Noen mennesker bruker mer tid enn andre på å gjøre bygda og heimplassen sin til et bedre sted. Kristine Enora Kjeldsand er en av disse overskuddsmenneskene. På høst og førjulsvinter er hun leder og drivkraft i revygruppa vår. Og på etterjulsvinteren er hun ofte vertinne på idrettslagets trimhytte Blåfjellstua på Sørhorsfjord. Der varter hun opp med kaffe kokt på vedkomfyren, og ikke minst sine sagnomsuste solskinnsboller. Disse baker hun hun egenhendig og frakter opp til Blåfjellstua. Der selges de for en bagatellmessig pris til turglade sambygdinger og vinterferiegjester. I dag ble det en tur dit på oss også, og vi var ikke alene, 40-50 stykker lot fellestart i skiskyting gå på TV, og gikk til Blåfjellstua i stedet. Der var det fyr i ovnen, rykende varm kaffe og altså Kristnes solskinnsboller. Helt uunngåelig at det var god stemning, det bruker det å være når Kristine har regien. Det hadde blitt litt kjedeligere og gråere i bygda vår uten Kristine!
Kristine Enora Kjeldsand til høyre, sammen med noe av flokken min.
Minstemann i vårt følge, Markus, fikk kjelkeskyss det meste av vegen.
Bestemor hadde et fall på en isflekk på turen opp til Blåfjellstua, og da besluttet Sigurd og Ina at de skulle de ikke ha mer av. Så da trådte de støttende til.
Og på Blåfjellstua blir vi møtt av en alltid strålende Kristine.
Barnebarna våre hadde sett fram til solskinnsbollene som vi hadde fortalt dem om. Og de ble virkelig ikke skuffet.
Det var delvis fullt rundt bordene i Blåfjellstua i dag.
To sterke uredde damer som hadde tatt turen til Blåfjellstua i dag, Rita Ulfsnes og Lisbeth Margrethe Borgen.
Selv satte jeg veldig stor pris på den nydelige solskinnsbollen.
Turen til Blåfjellstua gikk i fint og barnevennlig terreng, og praktfullt vintervær.
Bindal står foran et valg i nær framtid. Skal kommunen fortsatt bestå som selvstendig enhet, eller skal man slå seg sammen med Nærøy og Vikna. De to kommunene danner en ny kommune som etter alt og dømme får navnet Nærøysund. 26. februar holdes det folkeavstemning i Bindal over temaet. Og i forkant av dette blir de arrangert tre folkemøter rundt i kommunen, der et forsøksvis faktagrunnlag blir presentert, og der publikum får stille spørsmål og legge fram synspunkter til administrasjon og politikere. I kveld ble det første av disse folkemøtene avholdt på Vonheim Sørhorsfjord. 70 frammøtte fikk anledning til å bryne seg på et panel bestående av rådmann og tre av de politiske partiene som sitter i kommunestyret i Bindal, to partier glimret med sitt fravær. Mange hadde spørsmål og synspunkter, men det var forbløffende lav temperatur i debatten. Jeg sitter med en følelse av at mange er litt trøtte av hele debatten. Politikerne i panelet glødet heller ikke for sine synspunkter på samme måte som de tidligere har gjort. Alt i alt har vel alle argumenter vært framført tidligere, lite nytt kom fram i kveld, etter det jeg kunne registrere. Og de fleste har nok bestemt seg for hva de skal stemme, selv om noen fremdeles uttrykker tvil.
Panelet som besvarte spørsmål og synspunkter fra salen besto av Magnar Bøkestad fra Venstre, Elin Vareide Lian fra SV, ordfører Britt Helstad fra Arbeiderpartiet og rådmann Knut Thoresen. Høyre og Senterpartiet glimret med sitt fravær. Magnar Bøkestad understreket at dette kun er en administrativ reform som berører rådhusene, det blir ikke færre ansatte der, bare mer spesialiserte oppgaver. Elin Vareide Lian mente at det snart er fullt i Nærøysundet, og at næringslivet ville se til Bindal for arealer til nyetablering hvis man slår seg sammen. Britt Helstad kom med følgende hjertesukk: Det har vært en tøff periode med den nåværende regjeringen. Det er ikke bare kommunereformen vi må forholde oss til, absolutt alt er i endring.
Jens Chr. Berg orienterte innledningsvis om den tildels kronglete prosessen fram mot dagens situasjon. Han var også møteleder under den påfølgende debatten, noe han håndterte på glimrende vis.
Rådmann Knut Thoresen har landet på at han går inn for at Bindal slår seg sammen med nabokommunene. Dog ikke helt uten tvil. Han slapp også nyheten om at Bindal gikk med over 5 mill. i overskudd i 2017.
Som vanlig når lyd skal formidles gjennom høyttalere på Vonheim, satt John Arne Engan bak spakene.
Gammelordfører Magne Paulsen i passiar med Kristine Enora Kjeldsand og John Arne Engan under kaffepausen.
Andreas Øvergård etterlyste avklaring for Austras situasjon. På et tidligere folkemøte lovte fylkesmennene både i Nord-Trøndelag og Nordland at Austra skulle samles i en og samme kommune. Jeg oppfattet ikke at Øvergård fikk særlig mye konkret svar. Han la også fram eksempel på betydelig ulempe med å tilhøre Nordland fylke ifbm. tannhelsetjenesten.
70 frammøtte på dette første av tre folkemøter.
Tidligere fiskeriminister og stortingsrepresentant Lisbeth Berg Hansen gikk kraftig i rette med Venstres Magnar Bøkestad når han hadde tro på at en sammenslått kommune ville legge grunnlag for statlige arbeidsplasser tilknyttet fiskeri- og oppdrettsbransjen. En drøm, og bare det, mente hun.
Gunnhild Gutvik er varm tilhenger av sammenslåing, og pekte på at det blir vanskelig å oppfylle nye krav til kompetanse og fagmiljøer innen hennes egen sektor, helsesektoren, når kommunene er små.
Gammelordfører Magne Paulsen tok ordet flere ganger, med klar brodd mot Venstre og mot kommunesammenslåing.
Gutvik stilte også med en delegasjon, Steinar Tørriseng ble av møtelederen utfordret på sitt standpunkt foran Bindals valg. Han ville ikke blande seg borti hva Bindal skulle gjøre, men kunne fortelle at de snart sender et brev med krav om å bli overført til Nærøy kommune.
Lars Berg Hansen holdt etter min mening kveldens beste innlegg. -Vi kommer nok til å bli sammenslått før eller senere, mente han, om 5 eller 25 år. Men det er for tidlig nå. Jeg er fryktelig redd for den bråstoppen som vil komme hvis vi blir sammenslått nå.
Bindals tidligere oppvekst- og kultursjef Knut Gutvik markerte seg som en varm tilhenger av kommunesammenslåing. Vi kommer ikke til å klare oss alene, og må hive oss på toget når det går nå, mente han. Og fulgte opp med at han syntes oppriktig synd på Leka, med den situasjonen de har satt seg selv i, med å stå alene. -Jeg tror ikke de vet sitt eget beste, la han til.
Kyrre Sevaldsen vil ha Bindal som selvstendig kommune også i framtida. Og satte fingeren på Bindals ømme punkt, grendene må unne hverandre ting. Sånn er det ikke i dag, utdypet han.
Det er lang og god tradisjon for at bønder landet rundt kommer sammen på denne tiden av året for å diskutere landbrukspolitikk og komme med innspill foran “vårens vakreste eventyr”, nemlig jordbruksoppgjøret. I går kveld hadde vi første studiekveld i vårt lokallag, der vi diskuterte landbrukspolitikk, spiste kveldsmat og hadde sosialt samvær. Ikke nok med det, det ble også tid til frisk meningsutveksling om kommunereformen og Bindals situasjon med hensyn til om de skal slutte seg til Nærøy og Vikna som er vedtatt sammenslått. Bindal skal om kort tid ha folkeavstemning om de skal slutte seg til. Det er vel riktig å si at meningene er delte og usikkerheten er stor. Men stemningen på Bondelagsmøtet var veldig god. Faktisk veldig viktig at bønder som for en stor del har en ensom arbeidshverdag, møtes til skjemt og alvor innimellom.
Bjørn Øvergård lar seg villig underholde av Geir Horsberg.
Karbonadesmørbrød sto på menyen, men det var bare en av de frammøtte som tok majones oppå karbonaden.
Ikke overraskende var Espen Hald som skilte seg ut på denne måten også, majones på karbonaden altså.
Jens Karsten Kjærstad er studieleder, en jobb han tildels tok seriøst.
Her har jeg fanget et øyeblikk av stort alvor.
Men mye av kvelden var det denne stemningen som var rådende.
Januar har så langt bydd på mye fint vintervær, og med det fine vinterværet følger også det fine vinterlyset. Særlig morgen og ettermiddag kan det være utrolig fint. Dagene er mye mye lengre nå, sola titter over fjellkanten her nå. Faktisk har den allerede gjort det en ukes tid nå. Det flotte vinterlyset er ikke lett å fange på “film” for en amatør som meg, men jeg prøver da i hvertfall. Så får andre dømme om jeg lykkes eller ei. Her er noen bilder så langt i januar.
Risengrynsgrøt med mandel i, har tradisjoner av ukjent lengde,men mandelen i grøten har i hvertfall vært med så lenge jeg kan huske. Nå kan det jo absolutt diskuteres hva mandel er, her i huset har vi minst tre varianter. Derfor ble årets lille julaftens risengrynsgrøt utstyrt med både tradisjonell skåldet mandel, mandelpotet og en liten mandeldråpe. Og jeg var veldig spent på om de tre mandelvariantene ble gjenfunnet under måltidet. Ettersom vi har besøk av to av våre svært observante barnebarn, regnet jeg med at det skulle gå greit. Men mandeldråpen ble ikke gjenfunnet, det kan jeg røpe!
I Bindal fins det, et etterhvert nokså kjent band, som kaller seg B-gjengen, jeg antar at B står for Bindal, men navnet spiller nok også på den notorisk kriminelle gjengen i Andeby. Og det passer forsåvidt godt på dem, ikke at de på noen som helst måte beveger seg på kant med loven, men de har etterhvert blitt kriminelt gode. Dette er tredje året B-gjengen byr på sin julekonsert, og det er ingen grunn til å legge skjul på at årets utgave har blitt svært mye omtalt. Litt tidligere i høst fylte de Olavshallen i Trondheim da de spilte julekonserten sin der. Sånt skaper oppmerksomhet rundt bandet, rundt heimkommunen Bindal, og hele det lokale kulturlivet. For denne konsertbegivenheten er det ikke bare B-gjengen selv som står for, de inviterer med seg andre lokale musikere og vokalister til å bidra fra scenen. Årets utgave av julekonserten ble en mektig manifestasjon på hvilket musikkliv som finnes i Bindal. Jeg er fristet til å si at på det musikalske området har Bindal ingen behov for å slå seg sammen med andre kommuner for å opprettholde et høyt nivå. På den andre siden tror jeg at nabokommunene hadde fått et løft hvis det bindalske musikklivet ble en del av deres . Sånn, da skulle alle syn være dekket. Men uansett så er musikk og annen kultur helt uavhengig av grenser, vi kan alle ta del i, og nyte sånne fine opplevelser som B-gjengens julekonsert. Ungdomshuset Vonheim var fylt til randen i gårkveld, og hadde det vært plass til flere, hadde det nok kommet flere. Konserten var utsolgt for tre uker siden. Jeg tror de fleste gikk fra konserten i gårkveld med julestemning i alle kroppsdeler, med stolthet over det lokale musikklivet og med takknemlighet over opplevelsen.
Ida Kveinå er en vokalist som lenge har markert seg som en av regionens beste bak en mikrofon, hun skuffet ingen denne gangen heller.
Marte Volden fra Kolvereid har lenge markert seg som storbandvokalist i særklasse. I gårkveld sang hun på norsk, og med en innlevelse som rørte oss langt inn i hjerterøttene.
Maria Strøm Slyngstad har en sentral rolle i B-gjengens julekonserter. Både som korist, som fiolinist i bandet, og ikke minst som solist på fiolin. Et instrument hun behersker til fullkommenhet.
May Vikestad Trøan i en forrykende gospel sammen med Dag Christer Brøndmo.
Adrian Jørgensen er et kapittel for seg selv, for en stemmeprakt og for en scenepersonlighet, ganske enkelt strålende.
Eivind Sommerseth kan godt omtales som en storblåser, kanskje ikke i den overførte betydningen av begrepet, men trompeten trakterer han som få andre.
Sist jeg så Camilla Brevik på en scene, sang hun duett med Jørn Hoel, la det være helt klart, hun låter fantastisk alene også.
Dina Heide Sønnesyn var kveldens yngste solist, i en herlig up-tempo versjon av Alf Prøysens Romjulsdrom. Forfriskende og herlig framføring av unge Sønnesyn, hun både vil og får vi høre mer til i framtida.
Stian Kjeldsand bor i Trondheim, men kommer fra Horsfjord. Kjeldsands egen Kjeldsand bekreftet det vi allerede visste, han er en gitarist og vokalist i toppklassen.
Samtlige aktører samlet på scenen under konsertens avslutningsnummer, Bindalsnatt, nylig ført i pennen av Jørund Lislien.
Noen få ganger krever omstendighetene at jeg besøker regionens desidert største by, Namsos. Og jeg innrømmer glatt at jeg syns det er alt for store forhold for meg der. Jeg hadde aldri i livet klart å finne fram på egen hånd, sannsynligvis hadde jeg rotet meg bort i vrimmelen og gått til grunne i byens undergrunn. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg garantert trodd at Namsos var Norges, ja kanskje verdens største by. Heldigvis har jeg bestandig med meg reisefølge som kan geleide meg gjennom storbyens uforståelige vrimmel. I går var jeg på en bytur, og bildene under viser med all tydelighet mitt poeng. Byen ER stor, livet i byens gater og butikker ER hektisk og pulserende, og inntrykkene er overveldende for en enkel bonde fra ytterst i Ytter-Namdalen. Eksotisk å oppleve, men utrolig godt å komme heim igjen til en roligere livsrytme.
Trafikkbildet er tildels uoversiktlig, komplekst og svært forvirrende for meg. Glad for at jeg slapp å kjøre selv.
I gamlebyen midt i sentrum er det hektisk handel og stor aktivitet nå i førjulstida.
Namsos sitt sagnomsuste byfjell Klompen. Hvis man tar turen opp ditt nå i førjulstida, kan man få øye på det gigantiske juletreet som står der.
Stort å få gå på Felleskjøpet å handle silfilt til melkeanlegget.
Namsos Storsenter er et kapittel for seg selv, her har vi parkert bilen på taket til et parkeringshus. Her hos oss parkerer vi aldri på taket.
Inni Storsentret har de en butikk som er full av for eksempel kjøpsprit.
Mange klesbutikker er det også inni senteret, og utenfor dem er det plassert komfortable benker der slitne mannfolk kan slappe av mens kona er på shopping.
I gangen i Storsentret har det blitt parkert en uregistrert bil, veldig fin bil altså.
I byens Chinatown bevilget vi oss eksotisk kinamat til middag. Byen vrimler av spisesteder med mat fra alle verdenshjørner. Hvis verden har hjørner da?
Som seg hør og bør når det er kinamat, kinakålen setter en nydelig spiss på måltidet.
Hvor alle bilene i Namsos kommer fra, er langt over min fatteevne.
Utpå ettermiddagen tetner trafikken seg ytterligere til, det er nærmest kaos.
Leka har preget nyhetene den siste uka, etter nyheten om at de likevel ikke blir tvangssammenslått med de andre kommunene i regionen. I dag var jeg en liten tur på Leka med kamera og knipset noen bilder fra den unike øya med de stridbare og stolte øyboerne. Jeg lar bildene tale for seg selv, og samtidig oppfordre alle til å besøke Leka. Det er et unikt sted med unike mennesker, og selv om de er stridbare, er de usedvanlig hyggelige. Og det er ingen grunn til bare å besøke Leka på sommeren, lyset på denne årstiden er helt magisk.
Vi har sola enda, men det varer ikke lenge nå. Solnedgangen er nesten midt på dagen, men på sånne dager som i dag er den svært så vakker. Her er noen glimt fra dagens solnedgang. Med mine begrensede fotokunnskaper, er det ikke til komme forbi at det var enda vakrere i virkeligheten enn på bildene.
Here we go again, nok en gang står Kolvereid Storband i fokus. Denne helga er de vertskap for Big Band Battle på Kolvereid. Fire andre storband har tatt turen til Kolvereid for workshops, jamming og konserter. I ettermiddag spilte Kolvereid Storband, Levanger Storband, S. Møller Storband, Høylandet Storband og sist men absolutt ikke minst Knut Lauritzen Big Band en tre timer lang konsert for et fullsatt kulturhus på Kolvereid. Og for en oppvisning av musikalitet og spilleglede ble det ikke. Fram til nå har jeg trodd at Kolvereid Storband var verdens beste storband. Nå blir jeg nødt til å nyansere denne oppfatningen en smule, heretter må jeg nøye meg med å si at de er blant verdens beste. Samtlige fem storband var en stor fornøyelse å høre og se på, men uten noen som helst forkleinelse for noen, Knut Lauritzen Big Band var en opplevelse av de sjeldne. De etterlot ingen tvil om at de er et profesjonelt storband, så samspilte, så lekne, med soloer som man både måpte og lo av. Jeg som bare liker musikk, og ikke forstår så mye av det, skal ikke gi meg ut på å forklare nærmere hva som som foregikk på scenen denne ettermiddagen, utover at det var fantastisk gøy, utrolig underholdende og at de tre timene gikk utrolig fort. Min medpublikummer Morten Ulrichsen oppsummerte det på sin sedvanlig enkle måte. -Jeg kunne godt ha sittet her i tre timer til. Og vi fastslår at takket være entusiastene i Kolvereid Storband, har storbandmusikk blitt stort i Ytre Namdal!
Arrangørbandet Kolvereid Storband var først ut i konserten, her ved kapellmester Øyvind Nordstrand og vokalist Marte Volden.
Marte Volden overbeviste som vanlig, denne gangen med “My heart belongs to daddy”. Faktisk fikk jeg hilse på hennes “daddy” før konserten startet, Marte er gjennomført og tenker på alle detaljer!
Kolvereid Storbands fantastiske blåsere, storblåsere mange av dem.
S. Møller storband har siit utspring i Studentersamfunnet i Trondheim, og var nok det storbandet som hadde det mest utradisjonelle repertoaret denne konserten. Svært forfriskende band.
Saksofonsolo hos S. Møller Storband, nydelig!
Kristoffer Lona spiller trompet både i Kolvereid Storband og Høylandet Storband. Sistnevnte ble stiftet for 41 år siden, og Kristoffer har vært med hele tiden. Slå den!
Høylandet Storbands musikalske leder Per Olav Tyldum. På fritiden er han ordfører i Overhalla.
Selve rosinen i dagens fantastiske storbandpølse, Knut Lauritzen Big Band.
Selveste Vigleik Storås trakterer pianoet i Knut Lauritzen Big Band, og for en pianospiller han er.
Knut Lauritzen spiller i saxofonrekka i storbandet sitt, men opptrådte også som klarinettsolist, utrolig musiker.
Da Knut Lauritzen fikk høre at tubaisten Morten Ulrichsen var tilstede på konserten, ville han gjerne ha bilde sammen med ham.
Kolvereid Storbands musikalske leder Øyvind Nordstrand er primus motor for storbandhelga på Kolvereid, og han var så euforisk etter konserten at han like godt bevilget seg et sjokoladekakestykke “on the go”. Vel fortjent!
