Uka vi har lagt bak oss ble av det uforglemmelige slaget. Helt ut av det blå fikk jeg en henvendelse fra en bekjent på Sømna om jeg hadde noe forslag til hvor to damer fra Argentina kunne gjøre strandhugg i mitt område. Jeg bestemte meg raskt for at de kunne komme til oss. Og det har jeg ikke angret et sekund på. Dette ble et utrolig hyggelig og spennende møte med to fantastiske damer som lever et totalt annerledes liv enn de aller fleste av oss.
Julieta har vært på sammenhengende reise i 7 år, mens Manuela har reist i 4 år. De stopper når det passer dem, og reiser videre når de har lyst til det. Det lille de trenger av penger tjener de på å spille forskjellige steder, og ved å sende hatten rundt. Den første tiden reiste de rundt i Latin-Amerika, med Karibia som høydepunkt. Der haiket de rundt med seilbåter. Mange seilere tar gjerne med seg haikere som mannskap, eller bare for selskaps skyld. Det var faktisk slik de kom seg til Europa også. De haiket med en seilbåt fra Karibia til Portugal. Tidlig i mars i år satt de i Italia og tenkte på å sykle fra Nord-Afrika til Sør-Afrika langs østkysten av kontinentet. Men så fikk de plutselig en ide om at de ville dra til Norge i 10 dager for å se nordlyset. Og som tenkt så gjort. Og de hadde ikke før kommet seg til Norge før coronaen snudde opp ned på alt. Reiser mellom land ble med ett veldig usikkert. Så de bestemte seg for å bli i Norge til ting forhåpentligvis normaliserte seg. En periode jobbet de på en gård med reiselivsaktivitet i Troms, før de i juli tok fatt på sin langsomme reise sørover. Med sykler funnet i en avfallcontainer har de syklet etapper på fra 15 til 40 km om dagen. De har overnattet i telt, busskur og venterom ved fergeleier. Og noen ganger hjemme hos folk de har møtt. Sånn kom de også til Signar og Mona Kristoffersen på Sømna. Signar visste at jeg bodde en høvelig dagsetappe unna dem, og lurte derfor på om jeg hadde noen forslag til opphold for dem. Vi har masse plass i huset nå som ungene forlengst har fløyet redet. Derfor var det helt naturlig å invitere dem hjem til oss. Og da vi spurte Morten Ulrichsen om de kunne komme og spille på butikken, var det ikke nei hans munn. Og ikke nok med det, han inviterte like så godt både de argentinske sangfuglene og oss på pizza på kvelden. En uforglemmelig kveld med pizza og vin, og fyrrig latinamerikansk musikk. Julieta og Manuela oppklarte en vanlig misforståelse om tradisjonell argentinsk musikk. Tango er kun vanlig og populært i Buenos Aires. Der de kommer fra, Cordoba på pampasen, er det ingen som spiller eller danser tango. Forøvrig har de to musikk fra hele Latin-Amerika på repertoiret. Mer forglemmelig var det nok da vi norske kvitterte med å synge Kjerringa med staven.
Nå har de to damene altså reist videre, og jeg kan ikke si annet enn at det faktisk var litt trist da de dro. Vi fikk på en måte hele verden inn i stua disse dagene. De lever et totalt annerledes liv enn oss, og det til tross så gikk vi utrolig godt overens, og forsto hverandres valg i livet. Og ikke minst fikk vi bekreftet at humor er en universell egenskap. Juli har som ambisjon å leve på denne måten resten av livet, mens Manu tenker å “pensjonere” seg fra reisingen en gang i en fjern framtid. Vi kan bare takke for besøket, og takke for berikelsen. Dette var stor stas, og kjempemorsomt!
