Må si at jeg ble forskrekket da jeg plutselig oppdaget at politiet kom til gårds i dag. Min første innskytelse var at nå kom de for å sikte meg for å ha gitt dårlige råd i forbindelse med utforkjøringen jeg og Morten ga råd om i blogginnlegget i går. Så rent instinktivt gjemte jeg meg på en plass der de umulig kunne finne meg. Men så viste det seg at det ikke var meg de var ute etter. De var her i forbindelse med etterforskningen av noen nye “naboer” som har vist seg å være tvilsomme ugler i mosen. For å si det sånn så har de ikke hatt helt tørt mel i posen. De har åpenbart ikke hatt råd til å gå til optiker, så dessverre har de ikke klart å se forskjell på mitt og ditt. Så nå blir det nok en offentlig oppgave å utstyre dem med tilstrekkelig gode briller. Men det kunne jo ikke jeg vite i forfjamselsen.
Ikke ofte at Balenoen står side om side med en politibil.
Her i putekassen hadde de aldri funnet meg, men de lette ikke etter meg heller da.
Tør så vidt å kikke fram.
Her reiser de igjen, og jeg kan puste lettet ut. Men jeg må være så ærlig å si at jeg håper at tyvepakket de etterforsker har noe tyngre pust! Sånt er vi ikke vant til her.
Mange har sikkert registrert at det har stormet rundt rådgivningsfirmaet First House den siste tiden. De har viklet seg inn i en suppe (haha, den var jeg heldig med, morsomt å se for seg Bjarne Håkon Hansen viklet inn i en suppe) med Kina, rederiforbundet og Torbjørn Jagland som viktige ingredienser. Byggverket First House vakler nå, forhåpentligvis står dette skitne konseptet for fall. Og til alle som fortviler over at de ikke lenger har noen de kan gå til for å få råd og hjelp til å albue seg fram på bekostning av de som ikke har så stor lommebok som dem selv, det er lysning i sikte. Morten Ulrichsen og undertegnede har bestemt oss for å fiske i rørt vann, og starter opp med rådgivningsbyrå. Dette skjer med umiddelbar virkning. Men til forskjell fra First House, vil vi kjøre en kompromissløs åpenhetslinje. Alle våre kunder og alle våre råd vil bli gjort tilgjengelig for offentligheten. Og best av alt, prisen vil være en bagatell sammenlignet med First House sine priser. I en introduksjonsperiode vil vi holde timeprisen så lavt som 1.500 kr. Og vi gir råd i et hvert spørsmål som både enkeltpersoner, bedrifter og offentlige institusjoner måtte slite med. Vi hadde en diskusjon om vi skulle reservere oss mot å gi råd om pinlige private spørsmål, men over en snaps ble vi enige om at reservasjonsrett ikke passer inn i vårt konsept. Så nå venter vi bare på at rederiforbundet og andre som er rådville, ringer oss og tar kontakt. Vi garanterer at vi ikke vil lide moralsk fallitt og drive med tåkeprat, slik som Hans Geelmuyden påpeker at har skjedd med First House. For å understreke var ydmykhet og beskjedenhet, har vi valgt å kalle vårt byrå Second Cabin.
Det oser tillit og integritet av Second Cabins rådgivere.
Vi kan se hverandre inn i øynene og vite at vi har høye etiske standarder. Vi lar oss ikke kjøpe av Kina.
Forretningsideen ble beseglet med en snaps, reservasjonsrett har ingen plass i vårt konsept.
Nesten med det samme vi hadde startet opp firmaet, skjedde det en utforkjøring rett nedenfor huset til Morten. Vi var straks på pletten med rådgivning. Vårt primære råd var å få bilen på vegen igjen.
Bilføreren hevdet at han bare hadde 20 km/t da uhellet skjedde, og ville ha råd om hva han skulle si hvis han fikk spørsmål om hva uhellet skyldtes. Vi framholdt da at han hadde tre alternativer. 1. En logisk forklaring. 2. En usannsynlig forklaring. 3. En helt utrolig forklaring. Så blir det opp til ham å treffe det rette valget.
Vi legger ikke skjul på at føreren kan stå oppe i en omdømmeutfordring. Dette er han smertelig klar over, derav skjelvingen på hånden. Vi endte opp med at forklaringen på uhellet måtte være lokal isdannelse på tross av at det var +20 grader denne kvelden, altså en kategori 3-forklaring.
Vi gjorde også en overfladisk teknisk kontroll av bilen, her er det mønsterdybden som blir gransket. Men heldigvis for bilføreren var dybden tilfredsstillende både etter myndighetenes og Second Cabins standarder. Vi i Second Cabin har lagt oss på en noe strengere linje enn myndighetene, for å fjerne enhver tvil om vår høye etiske standard.
Facebook flommer for tiden over av diverse utfordringer og stafetter. Hverdagsbilder et av temaene, et annet er å si tre positive ting i ørten dager og utfordre x antall andre til å gjøre det samme. Dette er vel og bra, men på mange måter er det diskriminerende for de som ikke har hverdager. Og tenk på alle negative surpeiser, hvor ekskludert må ikke de føle seg. For å komme bølgen av utfordringer i forkjøpet, skal jeg her si tre positive ting, samt legge ut et knippe hverdagsbilder. Så får jeg håpe at det holder med det. for jeg holder ikke ut å legge ut tre positive ting hver dag i dagevis. Det går tross alt en grense gjennom tilværelsen.
Tre positive ting:
1. Jeg har lever.
2. Jeg har ingen kyr som heter Sylvi Listhaug.
3. Jeg lot meg ikke lure av #Skinfor1D på Twitter.
Billighyllene i vinskapet når barn og svigerbarn har vært hjemme ei langhelg.
Papegøyen vår er helt skutt etter ei langhelg med barnebarna våre.
Siri tar heldigvis ansvar for sin personlige hygiene.
Den eneste prydbusken vår er brun i år også.
Heldigvis har jeg fremdeles favoritt-CD-mappa mi.
Barnebarna er helt geniale til å lage båter. (Tror i hvert fall at det skal forestille en båt)
Hverdagsselfie. (Neida, jeg ser ikke bestandig like glamorøs ut som jeg bruker å framstå her på bloggen)
Etter at jeg la ut blogginnlegget om flybildet jeg hadde forhåndsbetalt, men ikke fikk, løsnet det plutselig. Jeg fikk masse beklagelser og en rekke forklaringer på det som hadde skjedd. Jeg skal ikke komme nærmere inn på det her. Men nå har jeg altså fått bildet, jeg har til og med fått et ekstra bilde, og jeg har fått prisavslag på 1500 kr. Jeg har også fått spørsmål fra firmaet om jeg kunne legge ut på bloggen at de hadde ordnet opp i rotet. Dette gjør jeg nå, og så betrakter jeg saken som ute av verden. Men en ting har jeg lært, forhåndsbetal aldri noe med mindre du er 100% sikker på at det er en god ide!
I dag da jeg holdt på å gjødsle beitet til kvigene, fikk jeg øye på en tjeld som akkurat hadde lagt første egget i sitt enkle reir. Og kom på at det er over 40 år siden jeg har smakt tjeldegg. Som liten guttunge var det fast tradisjon at min bestefar og jeg plukket oss et tjeldegg som vi stekte og delte. Dette barndomsminnet dukket opp da jeg så egget, og ettersom min bestefar lærte meg at tjelden verper et nytt egg hvis man tar ett, fant jeg ut at tiden var inne for å smake igjen. Innrømmer glatt at jeg var en smule skeptisk, men det var det ingen grunn til. Egget smakte nesten som et hønseegg. Så dette var en fin opplevelse, fikk smakt på tjeldegg, og fikk framkalt gode barndomsminner om min bestefar som døde i 1983. Og ble også minnet på at gode opplevelser som plantes i et barnesinn, lever i mange år. De kan være gjemt, men små ting gjør at de dukker opp igjen, og så er plutselig både barndommen og bestefar der igjen. Et lite øyeblikk…….
Tidligere har jeg fortalt her at Emma, som er barnebarnet mitt, skulle komme på lettmelkartongen i Midt-Norge i sommer. Og nå har det altså skjedd, øyeblikket som mamma til Emma fanget med mobilkameraet sitt i fjorsommer, pryder nå melkekartongene. Og som bestefar til lille Emma, og eier av kalven Ida, skal jeg ikke gjøre noe forsøk på å benekte at dette er veldig morsomt for oss.
Dette bildet plukket Tine ut til å dekorere melkekartonger i sommer.
I lokalpressen dukker stadig temaet kommunesammenslåing opp. Skal kommunene Vikna, Nærøy og Leka slå seg sammen til en kommune. Og skal Bindal være med i denne eventuelle sammenslutningen. Og meningene er like mange som det er innbyggere. Det kom i går fram i avisa Ytringen at til og med bindalingenes “rare” dialekt talte i mot at de kunne få være med. Det var “kvinne 68 år” som hadde denne oppfatningen. Jeg skal ikke her ta stilling til noe som helst vedrørende kommunestruktur. Men jeg våger påstanden om at det kommer til å bli et sabla spetakkel om hvor et eventuelt nytt kommunesenter skal ligge. Dette ønsker jeg å komme i forkjøpet, og lanserer herved Bogen som kommunesenter i en ny storkommune. Bogen har et enormt potensiale i så måte.
Morten Ulrichsen har allerede meldt seg frivillig til å bli rådmann i en ny storkommune. Han har allerede kontor, og mener ordningen kan kalles rådmann i butikk, eller kommunesenter i butikk. Morten har svært allsidig bakrunn, både som sjømann, rørlegger, snekker og kjøpmann. I tillegg har han mastergrad fra livets harde skole.
Det vil bli et tungt løft å etablere nytt kommunesenter, men vi er villige til å ta det løftet. Hvis Brønnøysund vil være med, så er også de hjertelig velkomne. Like oppi bakken her ligger det også en velassortert byggevareforretning. Også et pluss for et nytt kommunesenter.
Alle skiltene i Bogen viser med all tydelighet at dette er det egentlige sentrum og knutepunkt i regionen. Morten har gått på solen sammen med Lekaordfører Per Helge Johansen, og ser på ham som den naturlige ordføreren i en ny storkommune.
Bogen bru kan bli bybroen i det nye kommunesenteret. I bakgrunnen ser vi Bogen havn, og litt av anlegget til Bogen feriehus. Her kan gjester fra departementet osv. innkvarteres.
Med stødige skritt inn i fremtiden. Som bildet viser har Bogen også bensinstasjon og bilverksted.
Renovasjonsordning er allerede på plass, legg merke til at her er det ryddig rundt konteineren. Det kan man ikke si om alle plasser slike konteinere er utplassert.
Ikke alle rådmannskontor kan skilte med kaffebar på forværelset.
Vi skylder å gjøre oppmerksom på at ideen om kommunesenter i butikk i Bogen, opprinnelig kommer fra Hanne Marit Reppen. Med tid og stunder kommer det nok en byste av henne utenfor det nye administrasjonssenteret i Bogen.
I alle år har jeg drevet gården alene, det har aldri vært snakk om samdrift her. Men denne våren har det vært utstrakt sam(e)drift, inne i fjøset har jeg hatt mine dyr, og utenfor fjøset har en stor reinflokk beitet. Men i dag ble sam(e)driften avviklet. Reingjeterne kom med helikopter og drev reinflokken til fjells. Jeg regner med at de drev flokken over fjellet for å laste opp reinen på lastebil. Deretter går nok ferden til mer indre strøk for kalving og sommerbeite. Men helikopter hadde vært fint å ha, tenk dere at jeg tok helikopteret og fløy til Bogen og tok panoramabilder av Morten Ulrichsen, det hadde vært noe det.
Dette har vært et vanlig syn utenfor fjøsdøra i det siste.
Her har reingjeterne fått reinflokken i bevegelse.
Påsken har også sine tradisjoner i bygd og by. Her i bygda er det fast tradisjon med pubkveld på ungdomshuset Vonheim på påskeaften. Det er en flott møteplass for bygdefolk, hyttefolk og ikke minst skoleungdom og utflyttere som er hjemme på påskeferie. Der møtes de for å ta en pils eller et glass vin, og ikke minst for en svingom på dansegolvet. I år kan de gjøre det til musikk av bygdas egne musikerhelter. Our Generation heter bandet, og dette er musikere av meget godt format. Jeg fikk være med da de startet på med rigging, lydprøver og øving i går kveld. Og det er ingen tvil om at dette kommer til å bli bra på påskeaften. Det er nok flere enn jeg som gleder seg til påskeaften på Vonheim Sørhorsfjord.
Her har gutta i Our Generation kommet godt i gang med øvingen.
Adrian “Pineapple” Jørgensen på vokal. Lurer på om han har inngått sponsoravtale med Opplysningskontoret for frukt og grønt!?
Adrian har en fortid som trommeslager, og har vanskelig for å holde seg unna trommesettet. Alle som spiller i band er jo egentlig litt sjalu på trommeslageren. Trommeslageren har den kuleste og mest sexy rollen i de fleste band. Men Adrian har innfunnet seg med at han må synge når det kommer til stykket.
En liten collage av de fire meget flinke musikerne.
