Nå om dagen er det mye snakk om sommerkroppen, tidligere i år var det fokus på å trene bort juleribba. Dette skrev jeg om i Norsk Landbruk 31. januar.
Overalt blir man nå konfrontert med at det er på tide å trimme bort juleribba. På radioen kunne man i dag høre om stor pågang på treningssentrene. Og mange nye trimmere dummet seg regelrett ut i sitt møte med treningsapparatene. Som for eksempel at de tryna på tredemølla, kom i klem under vektstanga osv. Det var til og med en nyttårstrimmer som fortalte at hun hadde mista shortsen under en øvelse i treningsstudioet. dette har jeg slett ikke lyst til å oppleve, så jeg kjører omveier for å ikke komme et treningsstudio nær. Det betyr ikke at jeg ikke kan trenge å trimme bort juleribbe. Ja kanskje ikke så mye juleribbe, heller mer pinnekjøtt og lutefisk, samt øl og akevitt. særlig lutefisken tror jeg er synderen. Ihvertfall minner det ekstra laget som har lagt seg rundt livet, mistenkelig om lutefisk i konsistensen. En litt dissende og ubestemmelig konsistens. Ettersom jeg ikke liker treningsstudioer, og i tillegg liker å utnytte de mulighetene som gården byr på, ble løsningen på mitt trimbehov staurgang. Gamle hesjestaur kan brukes til så mangt, og de er mye tyngre å gå med enn disse moderne gåstavene. dermed gir de mye mer trim. Genialt spør du meg. Og i utgangspunktet skal det ikke være mulig å dumme seg ut med staurgang.
En litt forkortet versjon av det som sto på trykk i Norsk Landbruk 21. mars i år.
Som så mange andre bønder bruker jeg DeLavals fluepapir i fjøset. Dette fluepapiret er i seg selv ganske dekorativt, og når det har gått fullt av fluer, framstår det med en helt særegen estetikk. Har bestandig syntes det var synd å kaste noe så vakkert, men har aldri fått lov til å henge det opp på stua til pynt. Til slutt fant jeg en måte å nyttiggjøre det brukte fluepapiret på. Jeg valgte å bruke motivet på et slips. Det er jo i utgangspunktet et plagg uten annen funksjon enn å pynte opp en ellers kjedelig mann. Så jeg overlot fluepapiret til tekstilkunstneren Torlaug B. Ulrichsen (ja, det er hun på Matkroken). Hun overførte det til tekstil, og sydde dette fantastiske slipset til meg. Det skulle ikke forundre meg om dette med tiden blir det mest vanlige typen slips. Til den riktige prisen er jeg villig til å selge rettighetene.
Denne uken har krav om mer forskning på flått og sykdom vært et hett tema. Allerede 6. desember 2012 sto dette på trykk i Norsk Landbruk.
Flåttbåren sykdom er et stadig tilbakevendende tema i media. Nå er det Lars Monsen som har gitt ansikt til dette fenomenet. Selv har jeg også gitt ansikt til temaet. Universitetssykehuset I Nord-Norge har valgt å benytte seg av mitt portrett for å oppfordre blodgivere til å teste seg for antistoffer mot Borrelia. Det er den berømte flåttguruen Dag Hvidsten som står bak det hele.
For meg som har vokst opp med flått, og nærmest sett på den som innpåslitne småsøsken, er det en merkelig opplevelse å se at den har blitt så farlig for oss mennesker. Og når blodgiverne nå skal testes, reiser det en rekke nye spørsmål som vi ganske enkelt må forlange å få svar på.
For eksempel er jeg stor fan av den amerikanske vampyrserien True Blood. Kan vampyrer bli smittet med Borrelia hvis de biter en smittet person? Eller er vampyrisme ganske enkelt en flåttbåren sykdom? Risikerer jeg å bli vampyr når jeg blir bitt av flått? Og har jeg i så fall kjangs hos Anna Paquin? Disse spørsmålene krever jeg at det blir forsket på, og jeg forventer gode svar før jeg blir for gammel. Jeg vet jo utmerket godt at vampyrisme stopper aldringsprosessen, så det haster i grunnen litt.
Plakaten som henvendte seg til blodgiverne.
Her studerer jeg flåttforskeren under flåttfangst.
Flåttforsker Dag Hvidsten i aksjon med flanellografen.
I sommer gikk jeg rundt og var sikker på at jeg hadde blitt kjendis. Etter en rekke avisoppslag om Terjes Superblogg mente jeg at jeg hadde grunn til å tro at kjendisstatusen var klar. Ikke minst etter tre opptredender på NRK1, Dagsrevyen, Sommeråpent og Førkveld, mente jeg at jeg hadde grunn til å tro at jeg hadde blitt kjendis. Jeg skrev autografer og stilte opp til fotografering sammen med fans. I det hele tatt så kjendisframtida lys ut. Stor var min forbauselse da NRK ringte og spurte om jeg ville være med i underholdningsprogrammet De ukjente. Og det som en av DE UKJENTE, ikke som deltaker på et av kjendislagene. Wtf lissom, jeg ukjent? Men jeg måtte snart bare innse at kjendisstatus er like flyktig som snø ved St.Hans. så jeg bet i det sure eplet, og stilte opp i programmet, og nå var rollene byttet om. Denne gangen var det jeg som stilte opp til fotografering sammen med kjendisene. Sånn kan det gå!
Dette sto på trykk i Norsk Landbruk 22. november 2012.
Dugnad for å få potetavlinga i hus har lange tradisjoner. I høst deltok jeg som så mange ganger før i potetdugnad hos naboen. Han holder på tradisjonene og bruker gammeltraktor med kastehjulsopptaker. da kreves det at mange stiller som plukkere. Det er der jeg kommer inn. Jeg er bestandig nøye med å finne riktig antrekk til enhver begivenhet og anledning. Denne fine høstdagen landet jeg på fleecejakke og kilt. Det med fleecejakke gikk helt fint, mens kilten derimot viste seg å være mer kontroversiell. En av de kvinnelige potetplukkerne fikk utover dagen en lei tendens til å komme tett innpå meg bakfra, og til slutt kunne det ikke gå bra. Hun undervurderte tydeligvis sin egen evne til å takle sterke inntrykk. Heldigvis var det kyndig personell til stede, som fikk lagt henne i stabilt sideleie. Etter at hun kom til seg selv, fikk hun snakke ut om opplevelsen, såkalt debriefing. Etter det jeg vet, har hun ikke pådratt seg varige fysiske mèn.
Som jeg tidligere har skrevet, kommer jeg til å legge ut de bloggbidragene jeg har hatt på trykk i Norsk Landbruk. Her kommer det første som sto på trykk 8. november 2012.
Bekjempe høymolsyre
Mange bruker store summer på å bekjempe dette utskjelte ugraset. Høymola skal bekjempes for enhver pris. Man kan jo spørre seg om ikke dette grenser inn til diskriminering av arten. Det kan godt være at dette strider mot internasjonale konvensjoner, og det vil vi vel ikke ha på oss? Selv har jeg bestemt meg for å se på høymola som en uutnyttet ressurs, og ikke bare et problem. Derfor har jeg tatt i bruk det gamle, tradisjonsrike redskapet sigd, eller skjørrå som vi sier på dialekt, og høstet inn høymole. Så har jeg bundet høymola sammen i passe store bunter, og jeg planlegger å selge buntene som julenek når det nærmer seg jul. Har også høstet noen bunter avblomstret geitrams, som jeg har bundet sammen på lignende vis. Tenker å selge høymola som vanlige nek til en pris av for eksempel 50 kr. Geitramsnekene vil jeg markedsføre som økologiske nek til 150 kr stykket.
Kan ikke skjønne annet enn at det må ligge et stort uutnyttet potensial i disse produktene. Så er det sikkert noen som vil innvende at småfuglene neppe vil spise av disse nye typene julenek. Nei, det kan godt være, men hvem har vel sett at de samme småfuglene spiser av de tradisjonelle havrenekene? I første omgang vil jeg selge dem ved den lokale butikke, Matkroken Bogen. Da vil jeg også kunne gi dem betegnelsen kortreiste nek (må ikke forveksles med å gifte seg med nabojenta). Jeg vil komme tilbake til saken når jeg har hatt utsalgsdag.
