Vi har nå beveget oss inn i adventstiden, og det tennes lys over en lav sko i de tusen hjem. Mange venstrehendte opplever også i adventstiden at ting er lagt dårlig til rette for dem. I alle år har det kun vært fyrstikker for høyrehendte å få kjøpt. Joker Bogen har nå tatt grep, og er stolte over å endelig kunne tilby venstrehendte fyrstikker tilpasset deres behov. Og gledelig nok, prisen er akkurat den samme som for standardfyrstikker for høyrehendte. Jeg var innom Morten Ulrichsen hos Joker Bogen i dag, og han demonstrerte gladelig både forskjellen på de to fyrstikktypene, og bruken av dem. Husk bare å be om fyrstikker for venstrehendte når du handler, hvis du er venstrehendt da vel å merke.
Her viser Morten fram de to typene fyrstikker de nå kan tilby hos Joker Bogen.
Ingenting gjør Morten mer glad enn det å kunne tilby sine kunder nye produkter.
Her riper Morten av en standard fyrstikk for høyrehendte. Det ser sikkert kjent ut for de fleste.
Dette er det nok ikke mange som har sett før, Morten riper av en fyrstikk av den nye typen. Fyrstikker for venstrehendte er nok en nyvinning som har kommet for å bli.
Denne søndagsmorgenen, som de fleste andre søndagsmorgener og alle andre morgener og kvelder, var jeg i fjøset og stelte, melket og foret kyrne mine. Sånn er det å være bonde, dyrene må ha stellet sitt uansett hva kalenderen og klokka sier. Og hadde det ikke vært for at det er en meningsfull og trivelig jobb, hadde jeg selvsagt ikke holdt på med det. For inntekten står på ingen måte i forhold til arbeidsmengde, ugunstig arbeidstid og ansvar. Men jeg har selv valgt det, og klager ikke i så måte. Men så har vi ytre omstendigheter som kan få en stakkar til å miste motet. Jeg har ennå ikke klart å legge bak meg statsminister Erna Solbergs mildt sagt idiotiske utspill om at “det er sånn norske kyr promper for mye”. For det første hadde jeg ikke ventet sånn vulgærpropaganda fra henne, hadde det kommet fra en av Fremskrittspartiets løse kanoner, hadde jeg nok ikke hevet øyebrynene så mye. Men fra det “dannede” Høyre, jeg har ikke ord. Og påstanden er jo i tillegg helt feil, klimagassutslippene fra norsk storfekjøttproduksjon, er mye lavere enn fra tilsvarende produksjon andre steder i verden. Og da skal jeg la være å gå i detaljer om at utslippene fra drøvtyggere slett ikke handler om “promp”, Erna syntes sikkert det var veldig morsomt å bruke “prompe”-ordet. Vi produserer 12000 tonn for lite storfekjøtt i Norge for å dekke etterspørselen, og dette kvantumet blir importert. Importkjøttet har over dobbelt så høyt utslipp pr. kilo som det norske kjøttet. Hva har statsministeren tenkt å gjøre med det. Har “valgfrihetens” parti og regjering tenkt å begynne og detaljregulere hva nordmenn skal spise? Eller teller det ikke når utslippene skjer på et annet kontinent? Og statsministeren unnlater helt å nevne at hun leder en regjering som aktivt arbeider for større enheter i norsk landbruk, noe som alle vet, muligens med unntak av statsministeren, fører til mer transport av for og gjødsel. En transport som er avhengig å bruke fossilt drivstoff, og dermed økte klimagassutslipp. I tillegg presterer hun å si at de som spiser pinnekjøtt, bør ha dårligere samvittighet enn de som spiser svineribbe til jul. Norsk lam som er produsert på fornybart fjellbeite er altså i følge statsministeren, et miljøproblem. Hvor har Erna Solberg tenkt å hente foret til de grisene som skal erstatte lammekjøttet. Fra soyafarmer anlagt på rasert regnskog? Og med den samme statsministerens famøse uttalelser om at det duftet så fælt når husdyrgjødsla ble spredt på åkeren, i det hun velsignet nedbygging av Trøndelags fineste matjord i Trondheim, for et par år siden, øyner jeg lite håp om fornuftig politikk fra det holdet. I hvert fall hva norsk landbruk angår. Det heter “at mot dårskapen kjemper selv gudene forgjeves”. Nå tror ikke jeg på noen som helst guder, men mot statsministerens kombinasjon av vulgær og fisefin retorikk, tror jeg ikke noe virker. Det eneste positive med statsministerens uttalelser, er at jeg blir mer forbannet enn motløs. Men det er en hårfin grense der, den dagen det blir motsatt, at motløsheten vinner, da slutter jeg med kyr. Og mest sannsynlig blir jorda som kanskje har gitt for til husdyr i 1000 år, og som min familie har drevet siden 1721, liggende brakk. Det er bærekraftig det, i en verden der befolkningen øker, og mat kommer til å bli et stadig knappere gode!
Er det virkelig sånne som meg, og dyrene mine som er den stor stygge ulven i klimasammenhengen?
Disse to er heldigvis lykkelig uvitende om hva landets statsminister mener om dem.
Hos Joker Bogen har man den siste tiden hatt celebert besøk. Canadiske Amy har lest om Joker Bogen på bloggen min, og ble så fascinert at hun like godt kom til Norge og Bogen for å lære mer om butikken og det fantastiske utvalget der. Særlig imponert er hun av varer de aldri har sett eller hørt om hjemme i Canada. Og Amy var virkelig et hyggelig bekjentskap, og så var det jo morsomt for meg å få briljere med 9. klasse-engelsken min. Jeg lurer imidlertid på at jeg i min iver over å få snakke engelsk, kom i skade for å feilinformere min canadiske venninne ved minst en anledning.
Lutefisk har de ikke i Canada. Morten Ulrichsen har servert henne sin hjemmelagede lutefisk, noe hun syntes var “ok”, men hun tilføyde at “the bacon and the potatoes was nice”.
Vi fortalte henne at lutefisken ble fanget med denne redskapen.
Sånne strømpebukser finnes ikke i Canada, sier Amy. ” They are kind of sexy”.
Disse gryteskrubbene mente Amy kunne passe perfekt som ørevarmere.
“I just love this Norwegian Santa”.
Lefser og lomper er også mangelvare i Canada.
Poteter fra Overhalla og norsk spekepølse har visst falt i smak hos Amy.
Jeg fortalte Amy at den ene pakken på bildet inneholdt “fishballs”. “Really?”, svarte hun. Jeg nikket bekreftende, og la ut om hvor godt det var med hvit saus, bacon og poteter til. Hvorpå hun svarte: “Amazing”, og så litt vantro ut. Det er her jeg i ettertid har fått mistanke om en språklig misforståelse. Jeg tror hun kan ha oppfattet “fishballs” som fisketestikler, og da skjønner jeg at hun ble en smule skeptisk.
Pinnekjøtt var også nytt for Amy, men det var hun ikke så skeptisk til.
Norsk brunost har virkelig falt i smak hos Amy fra Canada.
Som så mange andre er Amy imponert over utvalget av strikkegarn hos Joker Bogen.
For kort tid siden gikk nyheten om Barack Obamas inntreden på Facebook, verden rundt. Fullt så stor oppmerksomhet har det ikke vært rundt det faktum at Morten Ulrichsen åpnet sin Facebook-konto dagen etter at Obama gjorde det. Dette skal jeg nå prøve å rette opp, blant annet etter oppfordring fra Ulrichsens bror, han heter for øvrig også Ulrichsen, og er en nær slektning av Morten. På kort tid har Morten fått overraskende mange venner på face, men hans aktivitet på mediet står ikke i forhold til antallet venner. Grunnen til dette er enkel, Morten skjønner lite av hvordan man bruker Facebook, han vil så gjerne, men får det ikke til. Kameraet hans fylles opp av bilder som han han ikke klarer å legge ut. Jeg skal etter hvert prøve å hjelpe Morten med å legge ut bilder, slik at verden får et bedre inntrykk av hans liv.
Torlaug blir stadig engasjert til å ta bilder av Morten, men hva hjelper vel det når han ikke får dem ut på Facebook.
Morten er mye bedre på posering på bilder, enn på å få dem ut til verden.
Innimellom blir jeg spurt om å ta på meg diverse opptredener, og i går gjennomførte jeg et de mest prestisjetunge oppdragene jeg noen gang har hatt. Jeg ble spurt om å holde motivasjonsforedrag for lokallagslederne i Nordland Bondelag under deres årlige samling i Bodø. Og såpass lett som jeg er å smigre, kunne jeg ikke si nei til det. Hvilken motivasjon folk kan tenkes å få av å høre meg fortelle om mitt liv som bonde og blogger, er ikke så lett å se, men veldig morsomt for meg å få treffe nye spennende mennesker er det i hvert fall. I går ble det dessverre ikke all verdens tid til å treffe folk, det sørget Viderøe for. De hadde ikke helt dagen i går, hverken på tur dit eller på hjemturen. Men jeg kom meg velberget både til Bodø og hjem igjen, og da skal man vel ikke klage.
Tøft å ha sitt eget vannglass til disposisjon.
Dette var morsomt for meg, håper det var litt morsomt for tilhørerne også.
Bondelagsfanen i fokus, og bloggeren i bakgrunnen.
Lokallagsledere fra hele Nordland var pent nødt til å sitte og høre på meg i en halvtime.
Ordstyrerne utviste stor tålmodighet med meg.
Av big boss i Nordland Bondelag, Bernt Skarstad, fikk jeg en pakke med lokalmat. Jeg puttet den i sekken min, med det resultat at jeg havnet i trøbbel i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Gulrotmarmelade blir ansett som et mulig eksplosiv.
Motivasjonsforedraget mitt motiverte i det minste Bernt Skarstad til å gi meg en klem.
Nokså muntert ble det da Bernt kom opp på podiet.
Stilig å få være et eget punkt i et offisielt program.
Hilde Furuseth Johansen fra administrasjonen i Nordland Bondelag var den som inviterte meg til Bodø, og hun har også tatt de fleste bildene i dette innlegget.
Selve rosinen i pølsa, bilde sammen med nestleder i Norges Bondelag, Brita Skallerud. I løpet av det siste året har jeg klart det kunststykket å få bli med på bilde med både lederen og de to nestlederne i Bondelaget.
På denne tiden av året har rekene rogn. Jeg har lagt merke til at mange helt overser denne delikatessen når de spiser reker, og det er intet mindre enn en skandale. Rekerogna er svært velsmakende, og jeg går ut fra at den har en rekke positive og helsebringende effekter på kropp og sjel. Og ettersom rekene har rogn på denne tiden av året, kan den også brukes til å avsløre juks i fiskedisker. Min kone kjøpte for ikke lenge siden “ferske reker” i en fiskedisk i en by ikke så alt for langt herfra. Og hvilken skuffelse det var, myke, dvaske og nesten smakløse reker uten rogn. Her har fiskehandleren åpenbart drevet med svindel, uten tvil frosne reker som var tint opp og solgt som ferske. Vi handler aldri reker der igjen. Hos rekebåten “Brønnøyværing” derimot, kommer vi nok til å være stamkunder. Denne båten kommer innom vår nærmeste fiskerihavn Gutvik i ny og ne. Og da snakker vi om kvalitetsreker, og nå på denne tiden av året er de fulle av rogn. Og prisen på 80 kr literen, er slett ikke avskrekkende for denne delikatessen.
Slik ser en kvalitetsreke ut på undersiden på denne tiden av året.
Enkleste måten å få i seg rekerogna, er kort og godt å slurpe og suge den i seg.
Denne gangen har jeg gleden av å få vise fram det aller hotteste innen arbeidsklær som er å oppdrive for tiden. Riktignok er dette klær som er spesialdesignet for kvinner, men pytt. Jeg er jo ikke rosablogger for ingenting, og jeg vet jo at 70% av mine lesere er kvinner. Jeg syns at de nye arbeidsklærne til http://www.traktorpikene.no/ er skikkelig tøffe jeg. Ikke minst syns jeg det er en tøff satsing av de to søstrene som står bak merket. Ikke bare bare å komme seg inn på markedet med et nytt merke. Men dette har jeg tro på, jeg heier bestandig på tøffe bygdekvinner.
Julie Desember er tydelig begeistret over de nye kule arbeidsklærne mine.
Ingenting er vel mer naturlig for en rosablogger enn rosa arbeidsbukse.
Hvis Morten Ulrichsen og jeg hadde sagt til noen som vi kjenner, at vi skulle på treningsstudio og gjennomføre ei treningsøkt med instruktør, så hadde de garantert ikke trodd på oss. Men nå har vi faktisk gjort det. Under vår potetferie forleden dag, stakk vi innom bloggkollega Hilde Kyllo på Høylandet. Hun blogger under navnet Bondefrøken, og er i tillegg melkebonde og driver sitt eget treningsstudio på gården Kjøglum, eller Kjolgom, som det uttales på de kanter. I tillegg er hun en de heteste kandidatene til tittelen “Årets unge bonde”.Hilde vurderte våre forutsetninger som såpass moderate, at vi fikk gjøre vår treningsøkt sittende i behagelige stoler. Vi fikk også se nyfjøset som hun og mannen hennes nettopp har tatt i bruk. Du verden så morsomt vi hadde det under vårt besøk hos Hilde. Vi kommer nok ganske sikkert til å bli stamgjester der i gården. Å teste ut trening i treningsstudio var slett ikke noen skremmende opplevelse.
Før vi satte i gang med treninga, måtte Hilde konfrontere Morten med et bilde hun hadde på mobilen sin.
Ganske åpenbart at de synes bildet er ustyrtelig morsomt.
Her er bildet de hadde det så moro med. Hilde var plakatpike for revyfestivalen i sommer, og her prøver Morten å kikke under kjolen til henne. Han hadde nok ikke sett for seg at han skulle treffe Hilde ikke lenge etterpå.
Jeg traff Hilde allerede under festivalen i sommer, og det er vel helt unødvendig å si at det ble et uforglemmelig møte, i hvert fall for meg.
Men vi var jo ikke kommet for å se på bilder, her har Morten kommet i gang med treninga, og humøret er på topp.
Morten ble bare ivrigere og ivrigere utover i økta.
Morten ble bent fram lykkelig av å trene med Hilde.
Og instruktøren så ikke så veldig ulykkelig ut hun heller.
For ordens skyld, jeg deltok jeg også. Men jeg slet mye mer med koreografien enn Morten. Han har langt mer elegante kroppsbevegelser enn meg.
Flott treningsstudio, og flotte utøvere.
Fra besøket i nyfjøset. Her er Hilde sammen med den hittil eneste kalven som er født der. En flott oksekalv som bærer navnet Asi.
Morten har like godt lag med dyr, som han har med kundene sine. Her velsigner han kalven, så noe har han da fått ut av sine fire år i menighetsrådet.
Og for å vise hvor fornøyd han var, insisterte Morten på å vise fram poteten sin til Hilde før vi dro videre.
I går dro jeg på potetferie med Morten Ulrichsen. Eller rettere sagt ble jeg med Morten til Overhalla og hentet poteter hos potetbonden Hans Ranum. Kundene hos Joker Bogen er veldig potetbevisste, og svært mange av dem foretrekker å kjøpe sekker med ordentlig uvasket potet fra Overhalla. Morten har funnet en bonde som leverer kvalitetspoteter, til sine kunders tilfredshet. Det går ikke lenge mellom hver gang Morten tar en potettur, og denne gangen fikk jeg være med på begivenheten. For meg som reiser veldig lite, er en sånn tur for ferie å regne.
Her holder potetbonde Hans Ranum på å lirke pallen med poteter inn i Mortens hvite varebil.
På tur til Overhalla måtte vi selvfølgelig stoppe ved busskuret på Lona. Det er første gang Mortens varebil er blitt avbildet her, så dette er en aldri så liten milepæl.
Morten følger spent med om det går bra med bilen, potetbonden er mer opptatt av at potetene ikke må bli skadet.
Morten trekker et lettelsens sukk når han ser at det går bra.
På turen heim stakk vi innom min bloggkollega Hilde Kyllo, alias Bondefrøken, på Høylandet. Morten hadde lyst til å vise henne potetlasten. Neste blogginnlegg kommer til å inneholde helt utrolige bilder fra vårt besøk hos Bondefrøken, så det er bare å følge med.
Neste stopp var Foldereid, der Mortens Jokerkollega Håvard Skeie tok i mot noe av potetlasten.
En fornøyd Håvard Skeie triller inn potetsekkene, tilfreds med at han nå kan tilby sine kunder Pimpernell fra Overhalla.
Og Morten smiler fornøyd, glad for å ha fått bistått en Jokerkollega. Det er et sterkt samhold og brorskap mellom Jokerkjøpmennene.
