For noen dager siden ble jeg oppringt av en journalist fra Nationen, som ville vite hva som var min hjertesak nå i forbindelse med valget. Og det kunne jeg sikkert svart både det ene og andre på. Men akkurat nå er jeg ganske opptatt av bredbåndstilgangen. Vi har i ganske mange år hatt bredbånd via telefonledningen, levert av Telenor. Ikke all verden til hastighet riktignok, men vi har klart oss med det. Men nå vil ikke Telenor lenger levere bredbånd til oss, angivelig fordi utstyret er for gammelt til at det lar seg vedlikeholde. Selv mistenker jeg at vi ikke er lønnsomme nok for telegiganten. Det finnes også radiobredbånd i området, drevet av Nord-Trøndelag E-verk, men de ønsker ikke å ta inn flere kunder, så det går nok sikkert mot slutten på det tilbudet også. Så nå er eneste tilbudet mobilt bredbånd, eller satelittbredbånd. Begge deler er dyrt, og har sterke begrensninger på datamengden. Vi er i ferd med å få et enda større digitalt klasseskille i landet vårt. Jeg har spurt generasjonen som kommer etter meg om de kunne tenke seg å bosette seg på et sted uten skikkelig bredbånd. Og svaret er nokså klart, det kan de ikke! Selv er jeg aktiv internettbruker, og det er jo også det hele samfunnet er lagt opp til nå, det forventes at vi skal gjøre det meste via nettet. Og det syns jeg er helt greit. Men den yngre generasjonen har helt andre medievaner enn oss gamlinger, de ser for eksempel ikke TV-serier lineært på TV. De streamer, og da kommer man ikke langt med datapakkene på mobilt bredbånd. Man kan like eller mislike denne utviklingen, men sånn er det.
Jeg er av den klare oppfatning at tilgang på godt bredbånd uten begrensninger i bruken, er en like viktig infrastruktur som vei og strøm. Det er mange ting i dag som påvirker sentraliseringen av samfunnet. Mangelen på bredbånd i mange bygdesamfunn er en slik åpenbar grunn. Hvis politikerne mener noe med bosetning i hele landet, er de ganske enkelt nødt til å bevilge det som trengs for å gi alle muligheten til å henge med i digitaliseringen av samfunnet. Hvis man skal overlate bredbåndsutbygging bare til de kommersielle aktørene, kommer vi aldri til å få det. Mantraet for noen år siden, var at digitalisering og bredbånd skulle gi like muligheter overalt, og hindre sentralisering, nå er det motsatte i ferd med å skje.
Dette føyer seg inn i rekken av store og små ting som får meg, og mange med meg, til å føle at vi bare er hår i suppa til storsamfunnet. I fjor var det Posten som ikke lenger ville ta med pakker til oss når de kjører landpostbudrutene sine, selv om vi bor 5 mil unna “post i butikk”. Det vil si, hvis vi ringer til Posten i Oslo, kan de ta med pakken to dager senere. Men også det har vi vent oss til. Og vi venner oss sikkert til dyrt og begrenset bredbånd også, men jeg tror ikke at neste generasjon kommer til å gjøre det.
Nationen har spurt folk om deres hjertesak, jeg landet på bredbånd til alle.
At det er kyr med på bildet av meg hos Nationen, skyldes at dette er det eneste arkivbildet de har av meg. Men det er ikke så helt bak mål heller, jeg har etterhvert blitt helt avhengig av internett i forhold til gårdsdrifta også.
Denne ruteren har Telenor i all sin godhet spandert på oss som de kutter bredbåndsforbindelsen til.
Grensene flytter seg stadig. Også hva angår hva som lønner seg å reparere. For en stund siden sluttet vår ett år gamle blekkskriver å fungere. Det var ikke snakk om å reparere den, det var bare å plukke ut en ny skriver som erstatning for den gamle. Ved nærmere ettertanke er det vel kanskje ikke så rart, skriveren kostet jo bare vel tusenlappen. Og veldig greit for meg som forbruker å få ny skriver. i 2015 ble det solgt 235.000 vaskemaskiner i Norge. En av dem kjøpte vi, valget falt på en maskin av merket Grundig, til nokså rimelig pris. 5000 kr betalte vi, og det er jo en rimelig vaskemaskin. Her om dagen ville den ikke sentrifugere og pumpe ut vatnet lenger. Og det er jo en aldri så liten “krise” når man har huset fullt av feriegjester som daglig produserer uante mengder skittentøy. Vi tok kontakt med den lokale forhandleren der maskinen ble kjøpt for halvannet år siden, og fikk beskjed om at et eksternt firma tok seg av reperasjoner på maskinen. De skulle komme hjem til oss å se på den. For å løse den “akutte” situasjonen fikk vi låne maskin hos forhandleren. Så etter noen få dager fikk vi beskjed fra servicefirmaet om at de ikke engang ville se på vaskemaskinen, det var bare å bytte den i en ny. For meg som forbruker er dette helt utmerket, nå har vi helt ny vaskemaskin med ny reklamasjonstid som begynner å løpe fra i dag. Det som undrer meg, er om vi virkelig har kommet så langt at produkter som koster så mye, faktisk er så lite verdt, at det ikke lønner seg å reparere. Jeg kan ingen ting om sånne maskiner, men det skulle ikke forundre meg mye om det kun var en bagatell som feilet vår maskin. Jaja, dette er bare et lite hjertesukk fra en fornøyd, men likevel betenkt forbruker.
Ikke et merke på vaskemaskina fra september 2015, men tydeligvis så lite verdt at den ikke engang er verdig en undersøkelse. Rett på skraphaugen.
Siste reis for “gammelvaskemaskinen”, sammen med lånemaskinen som skal leveres tilbake.
Feriegjest Sigurd hjalp mer enn gjerne til med å pakke ut ny vaskemaskin. AEG denne gangen. Selv om det er kjekt å få ny vaskemaskin når den “gamle” ryker, håper jeg at den vil fungere prikkfritt i mange år.
Som de fleste sikkert har fått med seg, ble det brudd i forhandlingene mellom jordbrukets organisasjoner og staten om ny jordbruksavtale. Like etter at at Stortinget vedtok ny landbruksmelding, der det slås fast at inntektsgapet mellom landbruket og andre grupper i samfunnet skal reduseres, tilbyr staten, ved regjeringen, et oppgjør der gapet ikke reduseres, men tvert i mot øker. Dette har bønder over det ganske land, meg selv inklusive, reagert på. Derfor pågår det nå aksjoner over hele landet for å protestere mot at regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak, og landbrukets krav. Selv har jeg vært bondelagsmedlem og tillitsvalgt på lokalt nivå i mange år. Jeg må virkelig si at jeg er spent på om stortingsflertallet vil følge opp sin egen landbruksmelding, eller om det bare var uforpliktende fine. Det er nå vi får se om de mente noe med å redusere inntektsgapet. Jeg ikke så veldig tung å be da min lokallagsleder Eli Horsberg spurte om jeg kunne bli med henne på en klistremerkeaksjon på vår lokale Jokerbutikk. Der satte vi på klistremerker på pakninger med mat produsert av norske bønder og norsk foredlingsindustri. Budskapet på klistremerkene er som følger:
Denne listen kunne godt vært gjort lenger, men i denne aksjonen er det disse punktene man har valgt å fokusere på.
To av produktene vi satte klistremerker på i dag, jeg vil påstå at dette er en snill og lite provoserende aksjonsform.
Eli Horsberg er mangeårig leder i vårt lokale bondelag, og har også lang fartstid som tillitsvalgt i landbrukets organisasjoner både regionalt og nasjonalt.
Her er det meieriproduktene som Eli utstyrer med klistremerker.
Eli brukte ikke lang tid på å fordele flere hundre klistremerker på de norske matvareprodukten i hyllene hos nærbutikken vår.
Så har de talt, regjeringspartiene Høyre og Frp samt Venstre. Kommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal slås sammen med tvang. Reaksjonene og meningene om dette er svært delte, alt fra raseri til begeistring. De sterkeste reaksjonene kommer fra Leka og Bindal. Og det er helt forståelig, det er disse to kommunene som ligger lengst fra Rørvik og Kolvereid, ett av disse tettstedene kommer til å få kommunesenterfunksjonen. Selv om jeg har foreslått Bogen som nytt kommunesenter, tror jeg vel innerst inne ikke på det.
Rent umiddelbart ser en slik storkommune ut som en god ide. De fire kommunene utgjør et naturlig arbeidsmarked, og en naturlig handelsregion. Gutviks ønske om å slippe å være Lekas stebarn lenger, blir oppfylt. selv om de nok risikerer å bli noen annens stebarn i stedet. Hele problematikken med grensene på Austra blir borte. At disse grensene har vært et problem, har det vært vanskelig å få aksept for hos de som aldri har kjent problemene på egen kropp. Disse problemene har i hovedsak handlet om å få ha ungene i barnehage og på skole i nærmiljøet, for oss som har bodd på “feil” side av fylkes- og kommunegrensa. Disse problemene er dog av mer akademisk interesse i dag, da Kjella skole forlengst er en saga blott, og det finnes knapt unger på “feil” side av grensa.
Mange bindalinger reagerer kraftig på å bli overført til Trøndelag, de frykter å måtte betale moms på strømmen, de frykter mindre tilskudd til landbruket og jeg har til og med sett at de ikke kan bruke nordlandsbunaden lenger. Og mange andre ting frykter de også. Noe av frykten er nok veldig godt begrunnet, sannsynligvis må de betale moms på strømmen på samme måte som meg som bor 3 km sør for grensa til Bindal. Frykten for lavere tilskudd til landbruket tror jeg er ubegrunnet, sonene for tilskudd følger ikke kommunegrensene, Nærøy er inndelt i to soner, det er forøvrig Bindal også, og Leka ligger høyere på tilskuddssats enn Bindal på noen områder. Og jeg tror aldri at noen vil reagere negativt på at Bindalens kvinner fortsetter å bære sine Nordlandsbunader på 17. mai. Bekymringen for at den unike legedekningen, med sin stabilitet, sin legevakt, og sin usedvanlige kvalitet, kan være truet i en stor kommune, er høyst reell og forståelig. I rettferdighetens navn har Bindal og Leka lyktes i en helt annen grad enn Nærøy og Vikna, med i gi sine innbyggere et legetilbud som innbyggerne har vært tilfreds med. Et godt eksempel på at stort, ikke nødvendigvis er godt i alle sammenhenger. Forøvrig kan det jo hende at bindalingene i den nye situasjonen som har oppstått, finner ut at de kanskje tjener på å stå sammen, den pinlige striden mellom indre og ytre deler av kommunen, ofte kamuflert som politisk strid mellom Arbeiderpartiet og Høyre/Venstre, har vært, og er, både skadelig og skammelig. Men det kan godt være at jeg tar feil også i det spørsmålet.
Leka har jeg størst sympati med. De har nærmest vært lovet å få beholde sin selvstendighet, og det vil være ren utopi å tro på at de vil få beholde alle sine kommunale arbeidsplasser. Disse arbeidsplassene representerer i stor grad det som er av såkalte kompetansearbeidsplasser i øykommunen, og forsvinner de, vil det føre til en nærmest utålelig utarming av Lekasamfunnet. Jeg håper selvfølgelig at jeg tar feil, at både Bindal og Leka kan komme, om ikke styrket, så i hvert fall godt ut av denne prosessen. Men jeg har mine tvil.
Hva Nærøy og Vikna angår, så har det ikke nyheten om tvangssammenslåing frambragt så sterke følelser, flertallet i disse kommunene er nok tilhengere av en sammenslåing, hvis man kan oppnå fordeler på bekostning av den andre parten. Dette er helt sikkert nokså flåsete sagt, men intensjonsavtalen om sammenslåing av de to kommunene inneholdt et punkt om at Nærøys kommunesenter Kolvereid skulle ha sete for ordfører og rådmannsstab. Og dermed ble det flertall for avtalen i Nærøy, og flertall mot avtalen i Vikna under folkeavstemningene i fjor høst. Ingen er i tvil om at det hadde blitt motsatt om Rørvik hadde fått kommunesenterfunksjonen i avtalen som ble lagt fram for innbyggerne i folkeavstemning. Det burde ærlig talt ikke bety all verden hvor rådmann og ordfører har kontor, det er tross alt ikke mer enn 20 minutters kjøring mellom Kolvereid og Rørvik. Men det framstår som ren utopi at det kan oppnås enighet innad i den foreslåtte storkommunen om hvor kommunesenterfunksjonen skal plasseres. Det blir å sammenligne med å fange fire villkatter og sette de i et trangt bur sammen, og samtidig forvente at de skal være venner og bli enige. De ville sannsynligvis sloss til siste bloddråpe og ikke gi seg før en en hadde vunnet og de tre andre lå dødelig såret tilbake. Det vil være en stor unnlatelsessynd av regjering og Storting å ikke bestemme dette også når man først har funnet det formålstjenlig å bruke tvang.
Og nettopp tvang er det stor problemet i denne saken. Riktignok har det vært forespeilet at tvang kunne bli aktuelt i forbindelse med kommunereformen. Riktignok unntaksvis, og i tilfeller der en kommune stengte for at andre kommuner kunne slå seg sammen til en fornuftig enhet. I vår tvangssammenslåing er det ikke tilfelle. Ingen stenger for at andre kan slå seg sammen. Mye tyder på at akkurat dette er noe Venstre har hestehandlet seg fram til. På den måten har de fått revansje for alle nederlagene de har lidt i de lokale prosessene. Men det kan fort vise seg at dette er en Pyrrhosseier, og det skulle egentlig ikke være meg i mot. La det være helt klart, Stortinget har lov og rett til å gjøre slike vedtak, men jeg syns det hadde vært redelig av de tre partiene som står bak denne tvangssammenslåingen, å si klart i fra at i denne omgang oppnådde man de frivillige sammenslåingene som allerede er et faktum. Men at man ikke var fornøyd med det, og så gått til valg med lovnad om å gjennomføre tvang for å få det kommunekartet man mener er best. Så kunne velgerne avsagt dom i september. Dagens kommunestruktur har stort sett vært uforandret siden jeg var to år, Og jeg holder på å bli en eldre herre nå, så det hadde ikke skadet noen som helst å vente et år til. Svært mange oppfatter dette som en ren overkjørsel av lokaldemokratiet, og det har skapt stor usikkerhet om framtida for mange. Det skal man ikke undervurdere, og for egen del kan jeg bare konstatere at jeg har blitt langt mer skeptisk til hele kommunereformen, mye på grunn av det jeg oppfatter som en dårlig og nokså tilfeldig prosess.
Nå er det jo slett ikke sikkert at det blir noe av dette tvangsekteskapet mellom de fire kommunene. Det blir nok vedtatt nå i vår, men Arbeiderpartiet og Senterpartiet har lovet å oppheve alle tvangssammenslåinger hvis de får flertall ved høstens valg. Og det framstår unektelig som mer og mer sannsynlig.
I likhet med Trond Sverre Horn, profilert politiker, artist og klok mann fra Brønnøy, forøvrig også en god venn, uten at det betyr noe i denne sammenhengen, vil jeg minne om det høvdingen Erik Bye en gang sa:
Politikerne må en gang lære, både i Norge og andre steder – at de ikke er våre herrer.
I demokratiene skal de være klar over, hver eneste dag de våkner og hver eneste kveld de går og legger seg, at de er våre tjenere. De er folkets tjenere! De skal stå i giv akt for oss i demokratiet. Det er noen av dem som tror at de er blitt herrer, men der tar de faktisk feil. Der må de en gang lære at de tar feil. Ellers er demokratiet bare dillball!
Det slår aldri feil, før jul dukker de opp, alle liksomdebattene om “våre gamle norske tradisjoner”. Skolegudstjenestene er et tema som får folk til å gå fullstendig av skaftet, på begge sider. Folk som aldri tar med seg sine barn i kirka, roper over seg om viktigheten av å holde på tradisjonen, på tross av at den ikke er SÅ gammel. Folk uten egne barn, på steder der det aldri har har vært tradisjon for disse gudstjenestene, er opprørt og triste over at det noen andre steder kanskje ikke blir skolegudstjeneste lenger. “For vi må ikke glemme julens egentlig innhold”, som om noen kan bestemme hvilket innhold julen skal ha for andre.
Andre igjen går nesten amok i kommentarfeltene når satirenettsteder deler “nyheter” om at marsipangriser blir forbudt i juleavslutninger i skolene, for å ikke krenke muslimene. “Nå er landet overtatt av IS og det som verre er” kan man lese. Slike tullesaker sluker folk rått, og hvis folk hadde tenkt seg om før de spyr edder og galle ut over nettet, så hadde de kanskje også kommet på at i dag fins det knapt barn og ungdom som liker marsipangris. Jeg kunne forsåvidt latt meg opprøre over at dagens unge rynker på nesa av marsipangris, for det elsket jo jeg da jeg var ung. Og for ikke å snakke om fiken, det er jo selve julegodteriet for meg, men prøv å by de unge det, æsj, sier de. Denne fantastiske tørkede frukten fra Midt-Østen er jul for meg. Men jeg må fint finne meg i at den nok er på tur ut.
Sånn er det med alle tradisjoner, noen kommer og noen går, selv våre rotnorske tradisjoner må vike når de ikke lenger oppleves som viktige nok. Og hva er nå egentlig ekte norske tradisjoner? Juletreet kommer fra Tyskland, pepperkakene fra USA, julenissen er en salig blanding av en tyrkisk biskop, Coca-Cola-nissen og den norske fjøsnissen.
Og mye som vi går rundt og tror er gamle tradisjoner, er i realiteten ganske nye. Skolegudstjenester er ganske nytt i den store sammenhengen, å tenne lys på gravsteder er også ganske nytt. Mens ingen lenger tar inn halm på stua og sover i den julenatta, for så å lete etter korn dagen etter, noe som ble brukt som tegn på hvordan året skulle bli. Og det er helt forståelig, like forståelig syns jeg det er at fattigmannsbaking er på tur ut.
Mine juletradisjoner er nok ganske forskjellig fra mange andre sine, jeg klarer ikke å holde meg unna 4.dagsrevyen på ungdomshuset, jeg vil for nesten ingen pris droppe gåturen til Gutvik på 6.dagskvelden, eller lutefisken med øl og akevitt sent på kvelden lille julaften. Men det ville vært veldig rart og innbilsk av meg å forlange at andre skulle legge samme vekt på disse tradisjonene som meg. Akkurat like rart som at noen skulle kreve at jeg gikk i kirken eller gikk rundt juletreet, ting jeg absolutt ikke kan tenke meg å gjøre.
Konklusjonen min er at tradisjoner kommer og går, våre norske tradisjoner er kanskje ikke så veldig norske likevel, og først og fremst, det er opp til den enkelte hvilke tradisjoner man vil holde fast på, hvilke man vil droppe og hvilke man vil skape. Hvis alle kunne droppe syrlige kommentarer om andres julefeiring, og konsentrere seg om sin egen feiring og det innholdet man selv velger, ville både jula og verden blitt litt hyggeligere for alle. Folk som mener at vi som ikke tror på noen Gud, burde avstå både fra julefeiring og juleferie, forstår jeg meg ikke på. Julefeiringen, og til og med ordet jul, er mye eldre enn kristendommen i Norge. Og at jeg har mindre behov for litt fri og masse feiring forstår jeg slett ikke. Og hva jeg feirer er det slett ingen som har noe med! Foran neste julefeiring ønsker jeg meg en mer avslappet og hyggelig debatt om disse spørsmålene, men jeg er stygt redd for at det som jeg trodde var en ekte norsk verdi, toleranse, er på vikende front. Så jeg er ganske sikker på at dette juleønsket ikke blir oppfylt.
Joda, jeg har juletre, men hva det symboliserer og hvorfor jeg har det, er vel strengt talt ingen andres sak.
Marsipangris og fiken, tradisjonelt julegodteri på vikende front. Marsipan kommer fra Italia og denne fikenen kommer fra Tyrkia. Som så mye annet rundt jula, er det ikke så veldig norskt i utgangspunktet.
Leka er alvorlig truet, ikke av fraflytting, ikke av kommunereformen, men derimot av det nordamerikanske treslaget sitkagran. Overalt på øya er det plantet ut, for det meste små grupper, av dette treslaget. Jeg antar at det har blitt plantet i beste mening i et forsøk på å få drivverdig skog i framtida. Men særlig de små feltene på yttersida av øya vil aldri kunne bli av økonomisk betydning. Det blir mest kvist av det. Og det som er skremmende å se, er at den er i ferd med å spre seg, både i nærheten av de plantede eksemplarene, men også lenger unna. Overalt ser man små sitkagraner som er i ferd med å vokse opp. Dette er en alvorlig trussel mot det unike og åpne landskapet som som både turister og lokalbefolkning er så begeistret over. Et landskap som vil være totalt forandret, og ikke minst forringet, om 20 eller 40 år hvis det ikke blir gjort drastiske tiltak mot denne, i mange sammenhenger, ondartede innvandreren.
Jeg både tror og håper at turisme vil bli det som Lekasamfunnet i større og større grad skal leve av i framtida. Det er overhodet ikke tvil om at potensialet er stort, nettopp på grunn av Lekas unike landskap og geologi. Det vokser også treslag på øya som er nokså uvanlige, og som for botanisk interesserte er en attraksjon i seg selv. Selv fant jeg fagerrogn, bergasal og krossved som vokste side om side. Det finner man ikke mange steder så langt mot nord. Derimot er jeg sikker på at turistene ikke vil være særlig begeistret over å komme til ei øy der sitkagrana har tatt over, stengt for mye av utsikten, og gjort turterrenget til et ugjennomtrengelig helvete. Gjengroing med løvskog er ille nok, men gjengroing med sitkagran er mange ganger verre! Spørsmålet man må stille seg selv på Leka er: Er vi villig til å ofre det unike landskapet til fordel for den minimale verdiskapningen sitkagrana representerer, eller skal vi sette inn effektive tiltak for i det minste å holde den i sjakk?
Her vil snart den ville fjellsida være gjemt bak en ugjennomtrengelig vegg av kvistrik sitkagran.
Sitkagrana formerer seg villig på Leka også. De litt større trærne er fulle av kongler, og ved siden av de plantede eksemplarene vokser etterkommerne opp.
Overalt på Leka ser man små og store blågrønne flekker i landskapet, etter min mening fremmedelementer i det flotte åpne kystlandskapet. De står der og fungerer som frøbanker som fører til stadig nye trær av dette fremmede treslaget.
Overalt går man seg på små sitkagraner som er i rask vekst, tildels langt unna morplantene. Det er ikke lenger spørsmål om den kommer til å spre seg, den sprer seg allerede i nokså stort omfang.
Den ser ganske uskyldig ut der den står, den lille sitkagrana. Men om 20 år vil den være 10 meter høy, med lange kvister med sylkvasse nåler. Og den vil da produsere flust med frø som igjen vil spire rundt mortreet. Og Steinstind vil ikke lenger være synlig fra denne vinkelen.
Leka har dette nokså uvanlige treslaget som kommuneblomst, nemlig fagerrogn.
Dette er bergasal, heller intet vanlig syn så langt mot nord.
Krossved på Leka, dette er helt på grensen av dens nordlige utbredelse.
Helseminister Bent Høie, hva er det du driver med? Du går til et utilslørt angrep på leger som sjekker om unge jenter i noen innvandrermiljøer er jomfruer. Et sånt angrep på tradisjonene i en annen kultur tillater du deg altså. Du hevder at “en slik undersøkelse har ingen medisinsk begrunnelse og fremmer ikke god helse”. Du hevder også at det er en grov krenkelse av et ungt menneske som strider mot verdiene den norske helsetjenesten styres etter. Ja, jeg skal gi deg helt rett i det, denne praksisen er helt uakseptabel. Men har du tenkt over over at det er minst like krenkende overfor et ungt menneske å få skåret bort deler av sitt friske kjønnsorgan uten å få være med på å bestemme det. Og det har du pålagt alle norske helseforetak å tilby, altså såkalt omskjæring av gutter. Det vil si å skjære bort forhuden på penis, noe som på ingen måte kan kalles et helsefremmende tiltak, heller tvert i mot. Et pålegg som ble innført mot alle faglige råd i Norge, og som nesten ingen norske leger vil befatte seg med. Men hvis en skal følge din logikk, bør helseforetakene snarest pålegges å tilby jomfrusjekk av jenter når det er ønskelig ut fra foreldrenes ønsker og kultur. Noe annet vil være dobbeltmoral. For du kan da virkelig ikke mene at det er et større overgrep å titte på jentenes kjønnsorgan, enn det er å kirurgisk fjerne deler av guttenes kjønnsorgan? Både jomfrusjekk av jenter og omskjæring av gutter er kulturelt betingede uskikker, og må behandles likt. Synes ikke du også egentlig det, helseminister?
Men hvis du mot formodning skulle mene at når en lege ser på en jentetiss, så er det et større overgrep enn at den samme legen skjærer bort deler av en guttetiss, ja da er du proppende full av rendyrket dobbeltmoral. Det har blitt sagt at dobbeltmoral er bedre enn ingen moral, men det er jeg jammen ikke så sikker på! En ting er i hvert fall sikkert, du gir i så fall et kraftfullt og effektivt bidrag til økt politikerforakt!
Ingen, absolutt ingen, og særlig ikke kirurger, skal ha tilgang til barn og unges kjønnsdeler mot deres vilje. Skjønner du det Bent Høie? Nei du gjør nok dessverre ikke det!!!!!!
I dag kom statens tilbud til bøndene i det som av noen blir omtalt som vårens vakreste eventyr. I likhet med de fleste andre kaller jeg det jordbruksoppgjøret. Og for meg inneholdt ikke tilbudet noen overraskelser. Selv om joviale og hyggelige Jon Georg Dale har erstattet konfronterende og konfliktsøkende Sylvi Listhaug som landbruksminister, er det den samme blåblå politikken som føres. Tilbudet fra staten innebærer en fortsatt dreining mot stordrift, i et land der jordressursene ligger så spredt at det er helt nødvendig med variert bruksstørrelse for å kunne bruke all jorda til å produsere mat. Maten må produseres der jorda er, alt for mye grovfor og husdyrgjødsel blir allerede i dag fraktet alt for langt langs våre landeveger.
De som har den utrolig vanskelige jobben med å forhandle med staten, er de fremste tillitsvalgte i Bondelaget og Småbrukerlaget. Selv har jeg vært medlem i Bondelaget i omtrent 30 år, faktisk er jeg tillitsvalgt også, jeg er kasserer i det lokale Bondelaget. Men det er en helt annen dimensjon over det å være norske bønders fremste tillitsvalgte, særlig i disse forhandlingstider. De har en svært utfordrende oppgave foran seg, ikke bare med selve forhandlingene. Det er også mange rundt om som plutselig vet akkurat hvordan det skulle vært gjort. Uansett utfall vil det være noen som høylytt gir uttrykk for sin misnøye. Selv er jeg av den oppfatning at vi har forhandlere som er de beste vi kan ha. Jeg har full tillit til at de gjør gode vurderinger og og forvalter sine medlemmers tillit på aller beste måte.
For meg er det et morsomt poeng at jeg i løpet av fjoråret fikk treffe både lederen og de to nestlederne i Norges Bondelag. Alle gangene i forbindelse med underholdningsoppdrag jeg hadde tatt på meg. Håper bare at de ikke har tatt skade av å høre på meg. Og ettersom jeg er blogger, sørget jeg selvfølgelig for å bli tatt bilde av sammen med våre fremste tillitsvalgte. Og bare så det er sagt, dette er veldig hyggelige mennesker!
Onsdag denne uka var det folkemøte nummer to om Austra, i forbindelse med kommunereformen, forøvrig et svært godt besøkt møte. Og temaet var også denne gangen om Austra skal samles innenfor en kommune og et fylke. Eller om øya, som det vitterlig er, fremdeles skal være delt mellom Leka og Nærøy i Nord-Trøndelag, og Bindal i Nordland. Siden forrige folkemøte er det gjennomført en innbyggerundersøkelse som har vist at et overveldende flertall ønsker at Austra samles innenfor en og samme kommune, og flertallet gir uttrykk for at de vil tilhøre Nærøy. Folkemøtet på onsdag viste imidlertid at det nok finnes mange meninger om hva som er den rette vegen for Austra. Og også ulike oppfatninger om hvilke problemer dagens grenser fører til.
Selv har jeg bestandig ment at Austra burde tilhøre en og samme kommune, og det mener jeg forsåvidt fortsatt. Men jeg har også ment at den eneste farbare vegen mot en samling av Austra, har vært en sammenslåing av kommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal. Dette blir det ikke noe av i denne omgangen. Leka er klokkeklar på at de skal bestå som egen kommune, Bindal satser på et kort som heter blokk-kommune, der de skal være sammen med de andre kommunene på Sør-Helgeland i en, etter sigende, helt ny samarbeidsform. Selv synes jeg det minner mistenkelig om samkommune. Dette er en samarbeidsform som er vedtatt avviklet. Og Brønnøy, som er storebror i denne konstellasjonen, virker mildt sagt svært lunken til prosjektet. Det er helt betimelig å spørre om ikke Bindal har satt pengene på en halt, om ikke død hest. Nærøy driver fortsatt og forhandler med Vikna om sammenslåing, men krangelen om Kolvereid eller Rørvik skal være administrasjonssenter, velter nok dette prosjektet også. Siste forslag, som heller ikke blir avvist av Nærøys ordfører, er å slå seg sammen med Namsos. For å si det kort, situasjonen er uoversiktlig.
Lekas posisjon er avklart, de vil stå alene. Men denne planen kan veltes hvis de mister sine innbyggere på Austra. I Gutvik er det etter sigende stort flertall for å bli overført til Nærøy. Men problemet er at vi ikke vet hvilket Nærøy dette blir. Og blir dette nødvendigvis en lykkelig løsning for Gutvik? Jeg er ikke overbevist. Gutvik har en aldrende befolkning, og vi vet alle at med stigende alder melder behovet for helsetjenester seg. Her skal jeg være personlig. For ikke lenge siden ble et nært familiemedlem syk. Og i den forbindelse kom hjemmesykepleie opp som tema. Og det klare svaret fra Nærøy kommune var at når vi bodde der vi bor, på Austra, kunne vi ikke regne med særlig hyppige besøk av hjemmesykepleien. Jeg bare nevner det som et eksempel på at det ikke er helt enkelt å bo langt fra tjenesteyteren. Hvordan det fungerer med hjemmesykepleie fra Leka i Gutvik vet jeg ingenting om.
Bindal sin posisjon er altså dette blokk-kommuneprosjektet på Sør-Helgeland. Et prosjekt både jeg og mange andre har problemer med helt å skjønne. Og i hvert fall et prosjekt som er høyst usikkert. Bindal har avslått å utrede en sammenslåing med de andre kommunene i Ytre Namdal, ikke alle bindalinger er fornøyd med det valget.
Nærøy holder fortsatt liv i forhandlingene med Vikna om en sammenslåing, men jeg kjenner ingen som tror det blir noe av. Men det går selvfølgelig an at alle tar feil. Når sammenslåing med Namsos og omliggende kommuner i tillegg kommer opp som aktuelt, er det ingen som vet hvilket Nærøy det blir.
På denne brokete bakgrunn syns jeg per i dag det er vanskelig å ha noen klar mening om hvor Austra skal høre til i framtida. Vi må få fasiten før det går an å si noe bestemt om det.
Jeg skal også driste meg til å si litt om det jeg tror er grunnen til at så mange har sagt at de ønsker seg til Nærøy. Både i Gutvik og Horsfjord/Kjella er det nok mange som føler seg stemoderlig behandlet av sin egen kommune. Hele Austra er på mange måter utarmet, og befolkningen er aldrende. Det er svært lite av offentlige tilbud igjen. Barnehagen på Horsfjord er et av ytterst få offentlige tilbud som er igjen. Og mange husker at det nylig var en stri kamp for å få åpen barnehage fem dager i uka. Jeg vet også at mange på Horsfjord er så inderlig lei av den alltid pågående grendestriden mellom Terråk og Bindalseidet. Det er nærmest en terrorbalanse mellom disse stedene, der bevilgninger til den ene plassen, automatisk utløser tilsvarende bevilgninger til det andre stedet i neste omgang. Selv kulturprisutdelingene følger dette mønsteret På tross av at Horsfjord/Kjella har et minst like vitalt kulturliv som resten av kommunen, har prisen aldri havnet i denne delen av kommunen i løpet av de 20-30 årene den har blitt delt ut. Det kan hende at både Leka og Bindal har litt å gå på når det gjelder å få folk på Austra til å føle at de er like viktige som alle andre i sine respektive kommuner. Forøvrig har vel ikke jeg heller så fryktelig varme følelser for min kommune.
Dette ble på ingen måte et utfyllende innlegg, jeg kunne skrevet mye mer om temaet, men dette får holde i denne omgang.Det kan godt hende at jeg tråkker på noen tær med dette innlegget, men det bør gå bra. Jeg har neppe slik tyngde at slike tråkk smerter særlig.
Salen var nesten like full som når det er revy 4. juledag.
Også på parkeringsplassen minnet det om 4. juledag.
Aktørene på scenen underholdt forhåpentligvis ikke så mye som aktørene i revyen 4. juledag. Fra venstre: Varaordfører Tor Arne Aune fra Bindal, Bindalsordfører Britt Helstad, Lekaordfører Per Helge Johansen og Nærøyordfører Steinar Aspli.
Fylkesmann Hild-Marta Solberg i Nordland var nok den fremste notabiliteten på møtet. Uten forkleinelse for ordførere og andre.
Stortingsrepresentant og Austraboer Lisbeth Berg-Hansen var klar på at hun verken ville ha kommunesammenslåing eller grensejustering.
Bordet der representanter fra fylkesmenn og fylkeskommuner. I forgrunnen sitter tidligere Bindalsordfører Petter Bjørnli.
Trond Hiller fra Gutvik var helt klar på at han ønsket Gutvik overført til Nærøy.
Merete Berg-Hansen tok ordet for å påpeke at jeg har blitt en gammel mann. I tillegg var hun bekymret for barnehagens fremtid ved en grensejustering.
Til min kones store overraskelse, tok jeg også ordet under møtet. Først og fremst for å nyansere Merete Berg-Hansens vurderinger av min høye alder. Jeg berørte også såvidt grenseproblematikken på Austra.
I uka som gikk var jeg på to arrangementer med aldeles strålende musikalske opplevelser. Begge forgikk i Bindal, og begge bød på musikk av ypperste kvalitet. Og på begge arrangementene var det et begeistret publikum som ikke etterlot tvil om at de likte det de så og hørte fra scenen. Mandagskvelden var jeg på Terråk museum og hørte på en av landets aller fineste visepopartister, Elin Furubotn, som hadde med seg den eminente musikeren Torbjørn Økland. Disse to ga oss en konsertopplevelse vi sent vil glemme. Helt strålende var det. Og publikum møtte opp, i et antall av tjue, ja 20. For meg er det så lite, at det nesten er litt beklemmende. Setter vi virkelig så lite pris på at flotte, kjente artister legger turen innom våre tross alt nokså beskjedent kjente plasser?
Lørdagskvelden var jeg på Ballroom Night på Vonheim på Horsfjord. Et arrangement i andre enden av skalaen sammenlignet med konserten med Elin Furubotn. Kolvereid Storband fylte scenen med instrumenter og herlige musikere, og de fylte salen med fabelaktig dansemusikk i aller beste storbandtradisjon. Aldri før har jeg vært på dans på lokalet der samtlige låter fra scenen har blitt møtt med heftig applaus. Publikum fikk en fantastisk flott musikalsk opplevelse denne kvelden. Et publikum som talte knappe 40 stykker.
Har det virkelig blitt slik at vi ikke gidder å gå ut og se og høre artister, med unntak de som kommer på sommerens begivenheter som Regattaen, Rørvikdagene og Kolvereiddagene? Eller den ene gangen vi “må komme i julestemning” ved å gå på julekonsert. Disse arrangementene er selvfølgelig viktige på alle måter, men blir det ikke litt stusslig hvis det blir helt stille resten av året? For det kommer det til å bli, hvis trenden jeg har beskrevet, fortsetter. Knappe 60 publikummere tilsammen på forrige ukes to strålende musikkarrangementer i Bindal inspirerer ingen til å fortsette og prøve å arrangere sånne konserter. Jeg vil nesten si det så sterkt at vi av respekt for artistene ikke kan fortsette med det, hvis vi vet at det nesten ikke kommer folk.
Det kan godt være at noen syns jeg er for hard nå. Og litt av hensikten min er vel egentlig å kaste en liten brannfakkel. For egentlig innbiller jeg meg at det er flere som syns at det skjer for lite her, enn de som synes at det skjer for mye. Når de to arrangementene jeg har omtalt her ikke har appell til folk, hva er det som skal til for å lokke folk ut av godstolen? Og dere kan bare glemme det, Bruce Springsteen kommer ikke til Bindal! Kanskje har folk alt for høy standard på godstolene sine? Og bare så det er sagt, jeg tror på ingen måte at dette er et fenomen som bare handler om Bindal.
Elin Furubotn på Terråk Museum på mandagskvelden, hun leverte varene så det holdt. Men 20 i salen, det holder ikke mål i det hele tatt.
Kolvereid Storband skapte begeistring hos det alt for fåtallige publikumet på lørdagskvelden. Jeg tør ikke en gang tenke på hvor mange timers innsats som ligger bak et sånt show.
