Trond & Anita, når musikk sier mer enn tusen ord

Årets teltkonsert under Rootsfestivalen i Brønnøysund med Trond Sverre Horn og Anita Bøygard og deres band Stålfolket, framstår for meg som deres beste noensinne. Deres norske versjoner av Johnny Cash og June Carter sine sanger sitter som et skudd nå. Aldri har de mørke og triste sangene fra siste del av Cash sitt liv, vært mer hudløse og såre i Trond Horns sterke tolkninger. Aldri har de rocka sangene vært mer rocka. Aldri har de muntre sangene vært muntrere. Og ikke minst, aldri har kjærlighetssangene, som er bunnplanken i konseptet, vært mer overbevisende og rørende. Trond Horns mørke dype stemme, og inderlige innlevelse, forteller mer enn tusen ord, om levd liv, og om å stå rakrygget i både med- og motvind. Anita Bøygard synger også bedre enn noen gang, den klokkeklare røsten med den litt såre knekken, rører og berører. Stålfolket, Horn og Bøygards ytterst kompetente band, er et kapittel for seg. For noen musikere, ikke til forkleinelse for noen, men jeg må igjen trekke fram Arne Flatmo. Arne er en beskjeden og vennlig mann som ikke gjør noe stort nummer ut av sin tilstedeværelse, men du verden som han kan å traktere gitaren. Hans gitarspill er så poetisk, følsomt og medrivende, at denne bloggeren måtte tørke en tåre fra øyekroken. Sånne konserter gjør noe med oss, og jeg er sikker på at både Trond og Anita og Stålfolket, merket meget godt publikums varme omfavnelse og entusiastiske respons. Det hersker ingen tvil om duoens sterke standing i lokalmiljøet. Rootsfestival uten Horn/Bøygard-konsert, framstår etterhvert som en umulighet. Jeg bruker ikke å gi terningkast, men skulle jeg gjort det, ville det blitt en åpenbar og klokkeklar sekser!

Trond og Anita som vi har sett dem så mange ganger, men lei av dette nydelige konseptet blir vi aldri.
Arne Flatmos vakre, lyriske og følsomme gitarspill, kan alene være nok til å lokke fram en tåre i øyekroken.
Knut Hem på trommer og Freddy Aspmark på bass, sørget for en usedvanlig solid musikalsk bunnplanke i denne fine konserten.
Freddy Aspmark og Sindre Lefdal Kvam.
God kjemi er et stort pluss i duettsang. Her er det ingen mangel på god kjemi.
Anita Bøygards milde og vennlige tilstedeværelse kan ingen unngå å legge merke til.
Trond & Anita og Stålfolket takker for stor applaus fra et entusiastisk publikum. De fornøyde smilene vitner både om fantastisk publikumsrespons, men også tilfredshet med vel gjennomført konsert.

Charlie Rackstead at the High Country

Hver sommer har jeg noen få drømmer som jeg prøver å få til å gå i oppfyllelse. Denne sommeren har vært veldig utfordrende å planlegge noe som helst, det har blant annet sammenheng med min bondestatus. Været har stukket stadig større og kraftigere kjepper i hjulene, og jeg ville vært en løgner hvis jeg sa at det ikke går ut over humøret. Derfor var det et kjempeløft for både humør og pågangsmot at jeg fikk oppfylt drømmen om å oppleve Charlie Rackstead & The Sticklesbergen Ramblers på Revyfestivalen på Høylandet nå på fredagskvelden. Helt siden Rune Nilsons figur Charlie Rackstead dukket opp i programmet Lunsj vinteren 2012, har jeg vært frelst. Jeg bare elsker konseptet som går ut på å ikle klassiske norske hits engelsk språkdrakt og countrysound. Det blir gjort med stor humor, og musikalitet på høyt nivå. For oss som kjenner Charlies musikk, er det også utrolig fint å legge merke til at bak humoren, ligger det stor respekt, kjærlighet og varme til originalmaterialet. Det er nok også grunnlaget for suksessen. Mange er glade i sangene i originalversjonen, og hadde nok ikke likt at de ble radbrukket og gjort narr av. Charlie/Rune gir de i stedet nytt liv og vitalitet. Og får sitt publikum til å smile, le og synge med. Man skal være laget av noe rart for ikke å bli i godt humør av en Charlie Rackstead-konsert. I år har de mye nytt materiale på settlista. Deres versjoner av Fire pils og en pizza, Liten fuggel og Transit ble helt umiddelbart innertiere i mitt øre.

Og som om ikke konserten ble en stor nok opplevelse for meg, ble fortsettelsen om mulig enda bedre. Min venn Jo Arne Kjøglum var artistvert denne kvelden, og da jeg var på tur ut av festivalområdet, kom han og lurte på om jeg ville bli med bak scenen og hilse på Charlie Rackstead. Jeg var ikke direkte vanskelig å overtale. Og for en opplevelse det ble, det var nok ikke Charlie jeg traff, men derimot en utrolig hyggelig og imøtekommende Rune Nilson. Jeg fikk en lang og skikkelig god prat med Norges kanskje største radiopersonlighet og entertainer. Jeg har lenge trodd at Rune Nilson var en klok og vennlig mann, og fikk så til de grader bekreftet den antakelsen. Det er figurer som Charlie Rackstead, og mennesker som Rune Nilson, som utgjør en forskjell, de gjør hverdagen litt lettere, humøret mye bedre og livet morsommere. At jeg hadde en fin kveld, er bare et understatement!

Charlie Rackstead himself.
På vei inn i konsertteltet, traff jeg ingen ringere enn Birger Aarmo. Legg merke til at jeg må løfte hodet mye mer enn ham for å få dobbelthaka mindre synlig.
Hele bandet i aksjon, ytterst kompetente musikere på alle instrumenter.
Stor stemning hos et muntert og entusiastisk publikum.
Charlie!
Torfinn Borkhus på bass og Alexander Pettersen på gitar. Borkhus er Nilsons makker fra en rekke radio og TV-produksjoner. Stor humorist og stødig bassist.
Å stå fremst ved scenen har sine åpenbare fordeler. Jeg er så barnslig at jeg syns sånt er veldig morsomt.
“Bak spakene satt Morten Lyen”. Dette hører vi ofte ved slutten av radiosendinger på NRK. Her trakterer han banjo, og er en viktig mann i Sticklesbergen Ramblers lydbilde. I bakgrunnen Erik Øien på lapsteel.
Kveldens høydare, (unnskyld Birger Aarmo) selfie med Rune Nilson backstage. Og tusen takk Jo Arne!