Som så mange ganger før når vi skal ha ut dyr på beite, har Frida, min datter og fotograf, med seg kamera. Og ikke overraskende, det ble noen fine bilder i går også. Godværet på pinsedagen ble benyttet til å få ut de første kvigene på beite. Jeg leier de et stykke i grime til beitet, og det er bestandig spennende å se hvordan de oppfører seg. Noen er nokså viltre, noen er rolige, mens innimellom finnes det de som slett ikke har tenkt å gå. Men også denne gangen gikk det greit å få dem dit de skal tilbringe noen herlige sommermåneder.
Denne kviga var bestemt på å finne ut om hun var sterkere enn meg, men det var hun selvfølgelig ikke.
Alle her på gården har spent gått og ventet på at den eneste STN-kua vi har, skulle kalve. Julie Desember har hatt to kalver før, og begge har vært oksekalver. Derfor var det et stort håp om at det skulle bli kukalv denne gangen. Men for hver dag som kua gikk over termin, ble håpet om kukalv mindre. All erfaring tilsier at desto lenger det går over termin, desto større sjanse er det for at det blir oksekalv. I natt kom kalven, 9 dager over termin. Julie kalva uten at vi var til stede, på tross av at vi var oppe og så til henne i 3-tida i natt. Både Frida, kuas eier, og jeg konkluderte med at det ikke var nært forestående med kalving. Men da vi kom i fjøset i morges, var kalven likevel kommet. Og til vår store glede var det en kukalv! Og naturligvis måtte navnet bli Lykke.
Lykke er en rød STN-kalv, dette er den mest uvanlige fargen på denne rasen. De fleste er svarte.
Emma ville veldig gjerne være med tante og kose med den lille Lykkekalven.
Ina bistår mer enn gjerne den nyfødte med å stå på sine tynne bein. Det første Ina sa da hun fikk se kalven, var at den hadde så tynne bein.
Ingen tvil om at Ina syntes det var stas å få være med tante og gi melk til Lykke.
Den nybakte mor, Julie Desember. Også hun er av den røde varianten av STN-rasen.
I ettermiddag hadde vi kalving i fjøset, og det ble en ypperlig anledning for de to barnebarna våre som er på påskeferie, til å være med på kalving. De har vært med på det flere ganger før, men denne gangen hadde Ina på 6 år, lyst til å hjelpe til å få kalven ut. Emma på 4 ville holde en viss avstand til klisset. Men Ina trådte til, og det går ikke an å legge skjul på at hun nå er en veldig stolt jordmor. Det er like spennende hver gang for de små å få være med på kalving, flere skulle fått denne muligheten.
Sammen med mamma og tante ser Emma og Ina spent på føttene som har kommet fram.
Ina var av den klare oppfatning at hun måtte hjelpe til med å få ut kalven, og lot seg slett ikke affisere av slim og sånt.
Og der kom hele hodet fram.
Og nå er det bare resten igjen.
Fostervannet var nokså gult, og Ina ser litt forundret på hendene som har blitt helt gule.
Ina har veldig omsorg for dyr, og vet ikke hva godt hun skal gjøre for den nyfødte oksekalven.
I år er første året det er krav om at alle storfe skal ut for å få mosjon. Dette er ofte omtalt som beitekravet. Dette har aldri vært noen problemstilling her på gården, det har bestandig vært en selvfølge at dyrene skal ut om sommeren. Det er godt for både folk og fe når kyr og ungdyr kommer ut på grønt gress i mai. Nå har kyrne stått inne noen dager, men de har hatt 4 måneder ute nå. Og de har gått ute både natt og dag, kun vært inne til melking. Men fremdeles har vi noen kviger som går ute. Jeg syns beitende dyr beriker kulturlandskapet, og i stor grad er med og legitimerer landbruket. Derfor syns jeg det er svært uheldig når landbruksminister Sylvi Listhaug signaliserer at hun vil se på beitekravet på nytt. Jeg har en sterk mistanke om at hun synes at dette kravet kommer i vegen for enda større besetninger, for det er vel liten tvil om at beiting/mosjon blir mer utfordrende med økende antall dyr i besetningen. Men en ting er sikkert, jeg hadde aldri holdt på med storfe hvis jeg ikke kunne ha dem ute hele sommeren!
Våre tenåringsdøtre bor ikke lenger hjemme. De går nå på videregående skole, og da må de bo på hybel. Men i helgene kommer de hjem, og pappahjertet gleder seg over at de mer enn gjerne vil ha kontakt med dyrene. De tar fjøsstellet, og tar ofte turen ut til kyr og kviger på beite. Frida, som er denne bloggens fotograf, i hvert fall i helgene, har oftest med seg kamera. Bente har ei favorittku som hun titt og ofte må bort til og kose med.
Bentes favorittku Nora, vil gjerne kose med bonden også.
I dag hadde Bente lyst til å prøve å ri på Nora, så da måtte jeg bare hjelpe henne opp på kuryggen. Iselin lurer nok på hva som foregår.
Som jeg har skrevet om her tidligere, så har mitt barnebarn Emma, og kalven Ida prydet lettmelkkartongen i Midt-Norge denne sommeren. Det går vel mot slutten på det nå, men det vil Emma ikke høre snakk om. For henne er det utenkelig at hun ikke lenger skal være på melkekartongen. Men hun venner seg nok til det. Men morsomt har det vært, og det er utrolig mange som har omtalt lettmelka som Emmamelk etter at Tine kom med disse kartongene i mai. Både Emma og Ida har vokst siden bildet ble tatt i fjor sommer, så dette blir litt “Emma og Ida et år etterpå”.
Melkekartongbildet av Emma og Ida. Kalven er nesten nyfødt, og Emma var lykkelig over å få være med å finne den.
Vi har besøk av to barnebarn nå, og de er veldig interessert i dyra på gården. I dag mente de at det var på tide at vi besøkte kvigene på beitet. Og det bruker som oftest å bli slik de bestemmer. Og kvigene er glad for at noen kommer og prater og koser med dem.
Ina ville prøve å ri på Sylvia, og det hadde kviga ingenting i mot. Det er Ina som har lagt navn på denne kviga, visstnok oppkalt etter en av “barnehagetantene” hennes.
Emma ville ikke være dårligere. – Æ like å ri på ku.
Tok meg en liten rusletur seint i gårkveld, og hadde med kamera. Her er noen av bildene, små glimt av en stille lørdagskveld på gården.
Dora, ei ung ku som fikk sin første kalv tidligere i sommer, poserte villig.
Makinelva, som strengt talt er en bekk, er forvandlet til ei steinur etter langvarig tørke. Her skulle kyrne normalt funnet drikkevannet sitt når de er på det beitet de går på nå.
I går ba jeg min datter og fotograf Frida Isadåra om å ta bilder av kyrne når hun slapp dem ut etter kveldstellet. Og da tenkte jeg naturligvis at hun skulle ta bilder av flere kyr, men her er hva jeg fant på minnekortet da jeg skulle sjekke det ut. Helt tydelig hvem som er hennes favorittku, nemlig Julie Desember. Neste gang må jeg nok presisere at hun må ta bilder av flere kyr…..
Stort sett synes vi at kalvene vi får er pene. Men innimellom kommer det kalver som er spesielt pene. Den 17. juni kom det en kalv som vi er enig om er usedvanlig pen. I tillegg har den en farge som er nokså uvanlig. Den har ikke den vanlige NRF-røde/brune fargen, men er mye mørkere uten å være svart. Det er bare haletippen som er helt svart. I kveld fikk den ut på sin aller første luftetur, noe den så ut til å like svært så godt. Og det er en kukalv som har fått navnet Elise. For de som er interessert i sånt, hun er avkom etter 453 Dora og 11427 Framstad.
