Uka vi har lagt bak oss ble av det uforglemmelige slaget. Helt ut av det blå fikk jeg en henvendelse fra en bekjent på Sømna om jeg hadde noe forslag til hvor to damer fra Argentina kunne gjøre strandhugg i mitt område. Jeg bestemte meg raskt for at de kunne komme til oss. Og det har jeg ikke angret et sekund på. Dette ble et utrolig hyggelig og spennende møte med to fantastiske damer som lever et totalt annerledes liv enn de aller fleste av oss.

Julieta har vært på sammenhengende reise i 7 år, mens Manuela har reist i 4 år. De stopper når det passer dem, og reiser videre når de har lyst til det. Det lille de trenger av penger tjener de på å spille forskjellige steder, og ved å sende hatten rundt. Den første tiden reiste de rundt i Latin-Amerika, med Karibia som høydepunkt. Der haiket de rundt med seilbåter. Mange seilere tar gjerne med seg haikere som mannskap, eller bare for selskaps skyld. Det var faktisk slik de kom seg til Europa også. De haiket med en seilbåt fra Karibia til Portugal. Tidlig i mars i år satt de i Italia og tenkte på å sykle fra Nord-Afrika til Sør-Afrika langs østkysten av kontinentet. Men så fikk de plutselig en ide om at de ville dra til Norge i 10 dager for å se nordlyset. Og som tenkt så gjort. Og de hadde ikke før kommet seg til Norge før coronaen snudde opp ned på alt. Reiser mellom land ble med ett veldig usikkert. Så de bestemte seg for å bli i Norge til ting forhåpentligvis normaliserte seg. En periode jobbet de på en gård med reiselivsaktivitet i Troms, før de i juli tok fatt på sin langsomme reise sørover. Med sykler funnet i en avfallcontainer har de syklet etapper på fra 15 til 40 km om dagen. De har overnattet i telt, busskur og venterom ved fergeleier. Og noen ganger hjemme hos folk de har møtt. Sånn kom de også til Signar og Mona Kristoffersen på Sømna. Signar visste at jeg bodde en høvelig dagsetappe unna dem, og lurte derfor på om jeg hadde noen forslag til opphold for dem. Vi har masse plass i huset nå som ungene forlengst har fløyet redet. Derfor var det helt naturlig å invitere dem hjem til oss. Og da vi spurte Morten Ulrichsen om de kunne komme og spille på butikken, var det ikke nei hans munn. Og ikke nok med det, han inviterte like så godt både de argentinske sangfuglene og oss på pizza på kvelden. En uforglemmelig kveld med pizza og vin, og fyrrig latinamerikansk musikk. Julieta og Manuela oppklarte en vanlig misforståelse om tradisjonell argentinsk musikk. Tango er kun vanlig og populært i Buenos Aires. Der de kommer fra, Cordoba på pampasen, er det ingen som spiller eller danser tango. Forøvrig har de to musikk fra hele Latin-Amerika på repertoiret. Mer forglemmelig var det nok da vi norske kvitterte med å synge Kjerringa med staven.

Nå har de to damene altså reist videre, og jeg kan ikke si annet enn at det faktisk var litt trist da de dro. Vi fikk på en måte hele verden inn i stua disse dagene. De lever et totalt annerledes liv enn oss, og det til tross så gikk vi utrolig godt overens, og forsto hverandres valg i livet. Og ikke minst fikk vi bekreftet at humor er en universell egenskap. Juli har som ambisjon å leve på denne måten resten av livet, mens Manu tenker å “pensjonere” seg fra reisingen en gang i en fjern framtid. Vi kan bare takke for besøket, og takke for berikelsen. Dette var stor stas, og kjempemorsomt!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selv om vårt ferieopphold på Leka på mange måter var svært vellykket, må det innrømmes at ikke alt gikk på skinner. Morten og meg ble utsatt for en ornitologisk sammensvergelse, kamuflert som farsdagsfeiring, Torlaug vant Coop-kaffe og Morten gikk i kjelleren. Dessuten hadde jeg satt meg som mål å lage en rikt illustrert reportasje om de påståtte politiske og administrative stridighetene som har vært omtalt i pressen i høst. Men fikk jeg noen til å stå fram og si sin hjertens mening, neida. Anonymt kom det derimot fram friske betraktninger, og enda brakte jeg ikke engang abortsaken på banen. Jeg bruker ikke anonyme ytringer her. Men jeg fikk i hvertfall gjort en meningsmåling om hvorvidt man tror på et politisk skifte på Leka til høsten. Og jeg kan fastslå at det går mot et spennende valg. Befolkningen er delt nøyaktig på midten. 50% tror på gjenvalg for nåværende ordfører, mens 50% tror at opposisjonens kandidat vinner. Undersøkelsen er basert på intervju med to tilfeldige Lekaværinger jeg møtte. 

Farsdagen ble feiret på Leka, og gaven fra min bedre halvdel var en foringsautomat for småfugl. Fin den, men jeg er ikke så opptatt av småfugler, kråker er mer min greie. Men jeg smiler tappert.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Morten fikk en fuglekasse av sin bedre halvdel, heller ikke han har noe lidenskapelig forhold til småfugler. Aner vi en ornitologisk sammensvergelse her?

Torlaug vant en pose Coop kaffe i kakelotteriet. Som Jokerkjøpmann syntes hun det var en vanskelig situasjon å havne i.

Fritidsbåtstandarden ble jeg meget skeptisk til.

Det har vært mye snakk om at oppdrettsnæringa må flytte på land. Her har man begynt, uten synlig suksess.

Ikke noe feil med Steinstind, men denne veggen av Sitkagran full av kongler, hører ikke hjemme i dette fantastiske kystlandskapet.

Innsjøene på Leka er så små at de knapt kan brukes til noe som helst.

Ikke uventet gikk Morten helt i kjelleren mot slutten av oppholdet på Leka.

I helga dro vi på ferie. Ja ikke sånn å forstå at det er årets eneste ferie, langt i fra. Men det er årets første ferie med mer enn en overnatting. Jeg er heller ikke blant dem som setter store og stygge karbonavtrykk når jeg reiser bort. Så turen gikk også denne gangen til Leka, som er nabokommunen vår. Men når jeg drar dit på ferie, velger jeg å se på Leka som et annet land, det gjør opplevelsen enda mer eksotisk. Naturen er vill og spektakulær, og det kan man også delvis si om befolkningen. Denne bloggposten vil utelukkende fokusere på hyggelige sider ved Leka, det er jo det mest framtredende ved dette landet langt vest i havet. Men i neste bloggpost vil jeg grave dypere, og forsøke å få svar på spørsmålet som mange lurer på etter en del avisoppslag. Hva det spørsmålet er? Jo, for å spissformulere det: Leka, idyllisk øysamfunn, eller Helvetes forgård? Følg med på hva min gravejournalistikk har gitt av resultater.

Skumringstime med utsikt til landemerket Steinstind.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Utsikten i motsatt retning, her ser vi Vikna, vindmøllene skimtes litt til høyre i bildet.

Hos Joker Husby fikk Torlaug utløp for sin svært beskjedne spillegalskap.

Morten benyttet anledningen til å gjøre litt handelsspionasje hos Coop Leka.

I kaffekroken hos Coop, populært kalt “skjermet avdeling”, vant jeg ei farsdagskake i 8. klassens lotteri. Det samme gjorde denne karen, Steinar Andrè Leknes.

Vi førte også politiske samtaler i kaffekroken, ikke minst med Lekas varaordfører Kristin Floa.

I havnestrøket møtte vi Jan Leo Fjeldstad, han kom akkurat tilbake til Leka etter å ha representert Leka i New York Maraton. Noe han gjorde på ypperlig vis.

Ettersom vi ferierte, bevilget vi oss en ettermiddagspils på Vertshuset Herlaug. Der ble vi storøyde vitner til skjenkekontroll. Her kontrollerer agent 771577 fra skjenkekontrollen, at vertshusholder Åsmund Aune skjenker kaffe på reglementert vis. Skjenkingen skal ikke være for rask, men heller ikke for sakte.

Her signerer Åsmund Aune dokumentet som bekrefter at at både kaffeskjenking, og aldersgrensen for servering av pils til meg, var i skjønneste orden.

Etter verstshusbesøket, ble det middag i ordførerresidensen hos Tone og Per-Helge. Desserten besto av Tone Rennemos eventyrlige iskrem. En porsjon av dette er nok til å rettferdiggjøre hele oppholdet på Leka.

Dette må være en av Norges aller mest spektakulære veistubber. Veien er vel nokså ordinær da, men omgivelsene da…..

Det har gått alt for lang tid siden sist Morten og jeg besøkte vår gode venninne Bondefrøken, eller Hilde Kyllo som vi også kaller henne. Det er ikke lett å få det til å klaffe samtidig for travle karrieremennesker som Hilde og Morten. For meg hadde det passet når som helst, men Morten har liten sans for at jeg besøker Hilde uten at han er med. Derfor blir ventetiden noen ganger veldig lang, men den som venter på noe osv. osv. Bildene under sier mer enn tusen ord, så derfor skal jeg ikke bruke flere ord her og nå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det ble et hjertelig gjensyn mellom Morten og Hilde, det er tross alt ett og et halvt år siden de sist møttes. Mitt gjensyn med Hilde ble marginalt mindre hjertelig, noe som kan forklares med at det er to måneder kortere siden vi sist traff hverandre.

Før vi kom så langt som til Hilde, var Morten og fikk fylt opp bilen med poteter hos Hans Olav Ranum i Overhalla.

Her prøver Morten å forklare til Hans Olav Ranum hvordan Hilde ser ut. Potetbonden ser en smule skeptisk ut. Det var på ingen måte “garderobeprat”, alle ser vel at dette foregikk utendørs.

Denne søte gjengen bor i gangen hos Hilde på Kjålgom. Noen av dem søker nytt hjem når de er klare for det.

Størrelse er faktisk viktig, sier Hilde til Morten. Din er veldig søt, fortsetter hun, men alt for liten til å kunne brukes til noe som helst.

Hildes telefon er plus zize, mens Mortens er xs. Det har blitt helt vanlig at voksne sammenligner størrelsen, men ytelsen tenker de lite over.

Mortens telefon har heldigvis ikke blitt hacket, men til Hilde viser han fram sine private bilder.

Hilde stekte rundstykker av grov villspelt mens vi var der, veldig sunne, hevdet hun. Spiser du sånne blir magen borte snart, sier hun til Morten.

Min mage har så bagatellmessig omfang at den ofret ikke Hilde et blikk engang. Derimot forklarte hun meg hvordan man kan vite at disse veldig spesielle rundstykkene er ferdigstekt. Man lytter på dem, hvis de er helt stille, er de perfekt stekt, er de for lite stekt hører man en hvesende lyd, og er de for mye stekt kan man høre en svak brumming.

Kjempesøt, ja kattungen altså.

Det er ikke bare folket på Leka som har etterlatt seg et sterkt inntrykk i sjela etter høstferien vår i helga. Landskapet på Leka er ganske enkelt helt spektakulært. Det er ikke for ingenting at øya er kåret til Norges geologiske nasjonalmonument. De røde oppsprukne fjellene på yttersida består av serpentinitt og olivin, og er helt unik i europeisk sammenheng. Det er veldig mange turmål på Leka, vi prioriterte denne gangen å gå til Lekamøya og Jutulan. Turen til Lekamøya går i lite utfordrende terreng, mens det er litt mer krevende terreng opp til Jutulan. Det er heller ikke merket sti opp dit. Men det er en spektakulær opplevelse som jeg varmt anbefaler. Bildene kan på ingen måte gi et riktig inntrykk av det ville og storslagne terrenget. Jeg anbefaler alle å dra til Leka og se med egne øyne, det vil du ikke angre på.

Fantastiske fjellformasjoner i området som kalles Jutulan.

På tur opp til Jutulan gikk vi over denne rullesteinsfjæra, men det er nok svært lenge siden havet vasket over disse steinene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lenger opp i terrenget ser en dimensjonene på denne utgamle rullesteinsfjæra.

Målet for turen, de fantastiske fjellformasjonene Jutulan.

Morten Ulrichsen glir fint inn i terrenget som jutul.

Denne fjellsiden kan minne om en katedral.

Lekamøya, velkjent landemerke og sagnskikkelse.

Morten ved siden av Lekamøya, bare for å vise hvor liten Morten egentlig er.

Selv prøvde jeg å bestige Lekamøya, men fikk skarp beskjed av min langt bedre halvdel om at jeg var kommet i en alder der jeg ikke kunne bestige noen som helst møy!

Det er også mye flott å se uten å bevege seg langt fra vegen. Her ser dere “munken” midt i bildet.

Utrolige farger på fjellet på yttersida av Leka, man får følelsen av å være i en annen verdensdel.

Landemerket Steinstind sett fra Steinssjøen.

Bildet taler for seg selv, utrolig flott landskap.

I år valgte vi å legge vår høstferie til den eksotiske øya Leka. Vi dro litt lenger denne gangen enn det vi vanligvis bruker på våre høst- og vinterferier. Leka ligger et kvarter med bil og tjue minutter med ferge unna vår bopel. Leka har utrolig mye spennende å by på, så jeg har bestemt meg for å dele opp min rapport fra sagaøya i tre deler, møte med lokalbefolkningen, geologi og botanikk. Jeg begynner med det morsomste, lokalbefolkningen. De viste seg å være utrolig gjestrfie og hyggelige. Det hjalp naturligvis på at jeg hadde med Morten Ulrichsen som døråpner. Lekaværinger som har levd en stund, husker nok Morten fra den tiden han trådte sine barnetresko på øya. La meg først som sist fastslå, selv om det sikkert stemmer at lekaværingene er et eget folkeslag, så er de langt over snittet gjestfrie og hyggelige. Det er overhodet ikke forbundet med noen fare å ta kontakt med lokalbefolkningen om du skulle være så lur å ta turen til Leka.

Naturligvis måtte vi avlegge ordfører Per Helge Johansen og førstedame Tone Rennemo en offisiell visitt. 

Det endte opp på ordførerens terasse der vi ble traktert med kaffe og førstedamens hjemmelagede ripssorbèt og vaniljeis med ekte eksklusiv vanilje. Ufattelig velsmakende servering til de politiske samtalene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Morten lot seg ikke be to ganger da han ble tilbudt å prøvesitte ordførerens nye traktor.

Vi avla også turistanlegget Leka brygge et besøk. Der ble vi tatt i mot av en strålende opplagt vertinne Gro Sørli som serverte oss kaffe og hjemmebakt eplekake. Vi fikk full omvisning på det flotte anlegget i Frøviksundet.

Morten fortalte Gro Sørli noen helt usannsynlige historier fra sin oppvekst på Leka, og det ser ut som at hun moret seg over det.

Vi tok også turen innom den lokale Jokerbutikken for litt etterforsyning av proviant.

En fryd å handle når betjeningen er så sprudlende opplagt som i dette tilfellet.

Vi var også innom Ole Hamnes for å hilse på de vakre STN-kyrne hans. Også Morten som er kjøpmann, syntes det var fine og trivelige dyr.

Middag kjøpte vi på Vertshuset Herlaug. Vi fikk god mat og drikke og utmerket service hos Ruth Aune som var velvilligheten selv.

På turen tilbake over Lekafjorden ble jeg invitert opp på broa på nødløsningsferga Ramtind. Skipper er Martin Hamlandsø. Til høyre Tor Martin Holand som lenge har følt et spesielt ansvar for å stille opp på bilder når det er et kamera i nærheten. Også her ble jeg påspandert kaffe.

Her kommer de siste bildene og historien om den siste biten på heimturen fra Stamsund. En usedvanlig vellykket tur går mot slutten, inntrykkene er mange. Og aller sterkest inntrykk gjorde nok innseilingen til Stamsund. Det var helt magisk. Og det morsomste, jo det tror jeg også var Stamsund. Vi hadde planlagt å drikke øl på puben, men endte opp med riskrem på fiskarheimen. Og så må jeg ikke glemme alle møtene med hyggelige folk underveis, det gjorde reisen ekstra fin. Jeg er også evig takknemlig for at Morten oppførte seg så bra under hele turen.

Brønnøysund var siste havn før Rørvik, der vår reise både startet og sluttet.

– Hei, jeg heter Morten Ulrichsen og er på hurtigrutetur. Morten la stor vekt på å komme i kontakt med lokalbefolkningen på turen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mannen het Arne Hansen, og fortalte villig vekk om Brønnøysund og livet der.

Da vi spurte om hva som var den største severdigheten i Brønnøysund, var ikke Arne i tvil. Det måtte være det kombinerte båt- og busskuret nede på kaia.

Like utenfor Brønnøysund ligger det ødelagte fjellet Torghatten.

Fra Dolmsundet, ved flaggstangen kan dere se vår gode venninne Anne Brit Bøkestad Skillingsås som står og vinker til oss.

På kaia i Rørvik måtte jeg ta farvel med en hyggelig kar som ble et trivelig reisefølge nedover Helgelandskysten. Dessverre har min teflonhjerne glemt fornavnet, men han het Bragstad til etternavn. Og kommer fra Sparbu, men bor på Jessheim.

Sandnessjøen ligger midt i det mest spektakulære kystlandskapet på Helgelandskysten, og er kjent for skikkelser som Thorolf Kveldulfson, Petter Dass, Bjørn Jens og Jon Åge Rønning. Alle har satt sitt preg på området. Denne dagen lå hurtigruta en halvtime ekstra ved kai i denne sjarmerende kystbyen, så vi fikk litt ekstra tid til å rusle rundt i havnekvarteret.

Helgelandsbrua ved innseilingen til Sandnessjøen.

Selvfølgelig måtte vi hilse på Petter Dass. Han tilbragte jo sine barneår på Nærøya, i samme kommune som vi bor i. Morten hevder også at han er etterkommer etter Petter Dass. Og det finner jeg helt sannsynlig, da Petter Dass og Morten Ulrichsen har samme kroppsbygning. For øvrig er Morten og jeg femmenninger, så kanskje jeg også stammer fra Petter Dass.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sandnessjøen kino er, eh….. flott, legg merke til søylen på fronten av bygget, den skaper assosiasjoner til filmpalass, kinopalè og lignende begreper. Det er også nylig gjort vedlikeholdsarbeider under vinduet.

Dessverre ble det ikke tid til lunsj i Sandnessjøen, men kjøt kake med blant annet tyteberg kunne ha gjort godt.

Morten er svært kunstinteressert, men jeg er usikker på om han er i slekt med denne skikkelsen.

Sandnessjøen ligger midt i et øyrike, så her har man ambulanse på kjøl.

Her vinker vi farvel til Sandnessjøen, og setter kursen for Brønnøysund.

På hjemturen sørover Nordlandskysten hadde vi et fantastisk vær hele tiden. Og uansett hvor vi vendte blikket var det storslagen natur å se. Vi heiv oss også med på trandrikking sammen med tyske og nederlandske pensjonister. Apropos tyske pensjonister, en av de sterkeste opplevelsene vi hadde på turen handler om en eldre tysk kvinne. Til frokosten på søndagsmorgenen ble det servert speilegg lekker dandert med stekte baconskiver oppå hvert egg. Men denne tyske kvinnen syntes ikke det var nok med en skive bacon til egget sitt. Så hun plukket like godt baconet av alle eggene som lå der, med tysk grundighet. Tusen takk til henne, for vi ble jo et minne rikere. Neste stopp på turen blir Sandnessjøen, en kjempemorsom liten by, skulle det vise seg!

De nordnorske fjellene er noe helt eget.

Mange idylliske plasser langs kysten.

Hele nordlandskysten er overstrødd med spektakulære fjell.

Uendelig vakker kyst vi har.

Vi oppførte oss som ordentlige turister, og deltok i polarsirkelseremonien. Den gikk ut på å drikke ei skei med tran, og skeia fikk vi beholde som en souvernir.

Vi fikk også en prat med kaptein Einarsen på MS Finnmarken. Som gammel sjømann kunne Morten gi ham noen gode seilingsråd.

Hele tiden noe fint å hvile øynene på fra hurtigrutedekket.

Ved anløp Nesna, bet vi oss spesielt merke i Nesna innkjøpslag B/A.

Jeg kan nå avsløre formålet med reisen til Stamsund, vi ville nemlig finne ut av et hardnakket rykte om at det ligger en Matkrokenbutikk der. Og ikke langt fra hurtigrutekaia fant vi butikken. Dermed slapp vi å spekulere mer på det. Vi hadde også gjort litt etterretningsarbeid på forhånd, og funnet ut at det var en åpen pub i havna der. Men på tross av at både en tilreisende fotograf, og bestyrerinnen på fiskarheimen, hevdet at puben skulle være åpen, forble den stengt under hele vårt opphold der på lørdagskvelden. Men kaffen, vaflene og riskremen på fiskarheimen var meget velsmakende, så vi led ingen nød. Og Morten visste som vanlig råd når det røyner på. Jeg får vel også legge til at på sørgående hurtigrute Finnmarken, var ikke puben stengt!

Reisens store mål, vi fant Matkrokenbutikken i Stamsund. Riktignok var den stengt når vi kom, men bare å ha sett den med egne øyne var nok for oss.

Etter å sett Matkrokenbutikken, satte vi kursen for puben på brygga, her skulle det drikkes øl.

Men ingen åpen pub, vi måtte nøye oss med idylliske omgivelser.

Fiskerne i havna var i ferd med å ta kvelden, de kunne nok også tenke seg en pils på puben.

Denne usedvanlig hyggelige fotografen fra Aukra mente også å vite at puben skulle være åpen.

I stedet for øl på puben, ble det kaffe og riskrem på fiskarheimen. Kjempegod riskrem, og vi ble meget vel tatt i mot der.

Til slutt fikk Morten nok av tørken, og åpnet bar på hurtigrutekaia. Utvalget var begrenset, kun gin tonic. Men du verden så godt det smakte.