Mistet lappen, holdt hagekonsert

Forberedelsene til høsten sendinger med Stjernekamp på NRK er i full gang. Produksjonsselskapet Monster var i går på Hollup i Bindal og gjorde opptak med bygdas egen stjerne Adrian Jørgensen, som er en av årets deltakere i NRK-suksessen. I en Facebook-video inviterte Adrian venner og sambygdinger til en liten konsert i sin egen hage, og rundt 70 stykker dukket opp. Dukket opp gjorde også myriader av knott, den stille, fuktige og kjølige junikvelden var som skapt for knotten, noe også Adrian poengterte fra balkongen som fungerte som scene. Videre snakket han om sin bestefar, Gubben, som han hadde lært det meste av. -Men tydeligvis ikke nok, fortsatte han. -Jeg har ikke lært grundig nok at man ikke skal kjøre for fort, så nå er jeg altså uten førerkort i tre måneder. Jeg vet at ryktene går, så da er det like greit å si det som det er. Jeg kjørte for fort, og nå må jeg ta konsekvensen av det. Egentlig typisk Adrian dette, bestandig ærlig og redelig, finnes ikke noe tilgjort med den gutten. Så dro Adrian i gang sin lille akustiske konsert, der han spilte et knippe både egne låter og coverlåter. På tross av knottinvasjonen, ble det en veldig hyggelig kveldsstund i hagen til Adrian, noe jeg tror at teamet fra Monster/NRK også greide å fange opp i sine opptak. Vi er nok mange som kjenner at forventningene til høstens lørdagsunderholdning på NRK bare bygger seg opp, men allerede på lørdagskvelden blir det mulig å oppleve Adrian under Nordlandsbåtregattaen på Terråk. Det anbefales på det sterkeste, Adrian har blitt en artist og scenepersonlighet av betydelig format.

Ikke bare publikum fikk merke knotten, også Adrian fikk merke plageåndenes invasjon.
Adrian i samspill med sin gode venn Edgar Dahl. Edgar hadde også ansvaret for lyden, kremlyd forøvrig.
Crewet fra Monster, som gjorde opptak til høstens store NRK-satsing Stjernekamp.
Lisbeth Margrethe Borgen ankom konserten litt forsinket, og satte ny kretsrekord i å ta seg fram på krykker.
Kameramannen gjorde opptak av både Adrian og publikum.
Mona Øvergård til venstre, og John Arne Engan til høyre, fulgte nøye med på konserten fra balkongen. Bjørn Øvergård i midten, så tydeligvis noe annet som var enda mer spennende.
Adrian yter sitt aller beste uansett om han opptrer for 70 mennesker i sin egen hage, eller for tusenvis i Oslo Spektrum.
Publikum koste seg, og det ble grundig dokumentert.
Etter konserten tok Adrian seg god tid til å prate med folk., og til å dele ut klemmer.
Ytringens journalist Hild Dagslott ville vite hva Adrian gjorde da han mistet lappen. Og Adrian viste og forklarte så godt han kunne.

Stjernekamp uten stjerner?

For noen dager siden slapp NRK nyheten om hvilke artister som skal delta i høstens utgave av det svært populære programmet Stjernekamp. Et program som år etter år har blitt omfavnet av en stor seerskare. Seertallene har vært oppsiktsvekkende høye, noe som opplagt skyldes deltakernes høye musikalske og menneskelige kvaliteter. NRK har gjort en flott jobb med castingen, og fått med deltakere som passer konseptet godt. Her er det ikke plass til intriger og urent trav. Det er så befriende deilig med flotte artister som synger i sjangere de er trygge på, men også blir utfordret til å bevege seg ganske langt utenfor sin musikalske komfortsone, samtidig som de backer hverandre opp, og oppfører seg anstendig på alle måter. Hele tiden har det vært en fin miks av etablerte artister, artister på vippen til å slå gjennom for fullt, og unge artister helt i startgropa på en mulig karriere. Og vinnerne har hatt alle disse utgangspunktene. Også årets utvalgte artister har dette spennet, fra veletablerte til ganske ukjente. Akkurat som det skal være. For meg, og sikkert de fleste fra bygda her, ja hele regionen, er det selvfølgelig stor stas at Adrian Jørgensen er en av deltakerne. Så langt er alt vel.

Så får jeg se en kommentarartikkel i VG, ført i pennen av den for meg helt ukjente musikkanmelderen Marius Asp. “Stjernekamp uten stjerner” var tittelen på kommentaren, som stort sett handlet om å snakke ned, for ikke å si rakke ned på årets deltakere og hele konseptet. Han reduserte mange av artistene til “Grand Prix-folket” og klarte til og med å kalle den kjente folkemusikeren Kim Rysstad for Ryssland. Hvorfor ikke slå til med Russland når han først skal demonstrere hvor nedlatende han er. Videre mener han at NRK nå skraper bunnen av artistbassenget, og at konseptet burde omtales som “fremmede mennesker synger karaoke”. Han anerkjenner at Åge Sten Nilsen og Hanne Sørvaag er kjente artister, men han FØLER at de har vært med før, så da så. Forøvrig skal det bli spennende å følge med på om VG sitt anmelderkorps vil følge med på sendingene til høsten, det burde de ikke gjøre når holdningene er så forutinntatt. Det kan da umulig være relevant for Norges største avis å anmelde “fremmede mennesker som synger karaoke”?

Så er spørsmålet om hva som egentlig er en stjerne. Som sagt så er det stor stas for meg at en sambygding og venn er med. Adrian Jørgensen har bygd stein på stein i karrieren, og har stadig utviklet seg som artist, og oppnådd en ikke ubetydelig posisjon med hyppig radiospilling, mange TV-opptredener og konserter og spillejobber over store deler av landet. Om det gjør ham til en stjerne vet jeg ikke. Men jeg vet at måten han opptrer her på hjemmebane, gjør ham til en stor stjerne for oss. Adrian er gutten som tar ansvar for heimbygda si, han er nestleder i ungdomslaget, han stiller opp og synger i begravelser når venner spør ham, han stikker innom for en kaffekopp hos kjentfolk, gammel som ung. Og har på ingen måte fått nykker av sin ikke ubetydelige suksess på musikkfronten. For ikke lenge siden var jeg i et bryllup der han hadde tatt på seg å spille og synge et halvtimes sett. Det gjorde han med glans, men det store var at han annonserte at etter sin lille konsert, skulle han og en kompis spille til dans resten av kvelden. Og gjorde dermed denne kvelden enda mer minnerik og hyggelig enn den allerede var. Og for ikke å snakke om at han hvert eneste år rydder plass i kalenderen sånn at han kan være med i revyorkesteret når ungdomslaget setter opp sin tradisjonelle julerevy. Bare en ekte stjerne gjør sånt. Adrian er vår stjerne, han er manges stjerne, og jeg ser slett ikke bort fra at han snart er hele Norges stjerne. Og det kan utmerket godt skje med med hvem som helst som NRK har “skrapt opp fra bunnen av artistbassenget”. Vi er mange som gleder oss til høstens Stjernekamp!

Adrian Jørgensen sammen med artistkollega Julie Vikestad Olsen under den tradisjonelle julekonserten i Bindal i fjor.
Hanne Sørvaag har deltatt i samme TV-program som meg, så da er nå i hvertfall hun stjerne 😉

 

 

25 år med Bygdekino

I går rundet vi av vårt 25. år med Bygdekino på ungdomshuset vårt, Vonheim. I alle disse årene årene har Jan Ove Brøndbo vært fast maskinist på denne ruta. Man kan vel trygt si at Jan Ove har blitt godt kjent i Nord-Trøndelag og Sør-Helgeland i løpet av alle disse årene. Ja han har vel holdt på i nærmere 30 år i jobben. Og for svært mange er Jan Ove blitt en kjent og kjær skikkelse som forbindes med film og kino og gode opplevelser på forsamlingshus på små og litt større steder. Han er en av kulturlivets og kino-Norges trofaste fotsoldater, og jeg er sikker på at mange langs kinoruta hans ser på ham som en venn. For Mona, min ektefelle, og meg har han i hvertfall blitt en god venn. Vi har i alle disse årene hatt privilegiet å være lokalt vertskap når Jan Ove kommer på sitt månedlige besøk med fersk kinofilm. Før 2010 var det faktisk to ganger i måneden. Vårt spillested er et av Bygdekinoens minste nå til dags, men et omtrentlig overslag sier at vi har solgt omtrent 16.000 billetter på disse årene. Enkelte år har besøket hos oss vært nesten oppsiktsvekkende godt. Derfor er det litt leit å konstatere at besøket har vært labert de siste månedene, i går kveld var intet unntak. Nå er ikke dette unikt for vårt spillested. Og det kan selvfølgelig ha sammenheng med tilbudet av film, som kanskje ikke har hatt stor nok appell i det siste. Men jeg må også få understreke at det har blitt vist mange riktig gode filmer også i år. Vi har hatt 25 riktig fine og givende år med Bygdekinoen, og det tror også de mange som har gått på kino har hatt. Men en liten advarende pekefinger til slutt, vil man beholde lokale kulturtilbud, så må man også bruke dem. Og Bygdekinoen vil i hvertfall ikke jeg miste, det er en av Norges aller fineste kulturinstitusjoner.

Et sånt jubileum syntes vi var verdt en kake med Jan Ove som motiv.

 

Jan Ove ankommer Vonheim, og blir ønsket velkommen av Selma, vår 6 måneder gamle valp.
Så er det bare å bære inn utstyr og begynne å rigge til utstyret.
Vanligvis fungerer det digitale kinoutstyret veldig godt. Men denne kvelden var det litt oppstartproblemer, maskinisten ble litt svett, men ved hjelp av support og egen lange erfaring og innsikt, fikk han alt til å virke før første forestilling.
Så var det tid for å vise fram kaka til Jan Ove, han syntes nok den var litt morsom.
Men en kake er ikke bare til for å se på, den må også spises. Her spretter Jan Ove kaka, under min kones skarpe oppsyn.
Alle som hadde lyst på kake fikk spise så mye som de ville.
25 år har satt sine spor hos både den ene og andre, men uoverenstemmelser har vi aldri hatt.

 

Mona, min bedre halvdel, og Jan Ove har hatt, og har, en veldig god tone.

 

 

 

Beiteslipp 2019

I dag var den store dagen da kyrne endelig fikk komme ut på grønt gress igjen. Litt seinere enn vanlig, men den siste uka har vært så kald og guffen at vi ventet til i dag med å slippe dem ut. Det hele forløp ganske så udramatisk, selv om et par av de yngste kyrne i sin store iver kom i skade for å løpe gjennom gjerdet. Det gikk helt smertefritt å få dem tilbake til de andre. Flokkdyr vil jo helst være sammen med flokken sin. Så nå håper vi på fine forhold for beiting helt til langt utpå høsten. Men vet jo at det sikkert blir perioder med alt for mye nedbør. Og alle som har prøvd det, vet at mye nedbør og beiting på innmark, er krevende med hensyn til opptråkking og gjørmete drivveger. Men det tenker vi ikke så mye på i dag, i dag er vi glade for å ha fått startet sesongen, og ikke mist at det gikk så smertefritt å få dem inn igjen til kvelds.

Iselin er 9 år gammel, veier over 800 kg, men er ganske så spretten på tross av både år og kg.
Den eldste STN-kua vår, Julie Desember har passert 8 år med god margin. Hun venter sin sjuende kalv om en måneds tid. Hun er insemiert 7 ganger tilsammen, og har tatt seg på første forsøk bestandig. Det kaller jeg fruktbar ku.
Lykke er den første kukalven som Julie Desember fikk. Nå er hun voksen ku som har hatt to kalver, og er drektig med den tredje.
Isabell er vår eldste ku, hun har passert 10 år. Hun har hatt ni kalver, og melker fremdeles mest av alle kyrne hos oss. I år har hun melket så godt, at hun har blitt i overkant slank. Får håpe at sommerbeitet gjør at hun legger litt på seg igjen.
Johanne er også godt voksen, med sine 9 år på baken. hun fikk sin 8. kalv for ikke lenge siden.
Dagmar er Johannes førstefødte, og har rukket å fylle 7 år, og har fått 6 kalver. Hun har fjøsets skarpeste lynne, men har mildnet etter som årene har gått.

 

Ungkua Emily tok helt av da hun kom ut.
Tina fikk sin første kalv for fire dager siden.
Posisjonerer seg før måling av krefter.
Luna, som venter sin første kalv når tid som helst, og bonden ser fram mot en lang og forhåpentligvis fin beitesesong.