Denne sommeren og høsten har det vært hyppige presseoppslag om utslitte turgåere som ikke har klart å komme seg ned ved egen hjelp etter turer til Trolltunga. Det sier meg at folk ikke må legge ut på turer de ikke er i stand til å takle. Dette har jeg tatt innover meg, men det hindrer meg ikke i å legge ut på turer i terrenget. I kveld tok jeg turen til min egen Trolltunge. Den ligger omtrent 50 meter opp i skogen ovenfor innmarka på gården min. Den er muligens ikke så stor som den mye omtalte Trolltunga, men allikevel veldig spektakulær. Da regner jeg også med at jeg kan kalles en verdig deltaker i Friluftslivet uke som vi nå er inne i.

Nyter utsikten på min helt egen Trolltunga etter å ha trasket hele vegen uten pause.

Fantastisk å nyte en medbrakt banan, sittende med beina dinglende utfor kanten av stupet.

Også Linus tok seg en kveldstur sammen med meg, dog uten å spise banan.

Skikkelig sug i magen når man ser ut over kanten.

Følelsen av å fly blir påtakelig på sånne steder.