Torskefiske med suksess

Da kan vi gå ut med rapport om årets torskefiske, vi kunne ikke gå ut med det før vi avsluttet, i frykt for invasjon av av fiskere. Morten og jeg har gjort det til en tradisjon å fiske torsk i vårt svært lokale farvann hvert år på denne tiden. Og aldri har det vært lettere å få den torsken vi ville ha. Innsiget er bedre enn på mange år, kvaliteten har vært god, selv om vi kunne ønsket oss litt høyere gjennomsnittsvekt. Vi fisker med et svært begrenset antall garn, men likevel ble fangsten nesten i overkant av hva vi hadde kapasitet til å ta vare på. Vi er ikke akkurat i vår ungdoms vår, så vi er avhengig av mye hvile også. Men vi klarte brasene i år også. Fangsten er foredlet til ganske mye tørrfisk, ikke helt tørr enda da, klippfisk, lettsaltet torsk og torskefilèt. Vi har spist fersk torsk med rogn, boknafisk, og snart står kjinker på menyen. For ikke å snakke om alle fiskekakene vi har produsert av den uvanlig gode hysefangsten. Og vi ser allerede fram mot høsten, da tørrfisken skal foredles til lutefisk. Vi elsker lutefisk, spesielt på grunn av at akevitt er det beste vi vet.

Allerede første dagen fylte vi stampen, og vel så det.
Morten liker veldig godt fisk som kommer opp mot hans størrelse, denne veide 19 kg rund.
Også andre dagen ble fangsten tilfredsstillende.
Det er en drøm å dra ut og dra garn når fjorden ligger sånn, speilblank og solfylt.
Siste dagen fikk vi denne krabaten i garna. Men ettersom den minnet så mye om Morten, slapp vi den ut igjen, uskadet som den var.
Heilhornan speilet seg i fjorden mens vi dro garn.
Og like speilblankt på tur inn fra “feltet”. Utrolig fin avveksling fra fjøs og butikk for oss.
Her henger noe av fangsten og tørker.
Også på Mortens storslagne kjøpmannseiendom henger det fisk til tørk.

Springflo

Dagen i går ble preget av uvær og dramatikk på kysten. Vi bor ikke helt ute på kysten, men derimot inne i en fjord, ikke langt fra kysten. Det blåste friskt her også utover ettermiddagen, men det er feil å kalle det uvær. Derimot var det høy flo, jeg har nok sett det verre, men det var et spesielt syn når sjøen går opp i skogen langs fjæra.

Høyspentstolpene til NTE står vanligvis på tørt land, men i går var noen av dem langt uti vatnet.
Gjerdestolpene på ungdyrbeitet mitt var nesten helt under vann.
Merkelig syn når sjøen går helt opp mellom trærne.
For å komme seg utpå flytebrygga ved Bogen Feriehus, hadde man trengt båt mens floa var på sitt høyeste.
Mudring eller ei, denne dagen var det plenty propellvann i Valveita.
Valveita mot nord.
Selv om det ikke var godvær, var det langt unna å være uvær.
Kan nesten minne om mangroveskog i langt mer tropiske strøk.

 

Samuel Massie -Hvis eg kan, så kan alle!

Fredag var alle skoleelever fra 7. til 10. klasse i Bindal samlet på ungdomshuset Vonheim til temadag. Og temaet var viktig og høyaktuelt. Psykisk helse sto på dagsorden, og høydepunktet var uten tvil foredraget med Samuel Massie. Først på dagen fikk elever og lærere også høre foredrag av Lars Berg-Hansen og Leah Jørgensen. Dette var bare for skolens folk, mens foredraget med Samuel Massie var åpent for publikum. Fra første setning i sitt foredrag, trollbandt Massie sitt unge publikum. Og det er egentlig ikke så rart. Massie er en verbal begavelse, og han har litt av en historie å fortelle. Han tok oss med tilbake til tiden som skulker og skoletaper, og en tilværelse da han holdt på å havne skikkelig på skråplanet. Han fortalte levende, engasjert og også humoristisk, om hvordan han havnet på folkehøyskole i Finnmark. Der ble han kjent med Jarle Andhøy som var seilerlærer, et bekjentskap som skulle komme til å prege og forandre Massies liv for alltid. Som mange vil vite, ble Samuel Massie med på Andhøys Berserk-ekspedisjon til Antarktis, en ekspedisjon som endte tragisk for tre av besetningsmedlemmene. Andhøy og Massie var de to eneste som kom fra ekspedisjonen med livet i behold. I etterkant har Samuel Massie, skoletaper og dyslektiker, etablert seg som foredragsholder, forfatter og motivator. Livet hans tok en uventet vending, og Massies avslutningsord til forsamlingen var: Hvis dere skal huske en ting av dette foredraget, så er det: -Hvis eg kan, så kan alle!

Initiativet til denne dagen kom fra Kjella helselag, og i første rekke Merete Berg-Hansen. Hun er lærer på Bindalseidet, og aktiv i Helselaget. De fikk med seg Frivillighetssentralen, Bindalseidet Sanitetsforening, Terråk Helselag og Bindal kommune på laget. Og sammen med Terråk skole og Bindalseidet friskole skapte de et arrangement, og en dag, som utvilsomt gjorde sterkt inntrykk på både elever og lærere. Jeg kan heller ikke utelate å nevne Merete Berg-Hansens innsats på scenen, hun skulle introdusere Samuel Massie, noe hun også gjorde. I tillegg fikk vi nesten et eget foredrag fra Merete. Humor, varme og klokskap kan stå som oppsummering av det hun formidlet. Ikke det at det kom som som noen overraskelse på de som kjenner Merete, men jeg må likevel nevne det, strålende gjort! Jeg ble også fortalt at Leah Jørgensen og Lars Berg-Hansen gjorde sine saker utmerket tidligere på dagen, men det fikk jeg altså ikke med meg.

Fra første setning, hadde Massie det unge publikummet i sin hule hånd.
Elevene satt som tente lys og fulgte med.
Samuel Massie har et livlig kroppsspråk, i tillegg til sine verbale begavelser.
Massie fikk langvarig og fortjent applaus da han var ferdig med foredraget sitt.
Einar Torgnes Kristensen var en av flere som sikret seg bilde sammen med Samuel Massie.
Samuel Massie viste oppriktig interesse for ungdommene, og tok seg god tid til å prate med dem etter foredraget.
Ikke bare ungdommer som lot seg fenge av Samuel Massie. (Sorry Heidi) Heidi Vollan sikret seg både signert bok og bilde med dagens helt.
Merete Berg-Hansen var sentral både i forkant og under selve arrangementet. Her viser hun hun fra Heilhornsnabben som hun skulle gi til Samuel Massie senere på dagen.
Merete er et naturtalent på scenen, og når hun i tillegg har et så morsomt og klokt budskap, endte også det opp med en innertier.

 

Stortinget skifter navn til Noting

Den siste tids opphetede debatt om NSB sitt bytte av navn til Vy, der det har blitt argumentert heftig for at navnebyttet var helt nødvendig både for framtidig konkurransekraft, og at navnet ikke er dekkende for virksomheten, har fått meg til å tenke. Stortinget er jo heller ikke så veldig dekkende. Vårt parlament er ikke særlig stort, verken bygningen eller antallet representanter er veldig stort sammenlignet med andre lands parlament. Og så er det den mer overførte betydningen av ordet “stor”. Jeg er i berettiget tvil om “stor” er dekkende for alt som våre folkevalgte foretar seg. Jeg vil dog ikke gå så langt som å foreslå at Stortinget bytter navn til Småtinget. Noting syns jeg derimot er nøytralt og godt. “No” er jo den internasjonale forkortelsen for Norge, og når man tar med “ting”, beholder man noe av det gamle navnet. Og putter man inn en h på et strategisk sted i navnet, vil det være et veldig godt navn å markere seg på internasjonalt, når man skal markere seg overfor andre lands parlamenter. For eksempel den svenske Riksdagen. De burde forresten ihvertfall bytte navn 🙂

Noting vil gi økt konkurransekraft og bedre beskrive hva de driver med.

20-årsplakett på Tines årssamling

I dag har jeg deltatt på Tines årssamling i Ytre Namdal. Og da må jeg bare tillate meg litt selvskryt. Jeg ble nemlig den store ære til del, å bli tildelt Tines 20-årsplakett for levering av elitemelk. Jeg innrømmer glatt at jeg synes dette er stor stas, det er faktisk en stor inspirasjon. Når sant skal sies så er det ikke så mange utmerkelser som drysser over oss bønder. Så må jeg skynde meg å legge til at to melkeprodusenter fra Ytre Namdal ble hedret med Tines melkespann for 25 sammenhengende år med feilfri melk. Leif Rune Jensen fra Leka og Geir Tore Juul fra Nærøy er de to som har oppnådd dette strålende resultatet. Det er knapt mulig å forestille seg hvor nøyaktig og pliktoppfyllende man må være i det daglige arbeidet med melkeproduksjon, for å klare å levere melk i 25 år uten et eneste kvalitetsavvik.  Selve utmerkelsen får de tildelt på et eget arrangement senere i vår. Heller ikke jeg, og vinnerne av 5- og 10-årsplakett fikk selve plaketten i dag, men det skyldtes bare at pakken ikke nådde fram tidsnok. Vi fikk derimot både blomster og “trøstepremie” i form av ost og Tines ostesett. Nestleder i styret i Tine, Nils Asle Dolmseth og organisasjonssjef Andreas Overrein deltok på møtet, og må sies å ha spilt hovedrollene. Dolmseth overskred tiden han hadde til disposisjon, mens Overrein kompenserte med å bruke mindre tid enn det han var tildelt. Skikkelig bra teamarbeid.

Det hører også med til historien at jeg ikke klarte å få med meg blomsterbuketten min heim fra Kysthotellet Rørvik, der arrangementet fant sted. Men hva gjør vel det, når vår unike medlemssjef Aslaug Vevstad Aune, kom med buketten på døra til meg, en time etter at jeg kom heim. Det er vel knapt andre enn Aslaug som hadde gjort det!

Her får jeg blomster av en helt ekte bindaling, nestleder i Ytre Namdal produsentlag, Årsmund Myrvang.

 

Nils Asle Dolmseth orienterte grundig om “stoda” i Tine. i bakgrunnen avtroppende leder i produsentlaget, Lars Kirkeby-Garstad.
Andreas Overrein orienterte om hva rådgiverkorpset i Tine kan bidra med.
Bindalingene Asgeir Aune og Tor Arne Aune var så overveldet over både 10-årsplakett og blomster, at de ikke helt visste hvor de skulle se.
Kommentar overflødig.
Leif Rune Jensen blir gratulert med tildelingen av Tines melkespann av Nils Dolmseth.
Alle mottagerne av utmerkelser samlet på ett brett. Det vil si alle som var til stede, noen var ikke tilstede for å motta utmerkelsene.
Avtroppende medlemmer i styret i produsentlaget fikk også blomster for innsatsen. fra venstre Per Otto Furre, Ole Johan Laukvik og Lars Kirkeby-Garstad. Aslaug Vevstad Aune foreviger det hele.
Kåre Peder Aakre tar over som leder etter Lars Kirkeby-Garstad. Sånn går det når du trekker deg for å slippe yngre krefter til, bemerket Aakre muntert når han takket for tilliten.

Søndag i lysløypa

Det er visst “Kom deg ut-dagen” i dag, og sannelig kom jeg meg ikke ut også i dag. Sammen med barn og barnebarn og hunder, tok jeg turen til lysløypa på Hollup. Der inviterte Kristine Kjeldsand på kaffe og solboller i idrettslagets nye gapahuk. En jevn strøm av turglade folk med ski på beina kom og gikk en runde eller flere i nypreparerte spor i løypa, og kom innom gapahuken og koste seg med solboller, kaffe eller saft.

Ina og Emma, to av mine barnebarn, gikk flere runder i den fine skiløypa. Hunden Mailo har jeg også blitt “bestefar” til.
Helge Gutvik er trofast løypekjører, også i dag.

 

Datter og svigersønn var strålende fornøyd med skiføret. Ja, de hører ikke sammen altså.
Ina og Emma innom i gapahuken for å få påfyll av væske.
Kristine Kjeldsand varmer sine hjemmebakte solboller over bålpanna.
Merete Berg-Hansen tok ansvar og fikk med seg lillebror Lars ut på ski.
Det ser kanskje ikke sånn ut, men stemningen i gapahuken var veldig god.
Vi har fått oss valp, og hun fikk være med i dag. Her får hun rikelige doser omsorg av Lisbeth Borgen.
Ola gikk ikke bare skitur, han hadde også overskudd til å klatre i trær etter skituren.
Både Kristine, Mailo og Martin var fornøyd med dagen.

Snøvinter

Her ute på kysten lengst nord i Trøndelag, er det slett ikke hver vinter vi har mye snø. Men nå har vi virkelig fått vår dose. På ganske kort tid har vi fått nok, ja mange vil si mer enn nok. Selv om mange vil si at 60-70 cm ikke er så imponerende. For meg betyr det mye  ekstraarbeid, på deler av fjøstaket hadde det lagt seg så mye snø at det ikke var annet å gjøre enn å måke av taket. Tar ikke sjansen på at takkonstruksjonen svikter. Og de siste dagene har jeg brøyta mer enn jeg mange ganger gjør på en hel vinter. Men fint er det, i hvert fall så lenge snøen ligger i ro, frykter for heftig snøfokk hvis det blir “landvindsrokk”, og det ser det ut som at det blir snart. Heldigvis ser det ut som at det ikke kommer særlig mer snø med det første.

Bilene snødde ned nesten daglig en periode.
Sånne brøytekanter er det noen år siden jeg har hatt.
Temmelig nedsnødd Connect.
Skogen får et utpreget julekortpreg. Men fryktelig upraktisk med skogsarbeid som det er nå.
Rasgropa på andre sida av fjorden, har blitt hvit og fin.
Jeg har ikke prioritert å måke balkongen.
Men pent blir det når snøen legger et tykt hvitt lag over landskapet.
Snømåking på taket til silobygget ga flott utsikt.
Alt for mye snø enkelte plasser på fjøstaket.
Vi har fine solnedganger over det snødekte landskapet.
Kyrne syns det er morsomt å komme ut i snøen, men nå er det så mye at bare STN-dyrene ville ta seg en tur i snøen.

Dyras ve og vel

Denne vinteren setter Tine søkelyset på dyrevelferd. Ikke nødvendigvis fordi norske kyr har det så ille, men fordi det bestandig går an å gjøre ting enda bedre. Mye er veldig bra i norsk husdyrhold, men det er ingen grunn til å lene seg tilbake og si at alt er såre vel. Det er bakgrunnen for at Tine kjører et opplegg med møter der rådgivere i Tine-systemet møter bønder og andre som har ansvar for husdyr. Møtene er lagt opp for informasjon, diskusjon, dialog og bevisstgjøring. I går deltok jeg på et sånt møte, der rådgivere, tillitsvalgte og vanlige Tine-bønder møttes til kveldsmat og konstruktiv diskusjon om dyrevelferd. Et meget godt møte etter min oppfatning, ikke minst takket være gode innledninger og foredrag, og mange gode innspill og tanker fra engasjerte bønder. Bare det å ta opp og snakke om temaet, fører til høyere bevissthet og oppmerksomhet omkring dyrenes ve og vel. Så dette er både viktig og prisverdig fra Tine.

Veterinær og rådgiver i Tine, Lena Inderdal, snakket engasjert om dyrevelferd, og engasjerte forsamlingen til meget god diskusjon og refleksjon over temaet.
Leder i Ytre Namdal produsentlag, Lars Kirkeby-Garstad, ønsket velkommen og innledet møtet.
Rådsmedlem og leder av eierutvalget Midt, Jørn Vaag fra Snåsa, holdt også innledning om temaet dyrevelferd, og fikk også oppmerksomheten fra kjøkkengjengen i UL Fønix, som serverte kveldsmat til de frammøtte.
Far og sønn Kjærstad fra Gutvik, var som vanlig i godt humør.
Mange Lekaværinger hadde tatt turen over fjorden for å få med seg dette møtet.
Lydhør og engasjert forsamling.
Bindalingen Espen Hald er en forsiktig type, så han ville heller ha fokus på heftet enn sin egen person.
Tines superrådgiver Aslaug Vevstad Aune rundet av møtet.

Tove Bøygard – med hjarte på rette staden

Tove Bøygards nye album Jord, er en fantastisk flott oppfølger av Blåe drag som kom i 2016. Jord ble sluppet på fysisk format høsten 2018, og i morgen er det digital release på dette som på sett og vis kan kalles et konseptalbum. Det handler om jord i vid betydning, om jord under neglene, og om jorda vi lever på.

På første singel fra albumet, Hjarte, spør Tove Bøygard: “Kor vart det tå hjarte?”, i undring over fremmedfrykt og høyreekstremisme, selv hos folk som hun har kjent på en helt annen måte. Vi trenger slett ikke å spørre om hvor Tove Bøygard har hjertet sitt. Hele albumet er sterkt preget av hennes kampvilje for en bedre jord, og sorg over all urett på jorda. Hun legger heller ikke skjul på sin urokkelige tro på kjærligheten, ei heller melankolien over år som har passert. Bøygard har også stor omsorg for, og tro på, de som sitter nederst ved bordet. Det gjenspeiler seg i flere av sporene på dette nydelige albumet, et album som jeg oppfatter også er laget i spenningsfeltet mellom utferdstrang og tilhørighet.

Sangen som kanskje griper meg sterkest, er Småkårstestament. En dypt personlig sang om Tove Bøygards  far, om hans slit på et skrint småbruk, og tung jobb på golvet i industrien. Og samtidig en hyllest til småkårsfolket, de som bygde landet, og som ikke hadde drømmer om å oppnå store ting i verden. Om de som gjorde sin plikt før de krevde sin rett.

Tove Bøygard har også gjort sin egen versjon av Wagon Wheel, som et utall artister har spilt inn. Sist hørt i Darius Ruckers monsterhit fra få år tilbake. I Bøygards versjon har det blitt til ” Rokk ved meg”, og få har gjort den bedre.  I sin tekst på halling, beskriver hun på glimrende vis kontrasten mellom utferdstrangen og det å være sterkt knyttet jordflekken og plassen du er født.

Musikken kan best beskrives som kvalitetscountry, selv om det neppe er helt presist og dekkende. Musikerne Bøygard omgir seg med er et renheklet kremlag, og selv er Bøygard en sanger og formidler av rang, selvfølgelig på den vakreste av alle dialekter, halling.  Og tekstforfatteren Tove Bøygard er det ikke mange som matcher her på berget i dag. Ujålete, klisjèfritt og elegant språk, er det som særpreger hennes tekster.

Jeg skal ikke trille terning, jeg har sett over husets terninger, men ingen hadde mange nok øyne til dette albumet. Jeg fastslår bare at Tove Bøygard har det meste på plass her, og aller mest har hun HJARTE PÅ RETTE STADEN.

B-gjengens julegave

Lørdagskvelden var det duket for B-gjengens, etterhvert, tradisjonelle julekonsert i Bindal. Denne gangen var hallen på Bindalseidet arena for begivenheten. For det ble virkelig en begivenhet. Ikke bare fikk vi B-gjengen i flott form og julestemning. Som før hadde de invitert musikalske venner med på laget, de ga dem rom til å skinne, og det skal jeg love dere at de gjorde. Tre strykere fra Trøndelag symfoniorkester utgjorde sammen med kommunelege og fiolinist Maria Strøm Slyngstad, en strykekvartett som bidro til et lydbilde som gjorde kvelden til en fryd for alle som liker musikalsk vellyd. Og hvem gjør vel ikke det? Konserten besto av et svært variert repertoar fra mange sjangere innenfor julemusikk, og det som i det minste oppfattes som det. Samtlige solister overbeviste, da inkluderer jeg også B-gjengens egen vokalist og frontfigur Dag Christer Brønmo. Han gjør stadig nye sprang som sanger, og har kort og godt blitt en svært solid vokalist. Julie Vikestad Olsen fra Levanger, og jeg antar at hun har solide røtter i Bindal, rørte publikum med sin klokkeklare røst og tilstedeværelse bak mikrofonen. May-Kristin Vikestad Trøan sjarmerer publikum i senk med sitt friske og rocka uttrykk, og jeg kunne fortsatt med superlativene for samtlige av kveldens aktører. Det er likevel to som jeg ikke kan unngå å fremheve spesielt, samme hvor urettferdig det kan oppleves overfor de andre. Camilla Breviks stemme, måte å synge på og tolkning av sangene, er kort og godt fra øverste hylle. Jeg har hørt henne synge duett med både Ronny Bertelsen og Jørn Hoel. Men det hun ga oss på lørdagskvelden var helt enestående. Og så har vi denne Adrian Jørgensen da. Han har etterhvert tatt steget opp på et nivå som det er internasjonal klasse over. Han synger som en gud, og har en scenesjarm som går utenpå det meste. Ingen bør bli overrasket om han snart blir å se og høre i langt større sammenhenger enn B-gjengens julekonsert. Selv om det var stort nok, for et etter lokal målestokk, rekordstort publikum.  Det ble aldri ble noe av gullutvinningen i Bindal, men med dette konseptet har B-gjengen SKAPT gull.

B-gjengens frontfigur Dag Christer Brønmo og May-Kristin Vikestad Trøan i herlig duett.
Strykekvartetten som løftet hele konsertopplevelsen til nye høyder.
Eivind Sommerseth viste nok en gang at han behersker trompeten, bokstavelig talt til fingerspissene.
Adrian Jørgensens innsats under julekonserten, er vanskelig å få fullrost nok.
Adrian og de fleste fra B-gjengen.
Hvem hadde trodd at Hans Otto Helstad og en strykekvartett skulle være en så fin kombinasjon?
Camilla Brevik, ja her får jeg lyst til å sitere en herværende bladfyk. “Hårene reiste seg på steder jeg ikke visste at jeg hadde hår”! Jeg har hørt at man skal være forsiktig med å bruke ordet fantastisk, men her det på sin plass. FANTASTISK!
Julie Vikestad Olsen fikk virkelig julestemningen fram, blant annet gjennom sin vakre tolkning av Nordnorsk julesalme.
Jørund Lislien står til vanlig litt tilbaketrukket på scenen og trakterer bassen. Her får han stå fremst og framføre sin vise om to-åringen som ser snøen falle. “Sjå snø”.
Tangentmannen Geir Allan Reitan frister også en tilværelse langt bak på scenen. Men du verden så viktig han er for B-gjengens flotte lydbilde.
Hva Adrian sier til Julie her, vet jeg ikke. Men det kan ha vært: “Dit, opp blant stjernene skal vi en vakker dag”. Og jeg ser ikke bort fra at det kan skje, de er begge laget av stjernemateriale.
Ekstranummer var ikke til å unngå, samtlige artister var på scenen da.