Denne uka kom nyheten om at Sømliøya er til salgs. Nyheten har vakt betydelig engasjement i distriktet. Mange mener det er trist, og håper at nye eiere kan videreføre leirskoletilbudet. Mens andre lurer på hvilken laksebaron eller annen velbemidlet person ser sitt snitt til å sikre seg et eksklusivt feriested.
Jeg har tatt et lite dykk i Sømliøyas historie, hovedsakelig i Bygdeboka for Gravvik, ført i pennen av Kåre Leirvik. Der kommer det fram interessante opplysninger. At Sømliøya var husmannsplass på 1800-tallet er velkjent også i dag. Likeledes at Sømliøy-familien eide og drev det vesle gårdsbruket på Sømliøya før de etablerte seg som bureisere og etterhvert med trevareindustri på Gråmarka, for snart 100 år siden.
Mer ukjent tror jeg det er at Sørlandsdikteren Thomas Peter Krag kjøpte Sømliøya i 1898, med tanke på å bygge sommerhus eller dikterbolig der. Han kom så langt at han anskaffet bygningsmaterialer til formålet, men ei springflo tok med seg mesteparten av materialene. Dermed ble det aldri noe av dikterens planer for Sømliøya.
I dag er vel Tomas Peter Krag nesten glemt, men på 1890-tallet var han en av Norges mest solgte forfattere. Hans bror, dikteren Wilhelm Krag, er nok mer kjent i dag. Forøvrig vrimler det av kunstnere, politikere, akademikere og forretningsfolk i Kragslekta. Blant annet var det en bror av Thomas Peter Krag som oppfant frankeringsmaskinen allerede i 1903.
Etter Krag, var det som nevnt Sømliøy-familien som eide øya fram til Astrid Hunnestad og mannen Severin kjøpte den i 1928. I 1938 ble Sømliøya fraflyttet for godt, etter at Severin døde.
3. juli 1946 kjøpte en Rolf Aas Sømliøya for 4000 kr, angivelig for å bruke den som feriested. Men allerede 5-6 uker senere solgte han den videre til Namdal krets av Norges kristelige ungdomsforbund for 6000 kr. Med andre ord, en betydelig gevinst på kort tid.
Det er nå Sømliøyas historie som mange kjenner den, starter. Jeg har ikke mye førstehånds kunnskap om det som har foregått på Sømliøya som leirsted. Jeg er faktisk en av få i distriktet, som aldri har vært på leir på Sømliøya. Men jeg har jo vært innom der på diverse arrangementer, og rene rekreasjonsturer. Som liten guttunge var jeg også med min far som på vinterstid innimellom var engasjert som snekker under den lange byggeperioden. Leir appellerte aldri til meg. Men utrolig mange har mange minner fra leir på Sømliøya. Og en person vil for alltid være synonymt med Sømliøya, nemlig Søster Mary. Mary Dahl var hennes egentlige navn, men hun ble aldri kalt annet enn Søster Mary her. Hun var diakonisse og oversøster på Namdal sykehus, ugift og dypt religiøs. I tillegg var hun i besittelse av et stort organisasjontalent, og sto bak det meste som skjedde på Sømliøya i flere tiår. Både hva byggearbeider og arrangementer angår. Hun pleide tett omgang med de fleste i nærområdet til Sømliøya, det er vel det vi dag kaller nettverksbygging. Jeg husker Søster Mary som blid og imøtekommende, men samtidig svært bestemt og myndig. Søster Mary var ikke en dame man sa nei til, uten at det var helt påkrevet. Dette kom nok godt med under oppbyggingen av bygningsmassen på øya. Men det var en person som turte å si mot Søster Mary, det var vår nabo og fjerne slektning Jens Aarseth, også kjent som Kokk-Jens. Han likte å terge, lure og narre folk. Dette fins det mange historier om. En av historiene jeg har hørt, og jeg kan ikke gå god for at den er sann, er som følger. En vår kom Søster Mary til Sømliøya for inspisere bygningsarbeidene som hadde foregått siden sist hun var der. Og som vanlig tok hun runden i gårdene i området, også til Jens. Da fikk Jens åpenbart en god ide. Jens hadde et horn i siden til mange, også til en lokal gårdbruker og sagbrukseier. Denne hadde i løpet av vinteren levert en betydelig mengde materialer til Sømliøya. Materialer for flere tusen kroner, et stort beløp rundt 1950. Så Jens kom med følgende oppfordring til Søster Mary: “Nå synes jeg du skal dra til NN og takke ham ordentlig for materialene han har donert til Sømliøya”. Søster Mary, som trodde de skulle betale for leveransene, ble nesten fra seg av begeistring, dro til sagbrukseieren og takket ham så overstrømmende at han ikke fikk seg til å si at han skulle ha betaling for materialene. Som sagt, jeg kan ikke gå god for sannhetsgehalten i historien, men at Jens kunne pønske ut en sånn plan, er ikke noen overraskelse.
Det fortelles også at Jens fornærmet Søster Mary dypt, da han sa at han ikke hadde helse til å legge seg inn på Namdal sykehus. På tross av alt dette, trådde Jens til som kokk på Sømliøya i mange år, blant annet da Søster Mary tok med seg hjelpepleier- og sykepleierelever på leir. Disse leirene var populære hos den yngre mannlige garde i bygda, mange holdt de tilreisende jentene med selskap rundt leirbålet på Øyodden.
Ellers har jeg et søskenbarn som ikke var redd for å si det hun mente. Søster Mary spurte henne en gang om hva hun skulle bli når hun ble stor. Hedning, svarte mitt søskenbarn til de andre tilstedeværende sin forskrekkelse. Men det hører med til historien at Søster Mary tok det med godt humør.
Så er spørsmålet om Sømliøyas videre skjebne. Utviklingen har vel på mange måter vist at at sånne leirsteder er vanskelige drive lenger. Sømliøya er ikke det første sånne stedet som blir solgt og omdisponert til andre formål. Sømliøya holdt på å bli feriested for en bemidlet mann og familie allerede på 1890-tallet, så hvis det skulle skje nå 130 år senere, så er jo ringen på en måte sluttet. Og i dag skal det vel mer til enn ei springflo for å stoppe eventuelle planer for øyperlen innerst i Årsetfjorden.
