Min hjertesak, bredbånd!

For noen dager siden ble jeg oppringt av en journalist fra Nationen, som ville vite hva som var min hjertesak nå i forbindelse med valget. Og det kunne jeg sikkert svart både det ene og andre på. Men akkurat nå er jeg ganske opptatt av bredbåndstilgangen. Vi har i ganske mange år hatt bredbånd via telefonledningen, levert av Telenor. Ikke all verden til hastighet riktignok, men vi har klart oss med det. Men nå vil ikke Telenor lenger levere bredbånd til oss, angivelig fordi utstyret er for gammelt til at det lar seg vedlikeholde. Selv mistenker jeg at vi ikke er lønnsomme nok for telegiganten. Det finnes også radiobredbånd i området, drevet av Nord-Trøndelag E-verk, men de ønsker ikke å ta inn flere kunder, så det går nok sikkert mot slutten på det tilbudet også. Så nå er eneste tilbudet mobilt bredbånd, eller satelittbredbånd. Begge deler er dyrt, og har sterke begrensninger på datamengden. Vi er i ferd med å få et enda større digitalt klasseskille i landet vårt. Jeg har spurt generasjonen som kommer etter meg om de kunne tenke seg å bosette seg på et sted uten skikkelig bredbånd. Og svaret er nokså klart, det kan de ikke! Selv er jeg aktiv internettbruker, og det er jo også det hele samfunnet er lagt opp til nå, det forventes at vi skal gjøre det meste via nettet. Og det syns jeg er helt greit. Men den yngre generasjonen har helt andre medievaner enn oss gamlinger, de ser  for eksempel ikke TV-serier lineært på TV. De streamer, og da kommer man ikke langt med datapakkene på mobilt bredbånd. Man kan like eller mislike denne utviklingen, men sånn er det. 

Jeg er av den klare oppfatning at tilgang på godt bredbånd uten begrensninger i bruken, er en like viktig infrastruktur som vei og strøm. Det er mange ting i dag som påvirker sentraliseringen av samfunnet. Mangelen på bredbånd i mange bygdesamfunn er en slik åpenbar grunn. Hvis politikerne mener noe med bosetning i hele landet, er de ganske enkelt nødt til å bevilge det som trengs for å gi alle muligheten til å henge med i digitaliseringen av samfunnet. Hvis man skal overlate bredbåndsutbygging bare til de kommersielle aktørene, kommer vi aldri til å få det. Mantraet for noen år siden, var at digitalisering og bredbånd skulle gi like muligheter overalt, og hindre sentralisering, nå er det motsatte i ferd med å skje. 

Dette føyer seg inn i rekken av store og små ting som får meg, og mange med meg, til å føle at vi bare er hår i suppa til storsamfunnet. I fjor var det Posten som ikke lenger ville ta med pakker til oss når de kjører landpostbudrutene sine, selv om vi bor 5 mil unna “post i butikk”. Det vil si, hvis vi ringer til Posten i Oslo, kan de ta med pakken to dager senere. Men også det har vi vent oss til. Og vi venner oss sikkert til dyrt og begrenset bredbånd også, men jeg tror ikke at neste generasjon kommer til å gjøre det. 

Nationen har spurt folk om deres hjertesak, jeg landet på bredbånd til alle.

At det er kyr med på bildet av meg hos Nationen, skyldes at dette er det eneste arkivbildet de har av meg. Men det er ikke så helt bak mål heller, jeg har etterhvert blitt helt avhengig av internett i forhold til gårdsdrifta også.

Denne ruteren har Telenor i all sin godhet spandert på oss som de kutter bredbåndsforbindelsen til.

Siste innlegg