En nyhetssak på NRK P1 i dag fik meg til å tenke på min egen skolegang for mer enn 40 år siden. Saken i dag handlet om bruk av nettbrett i lese- og skriveopplæringen. Og der gamle professorer advarte mot de frykteligste konsekvenser av å innføre moderne hjelpemidler i undervisningen. Hjernen kunne utvikle seg helt feil må vite. Slik har det tydeligvis bestandig vært. Den gangen, på 70-tallet, da jeg gikk på skolen, drev vi med noe som ble kalt skjønnskrift. Og det jeg skal skrive nå, får meg til å føle meg fryktelig gammel. Vi skrev med penn og blekk! Altså et penneskaft som vi festet en pennesplitt i, som vi så dyppet i et blekkhus, for så å skrive i skjønnskriftboka til blekket var brukt opp. Så var det å dyppe igjen, vi brukte også et trekkpapir som skulle suge opp overflødig blekk. Selv om dette er lenge siden, var det faktisk sånn at utenfor skolen var kulepenna for lengst etablert som det klart foretrukne skriveredskapet. Men det var sikkert sånn den gangen også at en eller annen forkvaklet, men respektert professor hadde bestemt at penn og blekk var det beste for barna. Den dag i dag kan jeg ikke forestille meg at jeg noen gang har blitt satt til noe så idiotisk som denne skriveopplæringen med det allerede totalt avlegse skriveredskapet. Riktignok fikk vi etter hvert gå over til fyllepenn, hvis vi kjøpte det selv. På samme måte tror jeg man begår generaltabber i skolen i dag også, når man vegrer seg for å følge utviklingen i resten av samfunnet.
Jeg er like glad i kulepenna i dag som jeg var som guttunge, for meg har det bestandig vært det eneste som er brukbart å skrive med når det skal skrives for hånd. Jeg husker godt en episode med sivil ulydighet fra min side. Jeg var så opprørsk at jeg skrev med kulepenn i skjønnskriftboka, og fikk spontant skryt for at jeg hadde skrevet så pent. Men pipa fikk en annen lyd når “jukset” avslørt.
Dette er min ultimate hevn, nå har jeg kulepenn med navnet mitt på, en gave fra mine døtre.
Ekspert etter ekspert advarer, står det her. Selv er jeg fristet til å advare mot ekspertene. Hvis skolen ikke skulle ta i bruk det som er i bruk i samfunnet ellers, ville ungene fremdeles kastet bort tiden med å dyppe pennesplitter i blekkhuset.
He he, jeg husker også skrivingen med pennesplitt og blekk. Det å få blekklatter i skjønnskriftboken var det store marerittet, og trakk ned karakteren. Og stor var gleden da fyllepenn endelig ble godtatt av læreren.
Noen av argumentene mot kulepenn var at man mistet det naturlige grep om pennen, og mistet evnen til konsentrasjon og finmotorikk når man bare kunne “slurve ivei” med en kulepenn. Akk akk, hvilke ferdigheter våre barn har gått glipp av, og som forsvinner med “pennesplittgenerasjonen”. Hvor skal dog dette ende?
Nei, la ungene få bruke det som finnes av tekniske hjelpemidler!