Melis

I nesten alle innleggene her på bloggen min prøver jeg å være morsom, munter eller fortelle koslige historier om for eksempel dyrene på gården. Det jeg skal fortelle nå er ikke noen av delene. Forresten, lenge var det jo det. For litt over to år siden ble det født en knøttliten kalv ute på beitet. Kalven ble født tre uker før termin, og det er ganske mye hos storfe. Alle, inklusive Ina, barnebarnet mitt som var to år den gangen, syntes at det var den søteste kalven i verden. Derfor måtte den jo få et søtt navn, Melis. Melis ble en veldig kjælen og kosete kalv, livskraftig og frisk. Både i fjor sommer og nå i sommer har hun gått på det samme beitet som hun ble født på forrige sommer. For rundt to uker siden hentet vi henne heim, da det begynte å nærme seg at hun selv skulle kalve. Hun hadde da fått stort jur, og det dryppet melk fra spenene. Så vi skjønte at hun nok kom til å kalve før termin, uten at det bekymret oss. Neste morgen lå Melis på siden, synlig syk og med høy feber. Vi tilkalte dyrlege som raskt konstaterte jurbetennelse av det aggressive slaget, han satte antibiotika rett i blodet, og feberen ga seg ganske raskt. Uten at det hjalp på formen til kua. Bakteriene som hadde infisert juret, hadde produsert gift som hadde gått i blodet. Og ganske sikkert påvirket indre organer. På kvelden dro vi i samråd med dyrlegen, ut kalven. Dessverre var den dødfødt. På tross av oppfølging og behandling av dyrlegen flere ganger i dagene som fulgte, ble ikke Melis frisk. Formen svingte litt opp og ned, hun drakk vann, men spiste svært lite. For å gjøre en trist historie kort, på lørdagen fikk hun feber igjen. Hun ble kortpustet og sluttet helt å drikke. Vi måtte ta den tunge, men eneste rette belutningen, om å avlive henne. Jeg fikk en god kollega og kompis til å gjøre slutt på lidelsene. Egentlig hadde jeg planlagt at hun snart skulle bli Ukens ku, der jeg skulle fortelle om den snille kalven og kviga, som nå hadde blitt ei kjempebra melkeku. Slik gikk det ikke, men noen ganger er det akkurat så brutalt å eie dyr.

Fra i fjor sommer, Melis med 0442 på øremerket.

Mai i år, på tur ut på beite.

Her så alt lyst ut.

Her ligger Melis under pallene i påventa av at kadaverbilen skal komme. Jeg kunne ha vist bilder av ei syk ku på båsen. Jeg kunne vist bilde av henne utildekket. Jeg kunne vist bilde av at hun ble heist opp i kadaverbilen. Men jeg lar det være, dette får holde. Så håper og tror jeg at det blir muntrere blogging framover.

    1. Kondolerer. Det er trist å miste ei ku på denne måten, særlig ei ung ku som kunne fått mange fine kalver og melket mye god melk før den omsider skulle på “bytur”.

    2. Det er så utrolig godt å høre at en bonde bryr seg om enkeltindividene i fjøsen og er glad i dem som di gode og stort sett snille skapningene som kyr er .
      Er avløser selv, og syns det er trasig når sånt skjer .
      Liker ikke å sende kyr til slakt heller , selv om det må til.

    3. Å men så synd dette var, men det er vel slikt som skjer på en gård. fint at du skånet oss for synet av en ku som ikke hadde det noe bra……

    4. Uff det var trist 🙁 Men slik er det med dyrehold, de kommer, vi blir glad i dem, og vi mister dem. Flott at dere har gode minner om Melis.

    5. Så trist. Men sånt kan vi som har dyr oppleve av og til.
      Når jeg sender en av de gamle sauene mine (har hatt flere til de er blitt 12 år) synes jeg også det er trist. Ja, faktisk tristere enn det er å sende lammene, for de “kjenner” jeg ikke så godt.
      Men da “trøster” jeg meg med at det har vært 12 gode år, med mye omsorg og glede.

    6. RIP Melis <3 Kondolderer masse! Utrolig trist når slikt skjer. Og et litt annerledes innlegg fra din side.

    7. Kan du forklare skalaen avlsverdi? Jeg lurer på om ikke det kan være forskjellige ting i rosabloggerverdenen og i kuverdenen. Sett gjerne opp sammenligninger mellom høy vs lav avlsverdi i de to kategoriene. Ja?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg