Som kreftpasient underkastet omfattende behandling ved ST. Olavs Hospital, reiser jeg hyppig mellom mitt hjemsted på Austra, den berømte øya som er delt mellom Nærøysund kommune i Trøndelag og Bindal kommune i Nordland, samt Leka kommune i Trøndelag. Pasientreiser har sett i nåde på meg, og innvilget drosjereise på noen av turene. Sist tirsdag var det heimreise og det startet helt greit. Drosjesjåføren hadde tydeligvis studert Google Maps grundig før turen startet. “det er en oy”? jeg bekreftet at det er en øy. Så kom oppfølgerspørsmålet, “er det ferge eller bro?”. Jeg bekreftet at det var bro, alle har vel hørt om vår kjære livsnerve Bogen Bru? Turen gikk på et merkelig vis framover helt til vi så Bogen bru. Det var da at kveldens første foraktelige snøft og utbrudd kom. “Er det en bro?”, den holdt visst ikke standarden fra der han kom fra. Flere har i ettertid spurt meg om hvor denne sjåføren kom fra. De beste svarene jeg har kunne gitt, er Oslo, for taxiselskapet heter Christiania Taxi, og det peker jo mot OSLO. Sosiolekt og utseende peker heller mot Somalia eller Eritrea, men ikke godt å si. Etterhvert hadde mannen samlet nok mot til å kjøre over brua. Det var da han oppdaget det sjokkerende faktum at ved enden av brua lå det en bensinpumpe og en dieselpumpe. “Hva har de tenkt på, ingen ladestasjon, bare drivstoffpumper”. Det eneste jeg nå ville var å komme meg heim, denne inkompetente sjåføren var såvidt i stand til å holde bilen på vegen. Da han oppdaget at asfalt gikk over til grusveg, fant han tiden inne til å hente fram de virkelig store fornærmelsene. “Ingen ladestasjon, ingen asfalt, bondevei altså”……… Kombinert med at han kom med foraktelige snøft hver gang han så at det lyste i vinduer fra hus som etter noens oppfatning ligger avsides til, var det til slutt jeg som følte avsky for sjåføren jeg hadde fått tildelt. Jeg håper virkelig ikke at jeg treffer ham igjen. Han var et ubehagelig menneske.
Tro, håp og kjærlighet
Ein bukk te ska eg skjøte, så er det farvel og takk. Nei da, så ille er det kanskje ikke, men som svoren Hellbillies-fan faller jeg lett for fristelsen til å sitere en av deres sanger. Hellbillies-katalogen er min Bibel. Jeg har aldri skutt noen bukk. Jeg har skrevet noen blogginnlegg opp gjennom årene og nå skal det i det minste bli ett til. Dette er en julefortelling. Litt annerledes julefortelling. Men det er en fortelling om tro, håp og kjærlighet. Opptakten til jula ble annerledes for meg enn forventet. Det ble mistenkt hjerneslag, og enkelte hvisket om mulig Alzheimer. Begge deler viste seg å være feil.
Den brutale sannhet er at et monster har tatt bolig i hodet mitt. Foreløpig har dette monsteret ikke noe annet navn enn hjernekreft. Hvordan dette skal gå i fortsettelsen bruker jeg foreløpig lite krefter på. Det jeg har vært nødt til å bruke en smule krefter på, er å få drifta på småbruket til å gå sin gang. Med hjelp av heroisk og oppofrende innsats fra familien har det gått noenlunde på skinner. Dyrene er tatt hånd om på aller beste vis. Men det kaoset som oppsto da utgjødslingssystemet både frøs og kollapset var nok ikke mine barn forberedt på. Redningen ble gode kolleger. De har et navn, Jens Karsten og Bendik fra tradisjonsrike Thingstad gård i Gutvik, samt myteomspunne Morten Ulrichsen. De sto på som helter i kulde, søle og dritt – og fikk det hele opp og gå igjen. Hvis ikke det er omsorg, vet ikke jeg hva omsorg er.
Jeg har også fått så mye omsorg, omtanke, vennlighet og praktisk hjelp at jeg aldri noensinne vil ha mulighet til å gjengjelde. Musikkvenner fra Sør-Helgeland tok seg tid midt i travleste juleinnspurten og kom og spilte og sang den vakreste julemusikk jeg kan tenke meg, rundt kjøkkenbordet over et godt måltid. Dyrlege Siv, som slutter hos oss nå, kom med hjemmebakst, gode ord og rause mengder trøst. Frivilligheten i bygda, som står meg så nært, har også vært støttende. Alle skulle fått oppleve Kristines fiolinspill med julemusikk. Merete, min kjære venninne, som dukker opp, går tur med meg og bygger meg opp med samtaler man knapt kunne håpe er mulig å ha.
Jeg får også en jevn strøm av oppmuntringer, trøst og gode ord fra fjern og nær i alle kanaler. Det finnes så mye godhet, kjærlighet og velvilje der ute at det for meg er et mysterium at det finnes så mye urett i verden. Hadde man fordelt alt det gode, så er jeg helt sikker på at urett og nød lett hadde latt seg utrydde. «Finnes her nød og sult, skyldes det svik». Dette tror jeg salige Nordahl Grieg hadde helt rett i.
Den som måtte tro at jeg kommer med dette blogginnlegget uten malurten klar og sleivsparkene rede, tar skammelig feil. Med min bakgrunn som småbruker og et nokså ressursfattig gårdsbruk, jeg har brukt hele livet på matproduksjon, dette er nå under nedtrapping av naturlige årsaker.
Min store bekymring er at de hardt arbeidende praktikerne som utgjør en viktig byggestein i utallige velfungerende bygdesamfunn rundt i vårt kjære land i større og større antall gir opp. De nevnte bygdesamfunn utgjør en fundamental og umistelig verdi for storsamfunnet. Skal vi klare å bevare dette for framtida må matprodusentene få rettferdige vilkår.
Derfor ble det nesten personlig for meg da det på slutten av året ble klart at høyrekreftene i samfunnet fant det opportunt å foreslå å svekke matprodusentenes allerede for svake vilkår. At de gidder å gjøre det akkurat nå. At de gidder å sette et så pinlig stempel på sitt eget ettermæle. At de gidder å avsløre en sånn kunnskapsløshet for verden. Men bevares, vi lever i en fri verden, så de må for all del få lov til å gjøre det.
Dette blir min romjulshilsen til dere. Det er ment som en hyllest til alle som får hjulene til å gå rundt. Særlig i Bygde-Norge. Her vil vi leve og her vil vi bo. Legg til rette for det. Det vil ingen noen sinne angre på.
Akkurat nå kjenner jeg på at de umistelige verdiene på bygda gjør livet mitt godt og virkelig verdt å leve. Midt i en av mine svarteste stunder. Samspillet fungerer, det må vi aldri miste.
Tante Frida og Stig Millehaugen
Minner fra barndommen kan vekkes på merkeligste vis. I sommer ble minnene om tante Frida vekket av oppstyret rundt Stig Millehaugens rømning. Nå hadde de to egentlig ingenting med hverandre å gjøre, all den tid tante Frida døde før Stig Millehaugen ble født.
Hvem var så tante Frida? Kort fortalt var hun min bestemors yngre søster, født på et småbruk på Kil i Årsetfjorden 7. juni 1904, og fikk navnet Elfrida Røyseth. Jeg vet svært lite om den første delen av livet hennes. Men jeg er helt sikker på at det var en oppvekst i svært enkle kår.
En eller gang etter krigen flyttet tante Frida til Oslo, og fikk jobb på Savoy Hotel som stuepike. Savoy Hotel var nok av de bedre hotellene i hovedstaden på den tiden, sentralt plassert like ved Nationalteateret. Selv om tante Frida bare var stuepike, ble det sett på som en virkelig fin jobb her. Hver sommer kom hun hit på ferie, og da ble hun tatt i mot av min bestemor i stueinngangen på huset. Såvidt jeg husker ble ingen andre gitt en sånn ære. Selv husker jeg at det var litt høytid når tante Frida kom, hun var finere kledd enn kvinnfolkene jeg visste om i bygda, bestandig perlekjede rundt halsen, slank og elegant. Om hun snakket “pent”, husker jeg ikke, men jeg antar det. I den grad jeg hadde begreper om sånt, så jeg nok på henne som litt overklasse.
Men i ettertid betraktet, var hun nok langt fra overklasse. Som sagt var hun stuepike, og mesteparten av tiden hun bodde i Oslo, hadde hun kun en liten hybel til disposisjon. Men som så mange andre, var hun OBOS-medlem, med håp om en dag å få en ordentlig leilighet. Og denne drømmen gikk i oppfyllelse,
sannsynligvis i 1969. Det ble snakket om hos de voksne i familien at tante Frida hadde fått leilighet. Jeg hadde aldri hørt om leilighet, men jeg skjønte jo at det var positivt, “leilig” var jo dialekt for morsomt, og det måtte jo være bra.
Tante Frida fikk altså OBOS-leilighet i en av de tre velkjente høyblokkene på Tveita i Groruddalen. Blokkene har 13 etasjer, og hennes leilighet var i 11. etasje.
Hvor kommer så Stig Millehaugen inn i bildet? Jo, i forbindelse med denne vanekriminelles rømning i sommer, ble det skrevet mye om at han begynte sin kriminelle løpebane i den beryktede Tveita-gjengen. Og for meg har Tveita bestandig vært plassen tante Frida hadde leilighet, så hver gang Tveita-gjengen har vært tema, har tankene gått til tante Frida.
Tante Frida framstår i dag som et lite mysterium. Hvorfor forble hun ugift hele livet? Jeg har hørt antydninger om at hun ikke fikk sin store kjærlighet fra ungdommen, og at hun derfor ikke ville ha noen andre. Jeg vet ikke om det stemmer, men det kan jo være en forklaring. Hva slags liv levde hun i Oslo? Alle som visste noe om det, er forlengst borte, så det kan jeg bare spekulere på.
Tante Frida fikk ikke så mange år i leiligheten på Tveita. I 1971 dro mine besteforeldre på sin første og eneste ferietur, de hadde begge passert 70 år, og hadde fått alderspensjon og dermed råd til en slik uvanlig utskeielse. De tok bussen til Grong, og toget til Oslo for å besøke tante Frida i leiligheten på Tveita, og så sikkert fram til å oppleve hovedstaden for første gang, med tante Frida som guide. To dager etter at de kom fram, fikk tante Frida en stor hjerneblødning, og to dager etter det døde hun på sykehuset. Jeg kan bare forestille meg hvor hjelpeløse de må ha følt seg i den situasjonen. Men jeg vet at det var et par naboer som var til uvurderlig hjelp disse vanskelige dagene. Min bestemor snakket i mange år varmt om en som het Sunnanå, som hadde vært ekstra hjelpsom. Det ble en Oslotur til for mine besteforeldre, det var for å rydde ut av leiligheten til tante Frida. Tante Frida har nå hvilt på Gravvik kirkegård i over 50 år.
Sømliøya
Denne uka kom nyheten om at Sømliøya er til salgs. Nyheten har vakt betydelig engasjement i distriktet. Mange mener det er trist, og håper at nye eiere kan videreføre leirskoletilbudet. Mens andre lurer på hvilken laksebaron eller annen velbemidlet person ser sitt snitt til å sikre seg et eksklusivt feriested.
Jeg har tatt et lite dykk i Sømliøyas historie, hovedsakelig i Bygdeboka for Gravvik, ført i pennen av Kåre Leirvik. Der kommer det fram interessante opplysninger. At Sømliøya var husmannsplass på 1800-tallet er velkjent også i dag. Likeledes at Sømliøy-familien eide og drev det vesle gårdsbruket på Sømliøya før de etablerte seg som bureisere og etterhvert med trevareindustri på Gråmarka, for snart 100 år siden.
Mer ukjent tror jeg det er at Sørlandsdikteren Thomas Peter Krag kjøpte Sømliøya i 1898, med tanke på å bygge sommerhus eller dikterbolig der. Han kom så langt at han anskaffet bygningsmaterialer til formålet, men ei springflo tok med seg mesteparten av materialene. Dermed ble det aldri noe av dikterens planer for Sømliøya.
I dag er vel Tomas Peter Krag nesten glemt, men på 1890-tallet var han en av Norges mest solgte forfattere. Hans bror, dikteren Wilhelm Krag, er nok mer kjent i dag. Forøvrig vrimler det av kunstnere, politikere, akademikere og forretningsfolk i Kragslekta. Blant annet var det en bror av Thomas Peter Krag som oppfant frankeringsmaskinen allerede i 1903.
Etter Krag, var det som nevnt Sømliøy-familien som eide øya fram til Astrid Hunnestad og mannen Severin kjøpte den i 1928. I 1938 ble Sømliøya fraflyttet for godt, etter at Severin døde.
3. juli 1946 kjøpte en Rolf Aas Sømliøya for 4000 kr, angivelig for å bruke den som feriested. Men allerede 5-6 uker senere solgte han den videre til Namdal krets av Norges kristelige ungdomsforbund for 6000 kr. Med andre ord, en betydelig gevinst på kort tid.
Det er nå Sømliøyas historie som mange kjenner den, starter. Jeg har ikke mye førstehånds kunnskap om det som har foregått på Sømliøya som leirsted. Jeg er faktisk en av få i distriktet, som aldri har vært på leir på Sømliøya. Men jeg har jo vært innom der på diverse arrangementer, og rene rekreasjonsturer. Som liten guttunge var jeg også med min far som på vinterstid innimellom var engasjert som snekker under den lange byggeperioden. Leir appellerte aldri til meg. Men utrolig mange har mange minner fra leir på Sømliøya. Og en person vil for alltid være synonymt med Sømliøya, nemlig Søster Mary. Mary Dahl var hennes egentlige navn, men hun ble aldri kalt annet enn Søster Mary her. Hun var diakonisse og oversøster på Namdal sykehus, ugift og dypt religiøs. I tillegg var hun i besittelse av et stort organisasjontalent, og sto bak det meste som skjedde på Sømliøya i flere tiår. Både hva byggearbeider og arrangementer angår. Hun pleide tett omgang med de fleste i nærområdet til Sømliøya, det er vel det vi dag kaller nettverksbygging. Jeg husker Søster Mary som blid og imøtekommende, men samtidig svært bestemt og myndig. Søster Mary var ikke en dame man sa nei til, uten at det var helt påkrevet. Dette kom nok godt med under oppbyggingen av bygningsmassen på øya. Men det var en person som turte å si mot Søster Mary, det var vår nabo og fjerne slektning Jens Aarseth, også kjent som Kokk-Jens. Han likte å terge, lure og narre folk. Dette fins det mange historier om. En av historiene jeg har hørt, og jeg kan ikke gå god for at den er sann, er som følger. En vår kom Søster Mary til Sømliøya for inspisere bygningsarbeidene som hadde foregått siden sist hun var der. Og som vanlig tok hun runden i gårdene i området, også til Jens. Da fikk Jens åpenbart en god ide. Jens hadde et horn i siden til mange, også til en lokal gårdbruker og sagbrukseier. Denne hadde i løpet av vinteren levert en betydelig mengde materialer til Sømliøya. Materialer for flere tusen kroner, et stort beløp rundt 1950. Så Jens kom med følgende oppfordring til Søster Mary: “Nå synes jeg du skal dra til NN og takke ham ordentlig for materialene han har donert til Sømliøya”. Søster Mary, som trodde de skulle betale for leveransene, ble nesten fra seg av begeistring, dro til sagbrukseieren og takket ham så overstrømmende at han ikke fikk seg til å si at han skulle ha betaling for materialene. Som sagt, jeg kan ikke gå god for sannhetsgehalten i historien, men at Jens kunne pønske ut en sånn plan, er ikke noen overraskelse.
Det fortelles også at Jens fornærmet Søster Mary dypt, da han sa at han ikke hadde helse til å legge seg inn på Namdal sykehus. På tross av alt dette, trådde Jens til som kokk på Sømliøya i mange år, blant annet da Søster Mary tok med seg hjelpepleier- og sykepleierelever på leir. Disse leirene var populære hos den yngre mannlige garde i bygda, mange holdt de tilreisende jentene med selskap rundt leirbålet på Øyodden.
Ellers har jeg et søskenbarn som ikke var redd for å si det hun mente. Søster Mary spurte henne en gang om hva hun skulle bli når hun ble stor. Hedning, svarte mitt søskenbarn til de andre tilstedeværende sin forskrekkelse. Men det hører med til historien at Søster Mary tok det med godt humør.
Så er spørsmålet om Sømliøyas videre skjebne. Utviklingen har vel på mange måter vist at at sånne leirsteder er vanskelige drive lenger. Sømliøya er ikke det første sånne stedet som blir solgt og omdisponert til andre formål. Sømliøya holdt på å bli feriested for en bemidlet mann og familie allerede på 1890-tallet, så hvis det skulle skje nå 130 år senere, så er jo ringen på en måte sluttet. Og i dag skal det vel mer til enn ei springflo for å stoppe eventuelle planer for øyperlen innerst i Årsetfjorden.
“Eld” med Tove Bøygard, det slår gnister
På selveste julaften dumpet Tove Bøygard siste album ned i postkassen, og først nå er jeg moden for å skrive litt om Bøygards tredje album på fire år. For dette er musikk som må lyttes grundig til, og fordøyes.
På mange måter kan dette ses på som avslutningen på en trilogi, først med Blåe drag i 2017, Jord i 2018, og nå altså Eld. Konseptalbum på hvert sitt vis, men likevel nært beslektet. Tove Bøygard verken kan eller vil skjule sitt sterke engasjement for de mest utsatte i samfunnet eller for sliteren på gølvet. Men nå skal det handle om Eld.
Sangene på Eld spenner vidt, fra skyldfølelse, angst og uro, tilgivelse og kjærlighet, og ikke minst kamp mot likegyldighet. Eller sagt på en annen måte, det handler om livet. Og er det noe Tove Bøygard er god på, så er det livet.
La det være helt klart, når man lytter til dette materialet, blir man aldri et øyeblikk usikker på Tove Bøygards oppriktighet, engasjement og lidenskap. Dette er ekte saker, her mener Bøygard alvor. Tekstene er bunnsolide, fulle av malende og talende bilder, og helt uten tomme klisjèer. Det er i seg selv en prestasjon når det er så ambisiøst som her. Jeg innrømmer glatt at jeg faller lett for elegante og underfundige ord og vendinger. Og det finner man lett på dette albumet. «Eg har krypi lågt, te alt anna enn korset» er et eksempel. «Me er kanskje ikkji så unge, om du rekna uss i år, men rekna du i håp, så er me fødde i går», er linjer som lokker på både smil og ettertanke hos meg. Og alt sammen selvfølgelig framført på den mest poetiske av alle dialekter, halling!
Hvordan man skal plassere Tove Bøygard anno 2020, musikalsk, er ikke helt enkelt. Her er det country, visepop og rock med punkinspirasjon i skjønn forening, og aner jeg ikke en liten touch sigøynermusikk her og der? Og på tross av dette, eller kanskje nettopp på grunn av det, så er albumet helstøpt og henger meget godt sammen. Med seg på albumet har Tove Bøygard sine foretrukne musikere, og de er fra øverste hylle. Basslegenden Jørun Bøgeberg, trommeslager og perkusjonist Eivind Kløverød, og ikke minst multiinstrumentalisten Freddy Holm. Sistnevnte har også produsert plata, en kunstart og et håndverk han atter en gang briljerer i. Og Tove Bøygard synger bedre enn noen gang før, og det sier ikke så lite. Dette blir saker å presentere på store og små scener, når det blir mulig. Om Tove Bøygard er god på plate, så er hun fabelaktig på scenen, her er det bare å glede seg for den som får den muligheten.
Og når det fysiske produktet er så flott og gjennomført, med teksthefte som til og med har ordliste med halling-ord (dog helt unødvendig for en gammel Hellbilliesfan som meg), blir det en enkel jobb å bestemme seg for terningkast. Klokkeklar sekser!
Unik konsertopplevelse
En nesten uvirkelig helg ble det på ungdomshuset Vonheim. Selveste Åge Aleksandersen og Gunnar Pedersen med Trondheimssolistene spilte tilsammen fire konserter for et takknemlig publikum. Det som i utgangspunktet var tenkt å være èn konsert, ble etterhvert til fire konserter. Selvfølgelig utløst av nye coronatiltak som kun tillater 50 publikummere i saler uten fastmonterte seter. Så det var kun 50 som fikk overvære hver konsert.
Det var en nesten uvirkelig opplevelse å sitte i salen som en av 50, og vente på dette stjernelaget. Åge og Gunnar trenger knapt noen presentasjon, og det samme gjelder vel forsåvidt Trondheimssolistene. Men det er vel liten tvil om at disse musikerne holder høyt internasjonalt nivå. Jeg innrømmer gjerne at da Åge, Gunnar og de fem strykerne entret scenen og ga oss en uendelig fin versjon av Dains me dæ, kjente jeg på både gåsehud og tårer i øyekroken. Så fulgte både noen av Åges mest kjente, og noen mer ukjente, sanger som perler på en snor. De ga seg ikke før de de hadde gitt oss 16 sanger. Underveis i konserten fikk Trondheimssolistene skinne alene med en nydelig utgave av Levva Livet, og helt til slutt fikk gitarlyrikeren Gunnar Pedersen sende oss ut i novemberkvelden med en fabelaktig instrumentalversjon av Lapp-Lisas Barnatro. Underveis mellom sangene fortalte Åge om bakgrunnen for sangene, han reflekterte over livet, og ikke minst hadde han og Gunnar Pedersen en munter og ertende tone seg i mellom. Åge var mild og vennlig, mest av alt minnet han om en klok, varm og morsom onkel som ville oss så inderlig vel. Og publikum følte seg både vel og velkommen i hans og de andre artistenes selskap. Og for å si det sånn, det gjorde ingen ting at Åge tok med seg datter Line Sofie til til Bindal. Dette ble en utrolig fin og varmende opplevelse i en på flere måter mørk og tung senhøst. En helt unik konsertopplevelse.
Leder i arrangørlaget UL Fønix, Bjørn Kristian Øvergård, sier at det er litt vanskelig å lande etter en sånn helg. – Arrangementsmessig gikk alt etter planen, sier han. UL Fønix har etterhvert stor rutine og kompetanse på nettopp det å arrangere, så det er ingen overraskelse at dette gikk fint. Øvergård forteller også om svært gode tilbakemeldinger fra både publikum og artister. Og legger til at det var et svært hyggelig samarbeid med de tilreisende artistene. – De var totalt uten nykker, tvert i mot var de kun hyggelige og enkle å forholde seg til. UL Fønix har opp gjennom de siste årene hatt flere artister av nasjonalt format på Vonheims scene. Men Øvergård er usikker på hvordan de skal klare å toppe helgens begivenhet, kanskje en akustisk aften med Bruce Springsteen blir det neste, ler han. Og hvem vet……
Dette spilte Åge, Gunnar og Trondheimssolistene under konserten:
Dains med dæ
Flyg avsted
En vinge i purpur og gull
Tonen
Hold fast
24/12
La Casita
Levva livet – Instrumental med Trondheimssolistene
Bedre enn de fleste
Skin sola
Fremmed fugl
Benken – uutgitt sang som kun er tilgjengelig for konsertpublikum
Trondhjemsnatt
Rio de Janeiro
Lys og varme
Barnatro
Åge himself.
Adrian Jørgensen er nestleder i UL Fønix, og hadde fått oppgaven med å ønske artister og publikum velkommen til Vonheim. Samt briefe publikum på gjeldende smittevernregler.
Hyllest til en hyllest
Det er ikke til å unngå. Dette blir en hyllest av hyllesten til en hyllest. Forvirrende? Kanskje det. Bakgrunnen er at bandet Chicago for 25 år siden ga ut albumet Night & Day, som var deres hyllest til storbandmusikken. Namdal Storband har i den forbindelse ønsket å hylle dette albumet med å spille samtlige låter fra albumet i en storslått konsert med vokalister og solister. Pandemien stakk selvfølgelig kjepper i hjulene for dette prosjektet også, men på søndag var det klart for konsert. Og la meg gjøre det klart med en gang, dette ble en suksess totalt uten forbehold.
Storbandet var for anledningen forsterket med fylkesmusikere og lokale musikere og korister. Og for ikke å snakke om vokalistene Adrian Jørgensen og Atle Pettersen. Og du verden som dette samarbeidet fungerte. Koristene Sandra Dolmen, Helene Øyangen Lindberg og Camilla Brevik, som åpenbart koste seg mellom storband og vokalister, gjorde sine saker utmerket. Torolf Storsul er et funn på Hammondorgel. Og hva skal man si om 12-årige Mikkel Nordstrand, som trakterte en lang rekke perkusjonsinstrumenter gjennom hele konserten? Han imponerte et samlet publikum, det er jeg sikker på. Og for ikke å glemme saxofonisten Anders Bast, dette var spill på høyeste nivå. Og så vokalistene Adrian Jørgensen og Atle Pettersen da. Ikke bare sang de, de gjøglet og underholdt så det holdt, Deres vennskapelige “mobbing” av hverandre framkalte latter og humring gjennom hele konserten, og bidro sterkt til at konserten ble en komplett underholdningspakke. Hvem som var best av de to skal ikke jeg gi meg ut på å bedømme, men som lokalpatriot må jeg si at jeg er mektig imponert over det Adrian Jørgensen leverer. Dette er nok litt på siden av det han holder på med til daglig. Men det skulle man ikke tro, han er også i ferd med å bli en skikkelig crooner. Men for all del, Atle Pettersen sto ikke noe tilbake for Adrian altså. Det ville også vært fryktelig urettferdig om jeg ikke tok med at lys og lyd også var i toppklasse.
Men uansett er det jo Storbandet som er grunnplanken også i dette prosjektet. Noen vil kanskje vite at jeg har fått med det meste av konserter med Namdal Storband de siste 5 årene. Og med fare for å gjenta meg selv, de har aldri vært bedre enn de er nå. Blåserrekkene er så kompakte og samspilte, og kompet er tryggheten selv. Når de trykker til er det som at publikum blir møtt av en massiv vegg av vellyd og spilleglede. Man må være laget av stein for ikke å bli revet med. Det musikalsk leder Øyvind Nordstrand får ut av dette orkesteret er nesten magisk. Mulighet og tid til øving er begrenset, men det er helt åpenbart at tid og ressurser bli utnyttet maksimalt. Nordstrand er heller ikke redd for å dra veksler på ekstern kompetanse for å løfte Storbandets prosjekter. Men det meste av æren må flinke musikere og musikalsk leder ta selv. Jeg tviler egentlig på om det er så mange i distriktet som er klar over hvilken kapasitet musikklivet har i Øyvind Nordstrand.
Kort oppsummert: Chicagokonserten ble en helt enestående opplevelse, BRAVO!
Publiners på Kolvereiddagene
Konsertsommeren 2020 ble noe helt annet enn vi så for oss for bare noen måneder siden. Det aller meste av planlagte konserter og festivaler ble avlyst på grunn av et visst virus. Noen få unntak finnes heldigvis. Lørdagskvelden fikk et veldig begrenset publikum oppleve Publiners live på Kolvereid. Et publikum som var plassert i trygg avstand til hverandre rundt store bord som var plassert utover den flotte konsertarenaen Kolvereid torg. En uvant setting for både publikum og band. Publiners er jo vant til at publikum flokker seg foran scenen, danser og er med fra første stund. Dette var bandets andre og sannsynligvis siste opptreden denne sommeren. -Vi har nesten følt oss stengt inne i et bur, sa bandets vokalist Ronny Bertelsen fra scenen. Denne sommeren skulle de ha reist land og strand for å spille gamle slagere, og ikke minst låter fra sitt nye album Fri, som de slapp tidligere i sommer.
Og de som var så heldige å få billett på lørdagskvelden, fikk virkelig valuta for pengene. Ingen tvil om at bandet var spillesugne, og klassikerne fra bandets katalog kom som perler på en snor, og ikke minst nye sterke sanger fra nyutgivelsen. Der er det mange sanger med potensial for evig liv. For meg står Morten Horns “De aller beste”, som et høydepunkt på et sterkt og jevnt album. Svært allsangvennlig sang, men den har kvaliteter langt utover det. “Ein va opptatt av dæ nære, med andre ord mest av se sjøl”, er en tekstlinje som treffer så presist og som er så elegant ført i pennen, at den ikke etterlater noen som helst tvil om at opphavsmannen kan sitt låtskriverhåndverk. Morten Horn vedgikk etter konserten at hadde en helt konkret person i tankene da han skrev linjen. Sangen handler om å ta vare på de som gjør deg godt, de andre kan og bør du bare la vandre videre. Ta vare på “de aller beste”. Og det er jo nettopp det Publiners er, de er blant de aller beste. Et utrolig sympatisk band, samspilte og med god publikumskontakt. Konsertene er blottet for jåleri og tull og tøys. Men når musikerne er så gode og låtmaterialet så sterkt, er det heller ikke behov for å gjemme seg bak tull og tøys. Vi fikk en god porsjon med folk`nroll, på lørdagskvelden. Kanskje enda litt mer folk enn på lenge. Og det kler Publiners godt. Det gjorde godt for både kropp og sjel å få med seg i hvertfall èn skikkelig konsert denne sommeren.
Nærøysund Arbeiderparti (Swingersparti)
Nærøysund Arbeiderparti er virkelig ikke som andre arbeiderparti. I går slo partiet, ved sin leder Merete Lervaag, til med forslag om å plassere ut rosa plastflamingoer ved museumsbygningen Berggården på Rørvik. Som om det ikke var nok fugler der fra før. Tanken bak var angivelig forskjønning, og å vise annerledeshet. Jeg tror nok heller det var et politisk statement. Som mange vil vite, så er jo det å sette ut en rosa flamingo, en invitasjon til partnerbytte, et internasjonalt swingers-symbol. Det er man selvfølgelig godt kjent med på Rørvik også. Og når det kommer fra Nærøysund Arbeiderparti og Merete Lervaag, så er jo tegninga klar. Sånn rent politisk har jo Nærøysund Arbeiderparti vist at de kan gå til sengs med hvem som helt. Det samme kan nok sies om Merete Lervaag, hun ville som SV-politiker, i likhet med Nærøysund Ap, gå til sengs med Fremskrittspartiet. Det gikk riktignok ikke så bra for Lervaag, den slags politisk utroskap gjorde resten av SV opprør mot. Så Lervaag gjorde et omgående partnerbytte, hun meldte overgang til Ap. Og ikke nok med det, bare noen måneder senere hadde hun fått hånd om ledervervet i Nærøysund Arbeiderparti. Og nå må vi bare regne med nye partnerbytter, annerledes kan vi ikke tolke flamingoutspillet. Hva kan vi vente oss? vil Nærøysund Ap vrake Frp som politisk sengepartner? Kanskje, men mitt dristigste tips er at Merete Lervaag melder overgang til Frp, og i løpet av kort tid manøvrerer seg inn i ledervervet der, for så å prøve å komme i buksene på Nærøysund Sv, sånn i overført betydning altså. Da vil jo ringen være sluttet. Pass opp, Terje Settenøy, for i Nærøysund swinger det fort. For ingen tror vel på at det var ment som forskjønning av omgivelsene rundt Berggården? At rosa plastflamingoer skal forskjønne Berggården? SÆRLIG!
Nærøysunds nye kultursjef på plass
Det er en velkjent skikkelse i kulturlivet i Ytre Namdal, som om kort tid tiltrer som Nærøysunds nye kultursjef. Om stillingsbetegnelsen er kultursjef eller enhetsleder for kultur, er fremdeles litt uklart for undertegnede, men uansett vil Tom Antonsen være øverste leder for kultursektoren i Nærøysund kommune. Antonsen kommer nå fra stillingen som kulturskolerektor i Hammerfest, før det hadde han tilsvarende stilling i Stryn.
Og før det, hadde han lang fartstid som kulturskolerektor og musikklærer i både Bindal og Leka. Mange vil også kjenne ham igjen som dirigent for Rørvik musikkforening, og ikke minst som saxofonist i det som den gangen het Kolvereid Storband, og også som trommeslager og saxofonist i flere bandkonstellasjoner i distriktet. Også som lydtekniker gjorde han seg bemerket i flere sammenhenger.
Tom Antonsen sier at han helt siden han forlot distriktet for noen år siden, har visst at han skulle tilbake hit. Og når denne jobben dukket opp nå, var han ikke i tvil om at han skulle søke. Og heller ikke i tvil om at han skulle takke ja, da han fikk tilbud om jobben. Særlig spennende syns han det er å få lov til å utforme sin egen rolle i en helt ny kommune, og understreker at et levende kulturliv og et bredt kulturtilbud er svært viktig, både for bolyst og blilyst.
Antonsen vil ha kontorsted både på Kolvereid og Rørvik, men vil ikke bosette seg på noen av de stedene. Foreløpig bor han i leid krypinn, men manglende internett og dårlig mobildekning, gjør at dette ikke er noen varig løsning. Og setter med det søkelyset på et problem som mange grender lider under. Han er derfor på boligjakt, og regner med å kjøpe seg egen bolig i nærmeste framtid. Gjerne et sted med jaktrett, da jakt også hører med til hans brede spekter av interesser.
Det er bare å ønske Tom Antonsen velkommen tilbake til Ytre Namdal. Hans brede erfaring fra musikk- og kulturliv, både som utøver og leder, hans joviale vesen, men også klare retningssans, gjør ham godt egnet til oppgaven han snart tar fatt på.
