På selveste julaften dumpet Tove Bøygard siste album ned i postkassen, og først nå er jeg moden for å skrive litt om Bøygards tredje album på fire år. For dette er musikk som må lyttes grundig til, og fordøyes.
På mange måter kan dette ses på som avslutningen på en trilogi, først med Blåe drag i 2017, Jord i 2018, og nå altså Eld. Konseptalbum på hvert sitt vis, men likevel nært beslektet. Tove Bøygard verken kan eller vil skjule sitt sterke engasjement for de mest utsatte i samfunnet eller for sliteren på gølvet. Men nå skal det handle om Eld.
Sangene på Eld spenner vidt, fra skyldfølelse, angst og uro, tilgivelse og kjærlighet, og ikke minst kamp mot likegyldighet. Eller sagt på en annen måte, det handler om livet. Og er det noe Tove Bøygard er god på, så er det livet.
La det være helt klart, når man lytter til dette materialet, blir man aldri et øyeblikk usikker på Tove Bøygards oppriktighet, engasjement og lidenskap. Dette er ekte saker, her mener Bøygard alvor. Tekstene er bunnsolide, fulle av malende og talende bilder, og helt uten tomme klisjèer. Det er i seg selv en prestasjon når det er så ambisiøst som her. Jeg innrømmer glatt at jeg faller lett for elegante og underfundige ord og vendinger. Og det finner man lett på dette albumet. «Eg har krypi lågt, te alt anna enn korset» er et eksempel. «Me er kanskje ikkji så unge, om du rekna uss i år, men rekna du i håp, så er me fødde i går», er linjer som lokker på både smil og ettertanke hos meg. Og alt sammen selvfølgelig framført på den mest poetiske av alle dialekter, halling!
Hvordan man skal plassere Tove Bøygard anno 2020, musikalsk, er ikke helt enkelt. Her er det country, visepop og rock med punkinspirasjon i skjønn forening, og aner jeg ikke en liten touch sigøynermusikk her og der? Og på tross av dette, eller kanskje nettopp på grunn av det, så er albumet helstøpt og henger meget godt sammen. Med seg på albumet har Tove Bøygard sine foretrukne musikere, og de er fra øverste hylle. Basslegenden Jørun Bøgeberg, trommeslager og perkusjonist Eivind Kløverød, og ikke minst multiinstrumentalisten Freddy Holm. Sistnevnte har også produsert plata, en kunstart og et håndverk han atter en gang briljerer i. Og Tove Bøygard synger bedre enn noen gang før, og det sier ikke så lite. Dette blir saker å presentere på store og små scener, når det blir mulig. Om Tove Bøygard er god på plate, så er hun fabelaktig på scenen, her er det bare å glede seg for den som får den muligheten.
Og når det fysiske produktet er så flott og gjennomført, med teksthefte som til og med har ordliste med halling-ord (dog helt unødvendig for en gammel Hellbilliesfan som meg), blir det en enkel jobb å bestemme seg for terningkast. Klokkeklar sekser!