Hardhauser løp Austra rundt

En uvanlig og nærmest banebrytende idrettsprestasjon gikk for seg på Austra i går. Brødrene Lasse og Lars Magne Holten løp Austra rundt, det er det nok ingen som har gjort før dem. For uinnvidde ligger altså Austra på grensa mellom Nordland og Trøndelag, og er delt mellom disse to fylkene, samt mellom kommunene Bindal, Leka og Nærøysund. Austra er forøvrig Norges 48. største øy. Ideen til dette stuntet var det brødrenes kompis Lars Berg Hansen som kom opp med. Og han deltok også på de første 9 kilometrene av løpeturen. Da var det slutt for ham, minimalt med løpetrening og et kranglete kne satte en stopper for videre løping. Lars konverterte fort fra løper til støtteapparat, og sørget for mat og drikke til de to gjenværende i løpet. Da løperne gjorde en liten stopp hos meg, var de helt sikre på at de skulle komme seg i mål rundt 25 kilometer lenger fram. Da hadde de allerede tilbakelagt rundt 35 kilometer, en god del i terreng også. Særlig biten mellom Reppen og Hiller hadde vært tung. Denne biten gikk i tung myr og grov steinur, og representerte 240 høydemeter å forsere. Begge bedyret at dette ble en engangsforeteelse, det var ikke særlig behagelig. Bein og andre kroppsdeler verket heftig, og begge var helt overbevist om at dette var vondere enn å føde barn. Begge to er småbarnsforeldre, så de burde vite hva de snakker om. Før turen hadde de lagt opp et skjema på 7 timer for den 6 mil lange turen, men de hadde liten tro på at de klarte det, men hovedpoenget var å komme til mål på egne bein, og ikke bak et ratt som Lars Berg Hansen. På spørsmål om hvordan målgangen skulle feires, var svaret klart: Jacuzzi og prosecco, jeg antar de var billige i drift etter en sånn kraftprestasjon. Det er tross alt snakk om ett og et halvt maratonløp. Det er bare å bøye seg i hatten!

Lasse og Lars Magne Holten idet de ankommer Årset.
Lars Magne sprudler tilsynelatende av overskudd når han oppdager at kameralinsa er rettet mot ham.
Brødrene Holten i samtale med Lars Berg Hansen, som tidlig måtte kaste inn håndkledet, og gikk fra å være deltaker til å bli støtteapparat.
Etter en kort pause legger brødrene ut på landeveien igjen. Lillebror Lars Magne legger en trøstende arm over storebror Lasses skulder.
Og snart er de tilbake i fint driv.
Omtrentlig rute for løpeturen, start og mål i Otervika.

 

 

Vår sønns gamle foreldre

Vi ble nødt til å innse at vi har blitt gamle.
Vår sønn savner å ta en kaffekopp med sine gamle foreldre.
Utdrag av vår sønns bidrag i Namdalsavisas spalte “Ukeslutt”.

 

Koronakrisen gir seg utslag i de merkeligste ting. Vår eldste og eneste sønn livnærer seg som journalist i Namdalsavisa i Namsos, 14 mil fra barndomsheimen. Og han har som en følge av koronakrisen henfalt til nostalgi og mimring over barndommen, i sitt bidrag i spalten “Ukeslutt” i avisas helgebilag. Han skriver lyrisk om hvordan filmen “Dum og dummere” som han så på Bygdekinoen i heimbygda, formet ham som menneske, og hvordan han savner å danse stakkato til musikken som var tilgjengelig i hans barndomshjem. For selv om verken han eller vi har det aller minste tegn på koronasymptomer, holder vi strengt på at enn så lenge unngår vi kontakt mellom rurale Årset og mer storbypregede Namsos. Vi skal ikke ha på oss at vi sprer smitte. Selv om sønnen savner å ta en kaffe med sine gamle foreldre.

Vi vet jo alle sammen at det kommer dager etter dette, selv om vi i vår langt framskredne alderdom sikkert ikke kan forvente å ha så fryktelig mange år igjen. Men vi har et lønnlig håp om å leve så lenge at vi atter en gang kan få oppleve vår sønns stakkato dansing til vår ungdoms musikk. Da skal vi sette Jens Book-Jenssen og Søstrene Bjørklund på full guffe på sveivegrammofonen, ta rullatoren bort til sofaen, og sette oss rolig ned og nyte synet av vår sønns stakkato dansing. Det kommer til å bli som i grevens tid.

 

Ekstremværet Elsa

Også vi har hatt besøk av ekstremværet Elsa i dag. Nå var det vel kanskje ikke så ekstremt da, nesten vindstille, og heller ikke nedbør å snakke om. Men floa, eller tidevannet, var høyt ja. Men jeg kan ikke forestille meg at det gjorde skade av betydning her omkring. Det hjalp jo godt på at det var så stille vær. Selv om det ikke er ofte at sjøen er så høy som i dag, har jeg et bestemt inntrykk av at høyt tidevann er et stadig oftere inntreffende fenomen, tidligere var det kanskje en gang hver vinter at floa nådde opp i gjerdet jeg har langs fjorden. Nå skjer det ofte på vinteren, og av og til også om sommeren. Det skjedde aldri for noen år tilbake.

Gjerdestolpene på ungdyrbeitet mitt var såvidt synlige. Vanligvis står de godt innpå tørt land.
Høyspentstolpen sto langt ut vatnet i dag. Bak den ligger Laupvollskjæret, som svært sjelden er overflødd, men i dag var det borte.
Sjøen kom helt opp til noen av bygningene hos Bogen Feriehus.
Flytebryggene var vanskelig tilgjengelig i dag.
Selveste Morten Ulrichsen kunne observeres ute på ATV for å beskue storfloa.
Sløyebenken hos Bogen Feriehus.
Saltvatn som lå på parkeringsplassen.

Man får assosiasjoner til mangroveskog i langt sydligere strøk enn her.

B-gjengens julekonsert 2019

B-gjengens julekonsert i Nærøy kulturhus i gårkveld ble en opplevelse av de helt sjeldne. Så mye talent samlet på en scene er ikke hverdagskost. Selv om det er en tradisjon gjennom flere år med disse konsertene, var det første gangen at B-gjengen fra Bindal inntok kulturhuset på Kolvereid med sitt konsept. Og for en suksess det ble.

Det er bestandig en viss fare for at man får en overdose jul når en julekonsert varer i to timer. Sånn var det ikke denne gangen. B-gjengen unngår behendig de største juleklisjeene, og mange av sangene som fremføres er i “utkanten” av det som oppfattes som julesanger. Og godt er det, ikke det at vi ikke får mange juleklassikere presentert, men det gjøres så elegant at hver strofe går rett hjem hos tilhøreren. Dette var en konsert uten dødpunkter, samtlige på scenen leverte fjellstøtt. Det sju mann sterke rockebandet, for anledningen forsterket med tre korister og en eminent strykekvartett, står alene for solid musikalsk framføring. Og samtlige musikalske gjester leverte varer fra øverste hylle. Det er både skummelt og farlig å trekke fram noen som ekstra gode. Men jeg liker å leve litt farlig, så skitt au. Mitt personlige høydepunkt var Camilla Breviks framføring av Joan Baez “River”. For en stemme, for en formidlingsevne og tilstedeværelse. Det er nesten så at dette ene nummeret var verdt inngangspengene alene. Camilla Brevik kunne stått på hvilken som helst scene, og gjort furore. Strykekvartettens innslag med klassisk musikk gikk også rett inn i hjerterøttene, et veldig fint innslag. Jeg må også nevne May-Kristin Vikestad Trøans fyrverkeriaktige nummer, hun setter nærmest fyr på både sal og scene når hun slipper til fremst på scenen. Stian Kjeldsand vet de fleste her omkring at kan synge. Sjelden har jeg hørt ham så god som i gårkveld. Og de for min del, nye bekjentskapene, Kenneth Vilstrand og Stig Angel Benjaminsen, var veldig hyggelige bekjentskaper. Store stemmer, og jeg forstår godt at B-gjengen gjerne ville ha de to med i sin julekonsert. Og så unge Tina Buvarp fra Rørvik da, ikke bare synger hun flott, hun har en utstråling og scenesjarm som får publikum til smile og føle seg vel. Og jeg har på ingen måte glemt Eivind Sommerseth, hans trompetspill forgyller enhver musikalsk anledning, så også denne gangen. Det vil også være urettferdig å ikke nevne Dag Christer Brønmos tolkning av Nord-Norsk julesalme. Mange har gjort flotte versjoner av Trygve Hoffs juleklassiker, så fallhøyden er stor. Akkompagnert av Tor Håkon Hansen på piano, og også av den eminente strykekvartetten, ble dette en utgave av julesalmen som ikke står noe tilbake for det som er gjort før.

I motsetning til i fjor, hadde B-gjengen i år engasjert egen konferansier. Merete Berg-Hansen hadde fått denne viktige oppgaven. Og hvilket sjakktrekk var ikke det. Ikke at det kom som noen overraskelse, men Merete leverte til de grader. Hun balanserte elegant mellom saklig informasjon, humor og alvor. Ikke minst presenterte hun artistene på forbilledlig vis. Presentasjonene oste av respekt, varme og kjærlighet for samtlige som var på scenen. Som publikummer er det helt fantastisk å bli geiledet gjennom konserten på en sånn måte. Og for artistene tror jeg også det føles godt å få sånne introduksjoner. Jeg ser slett ikke bort fra at Merete bidro til at de ble litt ekstra inspirert, og at de leverte det lille ekstra. Merete var trygg og morsom, og hadde åpenbart gjort hjemmeleksa si.

Alt i alt ble dette en aldeles strålende aften, det ble mange hyggelige gjensyn med gamle venner, og like hyggelige musikalske møter med nye folk. Så lenge jeg kan huske, har det vært snakk om gullleting i Bindal. Uten at det har kommet så mye ut av det. Det gjør ingen ting, for B-gjengen skaper gull. Skulle de noen gang vurdere å bytte navn, kan de jo vurdere å kalle seg Bindals-alkymistene!

B-gjengen forsterket med både strykekvartett og korister.
Konferansier Merete Berg-Hansen ga konsertopplevelsen et stort løft.

 

Som vanlig overbeviste Camilla Brevik, for en stemme og for en formidlingsevne.
Stian Kjeldsand sammen med Jon Magne Grønbech på munnspill. Stian viste seg nok en gang som en strålende vokalist.
Kenneth Vilstrand er et nytt bekjentskap for publikum i vårt distrikt. Og vi ser gjerne at vi får se og høre ham igjen, utrolig flott vokalist og musiker.
May-Kristin Vikestad Trøan er et ordentlig kinderegg. Fyrverkeri, gledesspreder og strålende vokalist i en og samme skikkelse.
Ikke bare synger Tina Buvarp fint, hun har også en scenesjarm og utstråling av de sjeldne.
Soulkongen Stig Angel Benjaminsen er nykommer i B-gjengens julekonserter. Her overbeviser han i duett med Dag Christer Brøndmo.
Eivind Sommerseth er fast innslag i disse julekonsertene, og det skulle bare mangle. Få trakterer trompeten som han.
Fallhøyden er stor når Nord-Norsk julesalme framføres. Det finnes så mange fine versjoner av den. Men akkompagnert av den eminente strykekvartetten og Tor Håkon Hansen på piano, naila Dag Christer Brønmo den folkekjære sangen.
Tom Rune Helstad fra B-gjengen ga alt under avslutningsnummeret.
Lang og velfortjent applaus for B-gjengen og deres musikalske gjester og venner ved konsertens slutt.

Violet Road – Akustisk maktdemonstrasjon

At et band av Violet Roads kaliber kommer til Bindal, og til ungdomshuset Vonheim på Sørhorsfjord er nesten naturstridig, men desto mer gledelig. I går kveld sto de altså på scenen på ungdomshuset vårt, og spilte, pratet og showet i to samfulle timer. Violet Road har flere ganger, av mange forskjellige, blitt omtalt som Norges beste band. Og etter maktdemonstrasjonen i gårkveld, er jeg mer enn villig til å gi dem rett. Sånt er selvfølgelig vanskelig å sammenligne, men det er lett å fastslå at de tilhører den ypperste eliten av norske band og musikere. Og helt uten diskusjon er de blant de aller morsomste. De fortalte innimellom sangene, historier fra oppvekst og karriere, som fikk folk til å vri seg av latter. Mange kjente standup-komikere er ikke halvparten så morsomme. Konserten, eller showet som de selv foretrekker å kalle det, var veldig elegant bygd opp. Det startet rolig og neddempet, og bygde seg opp til store høyder mot slutten. Da kom også alle deres store hits som perler på en snor. Kjetil Holmstad-Solberg er bandets hovedvokalist, men samtlige bandmedlemmer står for utrolige vokale prestasjoner. Noe de til fulle viste da de steg ned på gulvet foran publikum, og framførte en av sine sanger a capella, helt uten lydforsterking. Et annerledes og veldig fint innslag som gikk rett hjem hos publikum.

Dette ble en kveld der det var helt tydelig at både band og publikum til de grader koste seg. Underveis takket bandet alle som gjorde showet mulig, alle fra Lisbeth Berg-Hansen som var den som de tok kontakt med da de planla turneen, til de de som hjalp til under arrangementet. Selv de som hadde bygd ungdomshuset i sin tid, fikk takk fra scenen. Det siste utdypet bassist Hogne Rundberg etter showet. – Dette er et av de beste lokalene vi har spilt i. Både sal og scene er veldig god for lyden. Og når lyden blir god, er det ekstra morsomt å spille, utdypet han. – I tillegg var jo publikum helt fantastisk.

Egentlig var alt helt fantastisk denne kvelden, Violet Road leverte på et nivå som nesten er vanskelig å fatte, musikalsk, sangmessig, stemningsmessig og ikke minst på humor var det bortimot optimalt. Publikumskontakten var enestående, og det må også sies at publikum ikke var av det vanskelige slaget heller. Applaus og jubel satt løst, og etter langvarig stående applaus kvitterte bandet med flere ekstranummer. Kort oppsummert: EN FANTASTISK AFTEN.

Violet Road hadde publikum i sin hule hånd fra første tone.
Sjelden eller aldri har publikum på Vonheim fått så god valuta for pengene.
Håkon Rundberg hentet fram saxofonen under et par av sangene, og publikum reagerte med jubel på hans spill.
– Det er vel ingen hemmelighet at vi er over gjennomsnittlig interessert i flerstemt sang. Bandet steg ned på gulvet og framførte et nummer a capella.
Flere ganger under konserten, eller showet som de likte å omtale det som, beveget bandmedlemmene seg ned i salen blant publikum.
Hogne Rundberg var ikke snauere enn at han ga en fantastisk danseoppvisning nede på salgulvet.
Vokalist, eller hovedvokalist, Kjetil Holmstad Solberg har en stemme svært få matcher.
Etter showet var det stor trengsel foran merchandise-avdelingen. Folk ville handle, slå av en prat, og ikke minst ta bilde sammen med gutta i Violet Road. Og de var velvilligheten selv.
Korpsdirigent og musiker Eivind Sommerseth var en av mange som sikret seg en signert vinyl. Han var full av lovord om opplevelsen.
Også John Bogen sikret seg en signert vinyl. Og også han var veldig begeistret over konsertopplevelsen.
Denne gjengen fra Sømna, Edvin Olsen med støttekontakter, var nesten euforiske da de forlot Vonheim etter konserten.
Selv handlet jeg kaffekrus i butikken deres, og fikk også både en prat og et bilde.
Espen Høgmo og Hogne Rundberg i samtale med leder i arrangørlaget UL Fønix. Både lokal arrangør og bandet var strålende fornøyd med kvelden.

Elin Furubotn – Den hjertevarme trubaduren

Kveldens konsert med Elin Furubotn og Torbjørn Økland på Bindal museum, ble en varmende og fin opplevelse på en mørk og kald oktoberkveld. Furubotn spilte mye fra sitt siste album “Ikkje gå deg vill”, men dro også sine største hits fra tidligere utgivelser, til publikums begeistring. Furubotns tekster handler ofte om de nære ting, hun klarer på mesterlig vis å foredle små hverdagsobservasjoner til viseperler. Lytteren kjenner seg ofte igjen i tekstene, og blir sittende både å humre, og i dyp ettertanke. Elin Furubotn har også taket på fortellerkunsten, og introduserer ofte sangene sine med små historier og anekdoter fra eget og andres liv. Historier som setter sangene i kontekst. Et spesielt kjennetegn med Furubotns sanger, både de muntre, og de mer alvorlige tekstene, er varmen i selve teksten, og ikke minst i framføringen. Melodiene er også veldig gode, iørefallende og mesterlig tilpasset de gode tekstene. Elin Furubotn trakterer gitaren svært godt, men møter sin overmann i turnèmakker Torbjørn Økland. Enten han spiller gitar, mandolin eller trompet, er det med en virtuositet og musikalitet de aller fleste bare kan misunne. Han faller aldri for fristelsen til å overdrive eller tøffe seg. Og det er heller ikke nødvendig for at vi skal skjønne hvilken briljant musiker han er. Hans akkompagnement, og hans soloer er så vare, og utført med en fingerspissfølelse som mange kunne lært mye av. Duoen utfyller hverandre på selvfølgelig vis, det er så åpenbart at de trives sammen på scenen, og klarer på utrolig vis å få publikum til å føle seg vel. Ingen går uberørt fra en Furubotn/Økland-konsert, i kveld tror jeg mange gikk hjem litt gladere, litt klokere og adskillig varmere rundt hjerterøttene enn da de kom. Jeg ser heller ikke bort fra at noen også var litt rørt. For dette var virkelig en fin konsertopplevelse, synd at bare rundt 30 stykker fikk det med seg. Jeg snakket med flere fra publikum etter konserten, og alle ga uttrykk for at de var glade for at de hadde gått på konsert. Superlativene satt løst, for å si det sånn. Publikum kvitterte forøvrig med stående applaus. Skulle jeg nevne et minus, så må det være at vi hadde godt tålt et par låter til.

Varmt nærvær, stor formidlingsevne, slik kan en konsert med Elin Furubotn kort oppsummeres.
Torbjørn Økland briljerer på trompet, mandolin og gitar. Det kule bandet mitt, omtalte Elin Furubotn ham.
Elin Furubotn foredler hverdagsobservasjoner til de fineste sanger.
Et lydhørt, men alt for lite publikum storkoste seg gjennom konserten.
Elin Furubotn klarer på merkelig vis å få publikum til å føle seg så inkludert og sett.
Torbjørn Økland, musiker av Guds nåde. Og det sier jeg som ikke tror på noen Gud.

 

Vaffeldag hos Joker Bogen

Lørdag var det vaffeldag i Jokerbutikker over hele landet. Så også hos Joker Bogen. Der var det en jevn strøm av kunder, både fastboende og høstferierende tilreisende, som benyttet anledningen til å kose seg med vafler og kaffe i butikkens trivelige kaffekrok, Olavshallen. Og dermed la Joker Bogen et nytt avsnitt til historien sin. En historie som handler om at butikken ikke bare er en butikk, men også et hyggelig sosialt treffpunkt. En nabo som det bestandig er hyggelig å stikke innom, og for tilreisende, et litt eksotisk sted som man vanskelig finner for eksempel i byene.

Jeg måtte ta med vår urbaniserte sønn Tor Martin, på vår landsens nærbutikk for å oppleve vaffelstemningen i Olavhallen. Rita Ulfsnes var så vaffelsulten at hun holdt på å glefse i seg Tor Martins vaffel.
Men Rita fikk snart sin helt egen vafflel, mens nevøen hennes, Sigurd, enn så lenge koste seg med is.
Mitt yngste barnebarn, Markus, koste seg med vaffel. Han er veldig begeistret for alt som er gratis.
Som så mange ganger før var det Morten himself som stekte vafler.
Slik stekes vafler.
Stabel på stabel med vafler gikk unna denne lørdagen.
Her har Torlaug og Sissel akkurat fått beskjed fra Morten om at de ikke fikk mer vafler på en stund.

Offisiell åpning av Valveita

Fredag ble farleden som knytter Årsetfjorden og Bindalsfjorden sammen, offisielt åpnet etter mudringsarbeidet som ble utført nylig. Inviterte gjester og publikum ble vitne til at ordfører i Bindal, Brit Helstad sammen med Viknaordfører Amund Hellesø ble rodd fram til snora som var strukket over Valveita, av veitas nærmeste nabo Morten Ulrichsen. Og det i en tradisjonell Bindalsfæring, båttypen som var framkomstmidlet på den tiden Valveita og Kjærstadvalen ble gravd ut for mer enn 130 år siden. Det hele gikk for seg i strålende vakkert høstvær, nesten ikke mulig å ønske seg bedre omstendigheter for en sånn seremoni. Odd Walter Bakkjø sto for flotte musikalske innslag, Ordfører Brit Helstad og Camilla Vågan, saksbehandler for saken i Nærøy, holdt flotte taler, der de særlig framholdt det gode samarbeidet mellom de involverte kommunene, Nærøy og Bindal, og den store velviljen som de ble møtt av hos daværende fylkesråder i Nordland og Nord-Trøndelag, Mona Fagerås og Terje Sørvik. De to var naturligvis invitert, men Fagerås var opptatt på Stortinget og Sørvik på Fylkestinget. Selv om man til en viss grad kan forstå den prioriteringen, er jeg sikker på at de to hadde hatt det vel så hyggelig i Bogen akkurat denne dagen. Helstad framholdt også Magnor Dolmens mangeårige og utrettelige innsats for å få til mudringen, uten lokalt initiativ hadde neppe dette viktige kulturminnet og farleden blitt satt i stand. Selv fikk jeg gleden av binde det hele sammen, kommentere begivenheten og etter fattig evne tilføre litt humor til arrangementet. I den grad ting var planlagt, gikk alt etter planen, og det som ikke var planlagt, gikk også etter planen.

Morten Ulrichsen hadde det prestisjefylte oppdraget med å ro Bindalsordfører Brit Helstad og Viknaordfører Amund Hellesø i sin Bindalsfæring, fram til snora som skulle klippes.
Inviterte gjester og publikum samlet seg nede ved Valveita før den offisielle åpningen.
Pressen var også hjertelig tilstede. Her representert ved avdelingsleder Lena Erikke Hatland fra Namdalsavisa, og redaktør Lillian Lyngstad fra Ytringen. Brønnøysunds avis har mer eller mindre trukket seg ut fra Bindal, og dekket ikke denne begivenheten heller.
Her legger Morten Ulrichsen ut på sin ferd med ordførene fram mot snora.
Ganske nær snora nå. Snora, eller tauet, blir holdt av Kjell Andersen og Camilla Vågan. De to var saksbehandlere for mudringssaken i henholdsvis Bindal og Nærøy kommuner.
Her har snora kommet ombord, og Brit Helstad klipper mellom to ødelagte propeller fra Bogen Feriehus. Tung symbolikk med andre ord.
Og her har snora blitt klippet over, de to propellene går i vannet, og farleden er offisielt åpnet.
Trubadur og sjef ved Bindal museum, Odd Walter Bakksjø, sto for de musikalske innslagene. Her har jeg gleden av å introdusere ham. Dag Christer Brønmo stilte med lydanlegg, og var også gjest i kraft av at han sitter i formannskapet i Bindal.
Bakksjø framførte først “The Water is Wide”, og senere framførte han “Har du fyr” på usedvanlig vakkert vis.
Noen valgte å følge åpningen fra brua.
Mens andre fulgte med på begivenheten ned ved veita.
De to ordførerne på tur tilbake etter å ha utført snorklipping.

 

Brit Helstad skiftet raskt og rutinert fra redningsvest til ordførerkjede. Jeg fikk anledning til et kort intervju før hun holdt sin tale. Hun forsikret at hun følte seg fullstendig trygg i færingen. Morten Ulrichsen var perfekt som roer, og Amund Hellesø var fantastisk ballast.
I sin tale takket Helstad for samarbeidet med alle involverte parter, og framholdt hvor positiv respons de fikk både fra Nærøy kommune og ikke minst Nordland og Nord-Trøndelag fylker.
Camilla Vågan holdt tale på vegne av Nærøy kommune. Som saksbehandler i Nærøy, hadde hun et nært forhold til prosjektet.
Etter åpningen var det kake og kaffe for publikum i Olavshallen hos Joker Bogen.
Bjørnar Pedersen, Eva Pedersen og Robert Skjevelnes var blant de mange som koste seg med kake i løpet av dagen.
For de inviterte gjestene, var det avanserte halvbrødskiver å få i Bogen Feriehus. Camilla Vågan fikk forsyne seg først.
Kake var det også, og den fikk Kjell Andersen gleden av å sprette.
Ett bilde til av færingen med Morten Ulrichsen og ordførerne.

Valveita åpnes offisielt

Fredag 27. september, altså førstkommende fredag, blir farleden mellom Årsetfjorden og Bindalsfjorden offisielt åpnet etter det omfattende mudringsarbeidet som ble gjort i fjor. Ikke det at det har vært stengt fram til nå. Tvert i mot, det har vært lett å legge merke til at trafikken med fritidsbåter har tatt seg kraftig opp etter mudringsarbeidet. Jobben ble påbegynt i mars 2018, og Kjærstadvalen og det grunne farvatnet fram til Valveita ble mudret fortløpende i vårmånedene. Deretter ble det en pause før arbeidet med Valveita ble utført. Det er ikke til å legge skjul på at det ikke ble helt som den opprinnelige planen på denne strekningen. Grunnboringer og påfølgende geolograpport, gjorde at Statens Vegvesen ikke gikk med på botnet i Valveita ble senket mer enn en halv meter. Man var bekymret for brufundamentet på Valensiden. Mange er nok skuffet over akkurat dette, men likevel kan man konstatere at framkommeligheten med fritidsbåter har blitt betydelig bedret. Og nå skal det altså være offisiell åpning, med inviterte gjester fra de som bevilget pengene. I første rekke Nordland og daværende Nord-Trøndelag fylker, og Bindal og Nærøy kommuner. Også Bindal Utvikling og Kystgruppen støttet prosjektet økonomisk. Helt hvordan åpningen vil bli, vites ikke i skrivende øyeblikk, men det ryktes at Morten Ulrichsen, aller nærmeste nabo til veita, vil delta på spektakulært vis.

Waterkingen fra entrepenør Romarheim i gang med å mudre i selve Valveita.
Waterkingen ankom Bogen tidlig i mars 2018. Maskinen går både til lands og til vanns.
Her har Waterkingen lagt kursen mot Kjørstadvalen, der mudringen startet.
Det ble også mudret i det grunne farvatnet mellom Kjærstadvalen og Årsetvalen. Sistnevnte blir i dagligtale bare omtalt som Valveita.
Nordenden av Valveita. Bryggeanlegget til Bogen Feriehus i bakgrunnen.
Mudringsmassene ble lagt på land lang hele strekningen som ble mudret.
Selv om selve gravemaskina var stor, var det beltene og flytepontongene som virkelig vakte oppsikt.
Her jobbes det med en såkalt motfylling sør for brua.
Representanter fra entrepenør, konsulentselskap, Bindal kommune og lokal pådriver for prosjektet, Magnor Dolmen. Bilde er tatt den dagen oppstartmøte ble holdt i Bogen.

 

Nedbørsdøgn

Det siste døgnet har vært et nedbørsdøgn av de sjeldne. En høyst uoffisiell nedbørsmåler her på gården viser at det har kommet 135 mm nedbør på 24 timer. Noe sånt har vi aldri opplevd før. Man kan sikkert mene både det ene og andre om klimaendringer, men at uvanlige værhendelser opptrer oftere og oftere, er det ingen tvil om. Her vi bor er det svært sjelden at mye nedbør fører til skader av betydning. Vi har ingen store elver og vassdrag, egentlig kun bekker. Men de har vært flomstore så det holder. Nå har striregnet gått over til duskregn, og vannføringen er på tur ned igjen.

Her har ikke stikkrennene klart å ta unna alt vatnet, men vegen har berget uten alt for store skader.
Bjørnåa er i nedbørsfattige perioder bare en liten sildrebekk. Nå er vannføringen ganske heftig.
Dette er det eneste raset jeg fant på min lille runde. Ikke egnet til å skremme fanden på flat mark akkurat.
Den ellers så flotte utsikten mot Heilhornet ser sånn ut i dag.
Ut over Årsetfjorden ser det sånn ut, grått, fuktig og vindstille.
Fylt til randen, men treprammer synker ikke uansett hvor fulle de blir.