I kveld avsluttes andre sesong av Broen på NRK1. Og i den anledning legger jeg ut bilder av vår egen “broen”, Bogen bru. Denne brua er ikke så lang og prangende som den i TV-serien, men likevel er den viktig for oss. Bogen bru er også ei grensebru, midt på brua går grensen mellom Nærøy og Bindal kommuner, og dermed grensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland. Faktisk kan vi trekke det så langt at det er grensen mellom Nord-Norge og Sør-Norge. Man kan lett se for seg et kriminaldrama i tilknytning til Bogen bru.
Bogen bru hviler på solide betongsøyler. Jeg innbiller meg at brua har 50-årsjubileum neste år. Byggingen av brua førte til at mange mennesker fikk veiforbindele med omverdenen, og er å anse som det viktigste byggverket i vårt nærområde.
Som skiltene illustrerer er dette et trafikknutepunkt.
Som alle bruer med respekt for seg selv, har også Bogen bru et troll boende under seg.
Hvis en psykopatisk øksemann, sjekksvindler eller morderisk miljøaktivist skulle prøve å rømme over Bogen bru, ville han fått store problemer med å komme seg forbi disse karene!
Jeg kunne også satt Balenoen på tvers, og så kunne jeg bare tatt en telefon til han som holder til i huset i bakgrunnen her. Han er krimhelt i det virkelige liv, og ville lett ha sørget for å få buret inn en hvilken som helst kjeltring. Moralen er, ikke prøv deg på noe kriminelt hvis du er i nærheten av Bogen bru!
I kveld hadde vi Bygdekino på ungdomshuset vårt igjen. Og hvilken enestående publikumssuksess det ble. Jeg har vært med å arrangere disse kinokveldene i snart 20 år, og vi har aldri vært i nærheten av en sånn publikumsoppslutning som vi opplevde i kveld. 160 stykker hadde vi innafor dørene når filmen startet. Det er et overveldende antall tatt i betraktning at vi bor på en veldig liten plass. Det hjalp godt på at våre naboer på øya Leka stilte mannsterkt opp. Anslagsvis 15% av den lille øykommunens innbyggere hadde tatt turen over fjorden for å få med seg Jul i Flåklypa. Det setter vi veldig stor pris på. Bygdekinoen er etter min mening en av landets aller fineste kulturinstitusjoner. Med sitt flyttbare kinoutstyr farter de land og strand og viser fersk film på steder som ikke har fast kino. La oss håpe at bevilgende myndigheter også i fortsettelsen skjønner viktigheten av at også folk på små steder har behov for kulturopplevelser som kino vitterlig er. Kveldens store oppmøte er et tydelig signal om dette. Selv synes jeg at å være med å arrangere disse kinokveldene, er noe av det mest meningsfulle jeg gjør i fritiden.
Vanligvis holder det at min kone og jeg ordner med kinoarrangementene. Men i kveld måtte vi kalle inn ekstra mannskap for å få arrangementet til å gli. Da er Kristine Enora god å ha, her er hun i gang med vaffelsteiking.
Gjestene fra Leka kom i god tid før filmen på grunn av fergetidene. For å korte ned ventetiden for dem spanderte vi saft og kaffe med litt attåt på dem.
Mandagene i høst har vært mye bedre enn mandager vanligvis er. Grunnen til det er den fantastiske krimserien Broen som går på NRK1 nettopp på mandagskveldene. Saga Norèn og Martin Rhode som nøster opp de intrikate krimgåtene med tilknytning til Öresundsbroen er underholdning av aller ypperste klasse. Særlig Saga Norèn og hennes utrolige replikker fascinerer meg dypt. Hennes forsøk på smalltalk i første sesong er allerede legendarisk: ” Jag fikk mensen i morse….”. Som noen har fått med seg har jeg også vært en smule opptatt av broer her på bloggen. I første rekke Lona bru, men også den overbygde gangbrua i Os i Østerdalen. Det kunne vært utrolig morsomt med en krimserie rundt disse broene også. Hvis noen føler seg kallet, så er ideen gratis. I kveld går nest siste episode av Broen 2 på NRK1, derfor dette broinnlegget. Neste mandag er det siste episode, da skal jeg legge ut bilder og tekst fra selveste rosinen i pølsa. Bogen bru, den ligger like ved Matkroken Bogen. Faktisk heter tomta som butikken ligger på, Bruheim. Men det blir altså neste mandag!
Saga Norèn og Martin Rhode foran sin bro.
Lurer litt på om jeg hadde passet best som etterforsker eller øksemorder i en krimserie fra Lona bru. Men en ting er helt sikkert, musikken til en krimserie herfra måtte Memory stå for. Muligens forsterket av Adrian Jørgensen.
Tenk hvilke TV-bilder man kunne fått ut av dette miljøet her. Alt som kunne skjedd på broen her, nei skal ikke si mer. Vil jo ikke skremme sarte sjeler fra å bruke brua. Kjenner ikke så mye til musikklivet i Os, men de kunne sikkert hostet opp en felespiller som kunne laget musikk til en krimserie. Noen forslag?
I går var jeg på julemesse, eller Christmas Mess som det heter i utlandet. Stedet var Gutvik grendehus i nabobygda Gutvik. Grendehuset var stappende fullt av saltmat og søtmat og penger og gull. Nei det var kanskje ikke helt riktig da, men mange utstillere og mange kjøpelystne besøkende fylte huset. Kaffe med mye godt til var det også. Også jeg sikret meg noen godbiter til jul.
Ragnhild Reppen fra Leka strikker nye sokker etterhvert som hun selger de ferdige produktene. Her blir ikke et eneste øyeblikk kastet bort.
Klara Flataker fra Holm solgte egenproduserte lefser og flatbrød, dette er velrennomerte produkter som også jeg sikret meg.
Spennende utstiller, maleren Monica Helgesen som har slått seg ned i grenda Lysfjord i Bindal. Hun tilhører Nerdrumskolen, det vil si at hun har vært elev av Odd Nerdrum. Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lage et eller flere blogginnlegg om denne spennende damen.
Også her fikk vi merke stormen Hilde, selv om den nok var enda verre helt ytterst på kysten. Det er nok mange år siden det har blåst så kraftig her. Strømmen mistet vi i halv 11-tida i gårkveld, og vi fikk den ikke tilbake før i halv 2-tida i dag. Så det ble lenge for kyrne å vente på å bli melket. Men nå er vi i rute igjen. Mye av grunnen til det langvarige strømbruddet var at mange grantrær hadde veltet over kraftlinjene. Også her på gården var det tilfelle. Et granfelt er ille rasert av uværet, og noen trær hadde altså veltet over kraftlinja og trykket den ned til bakken.
Nokså kaotisk, dette feltet bør nok snauhugges, mange av trærne som ennå står er nok skadet.
Betrakter noe av skadene på skogen.
Her slår jeg av en prat med linjearbeiderne fra NTE. De sier her at strømmen kommer om en liten stund så jeg kan få melka kyrne. Disse gutta har hatt en stri tørn for å fikse alle skadene på strømnettet. Dette er ikke en jobb for pingler!
Etter at jeg tidligere i sommer fikk en sprittusjtatovering på magen, fikk min voksne sønn inspirasjon til å skaffe seg en helt ekte tatovering. Oppvokst som han er på et lite landsens gårdsbruk fikk han utarbeidet et motiv med høygaffel og ljå. I tillegg fikk han tatovert et sitat av USA sin 3. president, Thomas Jefferson. Thomas Jefferson er en av de mest markante skikkelser i USA sin historie. Det var han som førte Uavhengighetsærklæringen i pennen. Sitatet som min sønn Tor Martin fikk tatovert er “The small landholders are the most precious part of a state”. Dette er ment som en hyllest til alle norske bønder. Det som er litt morsomt oppi det hele er at Thomas Jefferson langt fra var en “small landholder”. Han eide en plantasje på 20.000 dekar. Det er Kjetil Moe hos Kjetils tattoo på Rørvik som er hjernen og hånden bak tatoveringen. Han har blitt en meget velrenomert mann i bransjen, det er opplest og vedtatt at hvis du går til Kjetil, så blir du fornøyd med resultatet. Har begynt å lure på om jeg skulle få meg en tatovering selv, og ekte denne gangen. Men jeg vil sikkert være mer moderne enn Tor Martin, et sitat av Bill Clinton tror jeg ville passe meg bedre.
Pappa hadde bursdag for ikke lenge siden. Da bestemte jeg meg for å kjøpe et nettbrett til han. Siden jeg kjøpte det så føler jeg et visst ansvar for å følge med på hva han bruker det til. Såkalt parental control da, mener det betyr at man må følge med og kontrollere hva foreldrene bruker nettet til. Vet jo aldri hva de voksne kan komme over på nettet, og det er helt sikkert mange ting de ikke har godt av å se på.
Ingen tvil om at han er stolt over å endelig eie noe teknologisk som er nyere enn fra steinalderen
Så mellom 16:09 og 17:01 når han sover på ettermiddagene så kan jeg se gjennom nettbrettet
Hvis vi skal ha kino på småplasser sånn som her, er vi avhengige av Bygdekinoen. De reiser rundt i fedrelandet med mobilt kinoutstyr og viser fersk film for folk som bor på plasser uten fast kino. I går var det vår tur til å ha kino. Og som vanlig var jeg på plass for å servere vafler til maskinisten fra Bygdekinoen. Det er ikke et krav, men humøret til maskinisten blir merkbart bedre når han får fylt opp magen med vafler. Så vi tar ikke sjansen på å droppe det. Også mange faste publikummere gjør innhogg i vaffelstabelen, og når det bedrer humøret deres også, må det sies å være verdt det. Bygdekino er kjempemorsomt, det er et fantastisk flott tilbud for oss, derfor har vi holdt på med dette i 19 år på dugnadsbasis. Rundt 700 filmer har blitt vist hos oss i disse årene, som har gitt mange flotte opplevelser for bygdas unge og noen litt eldre. Men nå er det noen mørke skyer i horisonten. Film & Kino må spare penger, og da er heller ikke Bygdekinoen fredet. Hører du, kulturminister Hadia Tajik, du må sørge for at Bygdekinoen kan fortsette minst på dagens nivå. Dette er en av Norges fineste kulturinstitusjoner, nettopp fordi den når så langt ut.
Bygdekinobilen på plass utenfor Vonheim Sørhorsfjord.
Maskinisten må ha vafler og kaffe, ellers blir han ikke særlig fornøyd.
Det har ikke blitt noe blogging i dag, men jeg legger ut noen bilder som ikke har blitt brukt tidligere. Bare så det ikke er helt stille fra meg. Er ikke så vant til å være stille. Og så er jeg tilbake med nye saker før dere vet ordet av det.
I dag fikk jeg være med på et veldig hyggelig arrangement, nemlig kalvemønstring i forbindelse med Åpen Gård på Val videregående skole. Hele 7 flinke og til dels veldig unge mønstrere viste fram kalvene sine foran et stort publikum. Også to sakkyndige dommere var til stede og vurderte innsatsen til både unge og kalv. Og jeg var så heldig at jeg fikk være kommentator til dette kjempefine showet. Etter at alle hadde gått rundene sine i ringen, vanket det sløyfe til kalvene, og mange fine premier til de unge kalvemønstrerene. Vel fortjent.
