Snøvinter

Her ute på kysten lengst nord i Trøndelag, er det slett ikke hver vinter vi har mye snø. Men nå har vi virkelig fått vår dose. På ganske kort tid har vi fått nok, ja mange vil si mer enn nok. Selv om mange vil si at 60-70 cm ikke er så imponerende. For meg betyr det mye  ekstraarbeid, på deler av fjøstaket hadde det lagt seg så mye snø at det ikke var annet å gjøre enn å måke av taket. Tar ikke sjansen på at takkonstruksjonen svikter. Og de siste dagene har jeg brøyta mer enn jeg mange ganger gjør på en hel vinter. Men fint er det, i hvert fall så lenge snøen ligger i ro, frykter for heftig snøfokk hvis det blir “landvindsrokk”, og det ser det ut som at det blir snart. Heldigvis ser det ut som at det ikke kommer særlig mer snø med det første.

Bilene snødde ned nesten daglig en periode.
Sånne brøytekanter er det noen år siden jeg har hatt.
Temmelig nedsnødd Connect.
Skogen får et utpreget julekortpreg. Men fryktelig upraktisk med skogsarbeid som det er nå.
Rasgropa på andre sida av fjorden, har blitt hvit og fin.
Jeg har ikke prioritert å måke balkongen.
Men pent blir det når snøen legger et tykt hvitt lag over landskapet.
Snømåking på taket til silobygget ga flott utsikt.
Alt for mye snø enkelte plasser på fjøstaket.
Vi har fine solnedganger over det snødekte landskapet.
Kyrne syns det er morsomt å komme ut i snøen, men nå er det så mye at bare STN-dyrene ville ta seg en tur i snøen.

Dyras ve og vel

Denne vinteren setter Tine søkelyset på dyrevelferd. Ikke nødvendigvis fordi norske kyr har det så ille, men fordi det bestandig går an å gjøre ting enda bedre. Mye er veldig bra i norsk husdyrhold, men det er ingen grunn til å lene seg tilbake og si at alt er såre vel. Det er bakgrunnen for at Tine kjører et opplegg med møter der rådgivere i Tine-systemet møter bønder og andre som har ansvar for husdyr. Møtene er lagt opp for informasjon, diskusjon, dialog og bevisstgjøring. I går deltok jeg på et sånt møte, der rådgivere, tillitsvalgte og vanlige Tine-bønder møttes til kveldsmat og konstruktiv diskusjon om dyrevelferd. Et meget godt møte etter min oppfatning, ikke minst takket være gode innledninger og foredrag, og mange gode innspill og tanker fra engasjerte bønder. Bare det å ta opp og snakke om temaet, fører til høyere bevissthet og oppmerksomhet omkring dyrenes ve og vel. Så dette er både viktig og prisverdig fra Tine.

Veterinær og rådgiver i Tine, Lena Inderdal, snakket engasjert om dyrevelferd, og engasjerte forsamlingen til meget god diskusjon og refleksjon over temaet.
Leder i Ytre Namdal produsentlag, Lars Kirkeby-Garstad, ønsket velkommen og innledet møtet.
Rådsmedlem og leder av eierutvalget Midt, Jørn Vaag fra Snåsa, holdt også innledning om temaet dyrevelferd, og fikk også oppmerksomheten fra kjøkkengjengen i UL Fønix, som serverte kveldsmat til de frammøtte.
Far og sønn Kjærstad fra Gutvik, var som vanlig i godt humør.
Mange Lekaværinger hadde tatt turen over fjorden for å få med seg dette møtet.
Lydhør og engasjert forsamling.
Bindalingen Espen Hald er en forsiktig type, så han ville heller ha fokus på heftet enn sin egen person.
Tines superrådgiver Aslaug Vevstad Aune rundet av møtet.

Tove Bøygard – med hjarte på rette staden

Tove Bøygards nye album Jord, er en fantastisk flott oppfølger av Blåe drag som kom i 2016. Jord ble sluppet på fysisk format høsten 2018, og i morgen er det digital release på dette som på sett og vis kan kalles et konseptalbum. Det handler om jord i vid betydning, om jord under neglene, og om jorda vi lever på.

På første singel fra albumet, Hjarte, spør Tove Bøygard: “Kor vart det tå hjarte?”, i undring over fremmedfrykt og høyreekstremisme, selv hos folk som hun har kjent på en helt annen måte. Vi trenger slett ikke å spørre om hvor Tove Bøygard har hjertet sitt. Hele albumet er sterkt preget av hennes kampvilje for en bedre jord, og sorg over all urett på jorda. Hun legger heller ikke skjul på sin urokkelige tro på kjærligheten, ei heller melankolien over år som har passert. Bøygard har også stor omsorg for, og tro på, de som sitter nederst ved bordet. Det gjenspeiler seg i flere av sporene på dette nydelige albumet, et album som jeg oppfatter også er laget i spenningsfeltet mellom utferdstrang og tilhørighet.

Sangen som kanskje griper meg sterkest, er Småkårstestament. En dypt personlig sang om Tove Bøygards  far, om hans slit på et skrint småbruk, og tung jobb på golvet i industrien. Og samtidig en hyllest til småkårsfolket, de som bygde landet, og som ikke hadde drømmer om å oppnå store ting i verden. Om de som gjorde sin plikt før de krevde sin rett.

Tove Bøygard har også gjort sin egen versjon av Wagon Wheel, som et utall artister har spilt inn. Sist hørt i Darius Ruckers monsterhit fra få år tilbake. I Bøygards versjon har det blitt til ” Rokk ved meg”, og få har gjort den bedre.  I sin tekst på halling, beskriver hun på glimrende vis kontrasten mellom utferdstrangen og det å være sterkt knyttet jordflekken og plassen du er født.

Musikken kan best beskrives som kvalitetscountry, selv om det neppe er helt presist og dekkende. Musikerne Bøygard omgir seg med er et renheklet kremlag, og selv er Bøygard en sanger og formidler av rang, selvfølgelig på den vakreste av alle dialekter, halling.  Og tekstforfatteren Tove Bøygard er det ikke mange som matcher her på berget i dag. Ujålete, klisjèfritt og elegant språk, er det som særpreger hennes tekster.

Jeg skal ikke trille terning, jeg har sett over husets terninger, men ingen hadde mange nok øyne til dette albumet. Jeg fastslår bare at Tove Bøygard har det meste på plass her, og aller mest har hun HJARTE PÅ RETTE STADEN.