Ulvehistorier

Aviser, internett og medier for øvrig, har stadig vekk historier og oppslag om ulv. Det er neppe noen firbeint skapning som vekker så stor oppmerksomhet og så sterke følelser som nettopp ulven. I hvert fall ikke i vår del av verden. Og slik har det nok vært til alle tider. Rødhette og ulven, et av verdens mest kjente eventyr, handler om nettopp ulven. Innholdet er ikke realistisk sett med våre moderne øyne. Men det er all grunn til å tro at eventyret på en eller annen måte tar utgangspunkt i en virkelig hendelse i en fjern fortid. Min datter og fotograf har i en skoleoppgave tatt utgangspunkt i eventyret om Rødhette og ulven, og sett for seg hvordan en avissak om hendelsen kunne sett ut om den hadde skjedd i dag. Og pappa synes at saken ble så bra at jeg fikk lyst til å dele den her på bloggen. For øvrig fikk jeg også æren av å være modell på illustrasjonsbilder til saken.


Det er ikke bare ulv som har herjet her, også elgen har forsynt seg grådig.

Slik har min datter og fotograf sett for seg at en avissak om Rødhette og ulven kunne sett ut, om hendelsen hadde skjedd i dag.


Slike nyhetssaker om ulv ser en titt og ofte om dagen.

Skolen vår blir borte

I dag er dagen da Bindals politikere skal ta stilling til om Kjella skole skal legges ned. Selv om jeg i skrivende stund ikke vet utfallet av den politiske behandlingen, er nok utfallet gitt. Det blir ikke skole fra høsten av på Kjella, det er ikke lenger unger nok til at det er grunnlag for drift. Selv har jeg ikke gått på denne skolen, men alle våre fire barn har hatt sine ti år med grunnskole her. I 22 sammenhengende år var skolen en naturlig del av våre liv. For det aller meste hverdager, med tilhørende foreldremøter, foreldrekonferanser og hyppig kontakt med lærere og rektor. Utallige kaffekopper har det blitt opp gjennom årene, rektor Torbjørn har vært raskt ute med: “Finn deg en kopp, Terje”. Men vi har også hatt mange festdager knyttet til skolen. Første skoledag, juleavslutninger og ikke minst aller siste skoledag for våre håpefulle. Dette har vært flotte anledninger som har skapt minner som vil vare livet ut. Vi har ikke lenger unger i grunnskolealder, så sånn sett rammer nedleggelsen oss ikke direkte. Likevel er det med tårer i øynene jeg skriver dette nå. Det er et kolossalt tap for ei bygd å miste skolen, arbeidsplasser blir borte, unger får mye lenger skoleveg, og mange knytter identiteten sin til nettopp skolen. Mange føler sorg og avmakt i dag over at skolen blir borte. En skole som har tatt så godt vare på alle sine, og som har representert et trygt oppvekstmiljø og god læring. Hvordan kunne det gå så fort fra å være godt elevgrunnlag til å smuldre bort på noen få år? Det er nok et sammensatt svar på det spørsmålet, men noe av svaret finnes nok i landbruket store tilbakegang i bygda. Tidligere var en stor del av elevene barn av bønder og lærere. Når bondebarna etter hvert forsvant, måtte lærere gå, og da de yngste først. i dag er både bondebarna og lærerbarna borte fra skolegården.

Til alle som har vært en del av Kjella skole i alle de 22 årene også vi var en del av skolen, dette er en takk og hyllest for det dere har vært og gjort. I de grå hverdagene, i feststundene, i glede og sorg. Ofte vet vi ikke hva vi har før vi har mistet det.


Denne saken fra Namdalsavisa har blitt mye delt og kommentert på Facebook i dag.


August 1992, vår eldstemann begynner i 1. klasse sammen med 6 andre spente smårollinger. Kontaktlærer var snille, omsorgsfulle Sofie Gutvik. Fra denne dagen av ble Kjella skole en stor del av vår hverdag i 22 år.


Noe som har kjennetegnet Kjella skole, har vært at så å si alle har lært å spille et instrument. Her fra juleavslutningen i 2011, da var det som så mange andre ganger sang og musikk som fylte gymsalen.


Juni 2014, da denne gjengen tok avskjed med skolen på imponerende vis med denne lille konserten. Et beveget øyeblikk for mange av oss foreldrene, som hadde avgangselever for siste gang.


Vår yngste datter får her vitnemål og en klem av rektor Torbjørn Gjengaar. Torbjørn har vært rektor så lenge folk kan huske, jeg anser ham som en høvding, og kan gjerne tilføye bauta. Jeg tilskriver ham mer enn gjerne mye av æren for det gode skolemiljøet som har preget Kjella skole i hele hans regjeringstid.

Til topps i frakk

I går brakte en rekke medier nyheten om at Nord-Koreas leder Kim Jung Un hadde besteget landets høyeste fjell iført frakk og pensko. Både Morten Ulrichsen og jeg lot oss i første omgang imponere av denne bragden. Men ved nærmere ettertanke syntes vi kanskje ikke at historien var så imponerende likevel. For å teste ut dette, bestemte vi oss for å bestige vårt høyeste fjell, Heilhornet (1058 moh), naturligvis iført frakk. Men pensko kom ikke på tale, vi risikerer ikke å ødelegge penskoene våre for en skarve fjelltur. For ikke å gjøre det lettere for oss enn det var for Kim Jung Un, bestemte vi oss for å gjennomføre fjellturen barføtt.


Her har vi akkurat begynt på oppstigningen mot Heilhornet topp.


Fokuserte og klare i blikket.


Og ikke lenge etterpå var vi på toppen av Heilhornet. Og som ved et trylleslag hyllet elementene oss med noen minutters klarvær, i beste Nord-Koreansk ånd.


Like fokuserte og klare i blikket når vi kom ned.


Mist like elegant som Nord-Koreas store leder vil jeg påstå.


De aller siste meterne til bilen foregikk på asfalt.


Kim Jung Un er en pingle som ikler seg pensko bare for en liten fjelltur.

 

 

Fiskerbonden

Langs hele vår langstrakte kyst har kombinasjonen landbruk og fiske vært selve grunnlaget for bosetning gjennom generasjoner. Slik var det også her på gården. I dag er ikke denne kombinasjonen så vanlig lenger. Men i dag har jeg sammen med Morten Ulrichsen gjenopplivet denne tradisjonen, om ikke annet for en dag. Vi satte noen få garn i sjøen i går, og i dag tidlig var vi ute og dro garna. Og faktisk ble vi ikke fri for fisk.


En spent Morten på tur ut til “feltet”, dette var Mortens første erfaring med torskegarn.


Torsken kom delvis flere i gangen over ripa. Det var min jobb å dra opp garna. morten tilhører kjøpmannsstanden, og beskjeftiger seg helst ikke med kroppsarbeid.


Noen av torskene hadde helt ok størrelse. Legg merke til de stilige rosa/hvite hanskene, de er innkjøpt hos Matkroken Bogen.


En strålende fornøyd Morten konstaterer at vi hadde “godt og tjenlig” hall.


Mens Morten tok noen viktige business-samtaler i sin nye Samsung-telefon, ble det min jobb å sløye fangsten. Noe jeg gjorde mer enn gjerne. Vi vet begge hva som er vår plass og posisjon.

Bygdekino-outfit

Like før påske fikk jeg en uventet pakke i posten. Det var jakke og to t-shirts fra Bygdekinoen. Gjett om denne karen ble glad for det. Etter 21 år med dugnadsjobb på Bygdeforestillingene hos oss, har jeg blitt veldig glad i Bygdekinoen. Så det å få klær med Bygdekinologoen på, syns jeg er stor stas. Så neste onsdag når Bygdekinoen kommer med nye filmer til oss, kan jeg møte opp med riktig bekledning. Det fulgte ikke bukser med, så jeg er litt usikker på om det er meningen at man skal gå bukseløs. Jeg skal diskutere dette med kinomaskinist Jan Ove Brøndbo i forkant. Hvis han stiller uten bukse, gjør også jeg det. Hvis konklusjonen blir at vi stiller med bukse, har jeg løsningen klar.


Rød t-shirt og svart jakke fra Bygdekinoen, men ikke bukse.


Å få klær med Bygdekinologen på gjør meg kjempestolt. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; Bygdekinoen er Norges fineste kulturinstitusjon.


Pakken inneholdt også svart t-shirt. Buksa er nyinnkjøpt hos Fashionbox på Kolvereid. Og det som er så flott, er at når man kjøper bukse der, går man ned en størrelse.


Jesper ville også være med på fotoshooten.


Jeg utfordrer alle Bygdekinomaskinistene til å legge ut et sånt bilde av seg selv.


Og her er beviset på at jeg gikk ned fra 32 tommer til kun 31 tommer når jeg handlet med Britt på Fashionbox.

 

Lykke i fjøset

Alle her på gården har spent gått og ventet på at den eneste STN-kua vi har, skulle kalve. Julie Desember har hatt to kalver før, og begge har vært oksekalver. Derfor var det et stort håp om at det skulle bli kukalv denne gangen. Men for hver dag som kua gikk over termin, ble håpet om kukalv mindre. All erfaring tilsier at desto lenger det går over termin, desto større sjanse er det for at det blir oksekalv. I natt kom kalven, 9 dager over termin. Julie kalva uten at vi var til stede, på tross av at vi var oppe og så til henne i 3-tida i natt. Både Frida, kuas eier, og jeg konkluderte med at det ikke var nært forestående med kalving. Men da vi kom i fjøset i morges, var kalven likevel kommet. Og til vår store glede var det en kukalv! Og naturligvis måtte navnet bli Lykke.


Lykke er en rød STN-kalv, dette er den mest uvanlige fargen på denne rasen. De fleste er svarte.


Emma ville veldig gjerne være med tante og kose med den lille Lykkekalven.


Ina bistår mer enn gjerne den nyfødte med å stå på sine tynne bein. Det første Ina sa da hun fikk se kalven, var at den hadde så tynne bein.


Ingen tvil om at Ina syntes det var stas å få være med tante og gi melk til Lykke.


Den nybakte mor, Julie Desember. Også hun er av den røde varianten av STN-rasen.

Eggdonasjon

Morten Ulrichsen er vanligvis en sindig og rolig mann. Men den siste tids oppslag om at eggdonasjon er forbudt i Norge, har fått Morten til å se rødt. -Hvorfor i svarte skal det være forbudt med eggdonasjon. Ingen har noe med hva jeg gjør med eggene mine, sier en oppbrakt Morten Ulrichsen. I dag hadde han tilkalt Namdalsavisas skandalereporter Birger Aarmo for å få fram sitt syn på saken til et større publikum. Og Aarmo var ikke tung å be. Når dagsaktuelle tema belyses av ledende samfunnsaktører, står spaltene åpne.


– Ingen har noe med om jeg selger eller gir bort for eksempel disse påske-eggene, sier en indignert Morten Ulrichsen. Jeg utfører eggdonasjon når jeg vil, og til hvem jeg vil, legger han til med ettertrykk.


Det er overskrifter som dette som har fått Morten til å se rødt.


Her donerer Morten en pakke påske-egg til Namdalavisas Birger Aarmo. – Dette er en prinsippsak, sier Morten. – Og hvis samfunnet vil straffe meg, er jeg villig til å ta den straffen som måtte komme.


Morten poserer, ikke helt overraskende, villig for fotografen. Han fikk også med seg Torlaug, men det er foreløpig uklart om hun støtter hans eggdonasjonsaktivisme.


– Egget jeg holder i hånda her nå, bestemmer jeg over selv, forklarer Morten til både journalist og kunder. – Jeg kan selge det, jeg kan knekke det, eller jeg kan donere det bort. Ingen kan blande seg inn i den beslutningen, sier Morten, med antydning til harmdirring i stemmen.

Bare tull

I går var det 1. april, og selvfølgelig var mitt funn av giftering inni vedkubben bare tull. Riktignok har jeg fått ny giftering i de senere år, den gamle var så trang at jeg måtte legges i narkose for å få den av. Og det er helt sant, kors på halsen. Men nå kan jeg love at heretter skal alt som står på bloggen være helt sant, nå er det slutt på tullet.


Ingen gullring her når jeg startet klyvingen av kubben.


Men her har jeg dyttet den fast i den løse barken i greinkløfta.


Og her blir den plassert på ny for å lure dere.

Utrolig funn

Tidligere har jeg fortalt om selja som katten jagde meg opp i http://terjeaa.blogg.no/1341431440_skrekkopplevelse.html, og som jeg hogde ned for en stund siden http://terjeaa.blogg.no/1425652131_selja_har_falt.html. Det som jeg ikke har fortalt tidligere, er at jeg mistet gifteringen i samme periode som jeg ble jagd opp i den omtalte selja. Ringen var og ble borte. Og da jeg begynte å få mange forholdsvis unge kvinnelige fans, insisterte min kone på at jeg måtte ha ny ring. Så da ble det sånn. I dag skulle jeg klyve opp vedkubbene av den falne selja, og da skjedde det som er nesten for godt til å være sant…….


Vedkubben lagt til rette på klyveren.


Plutselig får jeg øye på noe som glinser nede i greinkløfta når klyveren er i ferd med å dele kubben i to.


Jeg kan ikke tro mine egne øyne, der er ringen som har vært borte i snart tre år.


Nå har jeg plutselig to gifteringer, snakk om solid ekteskap.


Her hadde altså ringen ligget i tre år, noen bedre?