Full fart med våryre kyr

For noen dager siden slapp vi kyrne på beite. I år ble det ganske tidlig beiteslipp, forholdene er tørre og fine. I motsetning til i fjor da regn og sludd og ufyselige forhold førte til ganske seint beiteslipp. Jeg vet sannelig ikke hvem som koser seg mest denne dagen, kyrne eller bonden. Tror jeg kan konkludere med at det er en av årets beste dager for både folk og fe. Også for fotografen, som også denne gangen er min datter Frida, er denne dagen spesiell. Og her får dere noen av hennes bilder fra denne, på alle måter, fine dagen.

Sofie er ei ung ku som snart får sin andre kalv, og hun hadde mye energi da hun slapp ut.

Hun tok nesten av fra bakken i ren og skjær fryd.

Før hun gikk inn for landing.

Maja er høygravid og en tanke godt på hold, men synes sommerkroppen er perfekt.

Julie Desember er ikke veldig ung lenger, men det bryr hun seg ingenting om.

Emily får sin første kalv utpå sommeren, derfor det beskjedne juret.

Isabell er vår eldste ku, hun fikk nettopp sin åttende kalv, men hun er svært lite preget av alderen.

Freske fraspark av Nelly.

Caroline tar litt av, det gjør ikke jeg lenger.

Nærøy kommunes grenseløse inkompetanse

Det hele begynte med et brev som jeg syntes var ganske festlig. Da vi fikk vegnummer her i fjorden, fikk vi også et brev der det sto at vi mellom annet var tildelt adressen Årsetvegen 377. Det eneste som kunne matche denne adressen, er et gammelt reveskur som står der. Jeg syntes det hele var morsomt, og utstyrte reveskuret med vegnummer i fjorhøst. Fullt så morsomt syntes jeg ikke det var da vi fikk utskrevet eiendomsskatt på den samme adressen, men da på et bolighus som angivelig skulle stå der. Der står det vitterlig ikke noe bolighus, så jeg ringte Nærøy kommune og gjorde dem oppmerksom på feilen. Etter mye fram og tilbake, viste det seg at takstmannen, som åpenbart er fullstendig inkompetent, hadde avfotografert min nabos hus, og diktet opp plasseringen Årsetvegen 377. Bildematerialet viste at samme hus plutselig hadde fått to forskjellige adresser og eiere. Fra kommunens side ble jeg forsikret om at denne blemmen skulle det ryddes opp i, og at jeg ikke behøvde å tenke mer på det. 

Så kom fakturaene for eiendomsskatten. Og da var det også faktura på eiendomsskatt for Årsetvegen 377. Jeg tok atter en gang telefonisk kontakt med kommunen. Og NÅ skulle det ryddes opp i tullet. De måtte bare ha litt tid. Men jeg fikk ganske rast tilbakemelding om at nå var feilen rettet. De gikk riktignok ikke med på at det aldri hadde stått noe hus på adressen, men de strakk seg til å godta at huset var revet. Jeg måtte selvfølgelig lattermildt protestere på dette, men i for seg spiller det jo ingen rolle for meg hvordan byråkratiet retter opp sine blemmer. Det viktigste for meg var forsikringen om at jeg bare kunne se bort fra fakturaen. Dette skulle jeg ikke høre mer  om. Så jeg rev regningen i biter og kastet den, og satte det hele på kontoen for merkelige tildragelser man kommer borti i løpet av livet. 

Men i dag ble det ikke morsomt lenger. Da dumpet det nemlig et inkassovarsel ned i postkassen vår. Nærøy kommune krever fortsatt eiendomsskatt for en bygning som en idiot av en takstmann har diktet opp. Og som jeg to ganger, etter lange og grundige telefonsamtaler, har blitt forsikret om at jeg bare kunne se bort fra. Hva er det som foregår i Nærøy kommune, sender man ut krav som en kataloghai i håp om at det går under folks radar, og at man i vanvare skal betale? Hvis dette er representativt for det arbeidet kommunen og det inkompetente taktseringsfirmaet gjør med eiendomskatteinnkrevingen, så er det intet mindre enn en skandale. Man kan faktisk ikke holde på sånn, selv en kommune må kunne ha et minimum av kvalitet i det man holder på med. Det skulle tatt seg ut om jeg som privat næringsdrivende hadde opptrådt på denne måten.

Det eneste som er helt sikkert, er at jeg kommer ikke til å foreta meg noe som helst overfor Nærøy kommune, det er fullstendig nytteløst og bortkastet tid. Og jeg kommer selvfølgelig heller ikke til å betale et fullstendig uberettiget krav. Så får de bare kaste bort penger på å sende kravet til inkasso, og drite seg ut enda mer. Sorry Nærøy, med dette inkassovarselet, then you lost me! 

For 20 år siden så jeg filmen Fucking Åmål. En av replikkene husker jeg fortsatt: “Varför måste vi bo i fucking jävla kuk-Åmål? Jeg skal ikke omskrive det, men jeg er fristet. Og, Bindal, jeg er mer enn klar for dere!!!!

Det hele begynte ganske morsomt, men det har etterhvert blitt mindre og mindre gøy.

Normalt ville et sånt varsel gjort meg litt flau, men dette får meg til å se rødt. Det er å sammenligne med svindelforsøk.

Hurra for Bondefrøken

I dag har Bondefrøken, eller Hilde Kyllo som noen kaller henne, bursdag. Hvor mange år hun blir, er helt uvesentlig, men det kan ikke være særlig mange. I anledning hennes bursdag, var Morten Ulrichsen og jeg innom hos henne i går for å gi henne litt oppmerksomhet. Det er nå et halvår siden sist vi besøkte henne, så vi hadde litt Hilde-abstinenser begge to. Vi dro fra Hilde med vissheten om at vi hadde gledet et medmenneske, og det er jo en god følelse. For ordens skyld, hun gledet oss også!

Her har vi overrakt blomster og gave til Bondefrøken.

Her ser Hilde hva som er inni pakken.

Et svært eksklusivt Morten-krus, Hilde er svært begeistret, mens Morten er lettere beklemt.

Morten ville svært gjerne gi henne et sånt krus, men Hildes glede over det ble nesten for mye for ham.

Som dere ser ble Morten rikelig belønnet.

Disse krusene finnes kun i et svært begrenset opplag.

Morten, som liker alt som har hjul, fikk også prøvesitte Hildes nye firhjuling.

De to trives åpenbart i hverandres selskap.

Hilde var forøvrig imponert over at jeg på tross av langt framskreden alder, har så veltrente magemuskler.

Hildes eget bilde av det prebursdagelige besøket vårt. 

Buttripped jeans

Jeg har på mange måter totalt sviktet i min rolle som moteikon og formidler av motetrender lenge nå. Men nå tar jeg meg på tak og presenterer det hotteste på motefronten for tiden. Det handler om buttripped jeans, en svært hot og faktisk veldig kledelig variant av den tradisjonelle jeansen. Det er i grunnen ikke så mye mer å si om saken, jeg lar bildene fortelle resten.

En internasjonal modell til venstre og meg til høyre.

Føler meg ekstra hot med Traktorpikeskjorte i kombinasjon med buttripped jeans.

Her kommer virkelig buttripped jeans til sin rett.

Blomstereng og moteikon.

Godt å få sol på litt av kroppen i hvertfall.

 

Det store spritflaskemysteriet

Gjennom flere år har det ene søppelstativet ved ungdomshuset vårt, Vonheim, regelmessig blitt fylt opp av tomflasker. I helt overveiende grad spritflasker. Dette blir ikke hentet av avfallsselskapet, så jeg har mange ganger sett meg nødt til å ta med tomgodset til Bogen og kaste det i konteineren der. For blir det ikke tømt, så setter den eller de som plasserer tomflaskene sine ved ungdomshuset, posene med tomme spritflasker utafor stativet når det er fullt. Jeg vet ikke hvem det er som har lagt seg til denne merkelige vanen, men kan i hvertfall fastslå at den/de har enkle drikkevaner. I all hovedsak går det i billig polsk vodka og Baileys. Om det er disse enkle drikkevanene som er såpass flaue at de ikke risikerer å bli avslørt ved glasskonteineren i Bogen, vet jeg ikke. Det er jo tross alt litt mer trafikkert der enn ved ungdomshuset. Uansett vil jeg oppfordre vedkommende til å bruke MNA sin konteiner i Bogen, det gjør faktisk alle andre.

Litersflaskene med vodka og Baileys blir hensatt i poser fra Vinmonopolet, så en viss stil har synderen.

Litt ensformig utvalg, men denne gangen var det faktisk to flasker hvitvin i utvalget.

Dette søppelstativet blir stadig fylt opp med tomme spritflasker.

Denne gangen var det også en pose husholdningsavfall i utvalget. Innholdet avslørte at eieren av posen har en forkjærlighet for Marlboro sigaretter, kake og Paracet. 

Her havner tomflaskene dit de hører hjemme.

Hvis man drikker så mye at det er for krevende å putte tomgodset inn i denne åpningen, bør man muligens vurdere sitt framtidige drikkemønster.

Kvigene ut i dag

Noen dager er finere enn andre, både for folk og fe. Jeg er ganske sikker på at kvigene våre syntes dagen i dag var fin. Selv om de var litt skeptiske på å gå ut av bingen, og et par av dem ikke var så villige til å gå det lille stykket til beitet, var det bare fryd da de etter tur ble sluppet på beitet. Der skal de gå til nettene atter blir mørke utpå høsten. Der har de god tilgang på grønt gress, godt vatn og skogholt som gir livd i dårlig vær og skygge når sola blir for intens. Det gode kvigeliv skal leves nå!

Jippi, endelig ut på grønt gress, tenker nok Luna, Michelle og Ester.

Noen har det litt travelt når vi leier dem til beitet, mens andre ikke skjønner poenget med å ha det travelt.

Men så fikk Ester det veldig travelt, og tok en tur på egen hånd, men vi ble fort enige om at det var best at hun fulgte med inn på beitet som de skal gå på til utpå høsten.

Ester er mer enn dobbelt så stor som Luna, men Luna mente likevel at hun skulle være sjef.

Men mye tid til krangling hadde de ikke, mest frydet de seg over friheten og saftig grønt beite.

Michelle la heller ikke skjul på sin begeistring over å bli sluppet på beite.

Bonden fryder seg også på sånne dager, selv om han ikke har så friske fraspark lenger.

Vaiana derimot er i sin ungdoms vår, og har ingen problemer med frasparkene.

Ingen tvil om at de koser seg.

 

Leka i 17. maiskrud

Også dette året ble mye av 17. mai tilbragt på Leka, det har blitt en tradisjon for meg å følge korpset dit. Korpset har mange musikanter fra Leka, så det er helt naturlig at de er en sentral del av feiringen der. I år hadde jeg også ærend til Leka helt uavhengig av korpset. 17. maikomitèen hadde nemlig gått til det desperate skritt å spørre meg om å holde årets 17. maitale på Leka. Og jeg var lettsindig nok til å takke ja til det. Og ettersom lekaværingene er et hardbarket og nøysomt folkeferd, bar de over med meg i så stor grad at jeg føler det er trygt for meg å besøke Leka også ved senere anledninger. Og det er jeg jo glad for, Leka er en fantastisk øy, med hyggelige mennesker som jeg trives utmerket sammen med. Feiringen foregikk under de mest fortreffelige værforhold.

Lensmann Ole Christian Holand har ledet an i 17. maitoget på Leka så lenge, at de fleste av de nålevende lekaværingene ikke var født første gang han gjorde det.

Nesten samtlige korpsmusikanter samlet på dekket av Lekaferga på tur til Leka etter spilling i Gutvik. For at logistikken skulle gå opp for korpset, kjørte ferga ekstratur denne turen.

Før toget gikk, hadde ordfører Per Helge Johansen en samtale med lensmannen. Johansen syntes tydeligvis det var morsommere enn det lensmannen gjorde.

Toget tok en sving innom sykestua for at beboerne skulle få ta del i 17. maistemningen.

Leka barnehage fremst her, bak følger Leka skole.

Ved bautaen over Lekas falne under andre verdenskrig, holdt ordføreren tale der han mintes de som satte livet til for vår frihet.

Barnebarnet vårt, Sigurd, var også med til Leka. Han fikk i likhet med sin bestefar, en veldig god tone med ordføreren. For ordens skyld, jeg plukket ikke løvetann til ordføreren da….

Toget ankommet Leka skole og Herlaugshallen, der feiringen fortsatte.

Kristin Floa og Jan Leo Fjeldstad er to av Lekas flinke musikanter som spiller i korpset.

Flinke elever fra mellomtrinnet på Leka skole imponerte med sin 17. mai-rap.

Selv om min veldokumenterte beskjedenhet nesten forbyr meg det, må jeg nesten ta med et bilde der jeg holder min 17. maitale.

Som vanlig avsluttet vi Lekaoppholdet med middag på Vertshuset Herlaug. Der fant Sigurd denne skulpturen som han syntes var veldig fin å klatre i.

 

17. mai på Horsfjord og i Gutvik

Tradisjonen tro har jeg hengt i hælene på korpset i år også. Dagen startet med tog på Horsfjord, og fortsatte med tog også i Gutvik. Etter det gikk turen til Leka, men det skal jeg komme tilbake til. Her vil jeg dele noen hyggelige bildeglimt fra feiringen på Horsfjord og i Gutvik.

Korpset gjør seg klar til avmarsj på Horsfjord.

Før feiringen kom i gang, satt Emma sammen med bestefar Erling og ventet forventningsfullt på alt som 17. mai innebærer.

Rosaruss, foreldre og barn fra Kjella barnehage.

Toget snudde ved Horsfjords største og mest kjente vassdrag, Sagelva.

Toget på Horsfjord er ikke like langt som i glansdagene, men det er fint og kompakt!

Toget begynner å ta form i Gutvik.

Vårt barnebarn Sigurd syntes korpset spilte fint, og holdt seg ved bestemor da de spilte i Gutvik.

To blad Bjørg i fint driv i 17. maitoget i Gutvik.

På Leka går lensmannen fremst i toget, i Gutvik tok Sigurd den rollen.

Korpset spilte også etter at toget haddet kommet tilbake til grendehuset i Gutvik. Der avslørte Kristin Floa at det bor mye rock`n roll i henne.

Mange kom bort til Morten Ulrichsen for å beundre tubaen hans.

Ryktene viste seg å stemme, Lars Elvheim kom heim til 17. mai, og kastet omfattende glans over arrangementet. Han ble også vist tillitten å få holde en av duskene på skytterlagsfanen.

 

Gode bein til 17. mai

Det nærmer seg beitesesong med raske skritt, og da er det viktig for kyrne å ha gode klauver å gå på. I dag hadde i besøk av klauvskjærer Børge Eide. Han er en etterspurt mann i disse dager, men heldigvis hadde jeg bestilt ham for lenge siden. Mulig at noen kan synes det ser voldsomt ut med kyr inne i klauvboksen. Men jeg kan forsikre om at kyrne har det helt greit inni den. De aller fleste går inni den uten særlig nøling, de virker å føle seg ganske trygge på situasjonen. Det er heller ingen ulempe at Børge Eide er en rolig og trygg type som ikke stresser opp dyra. Så nå har alle kyrne nystelte klauver, de er også sjekket for skader og sykdommer i klauvene. Veldig fornøyd med at klauvhelsa hos kyrne våre er helt utmerket. Veldig plagsomt for kyr å slite med dårlige klauver, men det slipper våre kyr nå. 

Børge Eide i gang med dagens første kunde i sin omreisende fotpleiesalong.

Iselin var dagens første KUnde, hun er ei gammel ku og har vært gjennom dette mange ganger, og tok det med stoisk ro.

Alle funksjoner i klauvboksen er hydrauliske.

Også Julie Desember som nylig fikk sin sjette kalv, fikk en vårpuss på klauvene.

To solide og brede stropper sørger for at kua holdes trygt og stabilt inni klauvboksen.

Stadig nye kunder, her gikk det på løpende bånd.

Vinkelsliperen er klauvskjærerens viktigste redskap.

Isabell er vår eldste ku, og hun fikk sin åttende kalv i går. Hun er så vant til dette, at hun hevet ikke så mye som et øyebryn da hun fikk sin vårpedikyr.

Så er jobben gjort, utstyret vasket, og både kyr, bonde og klauvskjærer er godt fornøyde. 

Ambulansefly-skandalen, og hva det egentlig handler om

Skandalen rundt anbudsrunden for ambulanseflytjenesten i Norge har rullet lenge nå. Den tar stadig nye vendinger, inklusive en nokså stinkende serie med inhabilitet og samrøre som går helt inn i regjeringen. Men dette er det mange med mye mer innsikt enn meg, som har skrevet om. Jeg kjenner at jeg blir forbannet når en ytterst velfungerende, livsviktig tjeneste trues av rasering på grunn av en mislykket anbudsprosess. Og jeg har faktisk svært sterke, og personlige grunner til å være opprørt.

Jeg skal ta dere med tilbake til en desemberdag i 2004. En dag som startet omtrent som alle andre dager for meg, min kone og våre fire barn. Det var en lørdag, det var drittvær, og min kone måtte på jobb på settefiskanlegget som var hennes arbeidsplass. På tur heim etter endt arbeid ble hun akutt syk, etterhvert ble det klart at hun hadde fått en massiv blødning mellom hjernehinnene. En svært farlig tilstand med høy dødelighet. Heldigvis hadde hun tilfeldigvis stanset bilen før hun ble slått bevisstløs av blødningen. Fra første stund var hun heldig når hun først ble rammet av en så farlig sykdom. Hun fikk hjelp av førstehjelpkyndige umiddelbart, de varslet AMK-sentralen, og i tillegg klarte de å holde åndedrett og hjerte i gang. Ambulansehelikopteret fra Brønnøysund kom raskt til stedet, selv om de som hjalp henne har beskrevet at det virket som en evighet. Legen som fulgte helikopteret skjønte fort hva dette kunne være, og besluttet at hun raskest mulig måtte til St. Olavs hospital i Trondheim. I de fleste tilfellene ville helikopteret fløyet dit. Men som sagt, det var drittvær, så dårlig var været, at det var uaktuelt å fly til Trondheim med helikopter. Men i Brønnøysund sto det et ambulansefly i beredskap, og dit kunne helikopteret returnere. Ambulanseflyet sto klart da helikopteret landet, og raskt ble min kone brakt til St. Olavs. Der ble hun umiddelbart operert for trykk i hjernen som allerede var livstruende høyt. Vi er senere blitt fortalt at hadde hun kommet 5 minutter senere, hadde de neppe klart å redde livet hennes. I beste fall hadde hun overlevd til en vegeterende tilstand. På godt norsk, grønnsak. Dagen etter gjennomgikk hun kirurgi jeg fremdeles knapt fatter er mulig. Tatt i betraktning den svært farlige tilstanden som hjernehinneblødning er, blødningens massive karakter og de dårlige prognosene, ble utfallet forbløffende godt. 

Og dette kan vi takke snarrådige førstehjelpere for. Vi kan takke legen på helikopteret som ikke sendte henne til lokalsykehuset først, det hadde kostet henne livet. Og vi kan takke de fantastiske legene på St. Olavs hospital for hjernekirurgi jeg ikke visste gikk an. Men alt dette hadde vært helt uten betydning hvis det ikke hadde vært en fungerende ambulanseflyberedskap denne dagen. 

Ambulanseflyet hindret at jeg ble enkemann denne dagen, det hindret at våre fire barn, som var fra barnehagealder til videregåendealder, ble morløse den dagen. Ambulanseflyet sørget for at barnebarna våre som har kommet etterhvert, har ei bestemor i livene sine. Ei bestemor som de med god grunn forguder. Og Mona fikk sjansen til å fortsette med å være en viktig bidragsyter i familien, blant sine venner og i lokalmiljøet.

Kjære helsebyråkrater og politikere, det er dette denne saken handler om!

Uten ambulanseflyet, hadde jeg ikke kunnet gå på fest med Mona, jeg hadde heller ikke fått skiftet bordkledning på kjellerboden.