Valget i Nærøysund, og fortsettelsen

9. september stemte vi for aller første gang ved et kommunevalg i den nye kommunen Nærøysund. Etter en valgkamp som fortonte seg som et langt gjesp, der alle listet seg rundt filttøfler for ikke å tråkke noen på tærne, var det ganske så spennende å se hva resultatet ble. Ikke overraskende gjorde Arbeiderpartiet og deres ordførerkandidat Amund Hellesø, et meget godt valg. Det er også verdt å merke seg Venstres svært dårlige oppslutning, jeg tror ikke det bare skyldes den nasjonale trenden. Venstre på Vikna, med Bjørn Ola Holm i spissen, gjorde et brakvalg i 2015. Jeg kan ikke se annen forklaring på den svært markante tilbakegangen, enn det faktum at Venstre både lokalt og sentralt har tatt æren for “tvangssammenslåingen” av Nærøy og Vikna, har ført til at velgerne har straffet Venstre så hardt denne gangen. For de andre partiene har oppslutningen bare vært litt over/under forventet.

Om valgkampen var kjedelig og forutsigbar, så har ikke forhandlingene om posisjoner og verv vært det. Jeg må si at jeg ble forundret da resultatet ble klart. Jeg hadde forventet, sikkert i stor naivitet, at det ville bli en eller annen sentrum/venstre-allianse, eller en sentrum/høyre-allianse. Det er jo en grunn til at folk stiller for nettopp sitt parti. Ideologi må jo ligge i bunnen, og det gjør det også for mange velgere. Særlig når valgkampen var så lite engasjerende og oppklarende, velger mange parti ut fra ideologi, men også listetopp til en viss grad. Det siste nøt nok Amund Hellesø godt av. Da det ble klart at nettopp Hellesø ble ordfører, kom ikke det som noen overraskelse, det er egentlig bare rett og rimelig ut fra valgresultatet. Men at Terje Settenøy skulle bli varaordfører, forøvrig i helstilling, kom mye mer overraskende på. Og at han ble det med SV i ryggen må jeg si var et lite sjokk. Betyr ikke ideologi og grunnholdninger noe som helst lenger? Ikke at det er noe galt med Settenøy, men i Nærøysund representerer Frp og SV ytterpunktene på den politiske aksen. Jeg tror jeg ville følt meg holdt for narr om jeg hadde stemt SV, eller Frp for den saks skyld. Jeg kunne ikke ha forestilt meg at en stemme på SV, indirekte ville bli en stemme til Frp.

Men så viser det seg at det ikke var så enkelt likevel. Mye tyder på at forhandlerne fra SV ikke hadde mandat til å inngå den avtalen som de gjorde. Ja det ser ut som at ikke engang hele forhandlingutvalget var involvert i forhandlingene. Kun de to fra Vikna, listetopp Merethe Lervåg og Kjartan Tørum, sistnevnte helt fersk SVer etter at han meldte seg ut av Senterpartiet i skuffelse over å ikke bli nominert på deres liste, var involvert i prosessen. Bakgrunnen kan være at listetopp Lervåg ikke kom inn i det nye kommunestyret. Når slengere og personstemmer var talt opp, viste det seg at Frode Setran ble SV sin eneste representant i kommunestyret. For å sikre Lervåg en posisjon som leder for et av hovedutvalgene, inngikk Lervåg og Tørum denne avtalen, noe de gjorde uten mandat, ifølge leder i Nærøysund SV. Og etter et medlemsmøte i SV ble det klart at SV trekker seg fra avtalen, noe som Tørum og Lervåg åpenbart tar ille opp. Lervåg har meldt seg ut av partiet, og Tørum antyder at han gjør det samme. Forøvrig en øvelse han slett ikke er ukjent med, det blir vel andre gangen han forlater SV nå. Det som overrasker meg mest er Tørums dom over velgerne, det er velgernes feil at man har kommet opp i en situasjon der listetoppen ikke fikk plass. Men den situasjonen mener jeg SV må ta det fulle ansvaret for selv. De valgte å kumulere tre stykker på toppen av lista, og da vet de meget godt at velgerne avgjør hvem som kommer inn hvis de ikke får så mange som tre representanter. Og at de skulle få så mange som tre, kunne de faktisk ikke regne med. Velgerne tar aldri feil, så enkelt er det. Og om de benytter sin soleklare rett til å sette kryss ved sine favoritter, og eller føre opp slengere fra andre lister, fortjener ikke velgerne å bli refset av forsmådde kandidater. Tørum mer enn antyder at han mener dette nærmest er organisert på Nærøysida, mens man på Vikna har “respektert” de oppsatte listene. Hørt på maken, mener Tørum at velgerne skal la være å bruke sine demokratiske rettigheter? Og viser han da respekt for velgeren, den egentlige sjefen? Og er det særlig fruktbart å gjøre dette til en Nærøy/Vikna-konflikt, når valget ikke gikk helt som man hadde håpet på? Jeg tror ikke at det kommer noe godt ut av det.

Midt opp i dette er det en som ikke har ytret seg offentlig. Nemlig den som ble valgt inn som SV sin representant i kommunestyret, Frode Setran. Sikkert klokt av ham som situasjonen er nå. Frode er faktisk en klok og sindig mann, og jeg håper inderlig ikke at det spillet som har foregått, tar fra ham motivasjonen. Vi trenger politikere også av Frodes format. Han vil sikkert aldri bli den som roper høyest, eller den som lager de største overskriftene. Men heller jobbe mer i det stille, med velreflekterte svar på utfordringene. Frode er så respektert, også langt utenfor SV-kretser, at jeg på ingen måte er forundret over at han har fått mange “slengere”. Når Tørum antyder at det nærmest er snakk om valgfusk, eller organisert, så sier det bare noe om Tørum selv!

Og til alle som har blitt valgt inn i kommunestyret i Nærøysund. Var det virkelig sånt hastverk med å klargjøre alle posisjoner? Tok man seg tid til å reflektere aldri så lite på hva velgerne egentlig ville med sin stemmegivning?

Til slutt vil jeg ønske alle nye folkevalgte lykke til, jeg er (nesten) sikker på at dere alle vil gjøre deres beste for at Nærøysund blir en suksess.

Bogen bru, hyggelig minne

På denne sure, kalde og regntunge septemberdagen er det utrolig hyggelig å se tilbake på samme dag for fem år siden. Da markerte vi 50-årsjubileumet for Bogen bru med bruløp, kakefest og trivelig samvær i Bogen. Hele 213 stykker deltok i løpet over brua. Noen brukte noen få sekunder, mens andre brukte noen minutter. Været var helt annerledes enn i dag, det var sol, vindstille og 20 grader. Jeg har kikket gjennom bildene fra dagen, og det slår meg at alle var i strålende humør, og jeg blir påminnet om hvor utrolig vellykket det hele var. Samtidig er det vemodig å se at ganske mange som deltok denne dagen, har gått bort i løpet av årene som har gått. For noen av dem, ble denne dagen en fin anledning til å mimre om tiden da brua ble bygd, og å fortelle historier fra den tida. Og vi ble alle minnet på hvilken samferdselsmessig revolusjon som skjedde i vårt distrikt på 1960-tallet, med nye veger, bruer og Lekaferga.

Startskuddet har gått, og 213 mennesker i alle aldre setter seg i bevegelse over brua.
Min kjære svoger Thore Bakken kjørte 50 mil fra Alvdal med sin grøne Lada, kun for å gi meg standsmessig skyss til brufesten.
Morten Ulrichsen ankom minst like standsmessig, med tuba i sidevogna. Korpsmusikk var en selvfølgelig del av feiringa.
Folkemengden beveger seg fra Nordland over til startpunktet i Trøndelag.
Jeg tror samtlige deltakere gjennomførte løpet med et smil om munnen.
Etter løpet var det klart for brukake og bålkaffe.
Her legger Hilde Bogen Dolmen siste hånd på verket. Også brukaka var et dugnadsprosjekt.

Kronprins i Senterpartiland – Jo Arne Kjøglum

Valgkampen rundt om i Namdalen har fått stor oppmerksomhet i lokalpressen, og ikke minst har søkelyset vært rettet mot hvem som har størst sjanser til å bli ordfører i de forskjellige kommunene. Men hvem som ligger an til å bli varaordfører, har det vært mindre oppmerksomhet rundt. Det er her jeg føler at jeg må ta ansvar. Jeg er ingen stor politisk analytiker, så derfor må jeg se til en kommune der ting virker nokså opplagt. Nemlig Høylandet, der gjorde Senterpartiet rent bord ved siste kommunevalg. Politiske kontroverser har vært helt fraværende, og ordfører Hege Nordheim Vikens posisjon er heller styrket enn svekket, siden forrige valg.

Derfor mener jeg å ha mine ord i behold når jeg anser Jo Arne Kjøglum som en av de aller mest sannsynlige kandidatene til å bekle et varaordførerverv i kommende fireårsperiode. Han sitter ikke i kommunestyret nå, men tidligere har han to perioder som kommunestyrerepresentant. Han er også leder i Høylandet Senterparti. Han benekter at han aktivt har jobbet for posisjonen bak Nordheim Viken på lista, noen gir seg i politikken nå, og mange mente da at det var på tide at han inntok plassen bak sittende ordfører på lista nå. Men han innrømmer at han gleder seg til å drive med politikk i kommunestyret igjen. – Det er spennende og givende å være med å bygge lokalsamfunnet. Og Høylandet er en kommune der det i all hovedsak hersker ro og fred, og ikke minst er det en kommune det er godt å bo i. Og det har han tenkt å bidra til blir status framover også.

På spørsmål om han går rundt med en ordfører i magen, sier han at det gjør han overhodet ikke. Kona Hilde bryter da inn og sier at hun håper at Hege Nordheim Viken aldri slutter som ordfører. Hvis Jo Arne blir ordfører, må jo jeg sikkert tenke over alt jeg sier og gjør. For da blir jeg jo på en måte førstedame, nei, jeg vil heller være andredame, sier Hilde med sitt velkjente glimt i øyet. Jo Arne har likevel en bekymring knyttet til Hege Nordheim Viken. – Hun er så dyktig, og anerkjent i vide kretser etterhvert, at jeg blir ikke overrasket om hun blir hentet til en jobb i regjeringsapparatet hvis det blir regjeringsskifte om to år. Han beroliger Hilde med at det ikke er automatikk i at han blir ordfører om så skulle skje. Men han er også nøye med å understreke at det skal være valg før posisjoner kan fordeles. Men han innrømmer at han både tror og håper at Senterpartiet gjør et godt valg på Høylandet også denne gangen.

Jo Arne er melkebonde utenom politikken, med forholdsvis nytt robotfjøs på Kjøglum, et steinkast unna sentrum på Høylandet. Et fjøs han realiserte med stor egeninnsats. Der bor han sammen med Hilde, en sønn og en datter. Når jeg legger til at de også kjører Volvo, så er de nærmest inkarnasjonen på en kjernefamilie.

For egen regning må jeg legge til at Høylandets innbyggere ikke behøver å bekymre seg det aller minste om Viken skulle rykke opp i rikspolitikken, og Jo Arne Kjøglum skulle bli ordfører. For her snakker vi om en mann med begge beina solid plantet på moder jord, en lun og fin fyr som som det åpenbart vil være lett å samarbeide med, både for partifeller og politiske motstandere.

Og Hilde, jeg er sikker på at du kommer til å bli en super andredame!

Jo Arne Kjøglum trenger ikke å bruke så mye overtalelse for å få kona Hilde Kyllos stemme.
Hilde leser høyt fra Jo Arnes valgappell i valgbrosjyren fra Høylandet Senterparti. Sjelden har et valgkampskrift blitt lest med en sånn innlevelse.
På hjemmebane er Jo Arne vant til å være varaordfører, og han har ofte oppgaven med å servere Hilde det hun vil ha. Her får hun både kaffe og valgmateriell.
Jo Arne liker sin partileders kaffekoppstrategi.

 

Slåttegraut på Leka

Felleskjøpet i samarbeid med Bondelag og Tine, har i flere år invitert bønder og andre tilknyttet næringen, til slåttegraut og bløtkake for å markere at slåttesesongen er avsluttet. Disse sammenkomstene har vært holdt ved FK-butikken på Rørvik. Men i år ble tilbudet utvidet med grautarrangement på Leka. Så når Leka ligger mye nærmere enn Rørvik for mitt vedkommende, bestemte jeg meg for å ta ferga over Lekafjorden og spise graut sammen med Lekabøndene. Selv om det etter avisene å dømme, nærmest kan være skummelt å dra til Leka i disse dager. Men jeg liker å leve litt farlig, så jeg tok sjansen. Jeg vet jo av erfaring at Lekaværingene er svært hyggelige og gjestfrie mennesker, og akkurat sånn var det i dag også. Men det var heller ingen tvil om hvilket tema som folk var opptatt av, men stemningen mellom de som var tilstede på grautfesten var dog langt mer gemyttlig enn man får inntrykk av i lokalpressen. Vi får håpe at en tallerken rømmegraut og et stykke marsipankake, får gemyttene til å roe seg. For det er neppe noen stor fordel for et lite lokalsamfunn som Leka, at man har sånne konflikter gående, som man nå opplever. Frisk meningsutveksling er bare av det gode, men når det går lenger enn det, er jeg redd det kan skape sår som det tar en generasjon å gro. Jeg håper jeg tar feil, for jeg er jo så glad i Leka og folket der. Uansett var det veldig hyggelig å komme til Leka også denne gangen, arrangementet var godt besøkt, stemningen var like god som grauten og kakene. Men den lokale tradisjonen fra Harran, med grillpølse til grauten, som tonnvarekonsulent Tone Aune Sandnes lanserte i dag, ble bare i svært begrenset grad en suksess. Enkelte ting fra Harran, bør forbli i Harran 😉

Livlig prat og friske diskusjoner rundt bordene på lageret hos Coop Leka i dag. I bakgrunnen skimtes tillitsvalgt Leif Rune Jensen og tonnvarekonsulent Tone Aune Sandnes fra Felleskjøpet. De hadde ansvaret for serveringen.
Børge Eide var på Leka i klauvskjæringsoppdrag i dag. Da passet det godt å ta en pause for å få med seg både graut og kake.
Felleskjøplegenden Olav Aspli i midten, i samtale med Bernt Erik Thorvik og Trond Pettersen.
Det har stormet rundt Lekaordfører Per Helge Johansen i det siste. Det til tross, har han ikke mistet sitt gode humør. Her iført Felleskjøpets vinterlue.
– Det er vel helst sånn jeg må gå nå framover ei tid, sier Per Helge Johansen, med en god porsjon galgenhumor.

Marit Arnstad i Gutvik

Valgkampen begynner å nærme seg sitt mest intense snart. Lokalpolitikere over det ganske land er ute og møter velgerne, og rikspolitikerne reiser rundt og gir sine partifeller rundt om på store og små steder, drahjelp i kampen om velgernes gunst. De siste dagene har Senterpartiets parlamentariske leder vært i Ytre Namdal. Lørdag var hun på Leka og møtte folk der. Oppholdet ble avsluttet med stand ved fergeleiet i Gutvik. Eller rettere sagt kaffeslabberas med munter passiar om løst og fast, og store og små saker av både lokal og almen betydning. Ett tema Arnstad la mye vekt på var bredbåndsutbygging til de 10 % av befolkningen der selskapene ikke finner det økonomisk interessant å bygge ut uten offentlig støtte. Der ligger forøvrig Leka veldig godt an, i disse dager er det mange som får fiber inn i huset. Ordfører Per Helge Johansen sier at målet er at samtlige i Leka kommune skal ha tilgang til høyhastighets bredbånd i løpet av neste 4-årsperiode. Men hvor fort dette vil gå er avhengig av hvor mye som blir satt av til formålet på statsbudsjettet. Som mange vet, har Senterpartiet og Arbeiderpartiet helt andre summer til bredbånd i sine alternative budsjettforslag, enn dagens flertallregjering er villig til å avse. Bredbåndsutbygging er et spleiselag mellom staten, kommunene og utbyggerne. Selv bor jeg på andre siden av fjellet i forhold til Gutvik, der de i disse dager tar i bruk fiberkabelen, og jeg har ingen utsikter til å få annet enn det mobile bredbåndet jeg bruker i dag. Ikke så ofte at jeg misunner noen, men skikkelig bredbånd skulle jeg veldig gjerne ha hatt! Selv om man har kunnet lese om stormkast i Leka-politikken, er dette viktige området, bredbåndsutbygging altså, et område man har kommet langt med, og lyktes godt med.

Marit Arnstad flankeres av ordfører Per Helge Johansen og varaordfører Kristin Floa.
Godvær, kaffe og hjemmebakst gir bestandig god stemning.
Praten gikk livlig rundt bordet, eldreomsorg og barnehageproblematikk var blant temaene som Inger og Jarle Kjærstad tok opp.
Lekas varaordfører Kristin Floa i samtale med SP sin parlamentariske leder Marit Arnstad.
Inger Kjærstad, Magne Smenes og Ole Arnfinn Helmersen.
Marit Arnstad og Per Helge Johansen lytter til det Jarle Kjærstad har å si. Kjærstad har lang fartstid i politikken, og har fremdeles engasjementet i behold.
Selv måtte jeg selvfølgelig sikre meg et bilde med min favorittpolitiker, og det som jeg tipper blir Norges neste utenriksminister.

Vannsklias festdag

På en av årets, for ikke å si tidenes varmeste dager, arrangerte Karoline og Lars Berg-Hansen den fjerde utgaven av Bakkelydagen. Bakkely er navnet på småbruket på Nord-Horsfjord i Bindal, der det unge ekteparet har slått seg ned og bygget seg hus. Dagen er spekket med aktiviteter og sosialt samvær. Men sentralt i arrangementet står den lange vannsklia som er anlagt der grendas unger i tidligere tider hadde akebakken sin. Mange gjengangere var å se i sklia i år, men også nye fjes ville prøve seg i den sommerlige akebakken. Og det var liten tvil om at både unger, ungdommer og voksne hadde det kjempemorsomt i vannsklia. Det skrives og snakkes mye om bolyst, blilyst og så videre i dag. Nå skal jeg ikke hevde at en sånn dag alene fører til befolkningsvekst, men når de to inviterer kjente og ukjente heim til seg på småbruket de har bosatt seg på, skal man slett ikke undervurdere betydningen av det. Alt som oppleves som hyggelig og positivt, trekker i riktig retning. Lars og Karoline har nok truffet blink her, det vitner stor tilstrømning om. Selv om det var konkurranse om publikum fra flere hold denne lørdagen. Jeg lar bildene tale for seg selv denne gangen.

Trond & Anita, når musikk sier mer enn tusen ord

Årets teltkonsert under Rootsfestivalen i Brønnøysund med Trond Sverre Horn og Anita Bøygard og deres band Stålfolket, framstår for meg som deres beste noensinne. Deres norske versjoner av Johnny Cash og June Carter sine sanger sitter som et skudd nå. Aldri har de mørke og triste sangene fra siste del av Cash sitt liv, vært mer hudløse og såre i Trond Horns sterke tolkninger. Aldri har de rocka sangene vært mer rocka. Aldri har de muntre sangene vært muntrere. Og ikke minst, aldri har kjærlighetssangene, som er bunnplanken i konseptet, vært mer overbevisende og rørende. Trond Horns mørke dype stemme, og inderlige innlevelse, forteller mer enn tusen ord, om levd liv, og om å stå rakrygget i både med- og motvind. Anita Bøygard synger også bedre enn noen gang, den klokkeklare røsten med den litt såre knekken, rører og berører. Stålfolket, Horn og Bøygards ytterst kompetente band, er et kapittel for seg. For noen musikere, ikke til forkleinelse for noen, men jeg må igjen trekke fram Arne Flatmo. Arne er en beskjeden og vennlig mann som ikke gjør noe stort nummer ut av sin tilstedeværelse, men du verden som han kan å traktere gitaren. Hans gitarspill er så poetisk, følsomt og medrivende, at denne bloggeren måtte tørke en tåre fra øyekroken. Sånne konserter gjør noe med oss, og jeg er sikker på at både Trond og Anita og Stålfolket, merket meget godt publikums varme omfavnelse og entusiastiske respons. Det hersker ingen tvil om duoens sterke standing i lokalmiljøet. Rootsfestival uten Horn/Bøygard-konsert, framstår etterhvert som en umulighet. Jeg bruker ikke å gi terningkast, men skulle jeg gjort det, ville det blitt en åpenbar og klokkeklar sekser!

Trond og Anita som vi har sett dem så mange ganger, men lei av dette nydelige konseptet blir vi aldri.
Arne Flatmos vakre, lyriske og følsomme gitarspill, kan alene være nok til å lokke fram en tåre i øyekroken.
Knut Hem på trommer og Freddy Aspmark på bass, sørget for en usedvanlig solid musikalsk bunnplanke i denne fine konserten.
Freddy Aspmark og Sindre Lefdal Kvam.
God kjemi er et stort pluss i duettsang. Her er det ingen mangel på god kjemi.
Anita Bøygards milde og vennlige tilstedeværelse kan ingen unngå å legge merke til.
Trond & Anita og Stålfolket takker for stor applaus fra et entusiastisk publikum. De fornøyde smilene vitner både om fantastisk publikumsrespons, men også tilfredshet med vel gjennomført konsert.

Charlie Rackstead at the High Country

Hver sommer har jeg noen få drømmer som jeg prøver å få til å gå i oppfyllelse. Denne sommeren har vært veldig utfordrende å planlegge noe som helst, det har blant annet sammenheng med min bondestatus. Været har stukket stadig større og kraftigere kjepper i hjulene, og jeg ville vært en løgner hvis jeg sa at det ikke går ut over humøret. Derfor var det et kjempeløft for både humør og pågangsmot at jeg fikk oppfylt drømmen om å oppleve Charlie Rackstead & The Sticklesbergen Ramblers på Revyfestivalen på Høylandet nå på fredagskvelden. Helt siden Rune Nilsons figur Charlie Rackstead dukket opp i programmet Lunsj vinteren 2012, har jeg vært frelst. Jeg bare elsker konseptet som går ut på å ikle klassiske norske hits engelsk språkdrakt og countrysound. Det blir gjort med stor humor, og musikalitet på høyt nivå. For oss som kjenner Charlies musikk, er det også utrolig fint å legge merke til at bak humoren, ligger det stor respekt, kjærlighet og varme til originalmaterialet. Det er nok også grunnlaget for suksessen. Mange er glade i sangene i originalversjonen, og hadde nok ikke likt at de ble radbrukket og gjort narr av. Charlie/Rune gir de i stedet nytt liv og vitalitet. Og får sitt publikum til å smile, le og synge med. Man skal være laget av noe rart for ikke å bli i godt humør av en Charlie Rackstead-konsert. I år har de mye nytt materiale på settlista. Deres versjoner av Fire pils og en pizza, Liten fuggel og Transit ble helt umiddelbart innertiere i mitt øre.

Og som om ikke konserten ble en stor nok opplevelse for meg, ble fortsettelsen om mulig enda bedre. Min venn Jo Arne Kjøglum var artistvert denne kvelden, og da jeg var på tur ut av festivalområdet, kom han og lurte på om jeg ville bli med bak scenen og hilse på Charlie Rackstead. Jeg var ikke direkte vanskelig å overtale. Og for en opplevelse det ble, det var nok ikke Charlie jeg traff, men derimot en utrolig hyggelig og imøtekommende Rune Nilson. Jeg fikk en lang og skikkelig god prat med Norges kanskje største radiopersonlighet og entertainer. Jeg har lenge trodd at Rune Nilson var en klok og vennlig mann, og fikk så til de grader bekreftet den antakelsen. Det er figurer som Charlie Rackstead, og mennesker som Rune Nilson, som utgjør en forskjell, de gjør hverdagen litt lettere, humøret mye bedre og livet morsommere. At jeg hadde en fin kveld, er bare et understatement!

Charlie Rackstead himself.
På vei inn i konsertteltet, traff jeg ingen ringere enn Birger Aarmo. Legg merke til at jeg må løfte hodet mye mer enn ham for å få dobbelthaka mindre synlig.
Hele bandet i aksjon, ytterst kompetente musikere på alle instrumenter.
Stor stemning hos et muntert og entusiastisk publikum.
Charlie!
Torfinn Borkhus på bass og Alexander Pettersen på gitar. Borkhus er Nilsons makker fra en rekke radio og TV-produksjoner. Stor humorist og stødig bassist.
Å stå fremst ved scenen har sine åpenbare fordeler. Jeg er så barnslig at jeg syns sånt er veldig morsomt.
“Bak spakene satt Morten Lyen”. Dette hører vi ofte ved slutten av radiosendinger på NRK. Her trakterer han banjo, og er en viktig mann i Sticklesbergen Ramblers lydbilde. I bakgrunnen Erik Øien på lapsteel.
Kveldens høydare, (unnskyld Birger Aarmo) selfie med Rune Nilson backstage. Og tusen takk Jo Arne!

Mistet lappen, holdt hagekonsert

Forberedelsene til høsten sendinger med Stjernekamp på NRK er i full gang. Produksjonsselskapet Monster var i går på Hollup i Bindal og gjorde opptak med bygdas egen stjerne Adrian Jørgensen, som er en av årets deltakere i NRK-suksessen. I en Facebook-video inviterte Adrian venner og sambygdinger til en liten konsert i sin egen hage, og rundt 70 stykker dukket opp. Dukket opp gjorde også myriader av knott, den stille, fuktige og kjølige junikvelden var som skapt for knotten, noe også Adrian poengterte fra balkongen som fungerte som scene. Videre snakket han om sin bestefar, Gubben, som han hadde lært det meste av. -Men tydeligvis ikke nok, fortsatte han. -Jeg har ikke lært grundig nok at man ikke skal kjøre for fort, så nå er jeg altså uten førerkort i tre måneder. Jeg vet at ryktene går, så da er det like greit å si det som det er. Jeg kjørte for fort, og nå må jeg ta konsekvensen av det. Egentlig typisk Adrian dette, bestandig ærlig og redelig, finnes ikke noe tilgjort med den gutten. Så dro Adrian i gang sin lille akustiske konsert, der han spilte et knippe både egne låter og coverlåter. På tross av knottinvasjonen, ble det en veldig hyggelig kveldsstund i hagen til Adrian, noe jeg tror at teamet fra Monster/NRK også greide å fange opp i sine opptak. Vi er nok mange som kjenner at forventningene til høstens lørdagsunderholdning på NRK bare bygger seg opp, men allerede på lørdagskvelden blir det mulig å oppleve Adrian under Nordlandsbåtregattaen på Terråk. Det anbefales på det sterkeste, Adrian har blitt en artist og scenepersonlighet av betydelig format.

Ikke bare publikum fikk merke knotten, også Adrian fikk merke plageåndenes invasjon.
Adrian i samspill med sin gode venn Edgar Dahl. Edgar hadde også ansvaret for lyden, kremlyd forøvrig.
Crewet fra Monster, som gjorde opptak til høstens store NRK-satsing Stjernekamp.
Lisbeth Margrethe Borgen ankom konserten litt forsinket, og satte ny kretsrekord i å ta seg fram på krykker.
Kameramannen gjorde opptak av både Adrian og publikum.
Mona Øvergård til venstre, og John Arne Engan til høyre, fulgte nøye med på konserten fra balkongen. Bjørn Øvergård i midten, så tydeligvis noe annet som var enda mer spennende.
Adrian yter sitt aller beste uansett om han opptrer for 70 mennesker i sin egen hage, eller for tusenvis i Oslo Spektrum.
Publikum koste seg, og det ble grundig dokumentert.
Etter konserten tok Adrian seg god tid til å prate med folk., og til å dele ut klemmer.
Ytringens journalist Hild Dagslott ville vite hva Adrian gjorde da han mistet lappen. Og Adrian viste og forklarte så godt han kunne.

Stjernekamp uten stjerner?

For noen dager siden slapp NRK nyheten om hvilke artister som skal delta i høstens utgave av det svært populære programmet Stjernekamp. Et program som år etter år har blitt omfavnet av en stor seerskare. Seertallene har vært oppsiktsvekkende høye, noe som opplagt skyldes deltakernes høye musikalske og menneskelige kvaliteter. NRK har gjort en flott jobb med castingen, og fått med deltakere som passer konseptet godt. Her er det ikke plass til intriger og urent trav. Det er så befriende deilig med flotte artister som synger i sjangere de er trygge på, men også blir utfordret til å bevege seg ganske langt utenfor sin musikalske komfortsone, samtidig som de backer hverandre opp, og oppfører seg anstendig på alle måter. Hele tiden har det vært en fin miks av etablerte artister, artister på vippen til å slå gjennom for fullt, og unge artister helt i startgropa på en mulig karriere. Og vinnerne har hatt alle disse utgangspunktene. Også årets utvalgte artister har dette spennet, fra veletablerte til ganske ukjente. Akkurat som det skal være. For meg, og sikkert de fleste fra bygda her, ja hele regionen, er det selvfølgelig stor stas at Adrian Jørgensen er en av deltakerne. Så langt er alt vel.

Så får jeg se en kommentarartikkel i VG, ført i pennen av den for meg helt ukjente musikkanmelderen Marius Asp. “Stjernekamp uten stjerner” var tittelen på kommentaren, som stort sett handlet om å snakke ned, for ikke å si rakke ned på årets deltakere og hele konseptet. Han reduserte mange av artistene til “Grand Prix-folket” og klarte til og med å kalle den kjente folkemusikeren Kim Rysstad for Ryssland. Hvorfor ikke slå til med Russland når han først skal demonstrere hvor nedlatende han er. Videre mener han at NRK nå skraper bunnen av artistbassenget, og at konseptet burde omtales som “fremmede mennesker synger karaoke”. Han anerkjenner at Åge Sten Nilsen og Hanne Sørvaag er kjente artister, men han FØLER at de har vært med før, så da så. Forøvrig skal det bli spennende å følge med på om VG sitt anmelderkorps vil følge med på sendingene til høsten, det burde de ikke gjøre når holdningene er så forutinntatt. Det kan da umulig være relevant for Norges største avis å anmelde “fremmede mennesker som synger karaoke”?

Så er spørsmålet om hva som egentlig er en stjerne. Som sagt så er det stor stas for meg at en sambygding og venn er med. Adrian Jørgensen har bygd stein på stein i karrieren, og har stadig utviklet seg som artist, og oppnådd en ikke ubetydelig posisjon med hyppig radiospilling, mange TV-opptredener og konserter og spillejobber over store deler av landet. Om det gjør ham til en stjerne vet jeg ikke. Men jeg vet at måten han opptrer her på hjemmebane, gjør ham til en stor stjerne for oss. Adrian er gutten som tar ansvar for heimbygda si, han er nestleder i ungdomslaget, han stiller opp og synger i begravelser når venner spør ham, han stikker innom for en kaffekopp hos kjentfolk, gammel som ung. Og har på ingen måte fått nykker av sin ikke ubetydelige suksess på musikkfronten. For ikke lenge siden var jeg i et bryllup der han hadde tatt på seg å spille og synge et halvtimes sett. Det gjorde han med glans, men det store var at han annonserte at etter sin lille konsert, skulle han og en kompis spille til dans resten av kvelden. Og gjorde dermed denne kvelden enda mer minnerik og hyggelig enn den allerede var. Og for ikke å snakke om at han hvert eneste år rydder plass i kalenderen sånn at han kan være med i revyorkesteret når ungdomslaget setter opp sin tradisjonelle julerevy. Bare en ekte stjerne gjør sånt. Adrian er vår stjerne, han er manges stjerne, og jeg ser slett ikke bort fra at han snart er hele Norges stjerne. Og det kan utmerket godt skje med med hvem som helst som NRK har “skrapt opp fra bunnen av artistbassenget”. Vi er mange som gleder oss til høstens Stjernekamp!

Adrian Jørgensen sammen med artistkollega Julie Vikestad Olsen under den tradisjonelle julekonserten i Bindal i fjor.
Hanne Sørvaag har deltatt i samme TV-program som meg, så da er nå i hvertfall hun stjerne 😉