Min hjertesak, bredbånd!

For noen dager siden ble jeg oppringt av en journalist fra Nationen, som ville vite hva som var min hjertesak nå i forbindelse med valget. Og det kunne jeg sikkert svart både det ene og andre på. Men akkurat nå er jeg ganske opptatt av bredbåndstilgangen. Vi har i ganske mange år hatt bredbånd via telefonledningen, levert av Telenor. Ikke all verden til hastighet riktignok, men vi har klart oss med det. Men nå vil ikke Telenor lenger levere bredbånd til oss, angivelig fordi utstyret er for gammelt til at det lar seg vedlikeholde. Selv mistenker jeg at vi ikke er lønnsomme nok for telegiganten. Det finnes også radiobredbånd i området, drevet av Nord-Trøndelag E-verk, men de ønsker ikke å ta inn flere kunder, så det går nok sikkert mot slutten på det tilbudet også. Så nå er eneste tilbudet mobilt bredbånd, eller satelittbredbånd. Begge deler er dyrt, og har sterke begrensninger på datamengden. Vi er i ferd med å få et enda større digitalt klasseskille i landet vårt. Jeg har spurt generasjonen som kommer etter meg om de kunne tenke seg å bosette seg på et sted uten skikkelig bredbånd. Og svaret er nokså klart, det kan de ikke! Selv er jeg aktiv internettbruker, og det er jo også det hele samfunnet er lagt opp til nå, det forventes at vi skal gjøre det meste via nettet. Og det syns jeg er helt greit. Men den yngre generasjonen har helt andre medievaner enn oss gamlinger, de ser  for eksempel ikke TV-serier lineært på TV. De streamer, og da kommer man ikke langt med datapakkene på mobilt bredbånd. Man kan like eller mislike denne utviklingen, men sånn er det. 

Jeg er av den klare oppfatning at tilgang på godt bredbånd uten begrensninger i bruken, er en like viktig infrastruktur som vei og strøm. Det er mange ting i dag som påvirker sentraliseringen av samfunnet. Mangelen på bredbånd i mange bygdesamfunn er en slik åpenbar grunn. Hvis politikerne mener noe med bosetning i hele landet, er de ganske enkelt nødt til å bevilge det som trengs for å gi alle muligheten til å henge med i digitaliseringen av samfunnet. Hvis man skal overlate bredbåndsutbygging bare til de kommersielle aktørene, kommer vi aldri til å få det. Mantraet for noen år siden, var at digitalisering og bredbånd skulle gi like muligheter overalt, og hindre sentralisering, nå er det motsatte i ferd med å skje. 

Dette føyer seg inn i rekken av store og små ting som får meg, og mange med meg, til å føle at vi bare er hår i suppa til storsamfunnet. I fjor var det Posten som ikke lenger ville ta med pakker til oss når de kjører landpostbudrutene sine, selv om vi bor 5 mil unna “post i butikk”. Det vil si, hvis vi ringer til Posten i Oslo, kan de ta med pakken to dager senere. Men også det har vi vent oss til. Og vi venner oss sikkert til dyrt og begrenset bredbånd også, men jeg tror ikke at neste generasjon kommer til å gjøre det. 

Nationen har spurt folk om deres hjertesak, jeg landet på bredbånd til alle.

At det er kyr med på bildet av meg hos Nationen, skyldes at dette er det eneste arkivbildet de har av meg. Men det er ikke så helt bak mål heller, jeg har etterhvert blitt helt avhengig av internett i forhold til gårdsdrifta også.

Denne ruteren har Telenor i all sin godhet spandert på oss som de kutter bredbåndsforbindelsen til.

Sensasjonelt arkeologisk funn

For kort tid siden ble det funnet ei øks fra vikingetida på eiendommen til Namdalsavisas villmannsjournalist Birger Aarmo. Funnet blir betegnet som sensasjonelt. Mindre sensasjonelt tror jeg ikke mitt funn av det jeg er ganske sikker på er et spett. I likhet med øksa, har spettet lange tradisjoner i Norge. Faktisk vil jeg si, med klar referanse til dagens verdidebatt, at spettet har en helt spesiell plass i det opprinnelige norske verdigrunnlaget. Dette er en verdi som som er under sterkt press i dag, hvis vi ikke passer på, kan vi risikere å miste spettet som en grunnleggende norsk verdi. Hvor mange innvandrere og asylsøkere er det egentlig som bringer med seg et spett i bagasjen? Om spettet jeg fant i veigrøfta nå, etter at flomvann har vasket det fram, er fra vikingetida, eller om det stammer fra vegarbeid på 50- eller 60-tallet, kan jeg ikke sikkert si. Men i begge tilfeller snakker vi om sentrale historiske epoker i norsk historie. Så jeg fastslår uten videre at dette spettet har stor kulturhistorisk verdi, at det sier noe vesentlig om tilblivelsen av vår norske kultur og sivilisasjon.

Her poserer jeg stolt med spettet som jeg betrakter som mitt hittil største arkeologiske funn.

På Birger Aarmos eiendom på Kongsmoen ble det nylig funnet ei øks fra vikingetida, spettet jeg fant er nok helt på høyde med dette funnet.

Ingen kan beskylde dette spettet for å være framstilt i rustfritt stål.

Her i denne veigrøfta har sommerens store vannmengder skylt vekk jorda som dekket over spettet.

Alt tyder på at spettet er velbrukt.

Tommelen opp for at jeg får besøk av både fylkesarkeologen og Sigmund Alsaker fra Kystmuseet, og gjerne Ørjan Kvaløy også!

Fake news

Jeg legger meg flat og innrømmer at jeg har falt for fristelsen til å servere fake news på bloggen. Morten Ulrichsen var slett ikke “såra og vonbroten” over å ikke bli utnevnt til “Årets Namdaling”. Tvert i mot var han svært beæret over å få være med i serien om “Stolte Namdalinger”. Han ville nok mer enn gjerne ha tatt i mot en heder som “Årets Namdaling”, selv om han innser at han muligens aldri kommer til å oppnå denne hederen. Ikke at han mener at han ikke hadde fortjent det, men på grunn av at det ikke finnes en sånn utmerkelse. Avslutningsvis må jeg bare be om, og håpe på, at utsendelsen av fake news på bloggen, ikke har ført til varige skader på verken Mortens, bloggens eller min personlige troverdighet eller integritet.

Morten hadde store problemer med å holde seg alvorlig når han skulle demonstrere sin skuffelse over at han kun var “Stolt Namdaling”, og ikke “Årets Namdaling”.

Morten var kjempeglad for oppmerksomheten avisintervjuet ga ham, og i tillegg var han henrykt over den ekstra oppmerksomheten blogginnlegget ga.

Helt umulig for John Arne Engan å holde seg alvorlig når Morten skulle demonstrere sin “skuffelse”.

Også Martin Kjølstad brøt ut i latter, mens Morten nesten klarte å holde maska.

Her er Morten bare nesten dyster og alvorlig når han viser Lisbeth Borgen avissaken om seg selv.

Nedtur for Morten Ulrichsen

Da jeg kom til Joker Bogen i formiddag, var det en nokså humørløs Morten Ulrichsen jeg møtte. Saken er at for noen dager siden hadde han besøk av Namdalsavisas unge journalist Lena Erikke Hatland. Morten trodde at hun intervjuet ham i forbindelse med at han hadde blitt utnevnt til “Årets Namdaling”. Og når avisa kom i dag, viste det seg at han bare var en i en lang rekke av “Stolt Namdaling”. Hvordan denne misforståelsen har oppstått er ikke så godt å si. Men Morten vil ikke avvise at han kan ha blitt distrahert av at det var en ung kvinnelig journalist som intervjuet ham denne gangen. Og at han av den grunn ikke har klart å konsentrere seg såpass at han fulgte med på alt som ble sagt. Vanligvis er det Birger Aarmo som dekker Joker Bogen for Namdalsavisa. – Han er det vel ingen som blir distrahert av, sier Morten med et oppgitt sukk. Morten la fram sin sak for de fleste kundene som var innom butikken i dag, med varierende grad av sympati som resultat. Både kunder og ansatte hos Joker Bogen, bør se det som sin oppgave å bygge opp Morten selvbilde den nærmeste tiden.

Morten viser fram det han trodde skulle være utnevnelsen til “Årets Namdaling”, og som viste seg bare å være et portrett i den lange rekken av “Stolt Namdaling”.

Morten deler skuffelsen med sin Torlaug, uten at hun synes så veldig synd på ham.

Morten peker og forklarer skuffelsen, til kunde John Arne Engan, men heller ikke hos ham var det noen merkbar sympati å hente.

Martin Kjølstad derimot, viser forståelse for Mortens skuffelse når han får Mortens forklaring. Morten får en trøstende hånd på skulderen, og et medfølende blikk.

Seriøst? sier Lisbeth Margrethe Borgen, når Morten klager sin nød til henne. Hun spør videre om han føler seg frisk, og tilbyr å ta blodprøve av ham der og da.

Skjermdump av saken som Morten misforstod så inderlig. Egentlig er det jo en fin og velskrevet sak, men det er ingen trøst for Morten, som hadde sett for seg å bli kåret til “Årets Namdaling”.

Friidretts-VM for kyr

I disse dager er det mange som sitter klistret foran det som tidligere het fjernsynsapparatene. Anledningen er selvsagt VM i friidrett i London. Som den idrettstypen jeg er, kan jeg ikke sterkt nok få understreket hvor viktig det er å selv drive med idrett, og samtidig få med seg alle andre på sportslige aktiviteter. Det holder ikke bare å sitte å se på sport. Derfor inviterte jeg kyrne med på krets-verdensmesterskap i løping, og flere av dem meldte seg umiddelbart på. Det er ikke noen kvalifiseringskrav i dette mesterskapet, så det faller helt klart innenfor begrepet breddeidrett også. Selv tok jeg som så ofte før, rollen som hare. Stevnet ble ikke sendt på TV, så denne reportasjen er eneste pressedekning av begivenheten.

Startfeltet samler seg og gjør seg klar til start, enkelte er litt urolige på startstreken, men her er det ikke snakk om noen diskvalifikasjoner.

Her har starten gått, og innledningsvis er det mye taktisk løping og posisjonering, selv innehar jeg rollen som hare.

Som vanlig når det er snakk om mesterskap, gikk det ikke i rekordtempo.

Her holder haren på å få nok, mens noen av kyrne innser at slaget er tapt.

Til slutt er det outsideren Ingrid som stikker av med seieren.

 

Kraftig oppgradert vannsklie

På lørdagen var det igjen duket for det tradisjonelle arrangementet “Sommerdag på Bakkely”. Et arrangement som inneholder tubekjøring bak raske båter, bueskyting, gladiatorturnering, grilling og festligheter på kvelden. Men det er nok vannsklia som er det mest spektakulære med denne dagen. I fjor ble dagen arrangert for første gang, med åpning av vannsklia, i år hadde arrangørene Lars Berg-Hansen og Karoline Eide, leid inn profesjonell entrepenør, og fått forlenget sklia langt opp i skogen. Det innbød til fartsfylte nedfarter for de som var så dristige at de startet helt på toppen. Og det var det etterhvert mange som gjorde. Fantastisk moro for deltakerne, og ikke mindre moro for de som så på. Kjempeflott at vi har sånne som Lars og Karoline som inviterer alle som har lyst, til en sånn dag. Hele moroa var helt gratis, det var også kaffen og kakene vi kunne forsyne oss av. Fjorårets kommentatorer, Bjørn Kristian Øvergård og undertegnede, fikk fornyet tillit, og det er jo stort for oss, og tilbakemeldingene gikk ut på at vi klarte oss nesten like bra som i fjor. Jeg hadde oppgaven med å kommentere fra startområdet, så det var begrenset med bilder jeg fikk tatt. Men hva gjør vel det, når den semiprofesjonelle fotografen Lisbeth Margrethe Borgen velvillig har lånt meg mange bilder fra dagen. Alle bildene fra målområdet er hennes verk.

En sømnaværing og en hålling i stor fart og fin stil.

Dagen ble innledet med tubekjøring i godt vær og perfekte forhold.

Omgivelsene er det lite å utsette på.

Så har øyeblikket kommet, sklie-eier Lars Berg-Hansen erklærer at nå skal den sterkt oppgraderte vannsklia tas i bruk.

I starten ble bare den opprinnelige delen av sklia brukt, første deltakere var Lasse Holten og nevøen Gabriel.

Rita Øvergård og Lena Erikke Hatland våget seg litt lenger opp i bakken før de satte utfor.

På sin neste tur fikk de to med seg enda en deltaker i båten, gikk helt til topps i sklia, og oppnådde fabelaktig høy fart.

 Det endte med at de rev med seg store deler av presenningen i oppbremsingsarealet. Ingen kom til skade, men som bildet tydelig viser gikk det hardt utover Lena Erikkes nye dongeribukse.

Marianne og Signar Berg-Hansen, førstnevnte var utnevnt som HMS-ansvarlig, tok det helt ut og startet helt på toppen.

De to endte sin spektakulære ferd ute på gresset, de ser ikke akkurat misfornøyde ut.

Oliver Lundseng var en av dagens mest ivrige deltakere, her blir han intervjuet av kommentator i målområdet, Bjørn Kristian Øvergård.

Adrian Jørgensen tok på seg oppgaven som frontmann for denne ekvipasjen. Kristine Kjeldsand står klar til å kaste seg over Adrian for å gratulere med innsatsen.

Sklie-eier Karoline Eide kom til mål nærmest dekket av Zalo-skum, men ansiktsuttrykket etterlater ingen tvil om at hun likte nedfarten.

Selv nøyde jeg meg med å kommentere begivenheten, er ikke sikker på om denne gamle kroppen hadde tålt påkjenningen med en sånn nedfart.