Skandalen rundt anbudsrunden for ambulanseflytjenesten i Norge har rullet lenge nå. Den tar stadig nye vendinger, inklusive en nokså stinkende serie med inhabilitet og samrøre som går helt inn i regjeringen. Men dette er det mange med mye mer innsikt enn meg, som har skrevet om. Jeg kjenner at jeg blir forbannet når en ytterst velfungerende, livsviktig tjeneste trues av rasering på grunn av en mislykket anbudsprosess. Og jeg har faktisk svært sterke, og personlige grunner til å være opprørt.
Jeg skal ta dere med tilbake til en desemberdag i 2004. En dag som startet omtrent som alle andre dager for meg, min kone og våre fire barn. Det var en lørdag, det var drittvær, og min kone måtte på jobb på settefiskanlegget som var hennes arbeidsplass. På tur heim etter endt arbeid ble hun akutt syk, etterhvert ble det klart at hun hadde fått en massiv blødning mellom hjernehinnene. En svært farlig tilstand med høy dødelighet. Heldigvis hadde hun tilfeldigvis stanset bilen før hun ble slått bevisstløs av blødningen. Fra første stund var hun heldig når hun først ble rammet av en så farlig sykdom. Hun fikk hjelp av førstehjelpkyndige umiddelbart, de varslet AMK-sentralen, og i tillegg klarte de å holde åndedrett og hjerte i gang. Ambulansehelikopteret fra Brønnøysund kom raskt til stedet, selv om de som hjalp henne har beskrevet at det virket som en evighet. Legen som fulgte helikopteret skjønte fort hva dette kunne være, og besluttet at hun raskest mulig måtte til St. Olavs hospital i Trondheim. I de fleste tilfellene ville helikopteret fløyet dit. Men som sagt, det var drittvær, så dårlig var været, at det var uaktuelt å fly til Trondheim med helikopter. Men i Brønnøysund sto det et ambulansefly i beredskap, og dit kunne helikopteret returnere. Ambulanseflyet sto klart da helikopteret landet, og raskt ble min kone brakt til St. Olavs. Der ble hun umiddelbart operert for trykk i hjernen som allerede var livstruende høyt. Vi er senere blitt fortalt at hadde hun kommet 5 minutter senere, hadde de neppe klart å redde livet hennes. I beste fall hadde hun overlevd til en vegeterende tilstand. På godt norsk, grønnsak. Dagen etter gjennomgikk hun kirurgi jeg fremdeles knapt fatter er mulig. Tatt i betraktning den svært farlige tilstanden som hjernehinneblødning er, blødningens massive karakter og de dårlige prognosene, ble utfallet forbløffende godt.
Og dette kan vi takke snarrådige førstehjelpere for. Vi kan takke legen på helikopteret som ikke sendte henne til lokalsykehuset først, det hadde kostet henne livet. Og vi kan takke de fantastiske legene på St. Olavs hospital for hjernekirurgi jeg ikke visste gikk an. Men alt dette hadde vært helt uten betydning hvis det ikke hadde vært en fungerende ambulanseflyberedskap denne dagen.
Ambulanseflyet hindret at jeg ble enkemann denne dagen, det hindret at våre fire barn, som var fra barnehagealder til videregåendealder, ble morløse den dagen. Ambulanseflyet sørget for at barnebarna våre som har kommet etterhvert, har ei bestemor i livene sine. Ei bestemor som de med god grunn forguder. Og Mona fikk sjansen til å fortsette med å være en viktig bidragsyter i familien, blant sine venner og i lokalmiljøet.
Kjære helsebyråkrater og politikere, det er dette denne saken handler om!
Uten ambulanseflyet, hadde jeg ikke kunnet gå på fest med Mona, jeg hadde heller ikke fått skiftet bordkledning på kjellerboden.
Fantastisk ❤ Vi har også måttet benytte oss av både ambulansefly – og helikopter. Fatter ikke at det er mulig å ta avgjørelser som gjør dette livsviktige helsetilbudet dårligere.
Fantastisk ❤ Vi har også måttet benytte oss av både ambulansefly – og helikopter. Fatter ikke at det er mulig å ta avgjørelser som gjør dette livsviktige helsetilbudet dårligere.
På grunn av det Terje beskriver i denne bloggen får jeg en fantastisk melding fra Mona hver 4jerde desember ❤
Så bra, Terje at du deltar i debatten👍. Vi VET hvor viktig denne tjenesten er.