Reklameguruen Morten

Morten Ulrichsen hos Joker Bogen har over tid vakt oppsikt med sine kreative og delvis nokså morsomme reklamestunt på Joker Bogens facebookside. Her får dere litt “behind the scenes”-stoff fra dagens reklameframstøt for Jokers 10-kronersmarked. Ingen skal komme og si at Morten sparer seg når det kommer til reklame. Ellers hender det nok titt og ofte at han sparer seg, men det er jo ikke noe å si på. Han er ikke helt ung lenger!


De kvinnelige kundene som her nyter sin kaffe i Olavshallen, synes Morten er et uimotståelig syn som levende reklameplakat.


Men det er ute ved hovedvegen at Morten tror han har størst effekt som reklameplakat.


Og der kommer det sannelig en bil som Morten får dirigert inn på butikkplassen.


Morten haster bort til bilen for å informere om 10-kronerstilbudene.


Jim Andre Aasen ser ikke ut til å ha det minste i mot å bli utsatt for Mortens offensive markedsføring.


Morten passer på at Snorre Hollup får seg et par 10-kronerstilbud han også.


Morten er på dette tidspunktet så full av adrenalin, at han går bak kassen og prøver å bringe Torlaug ut av fatning .


Men Torlaug er så vant med Morten, at det eneste han oppnår er at hun smiler litt overbærende.


Vigdis Åsaunet derimot, smiler ikke overbærende, hun smiler nok heller litt beundrende. Men det er Morten vant til, at kvinner smiler beundrende til ham.


Nå er Morten så oppspilt at han legger ut på en halsbrekkende løpetur rundt i butikken, den vedvarer helt til Torlaug sier at “nå er det nok Morten”. Men nå er det også slutt på kreftene til Morten.

Lysglimt på en grå dag

Dette har vært en gråværsdag nittini prosent av tiden, men selv på gråværsdager kan det komme lysglimt. Og da gjelder det å ta vare på de glimtene så godt en kan. Det har jeg prøvd etter fattig evne. Jeg er ingen fotograf, men jeg knipser noen bilder når jeg ser noe fint. Og de ytterst få minuttene sola stakk gjennom skylaget i dag måtte jeg prøve å fange. Det var nok finere i virkeligheten, men dette er det jeg klarte å få til. Lyset kan være nesten magisk også på denne tiden av året.

 

Marcus & Martinus

I morgen er det première på dokumentarfilmen om Marcus & Martinus over hele Scandinavia, også på vårt ungdomshus Vonheim, der Bygdekinoen kommer og viser filmen. Svært mange har minner og opplevelser med Marcus & Martinus de siste 4-5 årene. Også jeg har et sånt minne. Høsten 2012 var jeg så heldig å få være med i et underholdningsprogram på NRK1 som het “De ukjente”. Opplegget gikk i korthet ut på at to kjendislag skulle prøve å finne ut hvilket yrke seks ukjente deltagere hadde, gjennom praktiske prøver og intervjuer. Det ene kjendislaget besto av Asgeir Borgemoen og Mona Halvorsen, og det andre laget var Marcus & Martinus. Dette var snaue to måneder etter at de hadde vunnet Mgp junior med “Som to dråper vann”. Selv hadde jeg ikke sett programmet, så jeg hadde minimal kjennskap til de to guttene på det tidspunktet. Selve innspillingen av programmet tok to timer, og omtrent halve tida var pauser. Og jeg tar nok ikke for kraftig i når jeg sier at de to guttene sørget for underholdning i mer enn 90% av tida. De sang, showet og danset til den store gullmedalje, og fikk også med seg programleder Nadia Hasnoui ut i riktig så heftig dans. De hadde også noen riktig fornøyelige ordvekslinger med Asgeir Borgemoen, bedre kjent som “Sjefen over alle sjefer”. Borgemoen hadde heller ikke noe særlig kjennskap til Marcus & Martinus før innspillingen, men det fikk han den kvelden. I en pause utbrøt han: “Fy søren dere er sjarmerende”, hvorpå den ene av tvillingene svarte: “Takk, du e kji så værst sjøl heller”. Vi seks ukjente deltagerne ble i hvertfall fort enige om at dette ikke var det siste vi så og hørte til Marcus & Martinus, en lite dristig spådom, og vi fikk helt rett! Etter innspillingen var det litt mingling og fotografering, men Marcus & Martinus var nok helt utslitt etter to intense timer foran kamera, så jeg har dessverre veldig lite bilder av dem, har faktisk bare bilde av Marcus, i det minste tror jeg det er ham. Dette er et veldig hyggelig minne å se tilbake på, det er noe av det morsomste jeg har vært med på.


Jeg var den heldige deltakeren som ble plukket ut av Marcus & Martinus til intervju, de ville prøve å finne ut om jeg kunne være rørlegger, mens de heller valgte ut den riktige rørleggeren Linn Johnson Helstad til praktisk rørleggerarbeid. Det tror jeg var gunstig for meg….


Dette bildet av Marcus var det eneste jeg fikk knipset av de to etter programmet.


Marcus & Martinus var lag B i programmet.


Asgeir Borgemoen og Mona Halvorsen var morsomme hyggelige mennesker som mer enn gjerne stilte opp til fotografering sammen med oss ukjente.


Alle seks ukjente klar for innspilling etter to dager med forberedelser på Marienlyst. Fra venstre melkebonde Terje, taxisjåfør Torkil, barista Kari, tryllekunstner som jeg ikke husker navnet på, rørlegger Linn og maskinfører Øystein.


Programleder Nadia Hasnoui ser litt streng ut her under forberedelsene, men jeg kan forsikre om at hun er verdens hyggeligste menneske.


Taxisjåføren Torkil Thorsteinsen med bilen som ble rullet inn i studio under programmet. Den samme taxien tok vi på tur ut på byen etter at vi var ferdige hos NRK.


Alle deltakerne i programmet, minus Marcus & Martinus, samlet på ett brett etter at innspillingen var ferdig.

Morten Ulrichsen-kavalkade 2016

Helt siden jeg startet bloggen i 2012, har Morten Ulrichsen vært en sentral skikkelse her. En gjennomgang av bloggen for 2016, viser at Morten har figurert på bloggen i samtlige av årets tolv måneder. Noen måneder har det vært mye, og andre måneder mindre. Og ikke så rent sjelden har hans opptredender vært Bondefrøken-relatert. Ikke så rart egentlig, de to deler jo samme lidenskap for et sunt kosthold og et aktivt liv. Her får dere bli med på en guidet tur gjennom et år med Morten.


I januar imponerte Morten Bondefrøken med utrolige treningøkter.


I februar anbefalte Morten meloner som gave både på morsdag og valentinsdag, som falt sammen i fjor. “Det er jo ikke alle som har meloner fra før av”, var Mortens begrunnelse.


I mars var Morten for en stakket stund hektet på skrapelodd, hele to lodd skrapte han, uten å oppnå særlig rikdom.


I april fikk Morten og jeg løfte Bondefrøken, noe Morten utførte med smil om munnen og knyttede never.


I mai, nærmere bestemt 17. mai, ble en helt utslitt Morten trøstet av Trond Grande ombord på Lekaferga etter anstrengende spillejobb på Leka.


I juni dro Morten på besøk til Bondefrøken helt på egen hånd for å levere poteter til Bondefrøkens bryllup. Samtidig gjorde han seg unaturlig slank…..


I juli demonstrerte Morten sin sunne livsstil med å spise minigulrøtter i Olavshallen.


I august iførte Morten og jeg oss treningstøy for å høre på Bondefrøken i radioen.


I september fikk jeg være med Morten til Leka på høstferie. Der tok Morten meg med på offisielt besøk hos ordfører Per Helge Johansen.


I oktober markerte Morten “handle lokalt”-dagen med overveldende vaffelproduksjon.


I november så Morten seg nødt til å holde sin aldri hvilende kone Torlaug, i fast grep så det ble mulig å ta et bilde av henne.


I desember fylte Joker Bogen 50 år, og da var Morten helt ustoppelig i poseringene sine, her viser han sin store forkjærlighet for roser.

Bestevenn med kundene

Den siste tiden har det vært mye snakk om om bestevenner i dagligvarebransjen. Noen leverandører og varemerker får lov til å være bestevenner med Rema 1000, og noen blir skjøvet ut i det ytterste mørke. Nå skal jeg ikke mene så mye om deres nye strategi her, bortsett fra at den er dristig. Men jeg kom til å tenke på vår lokale Jokerbutikk i Bogen, egentlig en liten landsens landhandel. Og hvem er deres bestevenner, jo der tror jeg at jeg må fastslå at det er kundene. Øl har vært et brennhett tema de siste dagene, der det har vært sterke følelser i sving over at kjente bryggerier som Mack, Hansa, CB og Borg blir fjernet fra Remas utvalg. Hos Joker Bogen finner en øl fra alle disse bryggeriene, og fra mange andre store og små bryggerier. Har ikke tenkt så nøye på det før, men i dag tok jeg en liten opptelling av ølsortene hos Joker Bogen, og det er i hvert fall over 60 forskjellige typer øl der. Det er ikke så verst for for en liten butikk på landsbygda. Men dette er nok filosofien som denne butikken drives etter, det kundene vil ha skal de få, og det de ikke vet at de vil ha, skal de også få tilbud om.


Trangt i hyllene, men her er det både CB, Hansa og Mack.


Ikke bare øl fra de store bryggeriene, her noen eksempler på øl fra mindre bryggerier.


Masse sorter øl som neppe er storselgere, men vi har tilbudet.


Her er lavkaloriøl fra Mack omkranset av Kilkenny og Nøgne ø.


Kanskje ikke så hipt og fancy, men noe for en hver smak skulle jeg mene.

Nærpolitiet passer på meg

Veldig uvanlig dag for meg i dag. Det vil si, dagen startet helt normalt, sto opp kl. 7, spiste som vanlig en halv banan, gjorde unna fjøsstellet, gikk inn og spiste en porsjon cornflakes med Lerum aprikossyltetøy, sukker og melk fra tanken. Akkurat som jeg gjør hver eneste dag. Så kjørte jeg til Bogen, tok en kopp kaffe sammen med Morten, og han var i det spandable hjørnet, og åpnet en pakke med blåbærsnurrer, riktignok hadde de passert “best før dato”, men likevel var det jo spandabelt. De var så gode at jeg forsynte meg med to. Ettersom jeg skulle en tur til Kolvereid, kjørte jeg innom YX Bogen og fylte diesel, jeg handler jo lokalt, og da jeg skulle kjøre ut fra bensinstasjonen, måtte jeg stoppe for en politibil som overraskende nok kom fra den kanten jeg bor. Der er det svært sjelden politiet beveger seg, det bor omtrent bare en håndfull fredelige pensjonister der. Og kriminaliteten er uhyggelig lav, så jeg syntes det var rart. Politiet svingte inn på plassen til Joker Bogen, og jeg kjørte mot Kolvereid. Synet av en politibil gjør meg veldig lovlydig, så jeg la meg hårfint over 80 km/t på speedometeret. Etter 5-6 km så jeg billys i speilet, og plutselig var bilen helt i “ræva” på meg, blålys ble slått på på, og da var det bare å stoppe. De hadde bestemt seg for å “rutinemessig” foreta en sjekk av meg. Og det var jo selvfølgelig helt i orden for meg. Det var bare promille de hadde lyst til å sjekke, og stor var min overraskelse da blåsetesten viste promille på 0,12, jeg hadde ikke smakt alkohol siden jeg drakk en halv boks juleøl til søndagsmiddagen. Og det var jo under grensa, så det var jo greit, men jeg måtte vente og ta ny test etter en stund, og den viste 0,10, altså svakt nedadgående tendens. Men etter nok en ventetid viste tredje og siste prøve 0,06 i promille, og da ble jeg klarert for å fortsette turen. Jeg insisterte da på at de skulle kjøre først, men nei, de skulle tilbake mot Bogen. Nå lurer jeg bare på hvorfor det for første gang siden vi fikk veiforbindelse i 1969, fikk en tilfeldig politipatrulje på besøk, hvorfor de la seg på hjul og i stor fart hentet meg igjen, og hvorfor i all verden jeg hadde spor av promille i utåndingstesten. Min beste teori var at de hadde kjent meg igjen, og hadde lyst til å komme på bloggen, selv om de uttrykte et “oi” da de tydeligvis kjente meg igjen. Og “promillen” tror jeg ikke hadde noe med Mortens blåbærsnurr å gjøre, det bunnet nok i at de brukte et gammelt utåndingsapparat fra den gangen det var lensmannskontor på Vikna. Og ting som er kalibrert for Viknaværinger, blir selvfølgelig helt feil for vanlige folk. Bare så det er sagt, opplevelsen var ikke ubehagelig, politifolkene var veldig hyggelige, vi hadde en munter tone, og alt i alt var det det en morsom opplevelse. Men dog litt rar…….


Denne hyggelige unge damen avdekket at jeg hadde promille, riktignok svært lav da.


Overraskende å plutselig få en sånn en bak seg, med blålys og gode greier.


Som moteblogger må jeg si at jeg har betydelige innvendinger mot betjentenes bekledning. Den mannlige betjentens 80-tallsjakke er fullstendig utdatert, og den kvinnelige betjentens nye og svært ukledelige allværsjakke, ser mest av alt ut som en 90-tallsjakke minus 90-tallets friske farger. Og de matchet jo ikke hverandre engang, så det var veldig distraherende.


At det ble notert flittig på detektivblokka, synes jeg er veldig betryggende. Første måling antydet promille på 0,12.


Andre måling viste 0,05 på apparatet, men det skal ganges med to, så da var det 0,1, altså nedadgående tendens.


Mens de ventet på å ta ny promilletest av meg, koste de to politifolkene seg med utsikten ved Årsetfjorden.


Under tredje “blowjob” fikk den kvinnelige betjenten kameraet mitt, og adlød min beskjed om å ta bilder, uten protest. Så dette bildet er tatt av dagens nærpoliti.


Siste test viste 0,03, altså 0,06. Med andre ord en halvering på den stunden jeg og politiet holdt hverandre med selskap. Som dere ser står det Vikna på apparatet. Det kan være en grunn til det overraskende utslaget. Apparater kalibrert for viknaværinger, kan jo umulig gi rett resultat for nærøyværinger og bindalinger.


Denne blåbærsnurren som jeg fikk av Morten Ulrichsen umiddelbart før jeg la ut på kjøreturen, var det eneste jeg hadde innabords. Kan den ha gitt utslag på promilletesten? Neppe!

 

 

 

Uten frivillige dør kultur-Norge

Når man akkurat har lagt bak seg et år, er det ganske vanlig å gjøre et lite tilbakeblikk på året som har gått. Og da ser jeg at jaggu har det vært mange veldig flotte og hyggelige kulturopplevelser for mitt vedkommende. Noen ganger som vanlig publikummer, og noen ganger har jeg fått være med på moroa, blant annet som konferansier. Og felles for nesten alt som jeg har vært med på, det ligger stor grad av frivillig dugnadsinnsats bak nesten alt av kulturliv som foregår rundt om kring i distriktet her, og slik er det nok over det ganske land. Uten frivilligheten og dugnaden lider det meste av kulturliv en stille død. Det er slett ikke lett for meg å plukke fram høydepunkter, det har vært så mye bra å være med på. Jeg har sett mitt eldste barnebarn Ina debutere som ballettdanser på stor scene, noe jeg bivånet med både en og to tårer i øyekroken. Jeg fikk atter en gang oppleve mitt favorittband Hellbillies, og attpåtil møte dem backstage etterpå. Jeg hadde to fantastiske dager sammen med de praktfulle menneskene bak Sommerfesten på Horn. Bygdekinoforestillingene på ungdomshuset vårt, som er hjertebarnet mitt, har aldri før hatt så stor tilstrømning. Men jeg tror likevel at jeg drister meg til å si at de to forestillingene med Kolvereid Storbands juleshow, tar kaka dette året. Fantastisk nivå, fantastisk stemning, og en utrolig stor ære for meg å få lede showet. Men størst av alt er den store og uegennyttige innsatsen så mange ildsjeler og frivillige legger ned for at andre skal få gode opplevelser. Det varmet og gledet veldig, da ungdomslaget Fønix, som jeg har vært medlem i siden jeg var pur ung, fikk Bindal kommunes kulturpris under feiringen av ungdomshusets 25-årsjubileum i september. Veldig viktig at de som står på for for å holde kultur-hjulene i gang, blir satt pris på innimellom.


Kolvereid Storband i aksjon med vokalist Marte Volden på ungdomshuset vårt i april, strålende eksempel på lokalt kulturliv og frivillighet.


Det er også viktig for oss å få store navn til å opptre i distriktene, som f. eks. Hellbillies som jeg var så utrolig heldig å få treffe under Nordlandsbåtregattaen på Terråk i juni. Også dette arrangementet er helt og holdent et dugnadsarrangement.


Fra Sommerfesten på Horn i juli, her ved Jørun Bøgeberg og Jeff Wasserman på scenen. Dette er et dugnads- og spleisekonsept av de sjeldne. Alle jobber gratis, artistene spiller gratis, maten er gratis. Og så kan man være med på å spleise ved å putte litt penger i ei spleisetønne. 


Dag to av Sommerfesten består av tur til Ylvingen og Himmelblåkafèen for alle dugnadsarbeidere og artister. Her spiller Anita Bøygard, Jeff Wasserman og festivalsjef i særklasse, Trond Sverre Horn, på kaia utenfor kafèen.


Et av sommerens høydepunkt for meg var turen til Rootsfestivalen i Brønnøysund, der konserten med Anita Bøygard og Trond Horn med band ble det desiderte høydepunktet. Ikke bare spiller og synger de fantastisk, de lokker også fram både latter og tårer hos publikum. Måtte selvfølgelig tigge meg til et bilde etterpå, her blir det fantastiske artistekteparet flankert av min kone og Kristine Kjeldsand. Begge to vil jeg påstå er viktige skikkelser i kulturlivet i vår lille bygd.


Rørvikdagene senere i juli bød på mye frivillig innsats og mange store musikalske opplevelser. CC Cowboys var fantastiske, og det var også fylkesordfører Pål Sæther Eiden enig i. Vi koste oss storligen sammen med et stort publikum.

Ungdomshuset Vonheim er hjertet i bygda hva kultur angår. Her blir to ildsjeler fra byggeperioden for 25 år siden, Johan Teksum og Johan Martin Otervik,  hedret med æresmedlemsskap for sin enestående innsats.


Bygdekino har vi en gang i måneden på ungdomshuset, og 2016 har vært et helt uvanlig godt år, her fra kvelden der “Snekker Andersen og Julenissen” trakk et rekordstort publikum.


Jeg fikk også oppleve at mitt eldste barnebarn debuterte på scenen i desember under Namsos Kulturskoles årlige ballettforestilling Nøtteknekkeren. Stort for stolte besteforeldre å oppleve det.


Juleshowet med Kolvereid Storband og 12 av distriktets beste vokalister ble en enestående oppvisning i hva lokalt kulturliv og frivillighet kan prestere når mange gode krefter drar i samme retning. Det var en stor opplevelse å å få lede dette showet. 


Den tradisjonelle revyen på ungdomshuset 4. juledag er en av årets desiderte høydepunkter på kulturområdet. Her representert ved vår trofaste lydmann gjennom flere årtier, John Arne Engan.

One finger challenge

Ute i den store verden har en ny selfietrend fått solid fotfeste, blant annet i Japan og Kina. Og det er spådd at det kommer til å bli den nye selfieposeringen for The Kardashians. Men her hjemme på bjerget er det skuffende lite å se til den nye trenden. Hvorfor skal vi være så trege til å henge oss på nye trender, det er mer enn jeg kan forstå. Hva jeg snakker om? Jo selvfølgelig “onefingerchallenge”. Og selv om jeg bare er moderat komfortabel med det, ser jeg det som en plikt å gå foran med et godt eksempel, for hva har man egentlig bloggere til ellers? Jeg skal ikke gi meg ut på å forklare hva det hele går ut på, for noen ganger kan et bilde si mer enn tusen ord.


Pekefinger-style.


Tommeltott-style. Begge stilarter krever stor konsentrasjon for å oppnå ønsket resultat.


Cosmopolitan har vært seg sitt ansvar bevisst, og skrevet om trenden, og til og med illustrert med fine bilder.


Her hjemme er det kun radiokanalen P4 som har hatt sak på onefingerchallenge. Må jo være flaut for den skrivende pressen at en radiokanal er eneste presseorgan som har snappet opp denne banebrytende trenden.

Tradisjoner

Det slår aldri feil, før jul dukker de opp, alle liksomdebattene om “våre gamle norske tradisjoner”. Skolegudstjenestene er et tema som får folk til å gå fullstendig av skaftet, på begge sider. Folk som aldri tar med seg sine barn i kirka, roper over seg om viktigheten av å holde på tradisjonen, på tross av at den ikke er SÅ gammel. Folk uten egne barn, på steder der det aldri har har vært tradisjon for disse gudstjenestene, er opprørt og triste over at det noen andre steder kanskje ikke blir skolegudstjeneste lenger. “For vi må ikke glemme julens egentlig innhold”, som om noen kan bestemme hvilket innhold julen skal ha for andre. 

Andre igjen går nesten amok i kommentarfeltene når satirenettsteder deler “nyheter” om at marsipangriser blir forbudt i juleavslutninger i skolene, for å ikke krenke muslimene. “Nå er landet overtatt av IS og det som verre er” kan man lese. Slike tullesaker sluker folk rått, og hvis folk hadde tenkt seg om før de spyr edder og galle ut over nettet, så hadde de kanskje også kommet på at i dag fins det knapt barn og ungdom som liker marsipangris. Jeg kunne forsåvidt latt meg opprøre over at dagens unge rynker på nesa av marsipangris, for det elsket jo jeg da jeg var ung. Og for ikke å snakke om fiken, det er jo selve julegodteriet for meg, men prøv å by de unge det, æsj, sier de. Denne fantastiske tørkede frukten fra Midt-Østen er jul for meg. Men jeg må fint finne meg i at den nok er på tur ut.

Sånn er det med alle tradisjoner, noen kommer og noen går, selv våre rotnorske tradisjoner må vike når de ikke lenger oppleves som viktige nok. Og hva er nå egentlig ekte norske tradisjoner? Juletreet kommer fra Tyskland, pepperkakene fra USA, julenissen er en salig blanding av en tyrkisk biskop, Coca-Cola-nissen og den norske fjøsnissen. 

Og mye som vi går rundt og tror er gamle tradisjoner, er i realiteten ganske nye. Skolegudstjenester er ganske nytt i den store sammenhengen, å tenne lys på gravsteder er også ganske nytt. Mens ingen lenger tar inn halm på stua og sover i den julenatta, for så å lete etter korn dagen etter, noe som ble brukt som tegn på hvordan året skulle bli. Og det er helt forståelig, like forståelig syns jeg det er at fattigmannsbaking er på tur ut. 

Mine juletradisjoner er nok ganske forskjellig fra mange andre sine, jeg klarer ikke å holde meg unna 4.dagsrevyen på ungdomshuset, jeg vil for nesten ingen pris droppe gåturen til Gutvik på 6.dagskvelden, eller lutefisken med øl og akevitt sent på kvelden lille julaften. Men det ville vært veldig rart og innbilsk av meg å forlange at andre skulle legge samme vekt på disse tradisjonene som meg. Akkurat like rart som at noen skulle kreve at jeg gikk i kirken eller gikk rundt juletreet, ting jeg absolutt ikke kan tenke meg å gjøre.

Konklusjonen min er at tradisjoner kommer og går, våre norske tradisjoner er kanskje ikke så veldig norske likevel, og først og fremst, det er opp til den enkelte hvilke tradisjoner man vil holde fast på, hvilke man vil droppe og hvilke man vil skape. Hvis alle kunne droppe syrlige kommentarer om andres julefeiring, og konsentrere seg om sin egen feiring og det innholdet man selv velger, ville både jula og verden blitt litt hyggeligere for alle. Folk som mener at vi som ikke tror på noen Gud, burde avstå både fra julefeiring og juleferie, forstår jeg meg ikke på. Julefeiringen, og til og med ordet jul, er mye eldre enn kristendommen i Norge. Og at jeg har mindre behov for litt fri og masse feiring forstår jeg slett ikke. Og hva jeg feirer er det slett ingen som har noe med! Foran neste julefeiring ønsker jeg meg en mer avslappet og hyggelig debatt om disse spørsmålene, men jeg er stygt redd for at det som jeg trodde var en ekte norsk verdi, toleranse, er på vikende front. Så jeg er ganske sikker på at dette juleønsket ikke blir oppfylt.


Joda, jeg har juletre, men hva det symboliserer og hvorfor jeg har det, er vel strengt talt ingen andres sak. 


Marsipangris og fiken, tradisjonelt julegodteri på vikende front. Marsipan kommer fra Italia og denne fikenen kommer fra Tyrkia. Som så mye annet rundt jula, er det ikke så veldig norskt i utgangspunktet.