Tittelen sier mye om hva jeg synes om Kolvereid Storband, og i dag, dagen før de står ansvarlig for Big Band Battle på Kolvereid, er det naturlig å vise bildene fra deres siste store happening. Nemlig konserten med en av landets fremste storbandvokalister på Leka for snart 14 dager siden. Morten Ulrichsen og undertegnede bidro litt under billettslippkonserten hos Joker Bogen i juni. Og det ble vi rikt belønnet for. Vi ble nemlig invitert på middag med Marian Aas Hansen og utvalgte storbandmusikere på Leka brygge kvelden før konserten. Og det ble en utrolig interessant og hyggelig aften. Maten var interessant, og selskapet var hyggelig. Jeg vet ikke om det er rett å si at vi kom under huden på den godeste Marian, men det var jaggu ikke langt unna. De fleste menn må streve ganske mye for å sjarmere damer, men Morten har den evnen at han bare med sitt blotte nærvær oppnår alt som andre må streve for. Min oppgave var i utgangspunktet å gjøre et intervju med Marian Aas Hansen, og det klarte jeg forsåvidt å gjennomføre. Hele 1 -ett- spørsmål klarte jeg å få smettet inn. Og det var om hun hadde gjort mye research på Kolvereid Storband før hun sa ja til å synge med dem. Og det hadde hun faktisk ikke gjort. Hun satset alt på at de holdt sånn noenlunde mål. I etterkant var hun helt overveldet over hvor samspilte, presise og gode de har klart å bli på bare 3 år. Vi er forresten flere som deler den oppfatningen. Marian var ikke snauere enn at hun inviterte seg selv tilbake for mer samarbeid med dette ensemblet som hun åpenbart trivdes ypperlig sammen med. Konserten i Herlaugshallen på søndag ettermiddag ble en veldig hyggelig opplevelse. Marian viste seg som en vokalist og entertainer fra aller øverste hylle, og storbandet var i toppslag. Presisjon og nøyaktig blandet med spilleglede, herlige soloer og et lydbilde aldri før hørt i Herlaugshallen. Bedre kan jeg ikke forklare opplevelsen, som virkelig varmet et stort og entusiastisk publikum. 

Morten har veldig godt lag med damer, men innimellom må han holdes litt i ørene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Marian Aas-Hansen forsyner kapellmester Øyvind Nordstrand med et stykke laks fra mesterkokk Eskil Laukviks kjøkken.

Et nennsomt utvalg av storbandmusikere, en stjernevokalist, en opprømt kjøpmann og en starstruck blogger, utgjorde taffelet denne kvelden.

Potetene som skulle være saltbakte, kollapset under prosessen, og ble forsøkt kontrahert til spiselig potetstappe. Men potetstappa som besto av en del poteter og en del grovsalt pluss litt lettmelk og smør, ble av de fleste omtalt som uspiselig. Marian Aas-Hansen karakteriserte den som interessant, noe hun også gjorde under konserten dagen etter.

Etter middagen ga kokk og trommeslager Eskil Laukvik den tilreisende sangstjernen en grundig innføring i hvordan han tilbereder salt potetstappe. Og Marian Aas-Hansen var lutter øre.

Her forklarer Eskil Laukvik hvordan han pakker saltet rundt potetene, og Marian tror nesten ikke sine egne ører. Kristoffer Lona, Tom Antonsen, Ove Petter Gansmo, Øyvind Nordstrand og Morten Ulrichsen hører også på, men dog med en smule skepsis. Det hører med til historien at Ove Petter Gansmo som hadde blitt tiltrodd å frakte Marian fra Værnes til Leka i sin private bil, somlet så mye undervegs, at de ikke nådde ferga. Løsningen ble å kalle ut Bjørn Åge Leknes med sin sjark, som brakte sangstjernen over Lekafjorden. I følge Marian var det en eksotisk opplevelse som satte en ekstra spiss på oppholdet på Leka.

Munter stemning i sofaen, legg spesielt merke til hvor Aas Hansen plasserer hånda si. Morten og min sine respektive ektefeller oppholdt seg annetsteds denne kvelden.

Kolvereid Storbands eminente kapellmester Øyvind Nordstrand i aksjon under konserten i Herlaugshallen.

Marian Aas Hansen strålte, glitret og sjarmerte sitt publikum i senk under konserten. Hun er en entertainer av sjeldent format.

Kolvereid Storband viste seg fra sin eneste side denne strålende konserten, nemlig sin beste! Samspillet med Aas Hansen satt som et skudd, og publikum fikk en konsertopplevelse de sent eller aldri kommer til å glemme.

På fergeturen umiddelbart etter konserten, fortsatte Marian underholdningen, med særlig fokus på Morten. Han hadde ingenting i mot det.

Jeg finner det helt naturlig å gjøre oppmerksom på at jeg var den eneste som fikk sitte på fanget til Marian på fergeturen!

Da har også vi tatt skrittet inn i den moderne verden på den måten at vi har fått vegnavn- og nummer. Eiendommen vår består av tre forskjellige bruksnummer, og kommunen har gjort jobben sin og tildelt alle tre vegnummer. På det ene bruksnummeret, som jeg kjøpte for en god del år siden, har et skur som tidligere huset rev, fått vegnummer 377. Det er da min plikt å sette opp husnummerskilt, og det har jeg nå forsøkt å følge opp. Jeg er litt usikker på om denne merkingen er i tråd med forskriften, men det skulle nå være klart og tydelig i hvertfall. Men jeg kommer ikke til å sørge for belysning av “skiltet”, selv det heter at det bør være det. Det er ikke strøm på denne adressen, så det blir nok for komplisert og dyrt. Og ettersom revskuret er lite synlig fra hovedvegen, skal det egentlig være merket med henvisningsskilt der. Det tror jeg også jeg kommer til å avvente, men hvis jeg får pålegg om det, må jeg vel bare bite i det sure korset. Uansett bor jeg nå i Årsetvegen, der vegen skrives nettopp vegen, på andre siden av kommunegrensa, i Bindal, heter den samme vegen Årsetveien. Altså en annen stavemåte. Når våre kommuner etter alt å dømme snart blir slått sammen, regner jeg med et realt bikkjeslagsmål om hvilken stavemåte som skal velges, vegen eller veien.

Dette er altså Årsetvegen 377.

Jeg satset friskt på frihåndsmaling av tallene.

3-tallet nesten ferdig, syns det ble ganske bra jeg.

Det første 7-tallet ble også ganske stilig.

Og vipps, så er det ikke lenger noen tvil om hvor Årsetvegen 377 er hen.

Eiendommen vår består av 3 forskjellige bruksnummer, så da fikk min ektefelle og jeg tre brev hver fra kommunen. med informasjon om de nye vegnummerne.

Fantastisk høstvær har gitt gode muligheter for både å få gjort ting, og å nyte natur og omgivelser. I dag fikk jeg kjørt beitepusseren på det siste stykket som kvigene har kost seg med siden mai. Blir seende mye bedre ut når det blir pusset, og bedre beite neste år blir det også. Det blir feil å si at jeg er spesielt glad i høsten, men på sånne dager som i dag, kan man ikke unngå å se hvor utrolig vakker denne årstiden også kan være. Så her er noen bildeglimt fra min dag, denne klare oktoberdagen.

Beitepussing i rimelig flotte omgivelser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ospa har blitt gul, men lauvet henger forsatt på.

Mye rognebær i år, og det betyr at det blir mye snø, eller lite snø, eller som jeg tror, det betyr ingen ting bortsett fra at det er mye rognebær i år.

Motoren fra skøyta Boas, en 20 hk Levan tror jeg, soler seg i høstsola.

Zetor og Kuhn beitepusser i solnedgang.

De kvigene som enda går ute, fikk overta beitet etter kyrne i dag, her representert ved STN-kviga Lykke. Hun venter kalv i november.

Når kvelden kommer, farges østhimmelen og Heilhornene nærmest rosa i noen minutter.

Slik så den samme utsikten ut i dag morges.

Denne helga har for meg, og for mange andre vært preget av at det var Sopinfestival på Kolvereid. Det hele startet på fredag da det var Landbruksseminar på Bakkalandet Hotell med foredragsholdere i toppklassen, og uten forkleinelse for noen, foredraget til Tor Jacob Solberg overgikk det meste jeg har hørt til nå. Lørdagen var det klart for selve festivalen, med 30 utstillere som presenterte sine varer og tjenester. Lokalmat, klær, håndtverk og landbruksrelaterte produkter av mange slag, var til beskuelse og til å handle inn. Stor oppmerksomhet fikk moteshowet med Traktorpikenes kolleksjon, og også plagg fra min datter Frida sin Theedora collection ble vist fram av de fantastisk flinke modellene. Alle som gikk på catwalken var unge bondejenter, helt fra svært unge til litt unge. Selv fikk jeg æren av å være konferansier under dette flotte showet, uvant jobb for en halvgammel melkebonde, men du verden så morsomt det var. Og ikke nok med det, senere på kvelden hadde jeg gleden av å være toastmaster under Nærøy Bondelags festmiddag der de markerte sitt 150-årsjubileum. Feststemte bønder og celebre gjester gjorde dette til en stilig, munter og svært hyggelig avslutning på ei real bondehelg på Kolvereid, Norges minste by. Ikke minst var det et flott øyeblikk da fylkesråd Terje Sørvik delte ut Sopin-prisen til Nubdalsenget gård. 

Maren Hagan Arnø sammen med barnebarnet Vida, fikk æren av å åpne moteshowet i hvert sitt Traktorpikene-antrekk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Inger Lise Måøy i Traktorpike-antrekk i fargen blåklokke.

Traktorpikene har antrekk for både store og små damer, her i fargene timotei og trollkrem.

Alle modellene med Traktorpikeantrekk linet opp på catwalken mens den lokale motepressen følger intenst med.

Her er det en av t-skjortene til Frida, fra Theedoras collection som blir presentert.

Hettegenser og t-skjorte fra Theedora for barn, vist fram av to ytterst sjarmerende modeller.

Som konferansier måtte jeg selvfølgelig slå av en prat med Traktorpikene Thrine Heggum og Ine Rossetnes.

Mitt barnebarn Ina koser med Jerseykalven Bente, den er i Kåre Aakres eie, og forøvrig er den oppkalt etter min yngste datter.

Masse folk og god stemning på torget på Kolvereid under Sopinfestivalen.

Min datter Frida sin salgsbod, her er det Arnfinn Holand som sikrer seg kukalender for 2018.

Anita Marø, i bondeskjorte, hadde en finger med i det meste denne helga, her ordner hun hamburgere med lokalprodusert kjøtt fra Nyheim Gård.

Fylkesråd Terje Sørvik delte ut Sopinprisen til glade og overraskede prisvinnere Almut Bungenstock og Michael Buckstadt fra Nubdalsenget Gård.

Anita Marø, leder i Nærøy Bondelag, overrakte blomster til Odd Laukvik for hans arbeid med jubileumsberetning for bondelaget. Forøvrig var oppmøtepremien denne kvelden en tur med Odd Laukvik til Rørvik. Odd er kjent for å være usedvanlig hyggelig å dra på tur med. Det har jeg personlig erfart.

Årets Stortingsvalg er forlengst unnagjort, men konsekvensene av valget er foreløpig høyst usikre. Valget var rekordjevnt mellom de to blokkene, og ble i stor grad avgjort på om partier kom over eller under sperregrensen. Skjønt avgjort, ingen kan vel enda si hva de politiske konsekvensene av valgresultatet blir. For på et eller annet vis ble det bare tapere i dette valget. Så langt jeg kan se, er en av valgets store tapere, Krf og Knut Arild Hareide, de eneste som har styrket sin mulighet til realpolitisk innflytelse. Deres problem er at de ikke virker å ha anelse om hvordan de skal bruke sin vippeposisjon. De vil ha Erna, men ikke Siv. Og de to blir det nok vanskelig å splitte.

Jonas Gahr Støre mistet velgere gjennom hele valgkampen, og Ap havnet på 27,4% av velgerne. Riktig nok ble de største parti, men dette er det nest dårligste resultatet i moderne tid. Valgets store taper.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Erna Solberg og Høyre gikk tilbake 1,8 prosentpoeng, men de borgerlige beholdt Stortingsflertallet. Men nå er hun avhengig av både Krf og Venstre for å sikre flertall i Stortinget. Høyres største tap er denne svekkelsen av maktbasen i Stortinget.

Siv Jensen og Frp gikk tilbake 1,2 prosentpoeng, tilsynelatende en seier i forhold til spådommene om hvordan det kom til å gå med Frp i regjering. Men likevel tilbakegang, og svekket parlamentarisk grunnlag i Stortinget.

Trygve Slagsvold Vedum ble tilsynelatende valgets store vinner med en framgang på 4,8 prosentpoeng. Men det går også an å si at han ble en av valgets tapere, både fordi noen ventet et enda bedre resultat, og at den politiske innflytelsen bare er marginalt forbedret, litt avhengig av hvordan Krf kommer til å opptre.

Audun Lysbakken og SV ble også tilsynelatende en av valgets vinnere med en framgang på 1,9 prosentpoeng. Men ettersom Stortingsflertallet glapp for hans side i politikken, havner han også blant valgets tapere.

Trine Skei Grande og Venstre klarte å karre seg over sperregensen med god hjelp av taktisk stemming av Høyrefolk på Oslos vestkant. Likevel en tilbakegang på 0,9 prosentpoeng, og svekket innflytelse i og med at de ikke lenger alene kan danne flertall med regjeringen. Vurderer angivelig å gå inn i regjeringen nå, så selvbildet er ikke skadet av valgnederlaget. 

Knut Arild Hareide og Krf var uhyggelig nær sperregrensen, men de berget såvidt. Både i valgkampen og etter valget virker han rådvill om hvilken side i politikken han havner på. Uansett hva han velger, mister han velgere. Samtidig har han aldri hatt så stor makt som som han har nå, men om han tør å bruke den er et helt annet spørsmål.

Rasmus Hansson og MDG oppnådde en framgang på 0,4 prosentpoeng, og berget sitt ene mandat. Hansson selv røk ut, og når flere målinger antydet at de kunne komme over sperregensen og samtidig havne i vippeposisjon, er også MDG å regne blant valgets tapere, da de knapt kan regne med noen innflytelse på politikken i kommende periode.

Bjørnar Moxnes og Rødt fordoblet oppslutningen, og fikk ett mandat på Stortinget. Som så ofte før ble valgresultatet dårligere enn målingene i forkant, og det ene mandatet gir liten eller ingen innflytelse. Men dog en seier å endelig få Stortingsplass.

Det lille, men veldig sentrale stedet Bogen har lenge vært omfattet av stor interesse fra media. Pressen har en tendens til å trekke mot Bogen hvis de vil ha gode saker å publisere. I dag var det et TV-team fra Trønder-TV som gjorde opptak fra tidlig morgen til langt ut på dagen. Programmet blir sendt senere i høst, så det ville være dårlig gjort av meg å røpe hva det handler om nå. Både Morten Ulrichsen og jeg lot oss noe motvillig overtale til å delta, vi er jo tross alt ikke så veldig begeistret for oppmerksomheten som naturligvis følger i kjølvatnet av et sånt opplegg. Men med litt overtalelse og forsikringer om at vi ikke ville få noen framtredende plass i programmet. John Bogen hos det lokale verkstedet og Arne Sigurd Valen hos vår lokale byggevareforretning ville gjerne ha en mer framtredende plass i programmet. Så det blir spennende å se hva det ferdige programmet kommer til å vise. Uansett kan jeg fastslå at det er et eller annet med Bogen!

Mange lurte på hva dette opptrinnet i Bogen i dag var for noe.

De to fra Trønder-TV forbereder dagens opptak i Bogen.

Ikke noe hverdagslig syn at John Bogen lufter sin Gråtass.

Heller ikke noe vanlig syn at jeg er passasjer i Morten Ulrichsens BSA 1936-modell med sidevogn.

Arne Sigurd Valen var like i nærheten av å kjøre villmann med truck i hele Bogen-området i dag, heller ikke det er noe hverdagslig syn.

Hva som foregår her, vil jeg ikke røpe, men det blir et veldig søtt innslag i TV-programmet.

Inne i verkstedet til John Bogen ble det virkelig action.

Oppe i bakken hos Byggi Valen var det også aktivitet utenom det vanlige i dag.

Under innspilling av TV-programmer er det ikke til å unngå at det blir litt venting. Men i dag gjorde det ingenting, her er det Arne Sigurd Valen, John Bogen og Magnor Dolmen som koser seg i sola mens de venter på neste opptak.

Også Statens vegvesen dukket opp i Bogen i dag, men de kjørte rett forbi. Ved nærmere ettertanke var det kanskje like greit.

Vi klarte også å forsinke postgangen, riktignok bare med noen få sekunder, så vi håper det blir tilgitt.

På lørdagen var det igjen duket for det tradisjonelle arrangementet “Sommerdag på Bakkely”. Et arrangement som inneholder tubekjøring bak raske båter, bueskyting, gladiatorturnering, grilling og festligheter på kvelden. Men det er nok vannsklia som er det mest spektakulære med denne dagen. I fjor ble dagen arrangert for første gang, med åpning av vannsklia, i år hadde arrangørene Lars Berg-Hansen og Karoline Eide, leid inn profesjonell entrepenør, og fått forlenget sklia langt opp i skogen. Det innbød til fartsfylte nedfarter for de som var så dristige at de startet helt på toppen. Og det var det etterhvert mange som gjorde. Fantastisk moro for deltakerne, og ikke mindre moro for de som så på. Kjempeflott at vi har sånne som Lars og Karoline som inviterer alle som har lyst, til en sånn dag. Hele moroa var helt gratis, det var også kaffen og kakene vi kunne forsyne oss av. Fjorårets kommentatorer, Bjørn Kristian Øvergård og undertegnede, fikk fornyet tillit, og det er jo stort for oss, og tilbakemeldingene gikk ut på at vi klarte oss nesten like bra som i fjor. Jeg hadde oppgaven med å kommentere fra startområdet, så det var begrenset med bilder jeg fikk tatt. Men hva gjør vel det, når den semiprofesjonelle fotografen Lisbeth Margrethe Borgen velvillig har lånt meg mange bilder fra dagen. Alle bildene fra målområdet er hennes verk.

En sømnaværing og en hålling i stor fart og fin stil.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dagen ble innledet med tubekjøring i godt vær og perfekte forhold.

Omgivelsene er det lite å utsette på.

Så har øyeblikket kommet, sklie-eier Lars Berg-Hansen erklærer at nå skal den sterkt oppgraderte vannsklia tas i bruk.

I starten ble bare den opprinnelige delen av sklia brukt, første deltakere var Lasse Holten og nevøen Gabriel.

Rita Øvergård og Lena Erikke Hatland våget seg litt lenger opp i bakken før de satte utfor.

På sin neste tur fikk de to med seg enda en deltaker i båten, gikk helt til topps i sklia, og oppnådde fabelaktig høy fart.

 Det endte med at de rev med seg store deler av presenningen i oppbremsingsarealet. Ingen kom til skade, men som bildet tydelig viser gikk det hardt utover Lena Erikkes nye dongeribukse.

Marianne og Signar Berg-Hansen, førstnevnte var utnevnt som HMS-ansvarlig, tok det helt ut og startet helt på toppen.

De to endte sin spektakulære ferd ute på gresset, de ser ikke akkurat misfornøyde ut.

Oliver Lundseng var en av dagens mest ivrige deltakere, her blir han intervjuet av kommentator i målområdet, Bjørn Kristian Øvergård.

Adrian Jørgensen tok på seg oppgaven som frontmann for denne ekvipasjen. Kristine Kjeldsand står klar til å kaste seg over Adrian for å gratulere med innsatsen.

Sklie-eier Karoline Eide kom til mål nærmest dekket av Zalo-skum, men ansiktsuttrykket etterlater ingen tvil om at hun likte nedfarten.

Selv nøyde jeg meg med å kommentere begivenheten, er ikke sikker på om denne gamle kroppen hadde tålt påkjenningen med en sånn nedfart.

I gårkveld tok jeg turen over fjorden til Sømna for å gå på kirkekonsert. Det er veldig ulikt meg, men når det er Tove Bøygard med sitt superband som står på plakaten, er det ingen veg utenom. Tove Bøygard er i dobbel forstand en av norsk musikklivs sterke stemmer. Ikke bare har hun en praktfull klokkeklar og sterk sangstemme, hun har også noe på hjertet i sine sanger. Stort engasjement for samfunnets aller svakeste preger mange av hennes tekster. Ganske sikkert som en direkte følge av hennes arbeid blant rusmisbrukere og prostituerte på gata i Oslo gjennom to tiår. Tekstene griper tilhørerne så sterkt, at det er uunngåelig å måtte tenke gjennom synet sitt på både det ene og andre. Hun synger også sterkt personlige sanger med erfaringer fra eget levd liv. Konsertens minste og mest nedpå sang, den vesle visa “Tre”, som handler om hennes ett år eldre søster, er en gripende fortelling om en søster som valgte et helt annerledes liv en det hun selv gjorde. “Eg vart ei grein heilt åleine, du vart ditt eigi tre” tror jeg er en av de aller fineste tekstlinjene jeg vet om. Forøvrig mener jeg at hele denne teksten er et lite mesterverk. Og tekstene til Tove Bøygard er jo jevnt over av høy klasse. Bandet hun har med seg både på hennes siste album, og ut på vegen, et et kapittel for seg selv. Strengemagikeren Freddy Holm, trommeslager Eivind Kløverød og basslegenden Jørun Bøgeberg presterer på et nivå jeg aldri har opplevd før, og som jeg knapt trodde var mulig. Jeg har ikke de rette ordene i mitt begrensede vokabular for å beskrive det, men dette er musikere som har tatt ting et hakk videre, ganske enkelt magisk. Og sammen med Tove Bøygards intense tilstedeværelse og varme formidlingsevne, ble dette er utrolig fin opplevelse. Jeg er sikker på at samtlige som var tilstede på konserten er enige med meg i det, og de er sikkert også enig med meg at de som ikke møtte opp denne kvelden gikk glipp av noe stort! Såvidt jeg registrerte spilte Tove Bøygard og bandet samtlige av sangene på hennes siste album, “Blåe drag”. Men smakfullt nok på en kirkekonsert, droppet hun ett av sporene fra plata, nemlig “Faen faen faen”. Det meste med denne artisten er smakfullt, engasjerende, ofte rørende og tvers gjennom ordentlig!

Tove Bøygard i Sømna kirke.

Her er hele bandet i aksjon, Freddy Holm, Tove Bøygard, Eivind Kløverød og Jørun Bøgeberg.

Freddy Holm og Tove Bøygard i herlig samspill.

Eivind Kløverød bak trommene og Jørun Bøgeberg på bass, gjør ting med instrumentene man knapt tror er mulig. De ganske enkelt briljerer.

Ikke bare briljerer de fire fantastiske musikerne, de er også full av spilleglede og formidabel formidlingsevne.

Tove Bøygard lot ingen slippe unna med det hun hadde på hjertet, og det var det nok heller ingen som ønsket.

Freddy Holm spiller på alt som har strenger, og det han presterer kan best beskrives som magi.

Basslegenden Jørun Bøgeberg er en av norsk musikklivs store gentlemen.

Og så Tove Bøygard da, “førr ei dame”!

Sommeren er festivaltid. Nå er vel ikke jeg noen typisk festivalgjenger, men en og annen konserten får jeg med meg. Og et absolutt must er teltkonserten under Rootsfestivalen i Brønnøysund, når Trond Sverre Horn og Anita Bøygard spiller sin Johnny Cash/June Carter-tribute. Og i år hadde de tatt skrittet helt ut og oversatt tekstene til norsk. Og ikke bare til norsk, men til brønnøydialekt og hallingdialekt. Etter min ringe forstand var dette et svært vellykket grep. De to har hele vegen hatt et suverent grep om denne musikken, men nå har de for alvor gjort det til sitt eget. De to fabelaktige artistene identifiser seg sterkt med Johnny Cash og June Carters kjærlighetshistorie, og det kommer enda tydeligere fram når tekstene er norske. Når man er på en Horn/Bøygard-konsert, er det ikke godt  vite hva som er Cash/Carter og hva som er Horn/Bøygard. Men det er heller ikke så nøye, for det som framføres fra scenen er så ekte, så varmt og tvers gjennom ordentlig, at det gjør noe med deg. Det handler om kjærlighet, glede, smerte og det livet ellers har å by på. Og når de to har et band, Stålfolket, som er så gjennomført profesjonelle og flinke, blir disse konsertene store opplevelser for tilhørerne. Eneste lille minus med konserten var at vokalen var mixet litt lavt, og at en del av publikum nok hadde kost seg med litt for mye festivalpils, men dette blir for bagateller å regne. Dette var enestående, og jeg gleder meg virkelig til Horn/Bøygard har vært i studio og spilt inn denne musikken. Og jeg kan knapt vente på neste mulighet til å høre dem live. Håper ikke at jeg må vente til neste Roots. Det blir i så fall et langt år!

Både Trond og Anita har fantastiske stemmer, og det lyder utrolig vakkert når de synger sammen.

I tillegg til å synge vakkert, utstråler Anita en varme som får en til å glemme at utenfor teltet er det kun 10-12 sure varmegrader.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når Trond Sverre synger Johnny Cash sin “Hurt” i norsk versjon, med tittelen “Sjå på me no”, er det ikke fritt for at det kommer både en og to tårer i øyekroken.

Trond Sverre har usedvanlig god kontakt med publikum, og gir dem virkelig valuta for pengene.

Gitarist Arne Flatmo, fantastisk sådann, koser seg åpenbart på scenen sammen med Trond Sverre, Anita og resten av Stålfolket.

Bassister er som oftest veldig kule, Freddy Aspmark er intet unntak.

Stig Hollup er en svært begavet og mye benyttet gitarist, og jeg må nesten nevne at hans far er min tremenning!

Teltet var stuvende fullt av et entusiastisk publikum under konserten.

Til stående og langvarig applaus, takket Trond Og Anita og Stålfolket for seg. Fra venstre, Arne Flatmo, Roger Svartvatn, Trond Sverre Horn, Anita Bøygard, Freddy Aspmark og Stig Hollup.

Etter konserten var vi så heldige å få treffe Trond og Anita og fikk både tatt bilder og slått av en prat. 

Mange kom bort og ville hilse på etter konserten, men ingen hadde så stilige sko som Trond Sverre.

Selvfølgelig fikk jeg mast meg til et bilde sammen med Trond og Anita.

I dag fikk jeg uventet besøk. Plutselig sto en av mine kolleger i bloggbransjen på døra og ville gi meg et glass med hjemmelaget jordbærsyltetøy. Det var Kenneth Nordahl alias “arbeidskar” som sto foran meg i egen person. Han bor nesten i Oslo, og har tidvis gjort seg bemerket som en mye lest matblogger, så jeg hadde store forventninger til hans jordbærsyltetøy. Og for å gå rett på sak, jordbærsyltetøyet innfridde alle mine forventninger, masse bær, passe konsistens og perfekt sødme. Her er link til hans blogginnlegg om tilblivelsen av syltetøyet.  Syltetøyet ble laget som 85-årsgave til hans bestemor, og da må jeg si at jeg føler meg beæret, selv om det sikkert er dumt for bestemora som ble snytt for et glass syltetøy. 

Kenneth Nordahl er en generøs kar som kommer med jordbærsyltetøy til en fyr han aldri har truffet.

Det visuelle inntrykket er meget tiltalende, fint glass og masse hele biter jordbær.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nybakt brød og fersk melk rett fra tanken danner en verdig ramme rundt testingen av arbeidskars jordbærsyltetøy.

Sannhetens øyeblikk, smaken er det viktigste uansett hvor lekkert det ser ut.

Og dommen er enstemmig, tilnærmet perfekt syltetøy.