Årets teltkonsert under Rootsfestivalen i Brønnøysund med Trond Sverre Horn og Anita Bøygard og deres band Stålfolket, framstår for meg som deres beste noensinne. Deres norske versjoner av Johnny Cash og June Carter sine sanger sitter som et skudd nå. Aldri har de mørke og triste sangene fra siste del av Cash sitt liv, vært mer hudløse og såre i Trond Horns sterke tolkninger. Aldri har de rocka sangene vært mer rocka. Aldri har de muntre sangene vært muntrere. Og ikke minst, aldri har kjærlighetssangene, som er bunnplanken i konseptet, vært mer overbevisende og rørende. Trond Horns mørke dype stemme, og inderlige innlevelse, forteller mer enn tusen ord, om levd liv, og om å stå rakrygget i både med- og motvind. Anita Bøygard synger også bedre enn noen gang, den klokkeklare røsten med den litt såre knekken, rører og berører. Stålfolket, Horn og Bøygards ytterst kompetente band, er et kapittel for seg. For noen musikere, ikke til forkleinelse for noen, men jeg må igjen trekke fram Arne Flatmo. Arne er en beskjeden og vennlig mann som ikke gjør noe stort nummer ut av sin tilstedeværelse, men du verden som han kan å traktere gitaren. Hans gitarspill er så poetisk, følsomt og medrivende, at denne bloggeren måtte tørke en tåre fra øyekroken. Sånne konserter gjør noe med oss, og jeg er sikker på at både Trond og Anita og Stålfolket, merket meget godt publikums varme omfavnelse og entusiastiske respons. Det hersker ingen tvil om duoens sterke standing i lokalmiljøet. Rootsfestival uten Horn/Bøygard-konsert, framstår etterhvert som en umulighet. Jeg bruker ikke å gi terningkast, men skulle jeg gjort det, ville det blitt en åpenbar og klokkeklar sekser!
Takk for hyggelige og fine ord Terje. Du sprer mye glede rundt deg.
En fortsatt fin sommer ønskes deg og dine!