For fjerde året på rad, ble Bakkelydagen på Nord-Horsfjord arrangert på lørdag. Ryggraden i dette arrangementet er leken i den lange vannsklia i lia ovenfor småbruket som er heimen til Karoline og Lars Berg-Hansen. Men også tubekjøring og vannscooterkjøring i sundet nedenfor småbruket, sto på programmet. Og som seg hør og bør, været viste seg fra sin beste side denne lørdagen, i likhet med alle tidligere år dagen har vært arrangert. -Vi bestiller godvær hvert år, spøkte Lars, og det blir levert som bestilt. Lars understreket at i år var det Karoline som var den sterkeste pådriveren for at de skulle arrangere dagen. -Jeg holder visst på å bli gammel og satt, men forsikret om også at han syntes det hadde vært en kjempemorsom dag. Etter at alle hadde sklidd fra seg, fortsatte det med grilling og sosialt samvær, og for noen også en liten fest utover kvelden. Alt med betryggende smitteverntiltak, velsignet av kommuneoverlegen.

Undertegnede og Morten Ulrichsen har i en årrekke drevet rådgivningsfirmaet Second Cabin. Vi skulle egentlig hete First House, men det viste seg å være opptatt. Vi satser på høy integritet og hensynsløs åpenhet. Ikke bare oppgir vi våre kunder, foreløpig har vi ikke hatt noen da, men vi gir også opp hvem som ikke har vært våre kunder. Særlig når det er opplagt at noen har fått dårlige råd. Derfor ser vi oss nødt til å opplyse om at vi ikke har vært involvert i varslersaken på Leka, og vi har ikke gitt Krf råd om å kreve full sal Stortinget under behandlingen av bioteknologiloven, det skulle tatt seg ut. Morten Ulrichsen er varm forkjemper for bioteknologi, han har blant annet markert seg seg med å gjennomføre eggdonasjon. I full offentlighet donerte han en pakke Freia påske-egg til Birger Aarmo fra Namdalsavisa. Forøvrig vil det føre for langt å gå inn på alle spørmål vi ikke har gitt råd om.

Men nå har vi ett råd å gi, og det gir vi til alle, helt gratis. Hvis du skal investere i plenklipper må du handle med Ola og Ingvild hos Helstad Landbruksverksted. Begge partnerne i Second Cabin gikk til det skritt å kjøpe ny gressklipper der. Etter å ha konferert med nettsøketjenesten Google, kan vi fastslå at ingen i hele kongeriket matcher dem på pris, og fra før visste vi at på service er det ingen som slår dem. Gode gressklippere er en forutsetning for å ha en presentabel plen og hage. Særlig for Ulrichsen er dette viktig. Han legger ikke skjul på at det betyr mye for ham at forbipasserende kan se at den som bor der, ikke er hvemsomhelst. Selv om gunstig pris betyr mer for meg, som fattig bonde, enn for Ulrichsen, innrømmer han at det også for ham betyr noe. Selv om han ikke har pengeproblemer, koster det mye å framstå presentabel, særlig hva bekledning angår. Derfor er vi helt samstemte i vårt råd, kjøper du plenklipper uten å ha innhentet tilbud fra Helstad Landbruksversted, kan du ha gjort en tabbe som du angrer på resten av livet.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Her kommer min årlige rapport fra 17. mai. Som fast korpsreporter for vårt lokale og interkommunale korps, Fønix skole- og ungdomskorps, fulgte jeg dem også i år. Langt mindre krevende dette året enn tidligere. Et visst virus la også her en kraftig demper på 17. maifeiringen. Eneste spilling i år var ved Leka sykestue. Men aldri så galt at det ikke godt for noe, aldri før har beboerne på sykestua fått så mye korpsmusikk på 17. Korpset spilte hele sitt 17. mairepertoir, og på tross av noe spinkelt øvingsgrunnlag, er det ikke ofte at de har hørtes så bra ut. Det ble konsert av veldig høy klasse korpset med medlemmer fra Leka, Bindal og Nærøysund kommuner. Og når værgudene var blidere enn på svært lenge, ble det en fin, om enn roligere feiring av dagen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er ikke så ofte det kommer bøker med lokale forfattere her omkring. Men nå har det kommet en sjarmerende barnebok med tittelen “Hemmeligheten”, ført i pennen av Bjørg Guttvik fra Gutvik. Handlingen i boka skal ikke røpes her, men det handler om hønene som Bjørg og ektemannen Paul hadde på gården sin, Galthaugen, for noen år siden. Utgangspunktet for boka er et brev som Bjørg skrev til sine barnebarn i Tromsø i 2007.

Bjørg innrømmer at hun lenge hadde en liten drøm om å få gjort om brevet til bok, men at hun nå forlengst hadde slått det fra seg. Det er datteren Gunhild som nå har tatt tak i prosjektet. Hun engasjerte kollegaen Marita Pedersen til å lage illustrasjoner til Bjørgs historie. – Jeg er veldig fornøyd med måten Marita Pedersen har løst den oppgaven, sier forfatteren. Som ikke legger skjul på at hun syns det er litt stas at historien hennes nå foreligger mellom stive permer. – Det er veldig artig, sier hun. I dag har de ikke lenger høner eller andre dyr på gården, men innrømmer at hun savner å ha noen høns å stelle med. På spørsmål om hun har planer om flere bokutgivelser, sier Bjørg at hun ikke har det, men flere har spurt og oppfordret henne til det. Så hun vil ikke helt utelukke det.

Fra Tromsø forteller Bjørgs datter Gunhild Årnes Guttvik, at Bjørg sendte mange brev til sine barnebarn med historier fra gårdslivet i Gutvik. Hun forteller videre at hun opp gjennom årene har gjort flere forsøk på å få forlag til å gripe fatt i sin mors historier. I første omgang strandet det på mangel av illustrasjoner. Ved en tilfeldighet oppdaget hun at en av hennes kolleger hadde et usedvanlig tegnetalent. Derfor spurte hun sin kollega Marita Pedersen om hun kunne tenke seg å lage illustrasjoner til morens historie. Og det kunne hun, men med jobb og familie, har det tatt sin tid. Men i slutten av april forelå sluttresultatet, uten at forfatteren selv hadde den minste anelse om det. Hun forteller at mor Bjørg nok ble litt satt ut da hun fikk et ferdig eksemplar mellom hendene. Førsteopplaget er på 120 eksemplarer, og det er på det nærmeste utsolgt. Hvis interessen er tilstede, kan det bli aktuelt å bestille et nytt opplag, sier Gunhild Årnes Gutvik, som er full av beundring over sin mors evne til å formidle historier fra gårdslivet til barn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For egen regning vil jeg påstå at dette har blitt ei veldig fin bok for de minste. Boka er beregnet for barn i alderen 3-8 år. Historien er hyggelig, og er godt fortalt. Illustrasjonene er profesjonelt utført, selv om Marita Pedersen ikke har dette som yrke. Bakerst i boka er det gitt god plass til faktaopplysninger om høner, også det rikt illustrert med fotografier. Denne boka ville etter min mening være perfekt godnatt-lektyre for barn og barnebarn i aldersgruppen den er ment for.

Slik innledes Bjørg Guttviks barnebok, for de som kjenner Bjørg og Paul, er det ingen tvil om at det er de to som poserer sammen med hønene her.

En uvanlig og nærmest banebrytende idrettsprestasjon gikk for seg på Austra i går. Brødrene Lasse og Lars Magne Holten løp Austra rundt, det er det nok ingen som har gjort før dem. For uinnvidde ligger altså Austra på grensa mellom Nordland og Trøndelag, og er delt mellom disse to fylkene, samt mellom kommunene Bindal, Leka og Nærøysund. Austra er forøvrig Norges 48. største øy. Ideen til dette stuntet var det brødrenes kompis Lars Berg Hansen som kom opp med. Og han deltok også på de første 9 kilometrene av løpeturen. Da var det slutt for ham, minimalt med løpetrening og et kranglete kne satte en stopper for videre løping. Lars konverterte fort fra løper til støtteapparat, og sørget for mat og drikke til de to gjenværende i løpet. Da løperne gjorde en liten stopp hos meg, var de helt sikre på at de skulle komme seg i mål rundt 25 kilometer lenger fram. Da hadde de allerede tilbakelagt rundt 35 kilometer, en god del i terreng også. Særlig biten mellom Reppen og Hiller hadde vært tung. Denne biten gikk i tung myr og grov steinur, og representerte 240 høydemeter å forsere. Begge bedyret at dette ble en engangsforeteelse, det var ikke særlig behagelig. Bein og andre kroppsdeler verket heftig, og begge var helt overbevist om at dette var vondere enn å føde barn. Begge to er småbarnsforeldre, så de burde vite hva de snakker om. Før turen hadde de lagt opp et skjema på 7 timer for den 6 mil lange turen, men de hadde liten tro på at de klarte det, men hovedpoenget var å komme til mål på egne bein, og ikke bak et ratt som Lars Berg Hansen. På spørsmål om hvordan målgangen skulle feires, var svaret klart: Jacuzzi og prosecco, jeg antar de var billige i drift etter en sånn kraftprestasjon. Det er tross alt snakk om ett og et halvt maratonløp. Det er bare å bøye seg i hatten!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Koronakrisen gir seg utslag i de merkeligste ting. Vår eldste og eneste sønn livnærer seg som journalist i Namdalsavisa i Namsos, 14 mil fra barndomsheimen. Og han har som en følge av koronakrisen henfalt til nostalgi og mimring over barndommen, i sitt bidrag i spalten “Ukeslutt” i avisas helgebilag. Han skriver lyrisk om hvordan filmen “Dum og dummere” som han så på Bygdekinoen i heimbygda, formet ham som menneske, og hvordan han savner å danse stakkato til musikken som var tilgjengelig i hans barndomshjem. For selv om verken han eller vi har det aller minste tegn på koronasymptomer, holder vi strengt på at enn så lenge unngår vi kontakt mellom rurale Årset og mer storbypregede Namsos. Vi skal ikke ha på oss at vi sprer smitte. Selv om sønnen savner å ta en kaffe med sine gamle foreldre.

Vi vet jo alle sammen at det kommer dager etter dette, selv om vi i vår langt framskredne alderdom sikkert ikke kan forvente å ha så fryktelig mange år igjen. Men vi har et lønnlig håp om å leve så lenge at vi atter en gang kan få oppleve vår sønns stakkato dansing til vår ungdoms musikk. Da skal vi sette Jens Book-Jenssen og Søstrene Bjørklund på full guffe på sveivegrammofonen, ta rullatoren bort til sofaen, og sette oss rolig ned og nyte synet av vår sønns stakkato dansing. Det kommer til å bli som i grevens tid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Også vi har hatt besøk av ekstremværet Elsa i dag. Nå var det vel kanskje ikke så ekstremt da, nesten vindstille, og heller ikke nedbør å snakke om. Men floa, eller tidevannet, var høyt ja. Men jeg kan ikke forestille meg at det gjorde skade av betydning her omkring. Det hjalp jo godt på at det var så stille vær. Selv om det ikke er ofte at sjøen er så høy som i dag, har jeg et bestemt inntrykk av at høyt tidevann er et stadig oftere inntreffende fenomen, tidligere var det kanskje en gang hver vinter at floa nådde opp i gjerdet jeg har langs fjorden. Nå skjer det ofte på vinteren, og av og til også om sommeren. Det skjedde aldri for noen år tilbake.

Man får assosiasjoner til mangroveskog i langt sydligere strøk enn her.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

B-gjengens julekonsert i Nærøy kulturhus i gårkveld ble en opplevelse av de helt sjeldne. Så mye talent samlet på en scene er ikke hverdagskost. Selv om det er en tradisjon gjennom flere år med disse konsertene, var det første gangen at B-gjengen fra Bindal inntok kulturhuset på Kolvereid med sitt konsept. Og for en suksess det ble.

Det er bestandig en viss fare for at man får en overdose jul når en julekonsert varer i to timer. Sånn var det ikke denne gangen. B-gjengen unngår behendig de største juleklisjeene, og mange av sangene som fremføres er i “utkanten” av det som oppfattes som julesanger. Og godt er det, ikke det at vi ikke får mange juleklassikere presentert, men det gjøres så elegant at hver strofe går rett hjem hos tilhøreren. Dette var en konsert uten dødpunkter, samtlige på scenen leverte fjellstøtt. Det sju mann sterke rockebandet, for anledningen forsterket med tre korister og en eminent strykekvartett, står alene for solid musikalsk framføring. Og samtlige musikalske gjester leverte varer fra øverste hylle. Det er både skummelt og farlig å trekke fram noen som ekstra gode. Men jeg liker å leve litt farlig, så skitt au. Mitt personlige høydepunkt var Camilla Breviks framføring av Joan Baez “River”. For en stemme, for en formidlingsevne og tilstedeværelse. Det er nesten så at dette ene nummeret var verdt inngangspengene alene. Camilla Brevik kunne stått på hvilken som helst scene, og gjort furore. Strykekvartettens innslag med klassisk musikk gikk også rett inn i hjerterøttene, et veldig fint innslag. Jeg må også nevne May-Kristin Vikestad Trøans fyrverkeriaktige nummer, hun setter nærmest fyr på både sal og scene når hun slipper til fremst på scenen. Stian Kjeldsand vet de fleste her omkring at kan synge. Sjelden har jeg hørt ham så god som i gårkveld. Og de for min del, nye bekjentskapene, Kenneth Vilstrand og Stig Angel Benjaminsen, var veldig hyggelige bekjentskaper. Store stemmer, og jeg forstår godt at B-gjengen gjerne ville ha de to med i sin julekonsert. Og så unge Tina Buvarp fra Rørvik da, ikke bare synger hun flott, hun har en utstråling og scenesjarm som får publikum til smile og føle seg vel. Og jeg har på ingen måte glemt Eivind Sommerseth, hans trompetspill forgyller enhver musikalsk anledning, så også denne gangen. Det vil også være urettferdig å ikke nevne Dag Christer Brønmos tolkning av Nord-Norsk julesalme. Mange har gjort flotte versjoner av Trygve Hoffs juleklassiker, så fallhøyden er stor. Akkompagnert av Tor Håkon Hansen på piano, og også av den eminente strykekvartetten, ble dette en utgave av julesalmen som ikke står noe tilbake for det som er gjort før.

I motsetning til i fjor, hadde B-gjengen i år engasjert egen konferansier. Merete Berg-Hansen hadde fått denne viktige oppgaven. Og hvilket sjakktrekk var ikke det. Ikke at det kom som noen overraskelse, men Merete leverte til de grader. Hun balanserte elegant mellom saklig informasjon, humor og alvor. Ikke minst presenterte hun artistene på forbilledlig vis. Presentasjonene oste av respekt, varme og kjærlighet for samtlige som var på scenen. Som publikummer er det helt fantastisk å bli geiledet gjennom konserten på en sånn måte. Og for artistene tror jeg også det føles godt å få sånne introduksjoner. Jeg ser slett ikke bort fra at Merete bidro til at de ble litt ekstra inspirert, og at de leverte det lille ekstra. Merete var trygg og morsom, og hadde åpenbart gjort hjemmeleksa si.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alt i alt ble dette en aldeles strålende aften, det ble mange hyggelige gjensyn med gamle venner, og like hyggelige musikalske møter med nye folk. Så lenge jeg kan huske, har det vært snakk om gullleting i Bindal. Uten at det har kommet så mye ut av det. Det gjør ingen ting, for B-gjengen skaper gull. Skulle de noen gang vurdere å bytte navn, kan de jo vurdere å kalle seg Bindals-alkymistene!

At et band av Violet Roads kaliber kommer til Bindal, og til ungdomshuset Vonheim på Sørhorsfjord er nesten naturstridig, men desto mer gledelig. I går kveld sto de altså på scenen på ungdomshuset vårt, og spilte, pratet og showet i to samfulle timer. Violet Road har flere ganger, av mange forskjellige, blitt omtalt som Norges beste band. Og etter maktdemonstrasjonen i gårkveld, er jeg mer enn villig til å gi dem rett. Sånt er selvfølgelig vanskelig å sammenligne, men det er lett å fastslå at de tilhører den ypperste eliten av norske band og musikere. Og helt uten diskusjon er de blant de aller morsomste. De fortalte innimellom sangene, historier fra oppvekst og karriere, som fikk folk til å vri seg av latter. Mange kjente standup-komikere er ikke halvparten så morsomme. Konserten, eller showet som de selv foretrekker å kalle det, var veldig elegant bygd opp. Det startet rolig og neddempet, og bygde seg opp til store høyder mot slutten. Da kom også alle deres store hits som perler på en snor. Kjetil Holmstad-Solberg er bandets hovedvokalist, men samtlige bandmedlemmer står for utrolige vokale prestasjoner. Noe de til fulle viste da de steg ned på gulvet foran publikum, og framførte en av sine sanger a capella, helt uten lydforsterking. Et annerledes og veldig fint innslag som gikk rett hjem hos publikum.

Dette ble en kveld der det var helt tydelig at både band og publikum til de grader koste seg. Underveis takket bandet alle som gjorde showet mulig, alle fra Lisbeth Berg-Hansen som var den som de tok kontakt med da de planla turneen, til de de som hjalp til under arrangementet. Selv de som hadde bygd ungdomshuset i sin tid, fikk takk fra scenen. Det siste utdypet bassist Hogne Rundberg etter showet. – Dette er et av de beste lokalene vi har spilt i. Både sal og scene er veldig god for lyden. Og når lyden blir god, er det ekstra morsomt å spille, utdypet han. – I tillegg var jo publikum helt fantastisk.

Egentlig var alt helt fantastisk denne kvelden, Violet Road leverte på et nivå som nesten er vanskelig å fatte, musikalsk, sangmessig, stemningsmessig og ikke minst på humor var det bortimot optimalt. Publikumskontakten var enestående, og det må også sies at publikum ikke var av det vanskelige slaget heller. Applaus og jubel satt løst, og etter langvarig stående applaus kvitterte bandet med flere ekstranummer. Kort oppsummert: EN FANTASTISK AFTEN.

Kveldens konsert med Elin Furubotn og Torbjørn Økland på Bindal museum, ble en varmende og fin opplevelse på en mørk og kald oktoberkveld. Furubotn spilte mye fra sitt siste album “Ikkje gå deg vill”, men dro også sine største hits fra tidligere utgivelser, til publikums begeistring. Furubotns tekster handler ofte om de nære ting, hun klarer på mesterlig vis å foredle små hverdagsobservasjoner til viseperler. Lytteren kjenner seg ofte igjen i tekstene, og blir sittende både å humre, og i dyp ettertanke. Elin Furubotn har også taket på fortellerkunsten, og introduserer ofte sangene sine med små historier og anekdoter fra eget og andres liv. Historier som setter sangene i kontekst. Et spesielt kjennetegn med Furubotns sanger, både de muntre, og de mer alvorlige tekstene, er varmen i selve teksten, og ikke minst i framføringen. Melodiene er også veldig gode, iørefallende og mesterlig tilpasset de gode tekstene. Elin Furubotn trakterer gitaren svært godt, men møter sin overmann i turnèmakker Torbjørn Økland. Enten han spiller gitar, mandolin eller trompet, er det med en virtuositet og musikalitet de aller fleste bare kan misunne. Han faller aldri for fristelsen til å overdrive eller tøffe seg. Og det er heller ikke nødvendig for at vi skal skjønne hvilken briljant musiker han er. Hans akkompagnement, og hans soloer er så vare, og utført med en fingerspissfølelse som mange kunne lært mye av. Duoen utfyller hverandre på selvfølgelig vis, det er så åpenbart at de trives sammen på scenen, og klarer på utrolig vis å få publikum til å føle seg vel. Ingen går uberørt fra en Furubotn/Økland-konsert, i kveld tror jeg mange gikk hjem litt gladere, litt klokere og adskillig varmere rundt hjerterøttene enn da de kom. Jeg ser heller ikke bort fra at noen også var litt rørt. For dette var virkelig en fin konsertopplevelse, synd at bare rundt 30 stykker fikk det med seg. Jeg snakket med flere fra publikum etter konserten, og alle ga uttrykk for at de var glade for at de hadde gått på konsert. Superlativene satt løst, for å si det sånn. Publikum kvitterte forøvrig med stående applaus. Skulle jeg nevne et minus, så må det være at vi hadde godt tålt et par låter til.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå