Slåttegraut på Leka

Felleskjøpet i samarbeid med Bondelag og Tine, har i flere år invitert bønder og andre tilknyttet næringen, til slåttegraut og bløtkake for å markere at slåttesesongen er avsluttet. Disse sammenkomstene har vært holdt ved FK-butikken på Rørvik. Men i år ble tilbudet utvidet med grautarrangement på Leka. Så når Leka ligger mye nærmere enn Rørvik for mitt vedkommende, bestemte jeg meg for å ta ferga over Lekafjorden og spise graut sammen med Lekabøndene. Selv om det etter avisene å dømme, nærmest kan være skummelt å dra til Leka i disse dager. Men jeg liker å leve litt farlig, så jeg tok sjansen. Jeg vet jo av erfaring at Lekaværingene er svært hyggelige og gjestfrie mennesker, og akkurat sånn var det i dag også. Men det var heller ingen tvil om hvilket tema som folk var opptatt av, men stemningen mellom de som var tilstede på grautfesten var dog langt mer gemyttlig enn man får inntrykk av i lokalpressen. Vi får håpe at en tallerken rømmegraut og et stykke marsipankake, får gemyttene til å roe seg. For det er neppe noen stor fordel for et lite lokalsamfunn som Leka, at man har sånne konflikter gående, som man nå opplever. Frisk meningsutveksling er bare av det gode, men når det går lenger enn det, er jeg redd det kan skape sår som det tar en generasjon å gro. Jeg håper jeg tar feil, for jeg er jo så glad i Leka og folket der. Uansett var det veldig hyggelig å komme til Leka også denne gangen, arrangementet var godt besøkt, stemningen var like god som grauten og kakene. Men den lokale tradisjonen fra Harran, med grillpølse til grauten, som tonnvarekonsulent Tone Aune Sandnes lanserte i dag, ble bare i svært begrenset grad en suksess. Enkelte ting fra Harran, bør forbli i Harran 😉

Livlig prat og friske diskusjoner rundt bordene på lageret hos Coop Leka i dag. I bakgrunnen skimtes tillitsvalgt Leif Rune Jensen og tonnvarekonsulent Tone Aune Sandnes fra Felleskjøpet. De hadde ansvaret for serveringen.
Børge Eide var på Leka i klauvskjæringsoppdrag i dag. Da passet det godt å ta en pause for å få med seg både graut og kake.
Felleskjøplegenden Olav Aspli i midten, i samtale med Bernt Erik Thorvik og Trond Pettersen.
Det har stormet rundt Lekaordfører Per Helge Johansen i det siste. Det til tross, har han ikke mistet sitt gode humør. Her iført Felleskjøpets vinterlue.
– Det er vel helst sånn jeg må gå nå framover ei tid, sier Per Helge Johansen, med en god porsjon galgenhumor.

Marit Arnstad i Gutvik

Valgkampen begynner å nærme seg sitt mest intense snart. Lokalpolitikere over det ganske land er ute og møter velgerne, og rikspolitikerne reiser rundt og gir sine partifeller rundt om på store og små steder, drahjelp i kampen om velgernes gunst. De siste dagene har Senterpartiets parlamentariske leder vært i Ytre Namdal. Lørdag var hun på Leka og møtte folk der. Oppholdet ble avsluttet med stand ved fergeleiet i Gutvik. Eller rettere sagt kaffeslabberas med munter passiar om løst og fast, og store og små saker av både lokal og almen betydning. Ett tema Arnstad la mye vekt på var bredbåndsutbygging til de 10 % av befolkningen der selskapene ikke finner det økonomisk interessant å bygge ut uten offentlig støtte. Der ligger forøvrig Leka veldig godt an, i disse dager er det mange som får fiber inn i huset. Ordfører Per Helge Johansen sier at målet er at samtlige i Leka kommune skal ha tilgang til høyhastighets bredbånd i løpet av neste 4-årsperiode. Men hvor fort dette vil gå er avhengig av hvor mye som blir satt av til formålet på statsbudsjettet. Som mange vet, har Senterpartiet og Arbeiderpartiet helt andre summer til bredbånd i sine alternative budsjettforslag, enn dagens flertallregjering er villig til å avse. Bredbåndsutbygging er et spleiselag mellom staten, kommunene og utbyggerne. Selv bor jeg på andre siden av fjellet i forhold til Gutvik, der de i disse dager tar i bruk fiberkabelen, og jeg har ingen utsikter til å få annet enn det mobile bredbåndet jeg bruker i dag. Ikke så ofte at jeg misunner noen, men skikkelig bredbånd skulle jeg veldig gjerne ha hatt! Selv om man har kunnet lese om stormkast i Leka-politikken, er dette viktige området, bredbåndsutbygging altså, et område man har kommet langt med, og lyktes godt med.

Marit Arnstad flankeres av ordfører Per Helge Johansen og varaordfører Kristin Floa.
Godvær, kaffe og hjemmebakst gir bestandig god stemning.
Praten gikk livlig rundt bordet, eldreomsorg og barnehageproblematikk var blant temaene som Inger og Jarle Kjærstad tok opp.
Lekas varaordfører Kristin Floa i samtale med SP sin parlamentariske leder Marit Arnstad.
Inger Kjærstad, Magne Smenes og Ole Arnfinn Helmersen.
Marit Arnstad og Per Helge Johansen lytter til det Jarle Kjærstad har å si. Kjærstad har lang fartstid i politikken, og har fremdeles engasjementet i behold.
Selv måtte jeg selvfølgelig sikre meg et bilde med min favorittpolitiker, og det som jeg tipper blir Norges neste utenriksminister.

Vannsklias festdag

På en av årets, for ikke å si tidenes varmeste dager, arrangerte Karoline og Lars Berg-Hansen den fjerde utgaven av Bakkelydagen. Bakkely er navnet på småbruket på Nord-Horsfjord i Bindal, der det unge ekteparet har slått seg ned og bygget seg hus. Dagen er spekket med aktiviteter og sosialt samvær. Men sentralt i arrangementet står den lange vannsklia som er anlagt der grendas unger i tidligere tider hadde akebakken sin. Mange gjengangere var å se i sklia i år, men også nye fjes ville prøve seg i den sommerlige akebakken. Og det var liten tvil om at både unger, ungdommer og voksne hadde det kjempemorsomt i vannsklia. Det skrives og snakkes mye om bolyst, blilyst og så videre i dag. Nå skal jeg ikke hevde at en sånn dag alene fører til befolkningsvekst, men når de to inviterer kjente og ukjente heim til seg på småbruket de har bosatt seg på, skal man slett ikke undervurdere betydningen av det. Alt som oppleves som hyggelig og positivt, trekker i riktig retning. Lars og Karoline har nok truffet blink her, det vitner stor tilstrømning om. Selv om det var konkurranse om publikum fra flere hold denne lørdagen. Jeg lar bildene tale for seg selv denne gangen.

Trond & Anita, når musikk sier mer enn tusen ord

Årets teltkonsert under Rootsfestivalen i Brønnøysund med Trond Sverre Horn og Anita Bøygard og deres band Stålfolket, framstår for meg som deres beste noensinne. Deres norske versjoner av Johnny Cash og June Carter sine sanger sitter som et skudd nå. Aldri har de mørke og triste sangene fra siste del av Cash sitt liv, vært mer hudløse og såre i Trond Horns sterke tolkninger. Aldri har de rocka sangene vært mer rocka. Aldri har de muntre sangene vært muntrere. Og ikke minst, aldri har kjærlighetssangene, som er bunnplanken i konseptet, vært mer overbevisende og rørende. Trond Horns mørke dype stemme, og inderlige innlevelse, forteller mer enn tusen ord, om levd liv, og om å stå rakrygget i både med- og motvind. Anita Bøygard synger også bedre enn noen gang, den klokkeklare røsten med den litt såre knekken, rører og berører. Stålfolket, Horn og Bøygards ytterst kompetente band, er et kapittel for seg. For noen musikere, ikke til forkleinelse for noen, men jeg må igjen trekke fram Arne Flatmo. Arne er en beskjeden og vennlig mann som ikke gjør noe stort nummer ut av sin tilstedeværelse, men du verden som han kan å traktere gitaren. Hans gitarspill er så poetisk, følsomt og medrivende, at denne bloggeren måtte tørke en tåre fra øyekroken. Sånne konserter gjør noe med oss, og jeg er sikker på at både Trond og Anita og Stålfolket, merket meget godt publikums varme omfavnelse og entusiastiske respons. Det hersker ingen tvil om duoens sterke standing i lokalmiljøet. Rootsfestival uten Horn/Bøygard-konsert, framstår etterhvert som en umulighet. Jeg bruker ikke å gi terningkast, men skulle jeg gjort det, ville det blitt en åpenbar og klokkeklar sekser!

Trond og Anita som vi har sett dem så mange ganger, men lei av dette nydelige konseptet blir vi aldri.
Arne Flatmos vakre, lyriske og følsomme gitarspill, kan alene være nok til å lokke fram en tåre i øyekroken.
Knut Hem på trommer og Freddy Aspmark på bass, sørget for en usedvanlig solid musikalsk bunnplanke i denne fine konserten.
Freddy Aspmark og Sindre Lefdal Kvam.
God kjemi er et stort pluss i duettsang. Her er det ingen mangel på god kjemi.
Anita Bøygards milde og vennlige tilstedeværelse kan ingen unngå å legge merke til.
Trond & Anita og Stålfolket takker for stor applaus fra et entusiastisk publikum. De fornøyde smilene vitner både om fantastisk publikumsrespons, men også tilfredshet med vel gjennomført konsert.

Charlie Rackstead at the High Country

Hver sommer har jeg noen få drømmer som jeg prøver å få til å gå i oppfyllelse. Denne sommeren har vært veldig utfordrende å planlegge noe som helst, det har blant annet sammenheng med min bondestatus. Været har stukket stadig større og kraftigere kjepper i hjulene, og jeg ville vært en løgner hvis jeg sa at det ikke går ut over humøret. Derfor var det et kjempeløft for både humør og pågangsmot at jeg fikk oppfylt drømmen om å oppleve Charlie Rackstead & The Sticklesbergen Ramblers på Revyfestivalen på Høylandet nå på fredagskvelden. Helt siden Rune Nilsons figur Charlie Rackstead dukket opp i programmet Lunsj vinteren 2012, har jeg vært frelst. Jeg bare elsker konseptet som går ut på å ikle klassiske norske hits engelsk språkdrakt og countrysound. Det blir gjort med stor humor, og musikalitet på høyt nivå. For oss som kjenner Charlies musikk, er det også utrolig fint å legge merke til at bak humoren, ligger det stor respekt, kjærlighet og varme til originalmaterialet. Det er nok også grunnlaget for suksessen. Mange er glade i sangene i originalversjonen, og hadde nok ikke likt at de ble radbrukket og gjort narr av. Charlie/Rune gir de i stedet nytt liv og vitalitet. Og får sitt publikum til å smile, le og synge med. Man skal være laget av noe rart for ikke å bli i godt humør av en Charlie Rackstead-konsert. I år har de mye nytt materiale på settlista. Deres versjoner av Fire pils og en pizza, Liten fuggel og Transit ble helt umiddelbart innertiere i mitt øre.

Og som om ikke konserten ble en stor nok opplevelse for meg, ble fortsettelsen om mulig enda bedre. Min venn Jo Arne Kjøglum var artistvert denne kvelden, og da jeg var på tur ut av festivalområdet, kom han og lurte på om jeg ville bli med bak scenen og hilse på Charlie Rackstead. Jeg var ikke direkte vanskelig å overtale. Og for en opplevelse det ble, det var nok ikke Charlie jeg traff, men derimot en utrolig hyggelig og imøtekommende Rune Nilson. Jeg fikk en lang og skikkelig god prat med Norges kanskje største radiopersonlighet og entertainer. Jeg har lenge trodd at Rune Nilson var en klok og vennlig mann, og fikk så til de grader bekreftet den antakelsen. Det er figurer som Charlie Rackstead, og mennesker som Rune Nilson, som utgjør en forskjell, de gjør hverdagen litt lettere, humøret mye bedre og livet morsommere. At jeg hadde en fin kveld, er bare et understatement!

Charlie Rackstead himself.
På vei inn i konsertteltet, traff jeg ingen ringere enn Birger Aarmo. Legg merke til at jeg må løfte hodet mye mer enn ham for å få dobbelthaka mindre synlig.
Hele bandet i aksjon, ytterst kompetente musikere på alle instrumenter.
Stor stemning hos et muntert og entusiastisk publikum.
Charlie!
Torfinn Borkhus på bass og Alexander Pettersen på gitar. Borkhus er Nilsons makker fra en rekke radio og TV-produksjoner. Stor humorist og stødig bassist.
Å stå fremst ved scenen har sine åpenbare fordeler. Jeg er så barnslig at jeg syns sånt er veldig morsomt.
“Bak spakene satt Morten Lyen”. Dette hører vi ofte ved slutten av radiosendinger på NRK. Her trakterer han banjo, og er en viktig mann i Sticklesbergen Ramblers lydbilde. I bakgrunnen Erik Øien på lapsteel.
Kveldens høydare, (unnskyld Birger Aarmo) selfie med Rune Nilson backstage. Og tusen takk Jo Arne!

Mistet lappen, holdt hagekonsert

Forberedelsene til høsten sendinger med Stjernekamp på NRK er i full gang. Produksjonsselskapet Monster var i går på Hollup i Bindal og gjorde opptak med bygdas egen stjerne Adrian Jørgensen, som er en av årets deltakere i NRK-suksessen. I en Facebook-video inviterte Adrian venner og sambygdinger til en liten konsert i sin egen hage, og rundt 70 stykker dukket opp. Dukket opp gjorde også myriader av knott, den stille, fuktige og kjølige junikvelden var som skapt for knotten, noe også Adrian poengterte fra balkongen som fungerte som scene. Videre snakket han om sin bestefar, Gubben, som han hadde lært det meste av. -Men tydeligvis ikke nok, fortsatte han. -Jeg har ikke lært grundig nok at man ikke skal kjøre for fort, så nå er jeg altså uten førerkort i tre måneder. Jeg vet at ryktene går, så da er det like greit å si det som det er. Jeg kjørte for fort, og nå må jeg ta konsekvensen av det. Egentlig typisk Adrian dette, bestandig ærlig og redelig, finnes ikke noe tilgjort med den gutten. Så dro Adrian i gang sin lille akustiske konsert, der han spilte et knippe både egne låter og coverlåter. På tross av knottinvasjonen, ble det en veldig hyggelig kveldsstund i hagen til Adrian, noe jeg tror at teamet fra Monster/NRK også greide å fange opp i sine opptak. Vi er nok mange som kjenner at forventningene til høstens lørdagsunderholdning på NRK bare bygger seg opp, men allerede på lørdagskvelden blir det mulig å oppleve Adrian under Nordlandsbåtregattaen på Terråk. Det anbefales på det sterkeste, Adrian har blitt en artist og scenepersonlighet av betydelig format.

Ikke bare publikum fikk merke knotten, også Adrian fikk merke plageåndenes invasjon.
Adrian i samspill med sin gode venn Edgar Dahl. Edgar hadde også ansvaret for lyden, kremlyd forøvrig.
Crewet fra Monster, som gjorde opptak til høstens store NRK-satsing Stjernekamp.
Lisbeth Margrethe Borgen ankom konserten litt forsinket, og satte ny kretsrekord i å ta seg fram på krykker.
Kameramannen gjorde opptak av både Adrian og publikum.
Mona Øvergård til venstre, og John Arne Engan til høyre, fulgte nøye med på konserten fra balkongen. Bjørn Øvergård i midten, så tydeligvis noe annet som var enda mer spennende.
Adrian yter sitt aller beste uansett om han opptrer for 70 mennesker i sin egen hage, eller for tusenvis i Oslo Spektrum.
Publikum koste seg, og det ble grundig dokumentert.
Etter konserten tok Adrian seg god tid til å prate med folk., og til å dele ut klemmer.
Ytringens journalist Hild Dagslott ville vite hva Adrian gjorde da han mistet lappen. Og Adrian viste og forklarte så godt han kunne.

Stjernekamp uten stjerner?

For noen dager siden slapp NRK nyheten om hvilke artister som skal delta i høstens utgave av det svært populære programmet Stjernekamp. Et program som år etter år har blitt omfavnet av en stor seerskare. Seertallene har vært oppsiktsvekkende høye, noe som opplagt skyldes deltakernes høye musikalske og menneskelige kvaliteter. NRK har gjort en flott jobb med castingen, og fått med deltakere som passer konseptet godt. Her er det ikke plass til intriger og urent trav. Det er så befriende deilig med flotte artister som synger i sjangere de er trygge på, men også blir utfordret til å bevege seg ganske langt utenfor sin musikalske komfortsone, samtidig som de backer hverandre opp, og oppfører seg anstendig på alle måter. Hele tiden har det vært en fin miks av etablerte artister, artister på vippen til å slå gjennom for fullt, og unge artister helt i startgropa på en mulig karriere. Og vinnerne har hatt alle disse utgangspunktene. Også årets utvalgte artister har dette spennet, fra veletablerte til ganske ukjente. Akkurat som det skal være. For meg, og sikkert de fleste fra bygda her, ja hele regionen, er det selvfølgelig stor stas at Adrian Jørgensen er en av deltakerne. Så langt er alt vel.

Så får jeg se en kommentarartikkel i VG, ført i pennen av den for meg helt ukjente musikkanmelderen Marius Asp. “Stjernekamp uten stjerner” var tittelen på kommentaren, som stort sett handlet om å snakke ned, for ikke å si rakke ned på årets deltakere og hele konseptet. Han reduserte mange av artistene til “Grand Prix-folket” og klarte til og med å kalle den kjente folkemusikeren Kim Rysstad for Ryssland. Hvorfor ikke slå til med Russland når han først skal demonstrere hvor nedlatende han er. Videre mener han at NRK nå skraper bunnen av artistbassenget, og at konseptet burde omtales som “fremmede mennesker synger karaoke”. Han anerkjenner at Åge Sten Nilsen og Hanne Sørvaag er kjente artister, men han FØLER at de har vært med før, så da så. Forøvrig skal det bli spennende å følge med på om VG sitt anmelderkorps vil følge med på sendingene til høsten, det burde de ikke gjøre når holdningene er så forutinntatt. Det kan da umulig være relevant for Norges største avis å anmelde “fremmede mennesker som synger karaoke”?

Så er spørsmålet om hva som egentlig er en stjerne. Som sagt så er det stor stas for meg at en sambygding og venn er med. Adrian Jørgensen har bygd stein på stein i karrieren, og har stadig utviklet seg som artist, og oppnådd en ikke ubetydelig posisjon med hyppig radiospilling, mange TV-opptredener og konserter og spillejobber over store deler av landet. Om det gjør ham til en stjerne vet jeg ikke. Men jeg vet at måten han opptrer her på hjemmebane, gjør ham til en stor stjerne for oss. Adrian er gutten som tar ansvar for heimbygda si, han er nestleder i ungdomslaget, han stiller opp og synger i begravelser når venner spør ham, han stikker innom for en kaffekopp hos kjentfolk, gammel som ung. Og har på ingen måte fått nykker av sin ikke ubetydelige suksess på musikkfronten. For ikke lenge siden var jeg i et bryllup der han hadde tatt på seg å spille og synge et halvtimes sett. Det gjorde han med glans, men det store var at han annonserte at etter sin lille konsert, skulle han og en kompis spille til dans resten av kvelden. Og gjorde dermed denne kvelden enda mer minnerik og hyggelig enn den allerede var. Og for ikke å snakke om at han hvert eneste år rydder plass i kalenderen sånn at han kan være med i revyorkesteret når ungdomslaget setter opp sin tradisjonelle julerevy. Bare en ekte stjerne gjør sånt. Adrian er vår stjerne, han er manges stjerne, og jeg ser slett ikke bort fra at han snart er hele Norges stjerne. Og det kan utmerket godt skje med med hvem som helst som NRK har “skrapt opp fra bunnen av artistbassenget”. Vi er mange som gleder oss til høstens Stjernekamp!

Adrian Jørgensen sammen med artistkollega Julie Vikestad Olsen under den tradisjonelle julekonserten i Bindal i fjor.
Hanne Sørvaag har deltatt i samme TV-program som meg, så da er nå i hvertfall hun stjerne 😉

 

 

25 år med Bygdekino

I går rundet vi av vårt 25. år med Bygdekino på ungdomshuset vårt, Vonheim. I alle disse årene årene har Jan Ove Brøndbo vært fast maskinist på denne ruta. Man kan vel trygt si at Jan Ove har blitt godt kjent i Nord-Trøndelag og Sør-Helgeland i løpet av alle disse årene. Ja han har vel holdt på i nærmere 30 år i jobben. Og for svært mange er Jan Ove blitt en kjent og kjær skikkelse som forbindes med film og kino og gode opplevelser på forsamlingshus på små og litt større steder. Han er en av kulturlivets og kino-Norges trofaste fotsoldater, og jeg er sikker på at mange langs kinoruta hans ser på ham som en venn. For Mona, min ektefelle, og meg har han i hvertfall blitt en god venn. Vi har i alle disse årene hatt privilegiet å være lokalt vertskap når Jan Ove kommer på sitt månedlige besøk med fersk kinofilm. Før 2010 var det faktisk to ganger i måneden. Vårt spillested er et av Bygdekinoens minste nå til dags, men et omtrentlig overslag sier at vi har solgt omtrent 16.000 billetter på disse årene. Enkelte år har besøket hos oss vært nesten oppsiktsvekkende godt. Derfor er det litt leit å konstatere at besøket har vært labert de siste månedene, i går kveld var intet unntak. Nå er ikke dette unikt for vårt spillested. Og det kan selvfølgelig ha sammenheng med tilbudet av film, som kanskje ikke har hatt stor nok appell i det siste. Men jeg må også få understreke at det har blitt vist mange riktig gode filmer også i år. Vi har hatt 25 riktig fine og givende år med Bygdekinoen, og det tror også de mange som har gått på kino har hatt. Men en liten advarende pekefinger til slutt, vil man beholde lokale kulturtilbud, så må man også bruke dem. Og Bygdekinoen vil i hvertfall ikke jeg miste, det er en av Norges aller fineste kulturinstitusjoner.

Et sånt jubileum syntes vi var verdt en kake med Jan Ove som motiv.

 

Jan Ove ankommer Vonheim, og blir ønsket velkommen av Selma, vår 6 måneder gamle valp.
Så er det bare å bære inn utstyr og begynne å rigge til utstyret.
Vanligvis fungerer det digitale kinoutstyret veldig godt. Men denne kvelden var det litt oppstartproblemer, maskinisten ble litt svett, men ved hjelp av support og egen lange erfaring og innsikt, fikk han alt til å virke før første forestilling.
Så var det tid for å vise fram kaka til Jan Ove, han syntes nok den var litt morsom.
Men en kake er ikke bare til for å se på, den må også spises. Her spretter Jan Ove kaka, under min kones skarpe oppsyn.
Alle som hadde lyst på kake fikk spise så mye som de ville.
25 år har satt sine spor hos både den ene og andre, men uoverenstemmelser har vi aldri hatt.

 

Mona, min bedre halvdel, og Jan Ove har hatt, og har, en veldig god tone.

 

 

 

Beiteslipp 2019

I dag var den store dagen da kyrne endelig fikk komme ut på grønt gress igjen. Litt seinere enn vanlig, men den siste uka har vært så kald og guffen at vi ventet til i dag med å slippe dem ut. Det hele forløp ganske så udramatisk, selv om et par av de yngste kyrne i sin store iver kom i skade for å løpe gjennom gjerdet. Det gikk helt smertefritt å få dem tilbake til de andre. Flokkdyr vil jo helst være sammen med flokken sin. Så nå håper vi på fine forhold for beiting helt til langt utpå høsten. Men vet jo at det sikkert blir perioder med alt for mye nedbør. Og alle som har prøvd det, vet at mye nedbør og beiting på innmark, er krevende med hensyn til opptråkking og gjørmete drivveger. Men det tenker vi ikke så mye på i dag, i dag er vi glade for å ha fått startet sesongen, og ikke mist at det gikk så smertefritt å få dem inn igjen til kvelds.

Iselin er 9 år gammel, veier over 800 kg, men er ganske så spretten på tross av både år og kg.
Den eldste STN-kua vår, Julie Desember har passert 8 år med god margin. Hun venter sin sjuende kalv om en måneds tid. Hun er insemiert 7 ganger tilsammen, og har tatt seg på første forsøk bestandig. Det kaller jeg fruktbar ku.
Lykke er den første kukalven som Julie Desember fikk. Nå er hun voksen ku som har hatt to kalver, og er drektig med den tredje.
Isabell er vår eldste ku, hun har passert 10 år. Hun har hatt ni kalver, og melker fremdeles mest av alle kyrne hos oss. I år har hun melket så godt, at hun har blitt i overkant slank. Får håpe at sommerbeitet gjør at hun legger litt på seg igjen.
Johanne er også godt voksen, med sine 9 år på baken. hun fikk sin 8. kalv for ikke lenge siden.
Dagmar er Johannes førstefødte, og har rukket å fylle 7 år, og har fått 6 kalver. Hun har fjøsets skarpeste lynne, men har mildnet etter som årene har gått.

 

Ungkua Emily tok helt av da hun kom ut.
Tina fikk sin første kalv for fire dager siden.
Posisjonerer seg før måling av krefter.
Luna, som venter sin første kalv når tid som helst, og bonden ser fram mot en lang og forhåpentligvis fin beitesesong.

17. mai i maksvær på Leka

Jeg har gjort det til en tradisjon å feire 17. mai på flere plasser. I år ble det på hjemmebane på Horsfjord, og på Leka. Sånn har det blitt når man er gift med en evig korpsmusikant. Og jeg må vel innrømme at det nå har blitt så innarbeidet, at det hadde blitt rart å ikke ta turen over Lekafjorden til feiring på sagaøya. Jeg befinner meg meget vel sammen med Lekaværingene, det er hyggelige og gjestfrie mennesker, det har jeg fått erfare gjentatte ganger. Og Leka er jo en naturperle av de helt sjeldne, der folk lever i stor harmoni med hverandre, i hvertfall nesten da. Her kommer en liten bildeserie fra årets 17. maifeiring!

17. maitoget har akkurat satt seg i bevegelse.
Før vi kom så langt, hadde vi en fergetur over Lekafjorden. Korpset hadde allerede to spilleoppdrag bak seg, og denne fergeturen var en ekstratur som var satt opp for at korpset skulle få logistikken til å gå opp. Tone Rennemo spanderte sin egen nydelige is med jordbær og rabarbrasmak på alle som var med. Forøvrig godt hjulpet av Kristin Floa.
Fønix Skole- og ungdomskorps som har medlemmer fra Nærøy, Bindal og Leka, har blitt litt av limet folk imellom i grenseområdet her ute ved kysten.
God oppslutning om toget denne dagen, og været innbød også til feiring.
Grønne plener, blå himmel og langt tog var rammen for feiringen på Leka i år.
I år var det tidligere ordfører Trond Pettersen som mintes Lekas falne under andre verdenskrig, og som bekranset monumentet som er reist til deres minne.
Monumentet ligger vakkert til ved Leka kirke.
Toget beveger seg videre i retning Leka skole.
Og her ankommer korps og tog skolen.
Lekas lensmann Ole Kristian Holand, som alltid helt ulastelig under avspilling av nasjonalsangen. Ja jeg nekter å omtale ham som annet enn lensmann, selv om nærpolitireformen har frarøvet ham både tittel og kontor, og gitt ham tittelen politikontakt. I 35 år har han ledet an i 17. maitoget på Leka.
Inne i Herlaugshallen fortsatte feiringen med blant annet sang av Leka blandakor.
Kristin Floa har opptil flere hatter også på 17. mai. Her dirigerer hun blandakoret.
Jan Leo Fjelstad gikk rett fra spilling med korpset, til salg av kaker og rundstykker.
En sånn godværsdag må man jo bare en tur på Stein.
Vårt barnebarn Sigurd, som synes at den beste måten å feire 17. mai på er å høre så mye som mulig korpsmusikk, hvis bestemor er med å spiller vel og merke, koste seg med dagens siste is på fergeturen tilbake til Gutvik.