Jeg har hele tiden mens jeg har blogget vært nokså tilbakeholden med å bli sponset. Jeg har innbilt meg at jeg er et mer moralsk menneske når jeg sier nei til sponsortilbud fra aktører innen nettpoker og andre som jeg i liten grad identifiserer meg med. Og så hender det jo at jeg sier ja til ting jeg står 100% inne for. Men så har det seg sånn at de virkelige sjefene i huset, ikke mine døtre altså, men kattene fikk et tilbud om å være sponsorobjekter for en nettbutikk som selger kattemat og hundemat og sånne ting. Og våre katter er riktignok veldig koslige og vennlige, men moral eier de ikke. Og det passer jo godt med den gamle påstanden om at katten er en eneste stor opportunist. Så nå har vi fått en stor forsendelse av kattemat og kattesand fra Zoopartner, og bloggen har fått en klikkbar logo for kattemat i sidemenyen. Men som sagt, det er kattene som har latt seg kjøpe, selv kunne jeg ikke ha drømt om å la meg kjøpe på denne måten, jeg liker jo ikke engang kattemat.
Dette er kattemat som stirrer på deg.
Siri, som er eldst, mener at hun har førsteretten når mat blir servert. Også denne gangen var hun først frampå.
Jeg har fått meg ny ku, og dette er ei veldig lita ku. Hun er utskjært i tre og malt etterpå. Fikk den i nyttårsgave av Torlaug og Morten, ja de på Matkroken Bogen, og ettersom de har kjøpt den i Sverige, går jeg ut fra at den er av rasen Svensk fjällrase. Dette er regnet som samme rase som Sidet trønder- og nordlandsfe, også kjent som Rørosfe. Vi har ei ku av denne rasen, Julie Desember. Hun har riktignok den noe mer uvanlige fargen rød i tillegg til hvit. Kua er nok noe mer grovbygd enn originalen, men det må vi sette på kontoen for kunstnerisk frihet.
Den nye kua mi gir et vennlig og tillitsvekkende inntrykk.
Her ser hun mye hvitere ut, her fotografert med blitz. Det forrige bildet var uten blitz. Legg merke til det uskyldige blikket, selv om øynene ideelt skulle vært større.
I kveld fikk vi kalv igjen. det var Iselin som fikk sin andre kalv. Fikk tatt mange bra bilder av kalvinga som jeg deler med dere. Det var ei lett og ukomplisert kalving, Iselin er jo ei stor ku, og kalven var ikke veldig stor. Forøvrig var det 9 dager før termin, uten at det er særlig unormalt. Det var en kukalv som ble født i kveld, og jeg har besluttet at den skal hete Adriana. Dere kan jo gjette hvem hun er oppkalt etter.
Denne månedens katt er Siri, en seks år gammel sterilisert hunnkatt. Dette er helt klart sjefskatta i huset, finner seg ikke i noe som hun ikke liker. Men hun er veldig kjælen og liker godt å ligge i fanget, særlig hvis noen sitter med avis, nettbrett eller lignende, får hun akutt behov for å komme opp i fanget for å få kos. Synes hun at matserveringen er for knapp så biter hun bare hull på posen med tørrmat. Hun er glad i å kose seg inne, men liker også godt å være ute. Hun er den av våre katter som tar de lengste turene og utforsker områdene rundt gården. Siri kommer fra Vikna, det var faktisk selveste Eli Dullum som skaffet oss denne katten. Det er vi faktisk ganske stolte over. Siri er den siste katten som jeg får presentert i serien “Månedens katt”. Vi har ikke flere katter. Med mindre jeg kan ta meg en tur ut på bygda og ta bilder av andre sine katter. Det er bare å si fra, så skal vi vurdere det.
Siri har, i likhet med de andre kattene våre, solid pels.
Når Siri først har lagt seg til rette, er hun svært uvillig til å flytte seg.
Denne månedens katt er Sabrina. Hun er en fem år gammel sterilisert hunnkatt som kom til oss da hun var rundt ett år gammel. Sabrina er en veldig forsiktig og reservert katt. Når hun er ute holder hun seg helst i skjul. Det samme kan sies når hun er inne. Det er nesten en prestasjon at Frida har fått så bra bilder av henne. Hun liker ikke særlig omgang med de to andre kattene i huset, og det vet de å utnytte. Så det er ikke uvanlig at de ryker i hop i mer eller mindre helhjertede catfights. Når Sabrina føler seg helt trygg er hun veldig kjælen og kosete. Da sikler hun slik at alt rundt henne blir vått. Hvor hun står politisk vet jeg ikke, men jeg kan ikke forestille meg at hun er særlig fornøyd med den påtroppende blåblå regjeringen. Der er katt og blogger helt på linje.
Haha, nå er det vel noen som tror at jeg skal blogge om at jeg gleder meg til å gå på elgjakt i morgen. Men nei, det gjør jeg ikke, jeg skal ikke på elgjakt jeg. Har ikke vært på elgjakt siden 1980-tallet. Og jeg har ikke et øyeblikk savnet det heller. Ikke at jeg har noe i mot jakt, heller tvert i mot. Det er jo en fantastisk hobby for de som liker det, og man høster jo av naturens overskudd. Men altså ikke jeg, der er jeg nok ganske uvanlig blant bønder med elgareal på eiendommen. Men bønder er jo også like forskjellige som andre mennesker. Er ikke så mange bønder som blogger heller når jeg tenker meg om. Men som et lite apropos til elgjakta i morgen, her skal dere få noen elgbilder som min fotograf Frida Isadåra knipset i vinter.
Her går elgene og beiter like ved kalvebarnehagen vår.
Her bestemmer de seg for å stikke til skogs igjen.
Tror du ikke at de tok seg tid til å stoppe opp og rekke tunge til fotografen. Det var akkurat som om de ville demonstrere at de ikke var redde, for de visste at det ikke var jakttid. Er det andre som har erfaring med at elgene er frekke utenom jaktsesongen?
Dette er dagen for å være kontroversiell. Derfor finner jeg det høvelig å blogge om katt nå. Føler at jeg og katten har noe til felles, og det er at enten blir vi elsket eller hatet. Jeg liker både bønder og katter, men jeg vet at ikke alle gjør det. Denne månedens katt er Jesper. Han er en fem år gammel kartrert hannkatt. Vi har hatt ham i fire år, og strengt talt så er han fotografens katt. Jesper er en snill, uredd og morsom katt. Han bryr seg ikke så mye om regler. Han kan slett ikke forstå hvorfor han ikke kan spise av mat som står på bordet for eksempel. Han trives godt med det gode livet på bondegården, og hadde han hatt stemmerett, så hadde han nok stemt Senterpartiet han også. Og det er ikke noen vits i å legge ham for hat av den grunn. For det gir han katten i uansett. Det gjør bloggeren også…….
Jesper stiller gjerne som pryd i tomme blomsterkasser.
Dette innlegget er skrevet av fotografen, etter oppfordring av bloggeren selv 🙂
For tiden er det silolegging her på gården, hvilket betyr at det ikke er så mye tid til å lage blogginnlegg. Personlig både liker og misliker jeg siloslått. Jeg gjør fjøset da, og det synes jeg er koselig. Dog ikke like koselig å stå opp klokka 7 i sommerferien. Det er nok bare en på gården som virkelig liker siloslåtten, og det er oksen Marius. Siden jeg er hjemme og gjør fjøs uansett tok jeg med Marius på en 2timers-tur, blant annet bort dit de holder på å legge utedunge.
Å spise på turen er obligatorisk for dette matvraket. Her har de pause mens de venter på neste lass, og selvfølgelig måtte Marius tigge litt. Mamma (wow, hun sa for første gang på over et år ja til å avbildes på bloggen) gir Marius smultringer. Det var populært.
Bloggeren selv tok seg også tid til å stoppe og kose litt med Marius.
Marius er forresten med i Tine sin fotokonkurransse. Bidraget ser dere HER 🙂
I nesten alle innleggene her på bloggen min prøver jeg å være morsom, munter eller fortelle koslige historier om for eksempel dyrene på gården. Det jeg skal fortelle nå er ikke noen av delene. Forresten, lenge var det jo det. For litt over to år siden ble det født en knøttliten kalv ute på beitet. Kalven ble født tre uker før termin, og det er ganske mye hos storfe. Alle, inklusive Ina, barnebarnet mitt som var to år den gangen, syntes at det var den søteste kalven i verden. Derfor måtte den jo få et søtt navn, Melis. Melis ble en veldig kjælen og kosete kalv, livskraftig og frisk. Både i fjor sommer og nå i sommer har hun gått på det samme beitet som hun ble født på forrige sommer. For rundt to uker siden hentet vi henne heim, da det begynte å nærme seg at hun selv skulle kalve. Hun hadde da fått stort jur, og det dryppet melk fra spenene. Så vi skjønte at hun nok kom til å kalve før termin, uten at det bekymret oss. Neste morgen lå Melis på siden, synlig syk og med høy feber. Vi tilkalte dyrlege som raskt konstaterte jurbetennelse av det aggressive slaget, han satte antibiotika rett i blodet, og feberen ga seg ganske raskt. Uten at det hjalp på formen til kua. Bakteriene som hadde infisert juret, hadde produsert gift som hadde gått i blodet. Og ganske sikkert påvirket indre organer. På kvelden dro vi i samråd med dyrlegen, ut kalven. Dessverre var den dødfødt. På tross av oppfølging og behandling av dyrlegen flere ganger i dagene som fulgte, ble ikke Melis frisk. Formen svingte litt opp og ned, hun drakk vann, men spiste svært lite. For å gjøre en trist historie kort, på lørdagen fikk hun feber igjen. Hun ble kortpustet og sluttet helt å drikke. Vi måtte ta den tunge, men eneste rette belutningen, om å avlive henne. Jeg fikk en god kollega og kompis til å gjøre slutt på lidelsene. Egentlig hadde jeg planlagt at hun snart skulle bli Ukens ku, der jeg skulle fortelle om den snille kalven og kviga, som nå hadde blitt ei kjempebra melkeku. Slik gikk det ikke, men noen ganger er det akkurat så brutalt å eie dyr.
Her ligger Melis under pallene i påventa av at kadaverbilen skal komme. Jeg kunne ha vist bilder av ei syk ku på båsen. Jeg kunne vist bilde av henne utildekket. Jeg kunne vist bilde av at hun ble heist opp i kadaverbilen. Men jeg lar det være, dette får holde. Så håper og tror jeg at det blir muntrere blogging framover.
