I dag var dagen kommet for utslipp av de voksne kyrne, og kvigene som skal kalve i sommer. Mye hopp og sprett, og litt skepsis hos kvigene. Men det hele gikk greit, og kyrne setter jo veldig pris på å komme ut på grønt gress igjen. Hele familien, barn, svigerbarn og barnebarn er hjemme for å være med på gårdens formel 1-dag, vi var faktisk 4 generasjoner med på utslippet i år. For det er ganske så underholdende å se på når våryre kyr slår seg løs. Så nå blir det en annen hverdag i fjøset, om ikke lenge får de gå ute dag og natt. Bare en tur innom fjøset morgen og kveld for å bli melka, og så en slant kraftfor da.
Julie Desember hadde så mye fart i kroppen, at det var vanskelig å få skarpe bilder av henne.
Weng, som denne kviga heter, hadde lyst til å vise oss hvor høye spark hun kan få til.
Veronica har ikke vært i toppslag etter at hun fikk dødfødte tvillinger for en stund siden, håper at utelivet får henne tilbake i toppform.
Godt å få sol på kroppen igjen.
Riding er vanligvis et sikkert tegn på brunst, men første dagen på beite er det ikke til å stole på.
Disse to jevngamle kyrne har holdt sammen siden de var småkalver, bestevenninner.
Så støvføyka står.
Noen av “ungdommene” var litt skeptiske, og måtte lukte på alt før de dristet seg over dørstokken.
Nylig avsluttet vi den 20. sesongen med bygdekino på ungdomshuset vårt. Hele denne tiden har Mona, kona mi, og jeg vært med på å arrangere disse kinokveldene på dugnad. Og det har vært en sann glede å få være med på det. Vonheim Sørhorsfjord er nok av de aller minste spillestedene som Bygdekinoen regelmessig besøker med fersk og aktuell film. Jeg anser det som et svært godt og viktig tilbud på små plasser som ikke har noen mulighet til å ha fast kino. Særlig for barn og ungdom i bygda er tilbudet viktig.
Det har også vært stor teknisk utvikling på utstyrssiden i løpet av de 20 årene vi har holdt på. Men det store spranget kom i august 2010, da den digitale kinomaskina ble tatt i bruk. Bygdekinoen ble faktisk digitalisert som en av de første kinoene i Norge, omtrent samtidig med de største byene. Og med digitaliseringen kom også muligheten for 3D-visning. Også på lydsiden har det vært stor utvikling.
Forrige onsdag var altså siste spilledag i denne sesongen, og da ble maskinisten gjennom alle disse årene, Jan Ove Brøndbo, og jeg sittende og mimre og se i statistikker over disse 20 årene. Og vi fant etter hvert ut at vi har hatt kino 360 kvelder, vist rundt 700 filmer, og det har gått med over 10.000 vaffelplater og 10.000 kaffekopper. Og slett ikke alt har blitt fortært av maskinisten (dette har han spesifikt bedt meg om å påpeke), alle som kommer innom får kaffe og vafler, og det er et gratistilbud. Og ikke minst har det gjennom disse årene blitt solgt 14.000 kinobilletter. Med andre ord 14.000 filmopplevelser. Selv har jeg også hatt mange flotte filmopplevelser i løpet av disse årene, og hvis jeg skal trekke fram en film som har gjort spesielt sterkt inntrykk på meg, så må det bli “Den siste samurai” med Tom Cruise i hovedrollen. Men jeg vet at det er andre enn meg som er mye mer filminteressert enn det jeg er. Og som Bygdekinoen betyr mye mer for. Her skal jeg slippe til to av dem.
Førstemann er min egen sønn, Tor Martin, som i disse dager spent går og venter på bedømmelsen av sin masteroppgave i filmvitenskap ved NTNU.
Forsiden av masteroppgaven som Tor Martin nå har levert, både hans bonde- og kinobakgrunn har motivert valget av oppgavetema.
Og dette sier Tor Martin om hva Bygdekinoen har betydd for ham:
I min barndom var ikke film like tilgjengelig som den er i dag. For en filminteressert gutt, var Bygdekinoen et av ukens høydepunkter de ukene det var kino. Hvis denne institusjonen – og den flotte maskinisten – ikke hadde eksistert, ville nok filmgleden aldri nådd det nivået den gjorde. Jeg er evig takknemlig for at jeg i mine formative år fikk tilgang på ny og interessant film. Ellers ville jeg garantert ikke endt opp som filmviter.
Dette er Njål Torgnes Kristensen sammen med maskinist Jan Ove Brøndbo. Njål er den ivrigste kinogjengeren vår i dag, og det har han vært i 10 år. Dette bildet ble tatt på 15-årsdagen hans for en uke siden. Dagen feiret han selvfølgelig med vafler sammen med oss på kinoen, og så Spiderman da. Njål har også sin egen filmblogg, filmuniverse.blogg.no, og drømmer om å bli filmregissør eller filmanmelder. Og dette sier Njål om hva Bygdekinoen betyr for ham:
Det er et bra tilbud, det gjør at vi ikke må kjøre den lange og kjedelige veien til Kolvereid for å være på kino. Har gjort det noen ganger, men det beste er Horsfjord!!! Vafler, og å få prate med maskinisten er jo helt tipp topp. Bygdekinoen betyr mye for meg. Det er ikke så mye artig som skjer i bygda, så det er bra og ha kinoen å glede seg til! Og når jeg ser kinomaskinen, tenker jeg hvor gøy det ville vært å jobbe med den.
Det er lett for meg å konkludere med at Bygdekinoen er en av landets aller fineste kulturinstitusjoner, som i mange tilfeller gir opplevelser og inspirasjon som forandrer livet til folk. Men det som er bekymringsfullt er at tilbudet er under press. Bygdekinoen er en del av Film & Kino, som har fått mye av sine inntekter fra avgift på DVD-salg. I disse strømme- og nedlastningstider, har denne inntekten falt drastisk. Så mitt inderlige håp er at ansvarlige myndigheter tar sitt ansvar på alvor, og sørger for at dette fantastiske tilbudet kan bestå, og gjerne utvides.
Jan Ove sammen med kaffe, vafler og pengeskrin, en situasjon han er ytterst bekvem med. Jan Ove har vært fast maskinist i samtlige 20 år vi har holdt på. Men vi har også hatt fornøyelsen av å bli kjent med flere vikarer, Inge Brøndbo, Svend Urdshals, Jan Morten Havstein, Jan Haugen og Torstein Larsen har vi blitt kjent med, og lært å sette stor pris på.
I 2012 ble Vonheim Sørhorsfjord kåret til Beste Bygdekino, en utmerkelse vi satte stor pris på. Ikke bare hederen, men også stipend som vi brukte på en tur til Den norske filmfestivalen i Haugesund.
I Haugesund tilbrakte vi mye tid sammen med Jan Ove, Svein Sellevold og Gunnar Fors. Alle tre maskinister hos Bygdekinoen, eller kino-Norges frontsoldater som jeg liker å kalle dem. For første og eneste gang i livet gikk vi på rød løper, blant annet på festpremieren på Kon-Tiki.
Lunsj med hele administrasjon i Bygdekinoen, inklusive sjefen sjøl, Arnfinn Inderhaug, sto også på programmet. Og ikke minst var også Film & Kinos legendariske direktør Lene Løken tilstede.
Som dere sikkert forstår, Bygdekinoen betyr mye for oss, den har blitt en del av livet vårt.
I dag var dagen for fotpleie for kyrne på gården. Vi hadde besøk av klauvskjærer Kjell Østrem, som kjapt og effektivt sørget for at kyrne nå har gode og jevne klauver å møte den snart forestående beitesesongen med. Alle kyrne hadde behov for en runde i klauvboksen nå, men heldigvis avslørte ikke dagens runde med pedikyr sykdom eller skader i klauvene. Og alle kyrne oppførte seg eksemplarisk i klauvboksen, kun ei var en smule skeptisk på å gå inn i den. Det er en åpenbar fordel at det er folk som har godt lag med dyr som har sånne jobber. Og det er ingen grunn til å underslå at Kjell har godt lag med både folk og dyr. Så oppsummeringen av dagen blir slik: Kyrne har fått fine klauver, og jeg har fått høre flere historier av ymse kaliber, enn det jeg vanligvis hører i løpet av måneder!
Som bildet viser, tar Iselin fotpleien med stor ro.
Vinkelsliperen er et effektivt redskap når klauvene skal fikses.
Også Julie Desember måtte til pers, hun hadde virkelig behov for litt klauvpleie.
Celine var roligheten selv mens hun sto i boksen.
Nå er du ferdig, sier Kjell til Celine. Og nei, det er ikke snø i ansiktet til kua, det er spon fra klauvene.
Jobben gjort, klauvboksen vaska og klauvskjærer, moromann, poet og livsfilosof Kjell Østrem klar til å kjøre videre til nye oppgaver.
Som jeg har skrevet om her tidligere, har kattene våre ingen betenkeligheter med å la seg sponse. Tvert i mot er de meget begeistret for tørrforet de får fra Zoo Partner i Trondheim. Og jeg må vel innrømme at jeg heller ikke har så mye i mot det. Særlig det faktum at urinveisinfeksjonene de var plaget med, har kommet helt bort, gjør at jeg støtter deres valg om å ta i mot dette kvalitetsforet som de er så begeistret for. Men å få de til å forstå at det følger forpliktelser med å være sponsorobjekt, er ikke like enkelt. Så i kveld ble det tvangsfotografering, noe bildene bærer preg av. Men bildene Frida tok av sin katt Jesper, syns jeg ble riktig fine da.
Dette bildet ligger på forsiden av bloggen, og er klikkbart. Da kommer du rett inn i nettbutikken som bl.a. selger dette katteforet.
Jesper skjønner ikke at han må posere med kattmaten, han vil bare spise den.
Heller ikke Siri skjønner vitsen med fotografering sammen med mat.
Sabrina vil hvert fall ikke være modell, men jeg gir henne intet valg.
Til skattemyndighetene: Jeg regner med at går klart fram at dette er et sponset innlegg, men jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å huske at det skal oppgis til beskatning. Og de kattene vi har er forøvrig notoriske skattesnytere.
I dag var dagen for å få kvigene på beite, dette er en av de beste dagene i bondelivet. Litt strevsomt er det, og ganske mye action, men det hører med. Og det er ingen tvil om at dyrene setter pris på å få komme ut igjen og få bite i grønt gress. Og som vanlig må jeg innrømme at dyrene tar seg bedre ut på bildene enn bloggeren. Og om noen dager er det de voksne kyrnes tur til å komme ut på grønt gress.
Når kviga gir gass, må jeg bremse.
Flott stil på begge to.
Lykkelig over å kunne utfolde seg fritt.
Freske fraspark.
Hold på hatten, for her går det unna.
Tørrkua Ute blir også innvilget sommerferie sammen med kvigene.
Kvigene blir fort opptatt av det saftige grønne gresset. Beitedyr er et fantastisk kulturlandskapselement.
Etter at jeg la ut blogginnlegget om flybildet jeg hadde forhåndsbetalt, men ikke fikk, løsnet det plutselig. Jeg fikk masse beklagelser og en rekke forklaringer på det som hadde skjedd. Jeg skal ikke komme nærmere inn på det her. Men nå har jeg altså fått bildet, jeg har til og med fått et ekstra bilde, og jeg har fått prisavslag på 1500 kr. Jeg har også fått spørsmål fra firmaet om jeg kunne legge ut på bloggen at de hadde ordnet opp i rotet. Dette gjør jeg nå, og så betrakter jeg saken som ute av verden. Men en ting har jeg lært, forhåndsbetal aldri noe med mindre du er 100% sikker på at det er en god ide!
I dag da jeg holdt på å gjødsle beitet til kvigene, fikk jeg øye på en tjeld som akkurat hadde lagt første egget i sitt enkle reir. Og kom på at det er over 40 år siden jeg har smakt tjeldegg. Som liten guttunge var det fast tradisjon at min bestefar og jeg plukket oss et tjeldegg som vi stekte og delte. Dette barndomsminnet dukket opp da jeg så egget, og ettersom min bestefar lærte meg at tjelden verper et nytt egg hvis man tar ett, fant jeg ut at tiden var inne for å smake igjen. Innrømmer glatt at jeg var en smule skeptisk, men det var det ingen grunn til. Egget smakte nesten som et hønseegg. Så dette var en fin opplevelse, fikk smakt på tjeldegg, og fikk framkalt gode barndomsminner om min bestefar som døde i 1983. Og ble også minnet på at gode opplevelser som plantes i et barnesinn, lever i mange år. De kan være gjemt, men små ting gjør at de dukker opp igjen, og så er plutselig både barndommen og bestefar der igjen. Et lite øyeblikk…….
Litt mindre enn et vanlig hønseegg.
Her har dette tjeldegget blitt til.
Her har egget havnet i panna, ikke verst å se til.
Valgte å steke det ganske godt.
Litt spent på om jeg kom til å like tjeldegg, men det var ikke veldig ulikt hønseegg.
De fleste har vel fått med seg at det er konflikt og brudd mellom bøndene og regjeringen. Og det er vel også kjent for leserne av denne bloggen at jeg er bonde, og slett ingen stor bonde. Jeg driver et nokså lite melkebruk i en fjord helt på grensa mellom Nord-Trøndelag og Nordland. Og la det være helt klart, jeg er helt enig med bondeorganisasjonene i striden med regjeringen. Ja, jeg er en del av konflikten.
Hvis vi ønsker å ha landbruk over hele landet, som de fleste sier at de vil, så er regjeringens politikk helt feil. Tredobling av maksimalkvoter for melk og omfordeling av tilskudd fra små og mellomstore bruk til de aller største brukene vil uvilkårlig føre til flytting av produksjon til noen få regioner. Det fører i sin tur til at grovforareal og beiteressurser går ut av bruk mange steder. Og resultatet blir enten at vi må importere mat, eller råstoff til kraftforproduksjon i enda større omfang enn det som er tilfelle i dag.
For meg er det heller ingen tvil om at ringvirkningene av et aktivt landbruk landet rundt er kraftig undervurdert av mange. Titusenvis av arbeidsplasser er direkte avhengige av landbruket, enda flere er indirekte avhengige av det samme landbruket. Turistnæringen profitterer stort på at vi har et velstelt landskap der kulturlandskap og villmark utgjør et hele. Et hele som til sammen utgjør det landet vi er så stolte av.
Vi feirer i morgen 200-årsjubileum for Grunnloven. I årene som fulgte etter 1814, foregikk det et stort nasjonsbyggingsprosjekt. Og etter hvert ble det bonden og kulturlandskapet som ble selve nasjonens identitet. Dette gjenspeiler seg i så vel malekunst som litteratur fra den tiden. Jeg er nokså sikker på at det er verdt å ta vare på denne arven. I tillegg til at det er moralsk riktig å utnytte norske ressurser til å produsere mat til en økende befolkning. Det blir helt feil å basere økt norsk matproduksjon på importert råvare.
Blant annet på denne bakgrunn kan de siste dagenes bondeaksjoner forstås. Norske bønder sier nå fra om hva som er i ferd med å skje, det som vi nå kan miste, vil være svært vanskelig å få tilbake.
Da ønsker jeg alle en riktig fin 17.maifeiring. Og husk hva som er denne nasjonens røtter!
Litt av beitearealene her på gården.
Bloggeren sammen med noen av beitedyrene.
Kan dette symbolisere den kampen som nå foregår?
Selv de minste jordlappene blir beitet her, krattskog neste?
Disse to identifiserer seg kanskje sterkere med landbruket enn de fleste.
Jeg er også stolt over å kunne tilby mine barnebarn og andre barn gode opplevelser på gården.
Som jeg har nevnt tidligere her, har jeg tatt på meg å holde 17.maitale i nabobygda Gutvik i år. Og denne gangen har jeg tenkt å legge mer vekt på stil enn innhold. Så kveldene nå går med til å teste ut forskjellige stilarter innen talekunsten. Jeg har på ingen måte kommet i mål enda, først må jeg finne ut hvilken stilart jeg skal satse på, deretter blir det å perfeksjonere denne stilarten. Her kommer noen bilder av enkelte av stilartene jeg har under vurdering. Jeg har naturligvis en rekke andre typer under vurdering.
Denne har jeg kalt “klassisk agiterende arbeidertaler”.
Mildt forkynnende type.
“Jeg er ingen taler”-typen.
Den opphøyde.
Den kule og lett selvopptatte typen.
Den inderlige og påtatt hjertevarme typen.
Jeg tar gjerne i mot råd om hvilken stilart jeg skal gå for.