17. maifeiring light

Her kommer min årlige rapport fra 17. mai. Som fast korpsreporter for vårt lokale og interkommunale korps, Fønix skole- og ungdomskorps, fulgte jeg dem også i år. Langt mindre krevende dette året enn tidligere. Et visst virus la også her en kraftig demper på 17. maifeiringen. Eneste spilling i år var ved Leka sykestue. Men aldri så galt at det ikke godt for noe, aldri før har beboerne på sykestua fått så mye korpsmusikk på 17. Korpset spilte hele sitt 17. mairepertoir, og på tross av noe spinkelt øvingsgrunnlag, er det ikke ofte at de har hørtes så bra ut. Det ble konsert av veldig høy klasse korpset med medlemmer fra Leka, Bindal og Nærøysund kommuner. Og når værgudene var blidere enn på svært lenge, ble det en fin, om enn roligere feiring av dagen.

Fønix skole- og ungdomskorps oppstilt foran Leka sykestue. Coronaavstand blir overholdt!
Eivind Sommerseth er mangeårig dirigent for korpset.
Venstre del av korpset.
Etter et langt liv i uniform, også på 17. mai, har Ole Kristian Holand trukket i sivil. Han kan nå kalle seg gammellensmann.
Saxofonrekka er det klasse over.
Morten Ulrichsen er den eneste i korpset som trenger støttekontakt for å holde orden på notene.
Erna Borgan takket korpset på vegne av beboere og ansatte. -Aldri har vi fått så mye korpsmusikk på 17. mai, sa hun.
Etter konserten, nøt jeg det enestående privilegium å spise middag i kjøpmann Morten Ulrichsens sommerresidens på Stein på Leka.
Etterpå ble det en obligatorisk tur opp på Ulrichsens knaus for å nyte utsikten.
Og en sånn utsikt er jo en nasjonaldag verdig.
Munken har et avslappet forhold til absolutt alt, som den eneste på Leka.
Leka viste seg fra godsida denne dagen.
Fjellknausene slutter aldri å fascinere meg.

 

80-årig bokdebutant fra Gutvik

Det er ikke så ofte det kommer bøker med lokale forfattere her omkring. Men nå har det kommet en sjarmerende barnebok med tittelen “Hemmeligheten”, ført i pennen av Bjørg Guttvik fra Gutvik. Handlingen i boka skal ikke røpes her, men det handler om hønene som Bjørg og ektemannen Paul hadde på gården sin, Galthaugen, for noen år siden. Utgangspunktet for boka er et brev som Bjørg skrev til sine barnebarn i Tromsø i 2007.

Bjørg innrømmer at hun lenge hadde en liten drøm om å få gjort om brevet til bok, men at hun nå forlengst hadde slått det fra seg. Det er datteren Gunhild som nå har tatt tak i prosjektet. Hun engasjerte kollegaen Marita Pedersen til å lage illustrasjoner til Bjørgs historie. – Jeg er veldig fornøyd med måten Marita Pedersen har løst den oppgaven, sier forfatteren. Som ikke legger skjul på at hun syns det er litt stas at historien hennes nå foreligger mellom stive permer. – Det er veldig artig, sier hun. I dag har de ikke lenger høner eller andre dyr på gården, men innrømmer at hun savner å ha noen høns å stelle med. På spørsmål om hun har planer om flere bokutgivelser, sier Bjørg at hun ikke har det, men flere har spurt og oppfordret henne til det. Så hun vil ikke helt utelukke det.

Fra Tromsø forteller Bjørgs datter Gunhild Årnes Guttvik, at Bjørg sendte mange brev til sine barnebarn med historier fra gårdslivet i Gutvik. Hun forteller videre at hun opp gjennom årene har gjort flere forsøk på å få forlag til å gripe fatt i sin mors historier. I første omgang strandet det på mangel av illustrasjoner. Ved en tilfeldighet oppdaget hun at en av hennes kolleger hadde et usedvanlig tegnetalent. Derfor spurte hun sin kollega Marita Pedersen om hun kunne tenke seg å lage illustrasjoner til morens historie. Og det kunne hun, men med jobb og familie, har det tatt sin tid. Men i slutten av april forelå sluttresultatet, uten at forfatteren selv hadde den minste anelse om det. Hun forteller at mor Bjørg nok ble litt satt ut da hun fikk et ferdig eksemplar mellom hendene. Førsteopplaget er på 120 eksemplarer, og det er på det nærmeste utsolgt. Hvis interessen er tilstede, kan det bli aktuelt å bestille et nytt opplag, sier Gunhild Årnes Gutvik, som er full av beundring over sin mors evne til å formidle historier fra gårdslivet til barn.

For egen regning vil jeg påstå at dette har blitt ei veldig fin bok for de minste. Boka er beregnet for barn i alderen 3-8 år. Historien er hyggelig, og er godt fortalt. Illustrasjonene er profesjonelt utført, selv om Marita Pedersen ikke har dette som yrke. Bakerst i boka er det gitt god plass til faktaopplysninger om høner, også det rikt illustrert med fotografier. Denne boka ville etter min mening være perfekt godnatt-lektyre for barn og barnebarn i aldersgruppen den er ment for.

 

Forfatter av “Hemmeligheten”, Bjørg Guttvik.
Forsiden av Bjørg Guttviks bok.

Slik innledes Bjørg Guttviks barnebok, for de som kjenner Bjørg og Paul, er det ingen tvil om at det er de to som poserer sammen med hønene her.

Hardhauser løp Austra rundt

En uvanlig og nærmest banebrytende idrettsprestasjon gikk for seg på Austra i går. Brødrene Lasse og Lars Magne Holten løp Austra rundt, det er det nok ingen som har gjort før dem. For uinnvidde ligger altså Austra på grensa mellom Nordland og Trøndelag, og er delt mellom disse to fylkene, samt mellom kommunene Bindal, Leka og Nærøysund. Austra er forøvrig Norges 48. største øy. Ideen til dette stuntet var det brødrenes kompis Lars Berg Hansen som kom opp med. Og han deltok også på de første 9 kilometrene av løpeturen. Da var det slutt for ham, minimalt med løpetrening og et kranglete kne satte en stopper for videre løping. Lars konverterte fort fra løper til støtteapparat, og sørget for mat og drikke til de to gjenværende i løpet. Da løperne gjorde en liten stopp hos meg, var de helt sikre på at de skulle komme seg i mål rundt 25 kilometer lenger fram. Da hadde de allerede tilbakelagt rundt 35 kilometer, en god del i terreng også. Særlig biten mellom Reppen og Hiller hadde vært tung. Denne biten gikk i tung myr og grov steinur, og representerte 240 høydemeter å forsere. Begge bedyret at dette ble en engangsforeteelse, det var ikke særlig behagelig. Bein og andre kroppsdeler verket heftig, og begge var helt overbevist om at dette var vondere enn å føde barn. Begge to er småbarnsforeldre, så de burde vite hva de snakker om. Før turen hadde de lagt opp et skjema på 7 timer for den 6 mil lange turen, men de hadde liten tro på at de klarte det, men hovedpoenget var å komme til mål på egne bein, og ikke bak et ratt som Lars Berg Hansen. På spørsmål om hvordan målgangen skulle feires, var svaret klart: Jacuzzi og prosecco, jeg antar de var billige i drift etter en sånn kraftprestasjon. Det er tross alt snakk om ett og et halvt maratonløp. Det er bare å bøye seg i hatten!

Lasse og Lars Magne Holten idet de ankommer Årset.
Lars Magne sprudler tilsynelatende av overskudd når han oppdager at kameralinsa er rettet mot ham.
Brødrene Holten i samtale med Lars Berg Hansen, som tidlig måtte kaste inn håndkledet, og gikk fra å være deltaker til å bli støtteapparat.
Etter en kort pause legger brødrene ut på landeveien igjen. Lillebror Lars Magne legger en trøstende arm over storebror Lasses skulder.
Og snart er de tilbake i fint driv.
Omtrentlig rute for løpeturen, start og mål i Otervika.