Torlaug og Sissel

Førstkommende mandag fyller det som i dag er Joker Bogen, 50 år. Og to av de som til daglig er å finne i butikken i Bogen, har vært med mesteparten av tiden. Torlaug Bartnes Ulrichsen var 8 år da hennes far Olav Bartnes startet opp butikken, og etter at hun var ferdig med videregående skole har hun hatt sitt daglige virke i butikken. Sissel Larsen har vært fast medarbeider siden slutten av 1970-tallet. Så det kan trygt sies at dette er to damer med kolossal erfaring og stor varekunnskap, de vet kort og godt hvordan butikk skal drives. Og kundene vet å sette pris på dem, for ikke bare kan de sitt fag, de vet også hva kundebehandling og service er. Aldri har en kunde blitt møtt med annet enn smil og vennlighet, og de to strekker seg lenger enn de strengt tatt er nødt til, for å komme kundene i møte. Min påstand er at uansett hvor bra en butikk er, er det hvordan betjeningen møter kundene, som er lakmustesten på butikkens kvalitet. Og man kan bestandig føle seg helt trygg på å bli møtt med smil, vennlighet og utmerket service hos Joker Bogen. Mange kunne ha både det ene og andre å lære av Torlaug og Sissel, og også de andre hos Joker Bogen. Det er slett ikke alle steder man har den samme solide grunnmuren av service, vennlighet og yrkesstolthet. For utført på den måten det gjøres i Bogen, kan man virkelig være stolt over sitt yrke!


Torlaug og Sissel, to damer som kundene hos Joker Bogen setter uendelig stor pris på.


Torlaug er et arbeidsjern av de sjeldne, og det å yte god service er selve grunntanken i hennes arbeidsdag.


Sissel sier at den største forandringen i løpet av alle hennes år i butikken, er at tidligere både priset og slo de inn varene manuelt. Da hadde hun de fleste prisene i hodet, Nå husker hun nesten ingen priser lenger, påstår hun.


Et velkjent syn i Bogen, Torlaug mellom velfylte hyller i butikken hun “bestandig” har jobbet i, og som hun nå er daglig leder for.


Sissel i ferd med å hjelpe kunde Solbjørg Ulfsnes med ny voksduk til jul. Joker Bogen har mye bredere vareutvalg enn det som er vanlig for dagligvarebutikker, og dermed større variasjon i arbeidsoppgaver og kompetanse for medarbeiderne.


I flere årtier har Torlaug daglig krysset brua i Bogen for å gå på jobb i butikken, ofte også på søndager. Ikke at det er søndagsåpent, men det er mye arbeid i en butikk som kundene aldri ser.


Morten mener at han må holde Torlaug fast såpass lenge at det går an å få et bilde av henne. Og han har et poeng, hun sitter ikke mye rolig i løpet av en arbeidsdag.

 

Landbrukskalender

Årets landbrukskalender fra Bondelaget har fått sitater fra bondebloggere for hver uke i året. Og jeg er ikke så rent lite overrasket og stolt over at de har lagt inn opptil flere sitater fra bloggen min. Også min gode venninne Hilde Kyllo med bloggen http://bondefroken.no/ har fått flere sitater i årets kalender. For meg så er dette nesten som å komme på frimerke, og det er jo vanligvis noe man oppnår etter sin død. Selv kan jeg riktignok føle meg litt halvdød noen ganger, men Bondefrøken er så full av liv at selv om hun hadde vært bare halvparten så livlig, så hadde hun likevel vært kjempelivlig. Ble en litt snirklete setning, men dere skjønner hva jeg mener? Og nå har jeg altså fått tilsendt noen ekstra eksemplarer av kalenderen som takk for at de fikk bruke sitatene. Håper at de også har sendt til Bernie Sanders, for de har brukt en Twittermelding fra ham i kalenderen. Ettersom jeg ikke har bruk for så mange kalendere selv, tror jeg nesten jeg får ha en “giveaway” med kalendere.


Koppen og t-skjorta fikk jeg også fra Bondelaget for sitatene.


Jeg kommuniserer ofte digitalt med Hilde Kyllo, alias Bondefrøken, også hun har fått ekstra kalendere. Hun syntes giveaway var en glimrende idè. Og hvis jeg ikke har oppfattet henne feil, kan hun følge med kalenderen. Jeg går ut fra at det kun er for en tidsavgrenset periode, hun er tross alt nokså nygift.


Dette sitatet stammer fra et av mine besøk hos Bondefrøken…….


Dette har ingenting med mine besøk hos Bondefrøken å gjøre!


En av disse kan bli din, tar det praktiske på facebooksiden min.

Bindal Bondelag

I går kveld ble det avviklet hele tre årsmøter i bondelagene i Bindal. Både Åbygda og Horsfjord Bondelag hadde årsmøte, og begge lagene vedtok å slå seg sammen med det andre laget. Dermed kunne Bindal Bondelag se dagens lys, og umiddelbart avholde sitt første årsmøte. Eli Horsberg ble valgt til Bindal Bondelags første leder, hun ble også Horsfjord Bondelags siste leder. Dermed er det belegg for å si at hun er en historisk person. Jeg ser slett ikke bort fra at det blir reist en statue av henne en gang i framtida. At bondelagene fra ytre og indre deler av kommunen slår seg sammen i største fordragelighet, viser vel at bønder er rause og inkluderende. Det samme må vel sies når jeg, som bor på “feil” side av grensa, blir valgt inn i styret. 


Bindal Bondelags aller første styre, bak fra venstre Åsmund Myrvang, Raymond Slåttøy og undertegnede. Foran fra venstre Karina Sevaldsen-Bekkavik og leder Eli Horsberg.


Nordland Bondelags organisasjonssjef Geir Jostein Sandmo kastet glans over begivenheten, og forærte dette forkleet til Bindal Bondelags første leder, Eli Horsberg.


Til laget hadde Sandmo med seg ny protokoll i gave, til Elis store glede.


Vi har lange tradisjoner for ribbemåltid på årsmøtene i Horsfjord Bondelag, og den tradisjonen tar vi med oss videre.


Vi har også solid tradisjon for gode historier og stor munterhet på møtene. Her er det muntrasjonsråd og glimrende historieforteller, den replikksterke Geir Horsberg som er i aksjon.


Vigdis Åsaunet og resten av årsmøtet lot seg åpenbart more av Horsbergs fortellerkunst.


Her blir styret i det fusjonerte laget flankert av organisasjonssjef Geir Jostein Sandmo og fylkesleder Bernt Skarstad, et bilde for historiebøkene.

Fingermouthing

Dere er vel godt kjent med at jeg prøver å henge med, så godt det bare lar seg gjøre, på nye trender. Og denne gangen føler jeg at jeg er tidlig ute. Såvidt jeg har klart å finne ut har ingen norske medier omtalt den nye selfie-trenden “fingermouthing” enda. Se gjerne på dette som nybrottsarbeid her til lands. Saken er den at duckface forlengst er helt ute, den trenden ble avløst av fishgape i fjor. Men nå er også fishgape passè, det er så 2015. Nå er det fingermouthing som gjelder, og det er nokså pinlig hvis vi ikke umiddelbart tar det til oss også her på bjerget. For det er jo unektelig veldig stilig å se på. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at denne bloggposten kommer som en følge av oppfordringer fra en av mine lesere i Taiwan.


Her lar jeg meg, med ganske stor suksess, inspirere av Kylie Jenner. Ikke helt likt, men dere skjønner hva jeg mener?


Her lar jeg meg, med begrenset suksess, inspirere av en canadisk modell jeg ikke husker navnet på.


Denne har jeg kommet på helt av meg selv, viktig å ikke bare ape etter internasjonale stjerner, vi må ha vårt eget norske uttrykk også.

Linus fyller to år

I dag fyller vår yngste katt Linus to år. Linus er en liten og spebygd katt, men hvis han hadde kunnet snakke, hadde han nok hevdet at han var blant verdens største katter. Da han kom til oss var han ikke større enn at han lå oppi hånda mi, men han har da vokst siden den gangen. Innimellom har han så stor selvtillit at han sniker seg innpå kyrne og gjør utfall mot dem før han innser at de kanskje er for store for ham. Og andre ganger nøyer han seg med å jakte på fluer. Men han er en veldig snill og god katt, selv om han selv vil velge når det er tid for kos. Deler noen av Fridas blinkskudd av Linus på bursdagen hans.


Her er Linus på fluejakt, denne gangen slapp flua unna. Den flyr sin vei øverst til høyre i bildet.


Hvor ble det av flua?


Okey, det kommer nye sjanser…..


Kenguru-style.


Minner litt om en sibirsk tiger når han kommer gående gjennom snøen.

Jeg går til skoleverket

Jeg blir utsatt for stadig nye utfordringer. I dag var jeg engasjert av Nærøy ungdomsskole til å lære et knippe elever å blogge. I grunnen på tide at skoleverket tar blogging på alvor. For å være helt ærlig er jeg litt usikker på om jeg egner meg særlig godt som pedagog, men en veldig hyggelig dag sammen med disse 9. klassingene ble det i hvert fall. Vi fikk diskutert blogging, og en rekke andre temaer, og vi ble kjent med hverandre. Oppmuntrende var det også at ungdommene var veldig opptatt av å vise fram skolen sin til meg. Jeg fikk full omvisning, og det var ikke vanskelig å forstå at de var stolte over den fine skolen sin. Og ikke nok med det, på tross av at selve bygningen er ny og veldig fin, så var det folkene, både elever, lærere og andre ansatte som ble framhevet som det beste med skolen. Så jeg er overhodet ikke i tvil om at her gjøres det mye godt arbeid som gir grunnlag for god læring. Og det var god stemning og hyggelig atmosfære overalt på skolen denne dagen. Og til dere ni som ville tilbringe en skoledag sammen med meg, har jeg bare en ting og si: You made my day!


Disse ni hyggelige, oppvakte og engasjerte ungdommene tilbrakte jeg en hel skoledag sammen med.


Første stopp på omvisningsrunden var i kantina, der Astrid Fagernes kunne friste med nystekte vafler.


Musikkrommet setter de unge stor pris på, her demonstrerer Hampus Vilhelm Anderson sine trommeferdigheter, noe Kirsti Sæternes ikke er så begeistret for.


Gitarene har fått sitt eget rom.


Til og med det periodiske system blir stilig når det får plass på en glassvegg.

Vi tok også en titt innom klasserommene der det foregikk vanlig undervisning, her er det matte det jobbes med.


Her er klassen “min” i full gang med å starte opp, eller gjenoppfriske sine blogger. Et lite minus var at datamaskinparken på skolen var av det nokså trege slaget.


Nærøy ungdomsskole er ren og fin, mye takket være at besøkende må ta på seg disse kledelige blå sko-overtrekkene, eller bruke innesko.


Rektor Per Andrè Johansen satt i viktige møter hele dagen, og fikk liten anledning til å delta i moroa sammen med oss.


Hvis man skal bli en ekte blogger, er posering ekstremt viktig. Marie Laugen viste seg som et naturtalent.


Her driver vi med poseringsøvelser foran det store speilet i musikkrommet. Sjelden man ser så mye talent samlet på ett bilde.


Selvfølgelig måtte vi ta et offisielt gruppebilde før vi avsluttet dagen, bak fra venstre sitter Emma, meg selv, Signy og Kirsti. I midterste rekke sitter Hampus, Wiktoria og Thea. Foran fra venstre finner vi Maren, Marie og Hanna.

Ny fylkesmann i Trøndelag?

I dag sprakk nyheten om at jeg har søkt på stillingen som fylkesmann i Trøndelag. Noe som har medført at jeg har fått mye mer oppmerksomhet enn jeg setter pris på. Men jeg tror mine døtre og familien forøvrig er ganske stolte. Jeg har blitt oppringt av presse, jeg har vært med på NRK Trøndelags ettermiddagsending, og selvfølgelig fikk jeg Namdalsavisas Birger Aarmo på døra. Så er spørsmålet naturligvis om jeg har noen mulighet til å få jobben. Og svaret på det er vel egentlig et rungende nei. Men hvor mange levnet Donald Trump en sjanse til å bli president da han lanserte sitt kandidatur? Jeg kunne jo tenkt meg at det var sånne fine retrettstillinger for utslitte bønder, sånn som politikerne har. Men jeg innser at fylkesmannstillingen nok går til Inge Ryan hvis de vil ha den beste, eller til Frank Jensen hvis regjeringen velger å foreta en politisk utnevnelse. Så får jeg slite litt mer på skuldre og albuer. Skulle forresten ikke nevnt det med skuldre og albuer, for da kommer bare Bondefrøken til å foreslå trening…..


Som så ofte før, var ikke Namdalsavisas sensasjonshungrige reporter Birger Aarmo sein med å innfinne seg, da nyheten om mitt kandidatur til fylkesmannsjobben ble kjent.

Adressa skriver at det ikke var noen overraskelser på søkerlisten. Med andre ord hadde de forventet at jeg skulle søke……

Trønderavisa har tatt med bilde av de tre som de mener er favoritter, tror kanskje Frank Jensen er litt snurt….


Hvem trekker det lengste strået av Inge Ryan og meg? Eller kan Morten Ulrichsen komme opp som en “dark horse” på oppløpet?


Som tilhenger av hensynsløs åpenhet, legger jeg ut hele søknadsteksten min, som jeg synes er både offensiv og på samme tid ydmyk. Oppfordrer også de andre søkerne til samme åpenhet.
 

Tvillinger

For to dager siden fikk vi tvillinger i fjøset. Ikke så veldig uvanlig egentlig, men hos oss er det flere år siden sist. Og forrige gang var begge kalvene dødfødt. Så da jeg kom i fjøset midt på dagen på tirsdagen og fant en knøttliten kalv bak ei ku som skulle kalve midt i november, tenkte jeg ikke på at det kunne være flere på gang. Men etter å ha fått tenkt meg om, syntes jeg at det var litt mistenkelig at kalven var så liten og så tidlig født. Kunne det være en til? Så jeg måtte kjenne etter, og der lå det en kalv til. Var bare å dra den ut, tror det er den letteste kalving jeg har vært med på. Begge kalvene er oksekalver, og selv om de er små, sikkert ikke særlig mer enn 20 kg, så er de veldig vitale og spreke og drikker av hjertens lyst. Og selvfølgelig måtte de ut en tur dagen etter at de ble født for å bli fotografert av min datter. Og mor, Anja, har det bare bra. Etterbyrden kom etter 4-5 timer, helt som normalt. Og det er ingen selvfølge når det er tvillingfødsel.


Gutten til venstre er en time yngre enn han til høyre, han bak er ufattelig mye eldre.


Eldstemann var mye ivrigere på å utforske verden enn yngstemann.


Både spretten og stødig på tross av at han bare er en dag gammel.


Yngstemann ville helst gå helt inntil meg, men Frida fikk da dette bildet av ham.


Stolt bonde med tvillingguttene i fjøsdøra.