Det er mye snakk om at Norge gror igjen, og det er ikke uten grunn. Norge gror virkelig igjen, og det eneste som kan hindre dette, er flere beitedyr. Derom hersker ingen tvil. Det hjelper ingenting å rydde lauvkratt, hvis ikke nyskuddene blir holdt i sjakk av beitedyr. Også det meste av utmarka mi er temmelig gjengrodd, men jeg har noen mindre felt som jeg har ryddet og tynnet. Og i ettertid har kyr og kviger hatt tilgang til disse feltene, og forskjellen fra tidligere er påtagelig.
Akkurat sånn så det ut før jeg gikk løs med motorsag, og fjernet kanskje 80% av trærne, noe ble til ved, men det meste ble brent på plassen.
Ugjennomtrengelig krattskog har blitt til åpent skogholt med gress og urter i bunnen. Og utmerket ungdyrbeite.
Skogholtet med hovedsakelig bjørk, er fint for kvigene når det er ruskevær.
Stubbeskuddene av selje har ingen sjanse til å overleve sommeren, det er snadder for kyr og kviger.
Jeg har nok sagt det før, men gjentar det gjerne. Beitedyr er et viktig kulturlandskapselement.
I dag var dagen kommet for utslipp av de voksne kyrne, og kvigene som skal kalve i sommer. Mye hopp og sprett, og litt skepsis hos kvigene. Men det hele gikk greit, og kyrne setter jo veldig pris på å komme ut på grønt gress igjen. Hele familien, barn, svigerbarn og barnebarn er hjemme for å være med på gårdens formel 1-dag, vi var faktisk 4 generasjoner med på utslippet i år. For det er ganske så underholdende å se på når våryre kyr slår seg løs. Så nå blir det en annen hverdag i fjøset, om ikke lenge får de gå ute dag og natt. Bare en tur innom fjøset morgen og kveld for å bli melka, og så en slant kraftfor da.
Julie Desember hadde så mye fart i kroppen, at det var vanskelig å få skarpe bilder av henne.
Weng, som denne kviga heter, hadde lyst til å vise oss hvor høye spark hun kan få til.
Som jeg har skrevet om her tidligere, har kattene våre ingen betenkeligheter med å la seg sponse. Tvert i mot er de meget begeistret for tørrforet de får fra Zoo Partner i Trondheim. Og jeg må vel innrømme at jeg heller ikke har så mye i mot det. Særlig det faktum at urinveisinfeksjonene de var plaget med, har kommet helt bort, gjør at jeg støtter deres valg om å ta i mot dette kvalitetsforet som de er så begeistret for. Men å få de til å forstå at det følger forpliktelser med å være sponsorobjekt, er ikke like enkelt. Så i kveld ble det tvangsfotografering, noe bildene bærer preg av. Men bildene Frida tok av sin katt Jesper, syns jeg ble riktig fine da.
Dette bildet ligger på forsiden av bloggen, og er klikkbart. Da kommer du rett inn i nettbutikken som bl.a. selger dette katteforet.
Jesper skjønner ikke at han må posere med kattmaten, han vil bare spise den.
Heller ikke Siri skjønner vitsen med fotografering sammen med mat.
Sabrina vil hvert fall ikke være modell, men jeg gir henne intet valg.
Til skattemyndighetene: Jeg regner med at går klart fram at dette er et sponset innlegg, men jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å huske at det skal oppgis til beskatning. Og de kattene vi har er forøvrig notoriske skattesnytere.
I dag var dagen for å få kvigene på beite, dette er en av de beste dagene i bondelivet. Litt strevsomt er det, og ganske mye action, men det hører med. Og det er ingen tvil om at dyrene setter pris på å få komme ut igjen og få bite i grønt gress. Og som vanlig må jeg innrømme at dyrene tar seg bedre ut på bildene enn bloggeren. Og om noen dager er det de voksne kyrnes tur til å komme ut på grønt gress.
Bare noen dager etter at vi solgte Marius, STN-kalven vår, fikk vi en ny STN-kalv i fjøset. Og han er altså broren til Marius. Og nå har den yngre generasjon funnet ut at han skal hete Markus. Og i dag fikk han sin første luftetur ut i det fri. Og det så absolutt ut som at han satte pris på det.
Det så absolutt ut som at Markus likte å komme ut og løpe.
Markus er nesten helt hvit, bare litt rødt på ørene, mulen og nederst på framføttene.
Her er en liten fotoshoot med de to yngste kalvene i fjøset, de er nokså jevngamle. Aurora, den røde kukalven er ca 2 uker gammel, og den hvite oksekalven av STN-rasen ble født nå i helga. Aurora er den største kukalven jeg kan komme på at vi har fått. 67 kilo veide hun da hun ble født. Den hvite STN-kalven veier nok ikke mer enn halvparten, det på tross av at han ble født 14 dager etter termin. Men begge er friske og spreke kalver.
Aurora heter hun, og er en frisk og fin kukalv, og ikke minst er hun stor.
Her er Julie Desembers nye kalv, fotografen har ikke klart å bestemme seg for navn enda. Men at STN-kalver er søte, er det ingen tvil om.
Ei flaske melk er foreløpig favorittmaten.
Aurora poserer villig så lenge hun får suge på fingrene.
Men å få begge to til å posere samtidig viste seg å bli en stor utfordring.
Dette var det beste vi fikk til av posering, bildet gir et lite inntrykk av forskjellen i størrelse.
I det siste har jeg lagt merke til at ei av kyrne, Celine, har kastet misunnelige blikk bort på Isabell. Isabell har nettopp kalva og har stort og staselig jur. Mens Celine er knusk tørr for tida, og kan kun smykke seg med et tomt skinn der Isabell har et svulmende jur. Hvis disse to kyrne hadde vært bloggere antar jeg at Celine hadde “tatt” silikon ved første og beste anledning. Og Isabell hadde nok daglig kommet til å lagt dristige selfies.
Celines jur er intet imponerende skue for tiden.
Isabells jur derimot kan skape sjalusi selv blandt de heftigste rosabloggerne.
Som kubonde er det lett å bli opphengt i at å være bonde, er å ha kyr. Men det finnes jo også andre husdyrproduksjoner. Jeg kjenner en grisebonde, ei ung trivelig jente fra Sømna som har gjort bindaling av seg. Forleden var jeg på besøk hos henne og fikk være med i fjøset og hilse på grisene hennes. Det er fryktelig lenge siden jeg har vært inne i et grisefjøs, det jeg husker best er lydnivået når en kom inn i fjøset, grisens lyder altså. Men sånn var det ikke i fjøset hos Mette, bare litt tilfreds grynting. Av grisene må jeg understreke. Men det var virkelig trivelig å komme og se andre dyr enn de jeg til daglig omgås.
Her er jeg sammen med en av Mettes brune griser. Hun har mange hvite griser, noen brune også, men svartgris har hun ikke. Grisen til venstre.
Mette med en grisetass som liker seg i armkroken hennes.
Mette viser fram en annen liten søting. Og nå vet dere også hvordan en grisebonde ser ut!
Griser er ålreite dyr.
En av Mettes purker sammen med sine små.
Etter fjøsbesøket måtte vi naturligvis ta et bilde sammen. Legg merke til de passende hettegenserne, fra Marius Gris selvfølgelig. De kan utmerket godt brukes utenom grisefjøset også. Beste plagget jeg eier og har. Hettegenseren og andre grisetøffe plagg finner du HER. Og skulle du få lyst til å bestille deg noe, bruk rabattkoden Terje, så får du 20% på alt i nettbutikken.
Dette er en liten historie om en fin julidag sommeren 2013. En av få dager jeg ikke var hjemme. Og avløser var min sønn, som forøvrig studerer filmvitenskap, og skriver på en masteroppgave om bonden i norsk film- og TV-dokumentar. Nåja, det skal jeg nok komme tilbake til ved en senere anledning. Poenget var at det var den samme filmstudenten som gjorde fjøs, og da kyrne var sluppet inn til kveldsstellet, oppdaget han at en av kyrne hadde kalva i løpet av dagen. Men ingen kalv var å se. Så da ble alle på gården mobilisert til å lete etter kalven. Og det var filmstudentens søster og datter, altså min datter og mitt barnebarn, som var så heldige å finne kalven. Den hadde kommet seg under gjerdet som kyrne gikk innafor, og lå og koste seg i kvitkløverenga i skogbrynet. Og Emma, som mitt den gang to og et halvt år gamle barnebarn heter, ble svært begeistret over å finne den lille “babylillekalven” som lå der. Og måtte selvfølgelig straks kose med den. Emma mamma knipset dette bildet, og sendte det inn til Tines fotokonkurranse. Og alle vi voksne rundt Emma er både stolte og begeistret over at det er plukket ut til å pryde lettmelkkartongene i Midt-Norge i sommer. At hun blir melkekartongkjendis bryr Emma seg fint lite om, for henne var nok opplevelsen med å finne den lille kalven det store. Kalven fikk navnet Ida, oppkalt etter Ida i Idas sommervise. For mange er den sangen selve sommerfølelsen, og det er også mye sommerfølelse i bildet av Emma og Ida.
Her har Emma akkurat funnet “babylillekalven”.
Sånn blir lettmelkkartongen i Midt-Norge seende ut i sommer.
For tre uker siden fikk kua Klara sin andre kalv. Klara er den kua i fjøset som har høyest avlsverdi, og hun var inseminert med en okse som også hadde høy avlsverdi. Tilsammen betyr dette at den nyfødte oksekalven Gollum kan være en fremtidig seminokse (avlsokse). Derfor fikk jeg besøk av avlsrådgiver Aslaug Vevstad Aune fra Tine i dag. Hun har oppgaven med å vurdere både kalv og ku, og sende inn tilbud til Geno for de kalvene som passerer nåløyet til Aslaug. DNA-prøve tar hun også. Deretter blir det opp til Geno å plukke ut de beste av kalvene de får tilbud om. Jeg har aldri vært så heldig at jeg har fått levert en kalv til Geno, men med Gollum er det lov å håpe. Men de aller fleste kalvene blir ikke kjøpt, så jeg må passe meg for å spenne forventningene for høyt.
Avlsrådgiver Aslaug Vevstad Aune sammen med Gollum.
Det er ikke bestandig så enkelt å få en 3 uker gammel kalv til å posere for fotografen.
