Lørdagskvelden var det duket for B-gjengens, etterhvert, tradisjonelle julekonsert i Bindal. Denne gangen var hallen på Bindalseidet arena for begivenheten. For det ble virkelig en begivenhet. Ikke bare fikk vi B-gjengen i flott form og julestemning. Som før hadde de invitert musikalske venner med på laget, de ga dem rom til å skinne, og det skal jeg love dere at de gjorde. Tre strykere fra Trøndelag symfoniorkester utgjorde sammen med kommunelege og fiolinist Maria Strøm Slyngstad, en strykekvartett som bidro til et lydbilde som gjorde kvelden til en fryd for alle som liker musikalsk vellyd. Og hvem gjør vel ikke det? Konserten besto av et svært variert repertoar fra mange sjangere innenfor julemusikk, og det som i det minste oppfattes som det. Samtlige solister overbeviste, da inkluderer jeg også B-gjengens egen vokalist og frontfigur Dag Christer Brønmo. Han gjør stadig nye sprang som sanger, og har kort og godt blitt en svært solid vokalist. Julie Vikestad Olsen fra Levanger, og jeg antar at hun har solide røtter i Bindal, rørte publikum med sin klokkeklare røst og tilstedeværelse bak mikrofonen. May-Kristin Vikestad Trøan sjarmerer publikum i senk med sitt friske og rocka uttrykk, og jeg kunne fortsatt med superlativene for samtlige av kveldens aktører. Det er likevel to som jeg ikke kan unngå å fremheve spesielt, samme hvor urettferdig det kan oppleves overfor de andre. Camilla Breviks stemme, måte å synge på og tolkning av sangene, er kort og godt fra øverste hylle. Jeg har hørt henne synge duett med både Ronny Bertelsen og Jørn Hoel. Men det hun ga oss på lørdagskvelden var helt enestående. Og så har vi denne Adrian Jørgensen da. Han har etterhvert tatt steget opp på et nivå som det er internasjonal klasse over. Han synger som en gud, og har en scenesjarm som går utenpå det meste. Ingen bør bli overrasket om han snart blir å se og høre i langt større sammenhenger enn B-gjengens julekonsert. Selv om det var stort nok, for et etter lokal målestokk, rekordstort publikum. Det ble aldri ble noe av gullutvinningen i Bindal, men med dette konseptet har B-gjengen SKAPT gull.
Det er jul for swingende
Lørdagen ble for min del en dag i julemusikkens tegn, først med Namdal Storbands svingende juleshow, og senere på kvelden B-gjengens årlige julekonsert. Her skal jeg ta for meg Namdal Storbands juleshow, som gikk av stabelen i det som kveldens konferansier Amund Hellesø omtalte som Nærøysund Kulturhus. Bare for å ha gjort det klart, det er altså snakk om kulturhuset på Kolvereid. B-gjengen kommer jeg tilbake til.
Siden forrige juleshow for to år siden, har storbandet byttet navn fra Kolvereid Storband til Namdal Storband. Det har også vært en del utskiftninger i blåserekkene. Men kompet, og ikke minst kapellmesteren, er de samme. Musikalsk leder Øyvind Nordstrand har siden sist tatt storbandet sitt minst et par hakk opp i nivå. De har nok aldri hørtes så bra ut som de gjorde denne lørdags ettermiddagen. Så samspilte, så presise og tildels virtuose, at det var en fryd å høre på selv for de som ikke har storbandmusikk blant favorittene. Vi fikk høre en rekke klassiske melodier fra storbandlitteraturen, og som i tillegg selvfølgelig går under kategorien julemusikk. Fire vokalister med nokså lav gjennomsnittsalder bidro til å gjøre den musikalske opplevelsen komplett. Ikke til forkleinelse for noen, men Ove Petter Gansmo sin solistprestasjon på sopransax, var i mine øyne kveldens høydepunkt. Det var rett slett helt imponerende. Men naturligvis er en sånn konsert på alle måter et lagarbeid. Og her har laget fungert godt, ikke bare låt bandet som “kuler og krutt”, scenografien var fantastisk flott, lyd og lys satt som et skudd, ja selv publikum var strålende opplagt. Og kulturhuset var utsolgt og vel så det, utrolig hyggelig at også det lokale kulturlivets julekonserter trekker fulle hus.
Desemberlyset
Vi har slett ikke mørketid her på grensa mellom Trøndelag og Nordland, selv om noen påstår det. Dagslyset varer ikke så lenge som på sommeren selvfølgelig, men de timene vi har lys, skifter lyset mer enn på noen annen tid av året, og det er både vakkert og fascinerende. Her er noen bilder jeg har knipset de siste dagene, der jeg prøver å få fram nettopp det. Men som vanlig, virkeligheten overgår bilder med god margin.