Rasteplassen på Årsandøya, oppdatering

For kort tid siden skrev jeg om rasteplassen på Årsandøya, som nærmest var gjengrodd av lauvskog og kratt, og der en eventuell fin utsikt bare var noe man i fantasien kunne forestille seg. Men her er det tydeligvis noen som har hivd seg rundt i det siste. Det har helt sikkert ingen sammenheng med at jeg skrev om det, men likevel hyggelig å observere. Forleden, en regntung kveld, var jeg innom og fikk se at det meste av kratt og lauvskog var ryddet bort. Det var god mulighet til å se sjøen, og i det hele tatt føltes det lettere å puste. Det var på høy tid at noe ble gjort, men for å helle litt malurt i begeret, ingen må tro at jobben er gjort en gang for alle. Såfremt man ikke har tenkt å holde beitedyr på plassen, kreves det nærmest årlig rydding for å holde krattskogen i sjakk. Det vet alle som har en smule erfaring med våre lauvtrær. Uansett, honnør til de som står bak ryddingen, og de som har utført jobben. pent arbeid så langt jeg kunne se.

Selv en regntung kveld sent i august, stopper det utenlandske turister på rasteplassen på Årsandøya.

Fra denne vinkelen så man ikke annet enn skog og kratt før ryddingen.

Rundt benkene er det nå luft, istedet for greiner som henger over og sørget for at det “aldri” tørket opp.

Også mot hovedvegen er det tynnet ut i skogen.

Også bautaen har fått luft rundt seg, og slipper å komme i skyggen av selje og bjørk.

Om utsikten er fin eller ikke, så er den der nå.

Jeg kjørte ikke traktor denne gangen, men jeg kjørte i hvertfall tsjekkisk.

Bogen i sentrum, eller sentrum i Bogen

Det har etterhvert blitt et visst fokus på de problemene vegstengningen i Årsetfjorden gir for folk og næringsliv i området. Vegen ble stengt da det gikk ras den 25. april, og fremdeles er det helt i det blå når vegen kan åpnes igjen. For de fire service- og handelsbedriftene som ligger omtrent vegg i vegg i Bogen, har vegstengningen etterhvert fått merkbare konsekvenser. Turisttrafikken har gått utenom Bogen i år, og kunder på andre siden av raset kommer seg ikke til Bogen uten å kjøre en svært lang omveg. Selv om det åpenbart er store vanskeligheter man står overfor med hensyn til å etablere ny veg forbi rasstedet ved Kværnan, holder mange nå på å bli utålmodige. Man synes ganske enkelt at det går for sakte. At Statens vegvesen tok tre ukers sommerferie fra både praktisk arbeid i raset, og også med planarbeidet, har falt mange tungt for brystet. I dag ønsket NRK Trøndelag å sette søkelyset på, i første rekke, næringslivets utfordringer når en del av kundegrunnlaget er avskåret fra benytte tilbudene i Bogen. I morgen blir nok dette en sak både i radio, på TV og på nett. Da regner jeg også med at Statens vegvesen kommer opp med mer informasjon.

Journalister i Bogen er ikke noe uvanlig syn, men to NRK-biler på en gang er ikke hverdagskost.

I Olavshallen hos Joker Bogen gjennomførte NRK sin journalist Espen Sandmo intervjuer for radio. Her er det Magnor Dolmen hos Bogen Feriehus som er i ilden.

Bilde til nettsak blir tatt med mobiltelefon.

Klassisk målbevisst gange sammen mot overmakten, blir også grundig dokumentert.

John Bogen, Magnor Dolmen og Morten Ulrichsen i samtale, det hele blir filmet av Tariq Alisubh fra NRK.

En for anledningen dyster Morten Ulrichsen, uttaler seg med pondus til NRK.

Selv ble jeg slept og dyttet foran kamera for å si noe morsomt, og her aner man at NRK-journalisten drar på smilebåndet.

Også Magnor Dolmen ga TV-intervju.

Morten spanderte kaffe på NRK sin fotograf, i bytte mot at han klipte bort sekvenser der han ikke tok seg så godt ut.

 

 

Lars Elvheim has left the country

Min norsksvenske venn Lars Elvheim kommer hver sommer hjem til sin barndoms trakter, Gutvik, for å sikre sin mor, som er noen år eldre enn ham selv, vinterforsyning med ved. Tidligere har dette vært et nesten uoverkommelig slit for Lars, men i år ble det andre boller. Ferdig ved i sekker, syns Lars er helt fantastisk. Det er stor utvikling i framskrittet, konstaterer Lars. Nå har Lars dratt tilbake til Trollhättan etter tre måneders jobb med veden, men ikke bare det, han har også latt seg avbilde i lokalavisa som kafèvert på Gutviks sommerkafè. En mann med uvanlig bredt spekter av talent, med andre ord. 

Lars gjør en heroisk innsats for å sikre sin mor vinterbrensel. Kappsaga ved siden av er nå konvertert til pyntegjenstand.

Lars snur seg med en grasiøs bevegelse mot døra.

Med stor presisjon plasserer han vedsekken i stabelen.

For et år siden var det andre tider, her sitter han og moter seg opp for å gå i gang med kapping.

Det var nesten så han fikk en nær døden-opplevelse ved tanken på jobben som ventet ham.

Namdalsbunad kaller Lars dette flotte antrekket.

Nå mudres det igjen

Nå har arbeidet med å mudre selve Valveita startet opp. Dette er siste etappe av jobben, etter at strekningen mellom Valveita og og Kjærststadstraumen og selve straumen, ble mudret i vår. Årsaken til at det har vært en lang pause i arbeidet, er nok sammensatt, og det vet jeg for lite om til å komme inn på her. Men det er veldig hyggelig å kunne konstatere at nå nærmer det seg en avslutning på en lang og kronglete prosess med å få gjennomført dette prosjektet.

Etter en lang pause er Waterking i arbeid igjen.

Nord for brua ble det jobbet i dag.

Også sør for brua ble det jobbet med forberedelser til mudring.

Barnebarnet Sigurd syntes det var kult å se på Waterkingen.

Tøff maskin å skue ned på fra brua.

Bunnen i Veita ser hard ut, så det var ikke så store mengdene i hver skuffe.

 

Stakkars Statens vegvesen

Nå syns jeg oppriktig synd på Statens vegvesen. Problemene tårner seg opp for den statlige giganten. Som om de ikke hadde nok å stri med her i området fra før. Jeg tenker på raset i Årsetfjorden i april, og som de fremdeles ikke har funnet noen løsning på. Når de så satte opp nye skilt i Bogen, må det være et tungt slag i mellomgulvet på Statens vegvesen, når den første lille tendens til høststorm blåser skiltene helt ut av stilling. Og det er jo på ingen måte sikkert at de har budsjettmidler igjen til å rette opp skaden. For alt jeg vet må de hente skiltekspertise fra Oslo for å vurdere tiltak for å få skiltene på rett kjøl igjen. Uansett er det tøffe tider for etaten.

Etter den første lille tendens til høststorm, står det nye skiltet ved Bogen bru nokså kraftig på skakke.

Også skiltet på andre siden av krysset har fått slagside.

Det er selve fundamentet som har kommet kraftig ut av kurs.

Også det provisoriske skiltet som varsler om stengt veg på grunn av ras, har blitt offer for vindens herjinger.

Her er raset som også volder Statens vegvesen hodebry.

Årsandøya rasteplass

Å dra på turer i nærområdet kan være vel så givende og spennende som å reise til det store utland. I går dro jeg på en søndagstur med traktor. Og det kan varmt anbefales, man får en helt annen opplevelse av natur og landskap fra traktorsetet enn fra bilsetet. Man sitter høyere, og det går ikke så fort. Målet for turen var den kontroversielle rasteplassen på Årsandøya. Den har vært et stridens eple helt siden den var på planstadiet, og har blitt brukt som et eksempel på hvorfor Bindal trenger å slå seg sammen med trønderske kommuner. Jeg har aldri før tatt denne plassen nærmere i øyesyn, så man kan trygt si at det var på høy tid nå. Etter å ha fordøyd inntrykkene i et døgns tid, har jeg kommet til at det beste med plassen er asfaltkvaliteten, men som bildene viser, er ikke plassen helt uten andre kvaliteter heller. 

På tur til Årsandøya, kjører man denne fine rettstrekningen, og med traktor er det bare å gi full pinne. Det er ikke lovlig med bil, selv om jeg har hørt at noen har gjort det.

Man passerer spektakulære Simlestraumen bru.

Og endelig kan jeg parkere foran den store informasjonstavla på Årsandøya.

Toalettet er inkluderende, det vil si at damer og herrer, enten til fots eller i rullestol kan benytte samme toalett. Jeg oppfattet heller ikke at det var noe forbud mot samtidig bruk av fasilitetene.

Denne bautaen kan man beskue på rasteplassen. Den ble reist i 2008 til Bindals 150-årsjubileum. Mottoet er “Fred er ei det beste, men at man noget vil”. Dette har bindalingene levd opp til både før og etter reisningen, av bautaen altså. Fred forekommer kun sporadisk, og man vil noget hele tiden, men man vil noget andet enn de andre….

Det er rik utsikt til tett lauvskog over alt på plassen, i tillegg til bauta og to informasjonstavler.

Et lite hjørne på den minste informasjonstavla er viet mitt bilde av de bindalske fjellene Heilhornan. Problemet er bare at de har blitt både nedtrykt og forflatet til det nesten ugjenkjennelige på denne informasjonstavla.

En misfornøyd blogger peker på det som kan karakteriseres som mishandling av hans eneste åndsverk.

Bak den største tavla, får man faktisk “syninger i løvsprikningen”. Den berømte oppnedbrua over Kollstraumen er et syn som tar pusten fra de fleste.

Hvis man orker å løfte blikket, ser man også dette.