
– Det er vel ingen hemmelighet at vi er over gjennomsnittlig interessert i flerstemt sang. Bandet steg ned på gulvet og framførte et nummer a capella.
Flere ganger under konserten, eller showet som de likte å omtale det som, beveget bandmedlemmene seg ned i salen blant publikum.
Hogne Rundberg var ikke snauere enn at han ga en fantastisk danseoppvisning nede på salgulvet.
Vokalist, eller hovedvokalist, Kjetil Holmstad Solberg har en stemme svært få matcher.
Etter showet var det stor trengsel foran merchandise-avdelingen. Folk ville handle, slå av en prat, og ikke minst ta bilde sammen med gutta i Violet Road. Og de var velvilligheten selv.
Korpsdirigent og musiker Eivind Sommerseth var en av mange som sikret seg en signert vinyl. Han var full av lovord om opplevelsen.
Også John Bogen sikret seg en signert vinyl. Og også han var veldig begeistret over konsertopplevelsen.
Denne gjengen fra Sømna, Edvin Olsen med støttekontakter, var nesten euforiske da de forlot Vonheim etter konserten.
Selv handlet jeg kaffekrus i butikken deres, og fikk også både en prat og et bilde.
Espen Høgmo og Hogne Rundberg i samtale med leder i arrangørlaget UL Fønix. Både lokal arrangør og bandet var strålende fornøyd med kvelden.

Elin Furubotn – Den hjertevarme trubaduren

Kveldens konsert med Elin Furubotn og Torbjørn Økland på Bindal museum, ble en varmende og fin opplevelse på en mørk og kald oktoberkveld. Furubotn spilte mye fra sitt siste album “Ikkje gå deg vill”, men dro også sine største hits fra tidligere utgivelser, til publikums begeistring. Furubotns tekster handler ofte om de nære ting, hun klarer på mesterlig vis å foredle små hverdagsobservasjoner til viseperler. Lytteren kjenner seg ofte igjen i tekstene, og blir sittende både å humre, og i dyp ettertanke. Elin Furubotn har også taket på fortellerkunsten, og introduserer ofte sangene sine med små historier og anekdoter fra eget og andres liv. Historier som setter sangene i kontekst. Et spesielt kjennetegn med Furubotns sanger, både de muntre, og de mer alvorlige tekstene, er varmen i selve teksten, og ikke minst i framføringen. Melodiene er også veldig gode, iørefallende og mesterlig tilpasset de gode tekstene. Elin Furubotn trakterer gitaren svært godt, men møter sin overmann i turnèmakker Torbjørn Økland. Enten han spiller gitar, mandolin eller trompet, er det med en virtuositet og musikalitet de aller fleste bare kan misunne. Han faller aldri for fristelsen til å overdrive eller tøffe seg. Og det er heller ikke nødvendig for at vi skal skjønne hvilken briljant musiker han er. Hans akkompagnement, og hans soloer er så vare, og utført med en fingerspissfølelse som mange kunne lært mye av. Duoen utfyller hverandre på selvfølgelig vis, det er så åpenbart at de trives sammen på scenen, og klarer på utrolig vis å få publikum til å føle seg vel. Ingen går uberørt fra en Furubotn/Økland-konsert, i kveld tror jeg mange gikk hjem litt gladere, litt klokere og adskillig varmere rundt hjerterøttene enn da de kom. Jeg ser heller ikke bort fra at noen også var litt rørt. For dette var virkelig en fin konsertopplevelse, synd at bare rundt 30 stykker fikk det med seg. Jeg snakket med flere fra publikum etter konserten, og alle ga uttrykk for at de var glade for at de hadde gått på konsert. Superlativene satt løst, for å si det sånn. Publikum kvitterte forøvrig med stående applaus. Skulle jeg nevne et minus, så må det være at vi hadde godt tålt et par låter til.

Varmt nærvær, stor formidlingsevne, slik kan en konsert med Elin Furubotn kort oppsummeres.
Torbjørn Økland briljerer på trompet, mandolin og gitar. Det kule bandet mitt, omtalte Elin Furubotn ham.
Elin Furubotn foredler hverdagsobservasjoner til de fineste sanger.
Et lydhørt, men alt for lite publikum storkoste seg gjennom konserten.
Elin Furubotn klarer på merkelig vis å få publikum til å føle seg så inkludert og sett.
Torbjørn Økland, musiker av Guds nåde. Og det sier jeg som ikke tror på noen Gud.

 

Vaffeldag hos Joker Bogen

Lørdag var det vaffeldag i Jokerbutikker over hele landet. Så også hos Joker Bogen. Der var det en jevn strøm av kunder, både fastboende og høstferierende tilreisende, som benyttet anledningen til å kose seg med vafler og kaffe i butikkens trivelige kaffekrok, Olavshallen. Og dermed la Joker Bogen et nytt avsnitt til historien sin. En historie som handler om at butikken ikke bare er en butikk, men også et hyggelig sosialt treffpunkt. En nabo som det bestandig er hyggelig å stikke innom, og for tilreisende, et litt eksotisk sted som man vanskelig finner for eksempel i byene.

Jeg måtte ta med vår urbaniserte sønn Tor Martin, på vår landsens nærbutikk for å oppleve vaffelstemningen i Olavhallen. Rita Ulfsnes var så vaffelsulten at hun holdt på å glefse i seg Tor Martins vaffel.
Men Rita fikk snart sin helt egen vafflel, mens nevøen hennes, Sigurd, enn så lenge koste seg med is.
Mitt yngste barnebarn, Markus, koste seg med vaffel. Han er veldig begeistret for alt som er gratis.
Som så mange ganger før var det Morten himself som stekte vafler.
Slik stekes vafler.
Stabel på stabel med vafler gikk unna denne lørdagen.
Her har Torlaug og Sissel akkurat fått beskjed fra Morten om at de ikke fikk mer vafler på en stund.

Offisiell åpning av Valveita

Fredag ble farleden som knytter Årsetfjorden og Bindalsfjorden sammen, offisielt åpnet etter mudringsarbeidet som ble utført nylig. Inviterte gjester og publikum ble vitne til at ordfører i Bindal, Brit Helstad sammen med Viknaordfører Amund Hellesø ble rodd fram til snora som var strukket over Valveita, av veitas nærmeste nabo Morten Ulrichsen. Og det i en tradisjonell Bindalsfæring, båttypen som var framkomstmidlet på den tiden Valveita og Kjærstadvalen ble gravd ut for mer enn 130 år siden. Det hele gikk for seg i strålende vakkert høstvær, nesten ikke mulig å ønske seg bedre omstendigheter for en sånn seremoni. Odd Walter Bakkjø sto for flotte musikalske innslag, Ordfører Brit Helstad og Camilla Vågan, saksbehandler for saken i Nærøy, holdt flotte taler, der de særlig framholdt det gode samarbeidet mellom de involverte kommunene, Nærøy og Bindal, og den store velviljen som de ble møtt av hos daværende fylkesråder i Nordland og Nord-Trøndelag, Mona Fagerås og Terje Sørvik. De to var naturligvis invitert, men Fagerås var opptatt på Stortinget og Sørvik på Fylkestinget. Selv om man til en viss grad kan forstå den prioriteringen, er jeg sikker på at de to hadde hatt det vel så hyggelig i Bogen akkurat denne dagen. Helstad framholdt også Magnor Dolmens mangeårige og utrettelige innsats for å få til mudringen, uten lokalt initiativ hadde neppe dette viktige kulturminnet og farleden blitt satt i stand. Selv fikk jeg gleden av binde det hele sammen, kommentere begivenheten og etter fattig evne tilføre litt humor til arrangementet. I den grad ting var planlagt, gikk alt etter planen, og det som ikke var planlagt, gikk også etter planen.

Morten Ulrichsen hadde det prestisjefylte oppdraget med å ro Bindalsordfører Brit Helstad og Viknaordfører Amund Hellesø i sin Bindalsfæring, fram til snora som skulle klippes.
Inviterte gjester og publikum samlet seg nede ved Valveita før den offisielle åpningen.
Pressen var også hjertelig tilstede. Her representert ved avdelingsleder Lena Erikke Hatland fra Namdalsavisa, og redaktør Lillian Lyngstad fra Ytringen. Brønnøysunds avis har mer eller mindre trukket seg ut fra Bindal, og dekket ikke denne begivenheten heller.
Her legger Morten Ulrichsen ut på sin ferd med ordførene fram mot snora.
Ganske nær snora nå. Snora, eller tauet, blir holdt av Kjell Andersen og Camilla Vågan. De to var saksbehandlere for mudringssaken i henholdsvis Bindal og Nærøy kommuner.
Her har snora kommet ombord, og Brit Helstad klipper mellom to ødelagte propeller fra Bogen Feriehus. Tung symbolikk med andre ord.
Og her har snora blitt klippet over, de to propellene går i vannet, og farleden er offisielt åpnet.
Trubadur og sjef ved Bindal museum, Odd Walter Bakksjø, sto for de musikalske innslagene. Her har jeg gleden av å introdusere ham. Dag Christer Brønmo stilte med lydanlegg, og var også gjest i kraft av at han sitter i formannskapet i Bindal.
Bakksjø framførte først “The Water is Wide”, og senere framførte han “Har du fyr” på usedvanlig vakkert vis.
Noen valgte å følge åpningen fra brua.
Mens andre fulgte med på begivenheten ned ved veita.
De to ordførerne på tur tilbake etter å ha utført snorklipping.

 

Brit Helstad skiftet raskt og rutinert fra redningsvest til ordførerkjede. Jeg fikk anledning til et kort intervju før hun holdt sin tale. Hun forsikret at hun følte seg fullstendig trygg i færingen. Morten Ulrichsen var perfekt som roer, og Amund Hellesø var fantastisk ballast.
I sin tale takket Helstad for samarbeidet med alle involverte parter, og framholdt hvor positiv respons de fikk både fra Nærøy kommune og ikke minst Nordland og Nord-Trøndelag fylker.
Camilla Vågan holdt tale på vegne av Nærøy kommune. Som saksbehandler i Nærøy, hadde hun et nært forhold til prosjektet.
Etter åpningen var det kake og kaffe for publikum i Olavshallen hos Joker Bogen.
Bjørnar Pedersen, Eva Pedersen og Robert Skjevelnes var blant de mange som koste seg med kake i løpet av dagen.
For de inviterte gjestene, var det avanserte halvbrødskiver å få i Bogen Feriehus. Camilla Vågan fikk forsyne seg først.
Kake var det også, og den fikk Kjell Andersen gleden av å sprette.
Ett bilde til av færingen med Morten Ulrichsen og ordførerne.

Valveita åpnes offisielt

Fredag 27. september, altså førstkommende fredag, blir farleden mellom Årsetfjorden og Bindalsfjorden offisielt åpnet etter det omfattende mudringsarbeidet som ble gjort i fjor. Ikke det at det har vært stengt fram til nå. Tvert i mot, det har vært lett å legge merke til at trafikken med fritidsbåter har tatt seg kraftig opp etter mudringsarbeidet. Jobben ble påbegynt i mars 2018, og Kjærstadvalen og det grunne farvatnet fram til Valveita ble mudret fortløpende i vårmånedene. Deretter ble det en pause før arbeidet med Valveita ble utført. Det er ikke til å legge skjul på at det ikke ble helt som den opprinnelige planen på denne strekningen. Grunnboringer og påfølgende geolograpport, gjorde at Statens Vegvesen ikke gikk med på botnet i Valveita ble senket mer enn en halv meter. Man var bekymret for brufundamentet på Valensiden. Mange er nok skuffet over akkurat dette, men likevel kan man konstatere at framkommeligheten med fritidsbåter har blitt betydelig bedret. Og nå skal det altså være offisiell åpning, med inviterte gjester fra de som bevilget pengene. I første rekke Nordland og daværende Nord-Trøndelag fylker, og Bindal og Nærøy kommuner. Også Bindal Utvikling og Kystgruppen støttet prosjektet økonomisk. Helt hvordan åpningen vil bli, vites ikke i skrivende øyeblikk, men det ryktes at Morten Ulrichsen, aller nærmeste nabo til veita, vil delta på spektakulært vis.

Waterkingen fra entrepenør Romarheim i gang med å mudre i selve Valveita.
Waterkingen ankom Bogen tidlig i mars 2018. Maskinen går både til lands og til vanns.
Her har Waterkingen lagt kursen mot Kjørstadvalen, der mudringen startet.
Det ble også mudret i det grunne farvatnet mellom Kjærstadvalen og Årsetvalen. Sistnevnte blir i dagligtale bare omtalt som Valveita.
Nordenden av Valveita. Bryggeanlegget til Bogen Feriehus i bakgrunnen.
Mudringsmassene ble lagt på land lang hele strekningen som ble mudret.
Selv om selve gravemaskina var stor, var det beltene og flytepontongene som virkelig vakte oppsikt.
Her jobbes det med en såkalt motfylling sør for brua.
Representanter fra entrepenør, konsulentselskap, Bindal kommune og lokal pådriver for prosjektet, Magnor Dolmen. Bilde er tatt den dagen oppstartmøte ble holdt i Bogen.

 

Nedbørsdøgn

Det siste døgnet har vært et nedbørsdøgn av de sjeldne. En høyst uoffisiell nedbørsmåler her på gården viser at det har kommet 135 mm nedbør på 24 timer. Noe sånt har vi aldri opplevd før. Man kan sikkert mene både det ene og andre om klimaendringer, men at uvanlige værhendelser opptrer oftere og oftere, er det ingen tvil om. Her vi bor er det svært sjelden at mye nedbør fører til skader av betydning. Vi har ingen store elver og vassdrag, egentlig kun bekker. Men de har vært flomstore så det holder. Nå har striregnet gått over til duskregn, og vannføringen er på tur ned igjen.

Her har ikke stikkrennene klart å ta unna alt vatnet, men vegen har berget uten alt for store skader.
Bjørnåa er i nedbørsfattige perioder bare en liten sildrebekk. Nå er vannføringen ganske heftig.
Dette er det eneste raset jeg fant på min lille runde. Ikke egnet til å skremme fanden på flat mark akkurat.
Den ellers så flotte utsikten mot Heilhornet ser sånn ut i dag.
Ut over Årsetfjorden ser det sånn ut, grått, fuktig og vindstille.
Fylt til randen, men treprammer synker ikke uansett hvor fulle de blir.

 

Husflidsdagen

Kjella husflidslag er et av mange aktive lag i bygda. I går arrangerte de Husflidsdagen, og denne gangen ble arrangementet lagt til Joker Bogen. Her fikk besøkende kaffe og hjemmebakst, de fikk prøve seg på en utfordrende husflidsquis, og ikke minst prøve spikkingens edle kunst. Og ikke minst skravle med gamle og nye kjente. Kjella husflidslag har holdt det gående i 29 år nå, så neste år er det klart for jubileum. Temaet for årets dag var “Holdbart”. De ønsker å rette søkelyset på å reparere ting i stedet for å kaste, bruke holdbare materialer og kjøpe ting av god kvalitet og lang holdbarhet. En tankegang som treffer midt i dagens tidsånd. Kjella husflidslag arrangerer strikkekafeer, og har holdt en rekke kurs i forskjellige håndarbeids- og håndverksteknikker. De er dermed en viktig formidler av både gamle og nye håndverksteknikker. På ønskelisten over kurs i år, står knivkurs og keramikkurs.

Sofie Gutvik er leder i Kjella husflidslag. Her sammen med John Arne Engan.
Gleden ved å spikke er viktig å gi videre til nye generasjoner. Elsa viser stolt fram det hun har spikket.
Ikke bare ungene som finner glede i spikking. Her har Irene Bøkestad og Marianne Øvergård Berg-Hansen latt seg friste til en runde med kniv og seljekvist.
Tema for dagen var “Holdbart”. Kristine Kjeldsand og Kjersti Krane kan ikke komme på noe mer holdbart enn John Arne Engan.
En av drivkreftene i husflidslaget er Mariann Gjengaar. Her med gevinstene i loddsalget.
Ola, Oda og Elsa koste seg med spikking og kaker og litt skravling på husflidsdagen.
Kaffe og hjemmebakst fikk alle som stakk innom. Her min personlige favoritt denne dagen. Mariann Gjengaars saftige plommeterte.
Kristine kjeldsand gir kyndig spikkeveiledning til Oda.
Brit Lilleheil og Ragnhild Otervik koser seg med kaffe og kaker, samtidig som de grubler over dagens quis.

Valget i Nærøysund, og fortsettelsen

9. september stemte vi for aller første gang ved et kommunevalg i den nye kommunen Nærøysund. Etter en valgkamp som fortonte seg som et langt gjesp, der alle listet seg rundt filttøfler for ikke å tråkke noen på tærne, var det ganske så spennende å se hva resultatet ble. Ikke overraskende gjorde Arbeiderpartiet og deres ordførerkandidat Amund Hellesø, et meget godt valg. Det er også verdt å merke seg Venstres svært dårlige oppslutning, jeg tror ikke det bare skyldes den nasjonale trenden. Venstre på Vikna, med Bjørn Ola Holm i spissen, gjorde et brakvalg i 2015. Jeg kan ikke se annen forklaring på den svært markante tilbakegangen, enn det faktum at Venstre både lokalt og sentralt har tatt æren for “tvangssammenslåingen” av Nærøy og Vikna, har ført til at velgerne har straffet Venstre så hardt denne gangen. For de andre partiene har oppslutningen bare vært litt over/under forventet.

Om valgkampen var kjedelig og forutsigbar, så har ikke forhandlingene om posisjoner og verv vært det. Jeg må si at jeg ble forundret da resultatet ble klart. Jeg hadde forventet, sikkert i stor naivitet, at det ville bli en eller annen sentrum/venstre-allianse, eller en sentrum/høyre-allianse. Det er jo en grunn til at folk stiller for nettopp sitt parti. Ideologi må jo ligge i bunnen, og det gjør det også for mange velgere. Særlig når valgkampen var så lite engasjerende og oppklarende, velger mange parti ut fra ideologi, men også listetopp til en viss grad. Det siste nøt nok Amund Hellesø godt av. Da det ble klart at nettopp Hellesø ble ordfører, kom ikke det som noen overraskelse, det er egentlig bare rett og rimelig ut fra valgresultatet. Men at Terje Settenøy skulle bli varaordfører, forøvrig i helstilling, kom mye mer overraskende på. Og at han ble det med SV i ryggen må jeg si var et lite sjokk. Betyr ikke ideologi og grunnholdninger noe som helst lenger? Ikke at det er noe galt med Settenøy, men i Nærøysund representerer Frp og SV ytterpunktene på den politiske aksen. Jeg tror jeg ville følt meg holdt for narr om jeg hadde stemt SV, eller Frp for den saks skyld. Jeg kunne ikke ha forestilt meg at en stemme på SV, indirekte ville bli en stemme til Frp.

Men så viser det seg at det ikke var så enkelt likevel. Mye tyder på at forhandlerne fra SV ikke hadde mandat til å inngå den avtalen som de gjorde. Ja det ser ut som at ikke engang hele forhandlingutvalget var involvert i forhandlingene. Kun de to fra Vikna, listetopp Merethe Lervåg og Kjartan Tørum, sistnevnte helt fersk SVer etter at han meldte seg ut av Senterpartiet i skuffelse over å ikke bli nominert på deres liste, var involvert i prosessen. Bakgrunnen kan være at listetopp Lervåg ikke kom inn i det nye kommunestyret. Når slengere og personstemmer var talt opp, viste det seg at Frode Setran ble SV sin eneste representant i kommunestyret. For å sikre Lervåg en posisjon som leder for et av hovedutvalgene, inngikk Lervåg og Tørum denne avtalen, noe de gjorde uten mandat, ifølge leder i Nærøysund SV. Og etter et medlemsmøte i SV ble det klart at SV trekker seg fra avtalen, noe som Tørum og Lervåg åpenbart tar ille opp. Lervåg har meldt seg ut av partiet, og Tørum antyder at han gjør det samme. Forøvrig en øvelse han slett ikke er ukjent med, det blir vel andre gangen han forlater SV nå. Det som overrasker meg mest er Tørums dom over velgerne, det er velgernes feil at man har kommet opp i en situasjon der listetoppen ikke fikk plass. Men den situasjonen mener jeg SV må ta det fulle ansvaret for selv. De valgte å kumulere tre stykker på toppen av lista, og da vet de meget godt at velgerne avgjør hvem som kommer inn hvis de ikke får så mange som tre representanter. Og at de skulle få så mange som tre, kunne de faktisk ikke regne med. Velgerne tar aldri feil, så enkelt er det. Og om de benytter sin soleklare rett til å sette kryss ved sine favoritter, og eller føre opp slengere fra andre lister, fortjener ikke velgerne å bli refset av forsmådde kandidater. Tørum mer enn antyder at han mener dette nærmest er organisert på Nærøysida, mens man på Vikna har “respektert” de oppsatte listene. Hørt på maken, mener Tørum at velgerne skal la være å bruke sine demokratiske rettigheter? Og viser han da respekt for velgeren, den egentlige sjefen? Og er det særlig fruktbart å gjøre dette til en Nærøy/Vikna-konflikt, når valget ikke gikk helt som man hadde håpet på? Jeg tror ikke at det kommer noe godt ut av det.

Midt opp i dette er det en som ikke har ytret seg offentlig. Nemlig den som ble valgt inn som SV sin representant i kommunestyret, Frode Setran. Sikkert klokt av ham som situasjonen er nå. Frode er faktisk en klok og sindig mann, og jeg håper inderlig ikke at det spillet som har foregått, tar fra ham motivasjonen. Vi trenger politikere også av Frodes format. Han vil sikkert aldri bli den som roper høyest, eller den som lager de største overskriftene. Men heller jobbe mer i det stille, med velreflekterte svar på utfordringene. Frode er så respektert, også langt utenfor SV-kretser, at jeg på ingen måte er forundret over at han har fått mange “slengere”. Når Tørum antyder at det nærmest er snakk om valgfusk, eller organisert, så sier det bare noe om Tørum selv!

Og til alle som har blitt valgt inn i kommunestyret i Nærøysund. Var det virkelig sånt hastverk med å klargjøre alle posisjoner? Tok man seg tid til å reflektere aldri så lite på hva velgerne egentlig ville med sin stemmegivning?

Til slutt vil jeg ønske alle nye folkevalgte lykke til, jeg er (nesten) sikker på at dere alle vil gjøre deres beste for at Nærøysund blir en suksess.

Bogen bru, hyggelig minne

På denne sure, kalde og regntunge septemberdagen er det utrolig hyggelig å se tilbake på samme dag for fem år siden. Da markerte vi 50-årsjubileumet for Bogen bru med bruløp, kakefest og trivelig samvær i Bogen. Hele 213 stykker deltok i løpet over brua. Noen brukte noen få sekunder, mens andre brukte noen minutter. Været var helt annerledes enn i dag, det var sol, vindstille og 20 grader. Jeg har kikket gjennom bildene fra dagen, og det slår meg at alle var i strålende humør, og jeg blir påminnet om hvor utrolig vellykket det hele var. Samtidig er det vemodig å se at ganske mange som deltok denne dagen, har gått bort i løpet av årene som har gått. For noen av dem, ble denne dagen en fin anledning til å mimre om tiden da brua ble bygd, og å fortelle historier fra den tida. Og vi ble alle minnet på hvilken samferdselsmessig revolusjon som skjedde i vårt distrikt på 1960-tallet, med nye veger, bruer og Lekaferga.

Startskuddet har gått, og 213 mennesker i alle aldre setter seg i bevegelse over brua.
Min kjære svoger Thore Bakken kjørte 50 mil fra Alvdal med sin grøne Lada, kun for å gi meg standsmessig skyss til brufesten.
Morten Ulrichsen ankom minst like standsmessig, med tuba i sidevogna. Korpsmusikk var en selvfølgelig del av feiringa.
Folkemengden beveger seg fra Nordland over til startpunktet i Trøndelag.
Jeg tror samtlige deltakere gjennomførte løpet med et smil om munnen.
Etter løpet var det klart for brukake og bålkaffe.
Her legger Hilde Bogen Dolmen siste hånd på verket. Også brukaka var et dugnadsprosjekt.

Kronprins i Senterpartiland – Jo Arne Kjøglum

Valgkampen rundt om i Namdalen har fått stor oppmerksomhet i lokalpressen, og ikke minst har søkelyset vært rettet mot hvem som har størst sjanser til å bli ordfører i de forskjellige kommunene. Men hvem som ligger an til å bli varaordfører, har det vært mindre oppmerksomhet rundt. Det er her jeg føler at jeg må ta ansvar. Jeg er ingen stor politisk analytiker, så derfor må jeg se til en kommune der ting virker nokså opplagt. Nemlig Høylandet, der gjorde Senterpartiet rent bord ved siste kommunevalg. Politiske kontroverser har vært helt fraværende, og ordfører Hege Nordheim Vikens posisjon er heller styrket enn svekket, siden forrige valg.

Derfor mener jeg å ha mine ord i behold når jeg anser Jo Arne Kjøglum som en av de aller mest sannsynlige kandidatene til å bekle et varaordførerverv i kommende fireårsperiode. Han sitter ikke i kommunestyret nå, men tidligere har han to perioder som kommunestyrerepresentant. Han er også leder i Høylandet Senterparti. Han benekter at han aktivt har jobbet for posisjonen bak Nordheim Viken på lista, noen gir seg i politikken nå, og mange mente da at det var på tide at han inntok plassen bak sittende ordfører på lista nå. Men han innrømmer at han gleder seg til å drive med politikk i kommunestyret igjen. – Det er spennende og givende å være med å bygge lokalsamfunnet. Og Høylandet er en kommune der det i all hovedsak hersker ro og fred, og ikke minst er det en kommune det er godt å bo i. Og det har han tenkt å bidra til blir status framover også.

På spørsmål om han går rundt med en ordfører i magen, sier han at det gjør han overhodet ikke. Kona Hilde bryter da inn og sier at hun håper at Hege Nordheim Viken aldri slutter som ordfører. Hvis Jo Arne blir ordfører, må jo jeg sikkert tenke over alt jeg sier og gjør. For da blir jeg jo på en måte førstedame, nei, jeg vil heller være andredame, sier Hilde med sitt velkjente glimt i øyet. Jo Arne har likevel en bekymring knyttet til Hege Nordheim Viken. – Hun er så dyktig, og anerkjent i vide kretser etterhvert, at jeg blir ikke overrasket om hun blir hentet til en jobb i regjeringsapparatet hvis det blir regjeringsskifte om to år. Han beroliger Hilde med at det ikke er automatikk i at han blir ordfører om så skulle skje. Men han er også nøye med å understreke at det skal være valg før posisjoner kan fordeles. Men han innrømmer at han både tror og håper at Senterpartiet gjør et godt valg på Høylandet også denne gangen.

Jo Arne er melkebonde utenom politikken, med forholdsvis nytt robotfjøs på Kjøglum, et steinkast unna sentrum på Høylandet. Et fjøs han realiserte med stor egeninnsats. Der bor han sammen med Hilde, en sønn og en datter. Når jeg legger til at de også kjører Volvo, så er de nærmest inkarnasjonen på en kjernefamilie.

For egen regning må jeg legge til at Høylandets innbyggere ikke behøver å bekymre seg det aller minste om Viken skulle rykke opp i rikspolitikken, og Jo Arne Kjøglum skulle bli ordfører. For her snakker vi om en mann med begge beina solid plantet på moder jord, en lun og fin fyr som som det åpenbart vil være lett å samarbeide med, både for partifeller og politiske motstandere.

Og Hilde, jeg er sikker på at du kommer til å bli en super andredame!

Jo Arne Kjøglum trenger ikke å bruke så mye overtalelse for å få kona Hilde Kyllos stemme.
Hilde leser høyt fra Jo Arnes valgappell i valgbrosjyren fra Høylandet Senterparti. Sjelden har et valgkampskrift blitt lest med en sånn innlevelse.
På hjemmebane er Jo Arne vant til å være varaordfører, og han har ofte oppgaven med å servere Hilde det hun vil ha. Her får hun både kaffe og valgmateriell.
Jo Arne liker sin partileders kaffekoppstrategi.