En uvanlig og nærmest banebrytende idrettsprestasjon gikk for seg på Austra i går. Brødrene Lasse og Lars Magne Holten løp Austra rundt, det er det nok ingen som har gjort før dem. For uinnvidde ligger altså Austra på grensa mellom Nordland og Trøndelag, og er delt mellom disse to fylkene, samt mellom kommunene Bindal, Leka og Nærøysund. Austra er forøvrig Norges 48. største øy. Ideen til dette stuntet var det brødrenes kompis Lars Berg Hansen som kom opp med. Og han deltok også på de første 9 kilometrene av løpeturen. Da var det slutt for ham, minimalt med løpetrening og et kranglete kne satte en stopper for videre løping. Lars konverterte fort fra løper til støtteapparat, og sørget for mat og drikke til de to gjenværende i løpet. Da løperne gjorde en liten stopp hos meg, var de helt sikre på at de skulle komme seg i mål rundt 25 kilometer lenger fram. Da hadde de allerede tilbakelagt rundt 35 kilometer, en god del i terreng også. Særlig biten mellom Reppen og Hiller hadde vært tung. Denne biten gikk i tung myr og grov steinur, og representerte 240 høydemeter å forsere. Begge bedyret at dette ble en engangsforeteelse, det var ikke særlig behagelig. Bein og andre kroppsdeler verket heftig, og begge var helt overbevist om at dette var vondere enn å føde barn. Begge to er småbarnsforeldre, så de burde vite hva de snakker om. Før turen hadde de lagt opp et skjema på 7 timer for den 6 mil lange turen, men de hadde liten tro på at de klarte det, men hovedpoenget var å komme til mål på egne bein, og ikke bak et ratt som Lars Berg Hansen. På spørsmål om hvordan målgangen skulle feires, var svaret klart: Jacuzzi og prosecco, jeg antar de var billige i drift etter en sånn kraftprestasjon. Det er tross alt snakk om ett og et halvt maratonløp. Det er bare å bøye seg i hatten!
Namdalskysten næringsforening og Nærøysund kommune har en pågående kampanje der man fokuserer på viktigheten av å handle lokalt, særlig nå under koronakrisen. Deler av næringslivet har slitt tungt, derfor er det så viktig å bruke det lokale næringslivet når varer og tjenester skal kjøpes inn. Det har helt avgjørende betydning for at vi skal ha et mangfoldig og vitalt handels- og servicetilbud også i tiden etter at ting forhåpentligvis har kommet tilbake til normalen. Kampanjen har fått navnet “Handle nært i Nærøysund”. I dag fikk Joker Bogen besøk av daglig leder Lars Fredrik Mørch i næringsforeningen, og kommunikasjonsrådgiver Morten Wengstad i Nærøysund kommune. Wengstad i rollen som videojournalist, og Mørch i alle andre roller. Nå kan det selvfølgelig innvendes at Joker Bogen ikke ligger i Nærøysund, men derimot i Bindal. Men det ligger veldig nært Nærøysund, og det var mer enn godt nok for bli med i kampanjen. I tillegg er de også medlem av Namdalskysten næringsforening, så da var det ingen tvil. Morten trives vanligvis usedvanlig godt foran kamera, men i dag skulle han forsøksvis opptre seriøst, og det slet han mer med. Men han satte sin lit til at Wengstad klippet bort stotring og uheldige utsagn. Så da er det bare å vente på at en seriøs utgave av Morten Ulrichsen dukker opp på en skjerm nær deg, det kan bli interessant!
Koronakrisen gir seg utslag i de merkeligste ting. Vår eldste og eneste sønn livnærer seg som journalist i Namdalsavisa i Namsos, 14 mil fra barndomsheimen. Og han har som en følge av koronakrisen henfalt til nostalgi og mimring over barndommen, i sitt bidrag i spalten “Ukeslutt” i avisas helgebilag. Han skriver lyrisk om hvordan filmen “Dum og dummere” som han så på Bygdekinoen i heimbygda, formet ham som menneske, og hvordan han savner å danse stakkato til musikken som var tilgjengelig i hans barndomshjem. For selv om verken han eller vi har det aller minste tegn på koronasymptomer, holder vi strengt på at enn så lenge unngår vi kontakt mellom rurale Årset og mer storbypregede Namsos. Vi skal ikke ha på oss at vi sprer smitte. Selv om sønnen savner å ta en kaffe med sine gamle foreldre.
Vi vet jo alle sammen at det kommer dager etter dette, selv om vi i vår langt framskredne alderdom sikkert ikke kan forvente å ha så fryktelig mange år igjen. Men vi har et lønnlig håp om å leve så lenge at vi atter en gang kan få oppleve vår sønns stakkato dansing til vår ungdoms musikk. Da skal vi sette Jens Book-Jenssen og Søstrene Bjørklund på full guffe på sveivegrammofonen, ta rullatoren bort til sofaen, og sette oss rolig ned og nyte synet av vår sønns stakkato dansing. Det kommer til å bli som i grevens tid.
Veldig hyggelig og stor begivenhet på lørdag da Helstad Landbruksverksted inviterte på kakefest i verkstedet for å markere sitt 40-årsjubileum. Det er altså 40 år siden unge Ola Helstad startet opp sin allsidige virksomhet i den vesle grenda Helstad i Bindal. Og selv om virksomheten har vært allsidig, er det ikke til å stikke under en stol at det Ola har blitt kjent for, ja nærmest berømt, er salg og ikke minst service av Husquarna motorsager. I løpet av de 40 årene han har holdt på, har han solgt ikke mindre enn mellom 2500 og 3000 motorsager og ryddesager. Det sier seg selv at det er langt flere enn bindalingene som har vært Olas kunder. Etterhvert har også Husquarnas plenklippere i alle varianter blitt et stort produkt for Helstad Landbruksverksted. Også på dette området er service og kompetanse i toppklassen. De siste årene har Ola drevet butikken sammen med datteren Ingvild, og alt tyder på at også Ingvild har den samme holdningen til service og kundebehandling som sin far. Det er bestandig utrolig trivelig å stikke innom dem på Helstad. På selve jubileumsdagen strømmet det på med gamle og unge som ville gratulere med dagen, og mange benyttet også anledningen til å gjøre et godkjøp. Hvor mange som var innom er vanskelig å si, men at det var MANGE, er lett å fastslå. Selv kjøpte jeg min fjerde motorsag hos Ola og Ingvild i går. Min skogsdrift er såpass beskjeden at jeg sikkert hadde klart meg lenge med saga jeg har, men når tilbudet er så godt som det var i går, er det jo bare morsomt å handle. Jeg vet at jeg kommer til å ha glede av saga i mange år, og jeg vet også at hvis det skulle bli noe med den, så fikser Ola det, garantert.
Også vi har hatt besøk av ekstremværet Elsa i dag. Nå var det vel kanskje ikke så ekstremt da, nesten vindstille, og heller ikke nedbør å snakke om. Men floa, eller tidevannet, var høyt ja. Men jeg kan ikke forestille meg at det gjorde skade av betydning her omkring. Det hjalp jo godt på at det var så stille vær. Selv om det ikke er ofte at sjøen er så høy som i dag, har jeg et bestemt inntrykk av at høyt tidevann er et stadig oftere inntreffende fenomen, tidligere var det kanskje en gang hver vinter at floa nådde opp i gjerdet jeg har langs fjorden. Nå skjer det ofte på vinteren, og av og til også om sommeren. Det skjedde aldri for noen år tilbake.
Man får assosiasjoner til mangroveskog i langt sydligere strøk enn her.
B-gjengens julekonsert i Nærøy kulturhus i gårkveld ble en opplevelse av de helt sjeldne. Så mye talent samlet på en scene er ikke hverdagskost. Selv om det er en tradisjon gjennom flere år med disse konsertene, var det første gangen at B-gjengen fra Bindal inntok kulturhuset på Kolvereid med sitt konsept. Og for en suksess det ble.
Det er bestandig en viss fare for at man får en overdose jul når en julekonsert varer i to timer. Sånn var det ikke denne gangen. B-gjengen unngår behendig de største juleklisjeene, og mange av sangene som fremføres er i “utkanten” av det som oppfattes som julesanger. Og godt er det, ikke det at vi ikke får mange juleklassikere presentert, men det gjøres så elegant at hver strofe går rett hjem hos tilhøreren. Dette var en konsert uten dødpunkter, samtlige på scenen leverte fjellstøtt. Det sju mann sterke rockebandet, for anledningen forsterket med tre korister og en eminent strykekvartett, står alene for solid musikalsk framføring. Og samtlige musikalske gjester leverte varer fra øverste hylle. Det er både skummelt og farlig å trekke fram noen som ekstra gode. Men jeg liker å leve litt farlig, så skitt au. Mitt personlige høydepunkt var Camilla Breviks framføring av Joan Baez “River”. For en stemme, for en formidlingsevne og tilstedeværelse. Det er nesten så at dette ene nummeret var verdt inngangspengene alene. Camilla Brevik kunne stått på hvilken som helst scene, og gjort furore. Strykekvartettens innslag med klassisk musikk gikk også rett inn i hjerterøttene, et veldig fint innslag. Jeg må også nevne May-Kristin Vikestad Trøans fyrverkeriaktige nummer, hun setter nærmest fyr på både sal og scene når hun slipper til fremst på scenen. Stian Kjeldsand vet de fleste her omkring at kan synge. Sjelden har jeg hørt ham så god som i gårkveld. Og de for min del, nye bekjentskapene, Kenneth Vilstrand og Stig Angel Benjaminsen, var veldig hyggelige bekjentskaper. Store stemmer, og jeg forstår godt at B-gjengen gjerne ville ha de to med i sin julekonsert. Og så unge Tina Buvarp fra Rørvik da, ikke bare synger hun flott, hun har en utstråling og scenesjarm som får publikum til smile og føle seg vel. Og jeg har på ingen måte glemt Eivind Sommerseth, hans trompetspill forgyller enhver musikalsk anledning, så også denne gangen. Det vil også være urettferdig å ikke nevne Dag Christer Brønmos tolkning av Nord-Norsk julesalme. Mange har gjort flotte versjoner av Trygve Hoffs juleklassiker, så fallhøyden er stor. Akkompagnert av Tor Håkon Hansen på piano, og også av den eminente strykekvartetten, ble dette en utgave av julesalmen som ikke står noe tilbake for det som er gjort før.
I motsetning til i fjor, hadde B-gjengen i år engasjert egen konferansier. Merete Berg-Hansen hadde fått denne viktige oppgaven. Og hvilket sjakktrekk var ikke det. Ikke at det kom som noen overraskelse, men Merete leverte til de grader. Hun balanserte elegant mellom saklig informasjon, humor og alvor. Ikke minst presenterte hun artistene på forbilledlig vis. Presentasjonene oste av respekt, varme og kjærlighet for samtlige som var på scenen. Som publikummer er det helt fantastisk å bli geiledet gjennom konserten på en sånn måte. Og for artistene tror jeg også det føles godt å få sånne introduksjoner. Jeg ser slett ikke bort fra at Merete bidro til at de ble litt ekstra inspirert, og at de leverte det lille ekstra. Merete var trygg og morsom, og hadde åpenbart gjort hjemmeleksa si.
Alt i alt ble dette en aldeles strålende aften, det ble mange hyggelige gjensyn med gamle venner, og like hyggelige musikalske møter med nye folk. Så lenge jeg kan huske, har det vært snakk om gullleting i Bindal. Uten at det har kommet så mye ut av det. Det gjør ingen ting, for B-gjengen skaper gull. Skulle de noen gang vurdere å bytte navn, kan de jo vurdere å kalle seg Bindals-alkymistene!
At et band av Violet Roads kaliber kommer til Bindal, og til ungdomshuset Vonheim på Sørhorsfjord er nesten naturstridig, men desto mer gledelig. I går kveld sto de altså på scenen på ungdomshuset vårt, og spilte, pratet og showet i to samfulle timer. Violet Road har flere ganger, av mange forskjellige, blitt omtalt som Norges beste band. Og etter maktdemonstrasjonen i gårkveld, er jeg mer enn villig til å gi dem rett. Sånt er selvfølgelig vanskelig å sammenligne, men det er lett å fastslå at de tilhører den ypperste eliten av norske band og musikere. Og helt uten diskusjon er de blant de aller morsomste. De fortalte innimellom sangene, historier fra oppvekst og karriere, som fikk folk til å vri seg av latter. Mange kjente standup-komikere er ikke halvparten så morsomme. Konserten, eller showet som de selv foretrekker å kalle det, var veldig elegant bygd opp. Det startet rolig og neddempet, og bygde seg opp til store høyder mot slutten. Da kom også alle deres store hits som perler på en snor. Kjetil Holmstad-Solberg er bandets hovedvokalist, men samtlige bandmedlemmer står for utrolige vokale prestasjoner. Noe de til fulle viste da de steg ned på gulvet foran publikum, og framførte en av sine sanger a capella, helt uten lydforsterking. Et annerledes og veldig fint innslag som gikk rett hjem hos publikum.
Dette ble en kveld der det var helt tydelig at både band og publikum til de grader koste seg. Underveis takket bandet alle som gjorde showet mulig, alle fra Lisbeth Berg-Hansen som var den som de tok kontakt med da de planla turneen, til de de som hjalp til under arrangementet. Selv de som hadde bygd ungdomshuset i sin tid, fikk takk fra scenen. Det siste utdypet bassist Hogne Rundberg etter showet. – Dette er et av de beste lokalene vi har spilt i. Både sal og scene er veldig god for lyden. Og når lyden blir god, er det ekstra morsomt å spille, utdypet han. – I tillegg var jo publikum helt fantastisk.
Egentlig var alt helt fantastisk denne kvelden, Violet Road leverte på et nivå som nesten er vanskelig å fatte, musikalsk, sangmessig, stemningsmessig og ikke minst på humor var det bortimot optimalt. Publikumskontakten var enestående, og det må også sies at publikum ikke var av det vanskelige slaget heller. Applaus og jubel satt løst, og etter langvarig stående applaus kvitterte bandet med flere ekstranummer. Kort oppsummert: EN FANTASTISK AFTEN.
Kveldens konsert med Elin Furubotn og Torbjørn Økland på Bindal museum, ble en varmende og fin opplevelse på en mørk og kald oktoberkveld. Furubotn spilte mye fra sitt siste album “Ikkje gå deg vill”, men dro også sine største hits fra tidligere utgivelser, til publikums begeistring. Furubotns tekster handler ofte om de nære ting, hun klarer på mesterlig vis å foredle små hverdagsobservasjoner til viseperler. Lytteren kjenner seg ofte igjen i tekstene, og blir sittende både å humre, og i dyp ettertanke. Elin Furubotn har også taket på fortellerkunsten, og introduserer ofte sangene sine med små historier og anekdoter fra eget og andres liv. Historier som setter sangene i kontekst. Et spesielt kjennetegn med Furubotns sanger, både de muntre, og de mer alvorlige tekstene, er varmen i selve teksten, og ikke minst i framføringen. Melodiene er også veldig gode, iørefallende og mesterlig tilpasset de gode tekstene. Elin Furubotn trakterer gitaren svært godt, men møter sin overmann i turnèmakker Torbjørn Økland. Enten han spiller gitar, mandolin eller trompet, er det med en virtuositet og musikalitet de aller fleste bare kan misunne. Han faller aldri for fristelsen til å overdrive eller tøffe seg. Og det er heller ikke nødvendig for at vi skal skjønne hvilken briljant musiker han er. Hans akkompagnement, og hans soloer er så vare, og utført med en fingerspissfølelse som mange kunne lært mye av. Duoen utfyller hverandre på selvfølgelig vis, det er så åpenbart at de trives sammen på scenen, og klarer på utrolig vis å få publikum til å føle seg vel. Ingen går uberørt fra en Furubotn/Økland-konsert, i kveld tror jeg mange gikk hjem litt gladere, litt klokere og adskillig varmere rundt hjerterøttene enn da de kom. Jeg ser heller ikke bort fra at noen også var litt rørt. For dette var virkelig en fin konsertopplevelse, synd at bare rundt 30 stykker fikk det med seg. Jeg snakket med flere fra publikum etter konserten, og alle ga uttrykk for at de var glade for at de hadde gått på konsert. Superlativene satt løst, for å si det sånn. Publikum kvitterte forøvrig med stående applaus. Skulle jeg nevne et minus, så må det være at vi hadde godt tålt et par låter til.
Ikke før hadde Jokers egen vaffeldag gått av stabelen, så var det på ny klart for vafler og kaffe og god stemning i Olavshallen hos Joker Bogen. På lørdagen var det nemlig klart for Merkur-programmet “Handle lokalt”-dag. Merkurprogrammet er en statlig ordning som hjelper og støtter små nærbutikker med utvikling av disse livsviktige foretakene. I grendesamfunn over hele landet er nærbutikken selve navet i bygda. Mange steder er det den siste gjenværende møteplassen der folk kan treffes daglig. Butikken er noe langt mer enn et sted man handler melk og brød.
Jann Aune, som tilhører gruppen fast kunde, utdyper: -Uten butikken vet jeg ikke hva vi skulle gjort, det ville i hvert fall blitt et stort savn. Også muligheten for å sette seg ned i Olavshallen og ta en kaffekopp, setter han stor pris på.- Jeg som er såpass opp i årene at mesteparten av omgangskretsen er borte, setter ekstra stor pris på at butikken ikke bare er et sted å handle det nødvendigste, men også at man kan treffe folk.
Kjøpmann Morten Ulrichsen synes på sin side at det er hyggelig å gjøre litt stas på kundene sine innimellom. -Vi lever godt sammen i et gjensidig avhengighetsforhold.
For egen regning vil jeg tilføye: Bruk nærbutikken, den er selve livsnerven i mange småsamfunn. Livet på bygda blir mye vanskeligere uten butikk, kanskje særlig for den eldre delen av befolkningen. Hos Joker Bogen er servicen og atmosfæren på et helt annet nivå enn det man betaler for, og slik er det sikkert mange andre steder også.
Lørdag var det vaffeldag i Jokerbutikker over hele landet. Så også hos Joker Bogen. Der var det en jevn strøm av kunder, både fastboende og høstferierende tilreisende, som benyttet anledningen til å kose seg med vafler og kaffe i butikkens trivelige kaffekrok, Olavshallen. Og dermed la Joker Bogen et nytt avsnitt til historien sin. En historie som handler om at butikken ikke bare er en butikk, men også et hyggelig sosialt treffpunkt. En nabo som det bestandig er hyggelig å stikke innom, og for tilreisende, et litt eksotisk sted som man vanskelig finner for eksempel i byene.