En av romjulens hyggeligste tradisjoner her i bygda, er at feststemte folk i alle aldre samler seg ved ungdomshuset på kvelden 6. juledag. Godt kledd, og gjerne med spekemat og god drikke i sekken. Så setter vi kursen mot nabogrenda Gutvik, der skytterlagets tradisjonelle fest arrangeres. Turen er 8 km lang, og underveis møtes vi av folk fra Gutvik som har tent bål og laget gløgg som de spanderer på de turglade. Denne festmarsjen har vi gått hver 6. juledag siden tidlig på 90-tallet, og jeg vil for nesten ingen pris være dette foruten. Og gledelig nok, etter svak deltakelse i fjor, var det i år deltakelse på gammelt godt nivå. Over 60 spreke og feststemte mennesker gjennomførte marsjen i fin, men dog varierende stil. 

Her er de fleste marsjdeltakerne samlet ved ungdomshuset på Sørhorsfjord, klar for avmarsj til Gutvik.

Ann Kristin Halsen og Signar Berg-Hansen gleder seg til å legge ut på turen. Signar var en av initiativtagerne til denne utrolig hyggelige romjulstradisjonen.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Peeter Sormul fra Steinkjer har hytte i Bindal, og får med seg det meste av moro her i bygda. Festmarsjen til Gutvik har han gått utallige ganger.

Eli Dullum og Lars Berg-Hansen var to som virkelig så fram til turen.

Lett å se at folk gleder seg til turen.

Midtveis i marsjen venter folk fra Gutvik med flammende bål og varm gløgg. Det er et usedvanlig godt forhold mellom våre grender.

Vel framme i Gutvik, unnet John Arne Engan og jeg oss en alkoholfri akevitt.

Jeg klarte også å overtale den ellers så mediesky Morten Ulrichsen, til å bli med på et bilde i lysskjæret av bålet i Horsfjordbotnet.

En viktig ingrediens denne kvelden, er at vi samles i garderoben på loftet på grendehuset i Gutvik og spiser opp resten av spekematen vi har med oss. Her poserer Lisbeth Borgen og jeg med en aldeles nydelig spekepølse.

B-gjengen fra Bindal sørget for helt utsøkt festmusikk denne kvelden.

I dag fyller Julie Desember, den eneste STN-kua i fjøset, 5 år. Og det ble behørig markert. To av barnebarna mine var på besøk, og de syntes det var stor stas å gå i fjøset med kake til bursdagsbarnet. Kaken var en sjokoladekake med et et innslag av Favør 80, pyntet med denne kraftforsorten fra Felleskjøpet. Dagen startet forøvrig med at Ina, mitt eldste barnebarn var med på morgenstellet i fjøset, og hun gikk rett inn i fjøset og sang bursdagssangen for Julie Desember. Og ingen av oss var i tvil om at kua syntes det var koslig. Julie Desember er ei lita ku med stor personlighet, som fortjener å bli gjort litt ekstra stas på, og det ble hun i dag. Og Ina og Emma syntes det var den naturligste ting i verden å lage bursdagsfest for Julie Desember.

Julie Desember blir en smule overrasket over serveringen.

Ikke alle kyr som får såpass til kake på bursdagen.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Julie Desember var mest interessert i kraftforet som var dandert rundt kaka.

Emma brøt resolutt av en bit av kaka for å se om kua syntes det var bedre, men Julie Desember var fortsatt skeptisk.

Ina fant ut at hvis hun drysset kraftfor oppå kaka, så ble den mer fristende for kua.

De andre kyrne fikk også tilbud om å få smake kake, og Isabell lot seg ikke be to ganger.

Nelly ville også ha kake.

I går var det storstilt og trivelig åpning av Olavshallen ved Joker Bogen. Olavshallen ble navnet på den nye kaffekroken i butikken. Olav etter mannen som startet opp butikken i Bogen for 49 år siden. Og på grunn av størrelsen, 6 eller 7m2, falt det helt naturlig å kalle det hall. På en annen side er hall et veldig hett og til dels brennbart tema i Bindal om dagen. Åpningsfesten startet med at korpset spilte julemusikk utenfor butikken, det er forsåvidt en lang tradisjon. Deretter fikk jeg den uomtvistelige æren av å foreta den offisielle åpningen av Olavshallen. Såsnart korpset var ferdige, ble det servering av wienerbrød, pepperkaker og konfekt til en stor skare av kunder og venner. Ingen tvil om at folk satte pris på både på åpningsfesten og Olavshallen.

Her kutter jeg det rosa båndet, og erklærer Olavhallen for offisielt åpnet. Morten ser veldig fornøyd ut, og Einar Torgnes Kristensen er engasjert tilskuer.

Før åpningen av Olavshallen, spilte korpset sine julesanger utenfor butikken. Det er lang tradisjon for at de spiller der siste lørdagen før jul.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Eivind Sommerseth har hatt hånd om taktstokken i Fønix skole- og ungdomskorps siden tidenes litt utpå dagen.

Mange tok seg tid midt i juletravelheten, og hørte på korpsets julemusikk.

Morten Ulrichsen har mye å spille på, blant annet tuba.

Mange var innom Olavshallen på åpningsdagen, Kari, Mads og Hanne Marit Reppen strålte over den nye hallen.

Sissel Hanssen trodde at konfekten bare var til henne, mens Gunnhild Gutvik var en tanke mer tilbakeholden.

Hild Dagslott fra Brønnøysunds avis var tilstede og dekket åpningen for sitt presseorgan. Her legger jeg fram bildebevis for at hun faktisk er høyere enn Tom Antonsen.

For 49 år siden kunne Olav Bartnes ønske velkommen “til en pen, trivelig butikk med gode varer og god service”. Slik er det også i dag.

Hild Dagslott fra BA ville gjerne ha et bilde av innehaverne Torlaug og Morten Ulrichsen. Men det viste seg svært vanskelig å få et bilde av kun de to. Sissel Hanssen insisterte på å være med på alle bilder.

Som alltid underholdt Morten sine kunder med ramsalte historier fra sin tid som sjømann på de syv hav. Her er det Knut Gutvik som nyter godt av denne ekstraservicen.

Ingri Elise Floa Holand må innse at hun enn så lenge er kortere enn Tom Antonsen.

Sophieelise har nylig vakt oppsikt med sitt hensynsløst ærlige blogginnlegg, der hun avslører hemmeligheten bak alle de perfekte bildene av henne. Og ettersom jeg ser på henne som en stor motivator og inspirasjonskilde, kan ikke jeg heller lenger leve på en løgn. Også jeg bruker diverse triks for å framstå som så perfekt som mange oppfatter meg. For ikke å legge et utilbørlig kroppspress på menn midt i 50-årene, finner jeg det nå nødvendig å legge ut sannheten om de perfekte bildene av meg. I dette innlegget avslører Sophie Elise hemmeligheten bak de perfekte bildene.

Tigh-gap er veldig viktig for bloggere, det vil si oppirom mellom beina, særlig helt øverst mot skrittet. For å få til dette står jeg ofte på yttersiden av fotsålene. Bildet til høyre viser hvordan jeg står naturlig. Selv om jeg har litt heroinknekk i knærne, betyr det ikke at jeg går på heroin.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Hvis jeg ligger utstrakt med en pute under ryggen, kan det se ut som jeg har flat og fin mage. Riktignok blek, men flat i det minste. Når jeg reiser meg litt opp, kommer sannheten for en dag. Flesk og valker tyter til alle kanter.

Når jeg poserer, passer jeg på å skyte haka fram, og dermed stramme opp halsen på kunstig vis. Til høyre er jeg sånn som jeg egentlig ser ut, masse overflødig dobbelthakevev.

Rompa er en av de viktigste kroppsdelene for bloggere, faktisk langt viktigere enn hjernen. Her bruker jeg et velkjent triks, jeg står på ene foten mens jeg har den andre opp i en stol. Og dermed ser rompa stram og veltrent ut. Sannheten blir synlig når jeg står normalt, flat og litt hengete rompe.

Over en lang periode har Joker Bogens kunder kunnet se at det foregår en omfattende utbygging av butikkens lokaler. Det er ny kaffekrok som har vært under oppføring i lengre tid. Kaffekroken som de har disponert fram til nå, har vært så liten at kundene har sittet i fanget på hverandre under mens de drakk kaffe. Med risiko for å søle kaffe på hverandres antrekk. Nå blir det snart en slutt på dette, den nye kaffekroken er snart ferdig. Noen offisiell åpning har det ikke vært enda, så vi venter i spenning på det. Da kommer jeg tilbake med en omfattende dekning av både åpningen og interiørdetaljer.

Tidlig i høst har byggverket begynt å materialisere seg.

Morten Ulrichsen har bl.a. en nokså ærerik fortid som snekker, her har han tatt fram gamle kunster.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Men Morten må også innom kassen, noen kunder vil helst bli betjent av ham, og det ønsket oppfyller Morten så sant det lar seg gjøre.

Noen måneder senere har Morten kommet så langt at bordkledning skal på veggen. Her kapper han så flisføyka står.

Her har det skjedd stor framgang, den raske framdriften hadde neppe vært mulig uten hjelp av Mortens nabo og gamle kompanjong Magnor Dolmen. Dolmen kan såvidt skimtes bak stillaset.

Nå gjenstår det kun bordkledning på fasaden før det er ferdig utvendig. Bilen er Mortens 82-modell Opel Ascona.

Også innvendig har det vært et enormt arbeid, her er Morten i gang med å skjære bort overflødig byggskum.

Under en liten handlerunde hos Joker Bogen i dag, ble jeg oppmerksom på en blomst i blomsteravdelingen, som skilte seg kraftig ut fra sine artsfrender. Jeg syntes den var veldig morsom, så jeg ville ha en av de ansatte til å posere med den. Men det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg skjønte etter hvert at både Torlaug og Ann-Helen syntes det var veldig uanstendig av utseende. Dette var en tanke som på ingen måte hadde slått meg. Men når til og med Morten nektet å bli avbildet med denne blomsten, måtte selv jeg innse at den muligens hadde et noe vulgært utseende. Morten har ikke for vane å vike unna kameralinsene. Men selv hadde jeg kun minimale betenkeligheter med å la meg avbilde sammen med den morsomme blomsten.

Dette er amaryllusen som skapte så sterke avskyfølelser hos staben ved Joker Bogen i dag.

Jeg skjønner ærlig talt ikke problemet med å la seg avbilde med en plante som skiller seg litt ut fra mengden.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

 
Egentlig lurer jeg nå på hvilken av disse to som her den mest uanstendige framtoningen.

For første gang i mitt liv har jeg laget lutefisk i år. Jeg har ikke gjort det alene altså, Morten Ulrichsen har vært svært delaktig i produksjonen av denne fantastiske delikatessen. Fisken har vi selv fisket, tørket og til slutt foredlet til lutefisk. Og alt dette har foregått innenfor en avstand på mindre enn 5 kilometer, så her snakker vi om virkelig kortreist mat. Eller lokalmat som det vel helst skal omtales som nå. Morten er nokså dreven i lutefisklaging, så han må nok få æren for at resultatet ble helt strålende.

Første ledd i prosessen er å legge tørrfisken i bløtt i dagevis. Ettersom vi kom så sent i gang med vinterfisket, valgte vi å flekke fisken og ta ut ryggbeinet. Det var nok lurt, for de få fiskene vi hengte opp hele, var ikke egnet til lutefisk.

Dette er jo egentlig første ledd i prosessen, å fiske torsken.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Etter å ha ligget i bløtt, delte vi fisken opp i høvelige stykker.

Enkelt å skjære fisken i biter når den er bløtt opp.

Her tømmer Morten fisken opp i den nøye tilmålte blandingen av vann og kaustisk soda.

Etter tilmålt tid i luta, har fisken est opp, og er nå klar for utvatning i rennende vann i flere dager.

Og endelig, ferdig lutefisk. Vi lutet også noen hele sider, for det var så morsomt hevdet Morten.

Første porsjon klar for ovnen, forventningene er på topp.

Og endelig, lønn for strevet. Lite som slår lutefisk med bacon, erterstuing og mandelpoteter fra Overhalla. Og det blir ikke helt det samme uten juleøl og akevitt heller da.

Etter et litt labert første halvår, har vi opplevd kjempegod publikumstilstrømning på kinokveldene med Bygdekinoen på ungdomshuset vårt denne høsten. Gode filmer og publikum som setter pris på dette fantastiske tilbudet, må ta æren for dette gode resultatet. Vi har faktisk solgt godt over hundre billetter pr. kveld denne høsten, og det er svært gode tall på en av Bygdekinoens aller minste spillesteder. Og et morsomt poeng er at to tredjedeler av billettene er solgt på norske filmer, norsk film har virkelig vært i vinden denne høsten.

Å få være lokalt vertskap for Bygdekinoen, er en av de morsomste hobbyene min kone og jeg har. Ikke bare er det et meningsfullt dugnadsarbeid, vi treffer også masse hyggelige folk fra bygda, og også fra nabobygdene. Kinokveldene er en viktig del av pulsen i bygdelivet, slik har det vært i over 20 år nå. Men også tidligere var Bygdekinoen tilstede i bygda vår. I går fikk vi vist fram vimpelen som hang i akterstavnen på Bygdekinobåten Skarv. Denne båten ble eid og driftet av Armand Kjeldsand som bodde like ved der vi i dag har kino. Denne båten gikk i fast rute på Helgelandskysten og lengst nord i Trøndelag først på 60-tallet. Jeg antar at det den gangen var en enda større begivenhet når Armand kom og viste film på anløpsstedene, enn i dag. Men fremdeles er det en begivenhet med de månedlige kinokveldene, så vi er villige til å strekke oss langt for å beholde dette unike tilbudet. Jeg vet at jeg har gjentatt dette til det kjedsommelige, men jeg sier det igjen uansett. Bygdekinoen er en av Norges aller fineste kulturinstitusjoner.

Kinomaskinist Jan Ove Brøndbo og Kristine Enora Kjeldsand foran plakatene med Julekongen og James Bond. Og ikke minst vimpelen fra Bygdekinobåten Skarv. Kristine er datter av Armand Kjeldsand, som var skipper og kinomaskinist på denne båten. Hun fant nylig vimpelen under en ryddesjau, og både Jan Ove og vi syntes det var stas å vise fram dette klenodiet fra en svunnen tid. Årene går, men Bygdekinoen består!

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

I går fikk vi hjelp av selveste Morten Ulrichsen til å steike vafler.

Det går med noen vaffelplater på en godt besøkt kinokveld. Det har nok gått med over tusen liter vaffelrøre de snart 22 årene vi har holdt på med dette.

Et stort publikum koste seg med Julekongen på stort lerret i går. Mange av dem fra nabokommunen Leka. At lekaværingene tar ferga over fjorden, og kommer på kino hos oss, setter vi stor pris på.

James Bond-fansen fylte på med vafler og kaffe før filmvisningen, og stemningen må sies å være god. Det er ikke uten betydning med noen sosiale møteplasser på et lite sted som her.

Fatet med vafler sendes rundt, og denne gangen ble det nok vafler til alle som ville ha.

Ikke så rent sjelden, er det en eller flere fra vårt herlige publikum som hiver seg rundt og hjelper til med opprydding etter kinoen. Her er det Martin Ulrichsen som feier gulvet for popcornrester og andre etterlatenskaper.

Min kone ga Morten et kurs i sammenlegging av kinolerettet, og Morten viste seg svært lærenem. Den mannen behersker det meste.

Her er jobben nesten fullført, med svært pent resultat.