Sitkagranhelvete

For noen få år siden fikk jeg hogd ut noen sitkagranfelt som ble plantet på 1960-tallet. Og etter råd fra skogbruksbyråkratene, ble det plantet til året etter. Og ettersom jeg har sterke motforestillinger mot sitkagrana, valgte jeg å plante med norsk gran. Sannsynligvis ville jeg heller ikke få tillatelse til å plante sitkagran heller, ble jeg fortalt. Jeg var skeptisk til om det hadde noen hensikt å plante overhodet, da sitkagran hadde stått og frødd seg i årevis før den ble hogd. Men valgte likevel å gjøre det, da det ble hevdet at reproduksjonsevnen til sitkagrana var overdrevet. Nå viser det seg at hele skogplantingen var totalt bortkastet. Tilskuddet jeg fikk, og skogfondsmidlene jeg brukte, viser seg å være penger rett ut av vinduet. Sitkagrana har spiret tett i tett over nesten hele feltet. Noen steder tydeligvis nesten med en gang, andre steder har den ikke kommet fullt så langt, men likevel tett som bare det. Og det kommer sikkert til å fortsette å spire i årene som kommer. Det vil være bortimot uoverkommelig å holde sitkagrana i sjakk.

Elgjegerne som leier utmarka mi, har skrytt av hvor fine forhold for jakt det ble etter at sitkafeltene ble hogd. Men jeg kan love dem at det kommer ikke til å vare så mange år. Snart vil disse feltene bli helt umulig å forsere, ihvertfall for folk.

De som plantet sitkagran på 60-tallet visste nok ikke hva de gjorde. Man ble anbefalt av myndighetene å gjøre det, og den gangen var det ikke mye tradisjon for å være i opposisjon til autoriteter. Faktum er at når man går til det skritt å plante sitkagran, har man endret naturtypen for all overskuelig framtid. Det er bare en liten brøkdel av eiendommen min som har vært tilplantet med sitkagran, men nå finner jeg sitkagran overalt. Når disse nye trærne om få år begynner å sette kongler og frø seg, etableres nye tette bestander av sitkagran.

Planting av sitkagran har etter min oppfatning ingen plass i dagens skogbruk. Det blir argumentert med at den binder mye CO2, men det gjør også andre treslag. Riktignok vokser sitkagrana usannsynlig fort, og dermed blir virket av den svært lett. Jeg vil tro at treverk som gir mindre volum, men samme vekt, binder like mye CO2. Man bør i alle fall stille seg spørsmålet; er det verdt det, å for all framtid endre naturtypen, når man vurderer å plante sitkagran. Uten å gjøre store anstrengelser, er det helt uunngåelig. I løpet av noen generasjoner, enten man snakker om folk eller sitkagran, vil den ha tatt over naturen. Og forringet naturen på alle tenkelige vis, det er det tragiske faktum.

Sånn ser det ut mange steder der sitkagrana ble hogd ut for få år siden.
Andre plasser har den ikke kommet fullt så langt, grana som er ringet rundt, er ei norskgran som er plantet.
Egentlig et tragisk syn, det vil være svært krevende å få til en sunn bestand når det er så tett. Og fjerner man disse, vil det stadig spire nye. Jorda er full av frø.
Samme overalt.
Forstemmende syn.
Ikke så mye mer å legge til.
Sånn ser det ut i kanten av feltet. Der begynte det å komme opp nye sitkagraner for flere år siden.
Selv langt unna de opprinnelige sitkafeltene popper det opp ny sitkagran.

 

 

 

3 kommentarer
    1. Vel, jeg har et turområde i nærheten, og der stod jeg og studerte noen ikke så veldig høye grantrær som skilte seg ut fra de helnorske, høye , gamle grantrærne der. Pussig, tenkte jeg, og etter en liten stund fant jeg ut at det der måtte være sitkagran. Men den er ikke plantet der, så gudene vet hvor den kom fra. Men det er jo skogsdrift i nærheten, og det plantes jevnlig. Så kanskje noen en gang i tiden plantet sitkagran…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg